Human-Etisk Forbund

Se bildet større

Norunn Kosberg er filosof, foreleser og forfatter. Siste utgivelse Etikk: teori og praksis (2011).

«Du må selv være den forandringen du ønsker å se i verden.»
Mahatma Gandhi

Religiøst nonsens eller ord for dagen? Mange av oss må forholde oss til religiøsitet i hverdagen. På yogakurset mitt deler yogalæreren gjerne sitt syn på åndelighet og sammenhenger i universet både i begynnelsen og på slutten av yogatimen. Det er som regel religiøst funderte visdomsord, men kan jeg som ikke-religiøs likevel ta til meg dette som fine ord for dagen?

Stjele de gode ideene

Vi kan stjele gode ideer fra religionene i stedet for å latterliggjøre dem, foreslår filosofen Alain de Botton i sin siste bok Religion for Atheists: A Non-Believer’s Guide to the Uses of Religion (2012). Slik kristendommen inkorporerte den hedenske midtvinterfeiringen i den kristne julefeiringen, kan ateister ta utgangspunkt i religiøse tradisjoner for å fylle egne behov. Han berømmer religionenes evne til å skape arenaer og institusjoner som bygger opp under samhandling, felleskap, moral og et godt følelsesliv. Religionene står dessuten for en mer korrekt forståelse av menneskets natur, mener Botton. Mennesket blir ansett som en skrøpelig skapning, med behov for veiledning og trøst.

Religionene står dessuten for en mer korrekt forståelse av menneskets natur, mener Botton.

Motsatt står sekulære institusjoner for et urealistisk menneskesyn når mennesket tillegges å være i stand til på egen hånd å skape sin egen mening. Vi forventes å kunne omsette det vi en gang lærte i fortiden til personlig handling. Men man har for høye tanker om mennesket når alle tillegges kapasiteten til å utforme sin egen moral og filosofi, mener de Botton, som har sansen for kristendommens begrep om arvesynd. De Botton berømmer også innsiktene som ligger til grunn for katolisismens Maria-kult: Hva er det med menneskenaturen som gjør at vi hadde behov for å finne opp jomfru Maria?

Kunnskap og visdom må repeteres

De Botton mener kristendommen traff blink da den fanget opp at vi noen ganger har behov for å være som små barn som blir trøstet, og at vi har en lengsel etter å være gjenstand for betingelsesløs kjærlighet.

Kunnskap og visdom må repeteres – noe religionene har tatt konsekvensen av, ifølge de Botton. I religionene repeteres viktige budskap gjennom gudstjenester, sang og lesing av religiøse tekster. De Botton mener vi bør lære av religionene på dette området. Selv har han – i tillegg til å skrive bestselgende bøker om eksistensielle tema – gjort sitt til en slik utvikling da han etablerte The School of Life for fire år siden. Den London-baserte «Livets skole» skal ved hjelp av kurs og foredrag bidra til praktisk refleksjon rundt hvordan vi lever våre liv. Kveldskurs, helgekurs, terapitimer for familier eller enkeltpersoner, karriererådgiving, fellesmåltider og reiser er rammene når viktige livsspørsmål tas opp. I Oslo arrangerer Litteraturhuset populære filosofiforelesninger som fungerer som mental påfyll, blant annet forelesningsrekken Ex.phil for voksne.

Har ikke-religiøse «religiøse» behov?

«In the modern world there is an assumption that once you are an adult you do not need guidance.» (Fra Religion for Atheists)

De Botton ivrer for at også ateister skal kunne ha et rikt indre liv, og han mener det må opprettes flere arenaer som tilrettelegger for dette. Store fellesmiddager hvor man snakker om eksistensielle tema med sidemannen, er ett av bokasmange forslag til slike fora. Han ser for seg at ateister kan benkes ved langbord sammen med fremmede for å snakke om tema som «Er det noen jeg ikke klarer å tilgi?», eller «Hva er jeg redd for?».

Men har ikke-religiøse behov for slike aktiviteter? Ja, mener de Botton. Også ikke-religiøse har behov for å oppleve samhørighet og av og til trøst, og dessuten behov for arenaer for refleksjon og ettertanke og for å tilegne seg viktige innsikter. Hvis han har rett: er det i så fall en oppgave for Human-Etisk Forbund å ivareta slike behov?

Også ikke-religiøse har behov for å oppleve samhørighet og av og til trøst, og dessuten behov for arenaer for refleksjon og ettertanke.

Kanskje Human-Etisk Forbund allerede svarer på dette?

Kanskje svaret er at med seremonier, samtalegrupper, enkelte omsorgstilbud og temamøter – er Human- Etisk Forbund allerede inne i dette markedet. Kanskje har Human- Etisk Forbund, den største humanistorganisasjonen i forhold til befolkningstallet, nettopp blitt så stor fordi organisasjonen ivaretar deler av disse behovene? Påstander om at Human- Etisk Forbund hermer etter religionene med sine tilbud om seremonier som Humanistisk navnefest, konfirmasjon, vigsel og gravferd blir gjerne avvist fra organisasjonens representanter, men de Botton på sin side oppfordrer til å stjele ideer fra religionene. Selv om han har som utgangspunkt at religionene ikke er sanne, ser han at enkelte av institusjonene som religionene har brukt århundrer på å utvikle, har kvaliteter som sekulære institusjoner vil kunne ha utbytte av å herme etter.

Ateisme 2.0 – en litt mindre religionskritisk ateisme

Den såkalte nyateismen, med fire av dens fremste representanter, de «Four Horsemen » (med henvisning til Apokalypsens fire ryttere) Richard Dawkins, Daniel Dennett, Sam Harris og nylig avdøde Christopher Hitchens, har blitt beskyldt for å være intolerant og fiendtlig innstilt mot religion. Men pendelen svinger: en enda nyere ateistbølge ser ut til å skylle over nyateismen. De Botton kaller det Atheism 2.0. Den aller siste bølgen av ateismelitteratur er ikke like kritisk innstilt til religion.

Se Alain de Bottons TED-foredrag om temaet.

Så de Botton er ikke den eneste ateisten som i det siste har ytret at religion ikke bare trenger å være noe negativt, men kan lære oss noe. I sin bok The Little Book of Atheist Spirituality skriver den franske filosofen André Comte-Sponville at vi må kunne verdsette at religion har en del kvaliteter, selv om det teologiske fundamentet ikke er sant. Vi må dessuten kunne skille mellom religion og spiritualitet, og det er ikke noe i veien for at ateister kan dyrke spiritualitet, hevder han. I An Atheist Defends Religion – Why Humanity is Better Off with Religion Than Without It argumenterer den amerikanske forfatteren Bruce Sheiman for at religion er nyttig for menneskeheten og gjør mer gagn enn skade.

Sann versus nyttig

Religionene er ikke sanne, men de kan være nyttige, fastholder de Botton. Det gjør også forfatter og journalist Frank Rossavik i Morgenbladet-artikkelen «Miraklene Nav ikke kan utrette», der han skriver om hvordan religion kan ha en positiveffekt innenfor helsevesenet. Han har innsett at gudstro fungerer som trøst og omsorg for enkelte pasientgrupper, noe som kan avlaste presset på helsevesenet. «Det er uviktig om Jesus lever eller om folk bare innbiller seg det, poengeter at troen kan gi mennesker styrke til å takle problemene i sine liv», skriver Rossavik. Biolog og tidligere ateist Bjørn Grinde går enda lenger – han har blitt erklært tilhenger av religion. I sin bok Gud – en vitenskapeligoppdatering argumenterer han for at religion er nyttig og verdifullt både for enkeltmennesker og for samfunnet. En av påstandene hans, som enkelte har kritisert for ikke å være godt nok vitenskapelig dokumentert, er at religiøse er lykkeligere og lever lenger enn ikke-religiøse. Selv jobber han faktisk med å dyrke fram sin egen gudstro.

Å tro på gud fordi det lønner seg og gjør oss lykkelige har imidlertid noen problemer heftet ved seg.

Først og fremst forpliktet på sannheten?

Å tro på gud fordi det lønner seg og gjør oss lykkelige har imidlertid noen problemer heftet ved seg. Hvis religion er nyttig, men ikke sann – vil enkelte si at religiøse mennesker er uredelige. De lever med en illusjon, noe enkelte eksistensialister vil kategorisere som uegentlig væremåte. En slik eksistensialist var den norske filosofen Petter Wessel Zapffe. Mennesker har behov for mening, skriver han. Men dette behovet for mening ifølge Zapffe ikke besvart ettersom det ikke finnes noen gud. Behovet lar seg ikke tilfredsstille uten at man er intellektuelt uredelig. Det er flere som ser religion som uttrykk for intellektuell uredelighet. I sitt Hedningmanifest – som også tar til orde for en mer forsonelig holdning overfor religion – innrømmer den engelske filosofen Julian Baggini at livet uten gudstro ikke nødvendigvis er lettere, men at vi hedninger likevel først og fremst er forpliktet overfor sannheten.

Men tilbake til dem som er mer opptatt av at religionene er nyttige enn at de er sanne: Det ser ut til å være mange fordeler med å være troende – og mens Sheiman, Rossavik, Grinde og andre fremhever fordelene med religion for de som er religiøse, går De Botton lenger. I Religion for Atheists handler det om fordeler med religion for oss ikke-religøse – om de aspektene ved religion vi kan dra nytte av og som kan inspirere oss.

Skal jeg himle med øynene – eller kan jeg bruke det til noe? På slutten av yogatimen sitter alle i lotusstilling med lukkede øyne mens yogalæreren leser sakte og med innlevelse: «Pass på hva du tenker, for tankene påvirker hva du sier. Pass på hva du sier, for det blir til handling. Pass på hva du gjør, for det blir til vaner. Pass på vanene dine for det former personligheten din og hvem du er.» Yogalærerens ord for dagen er hentet fra en vedisk-indisk visdomssamling. Han ber oss sitte en stund og tenke over budskapet.

Artikkelen er tidligere publisert i Fri tanke 3-2012.

Kommentarer (1 totalt)

1. 

   Morten Horn, 07.09.2012 kl 13:21

   Religionen og de areligiøse

   Mange interessante tanker i denne artikkelen!
   
   Jeg synes vi som har levd som livssynsminoritet i et konformt statskirkesamfunn må få koste på oss litt religionskritikk, ikke minst kritikk av de religiøse strukturene og tendensen til å gjøre ens egen private religion/livssyn til noe offentlig som griper inn i andres liv. Det at mange mennesker i et samfunn har et nokså sammenfallende syn på livet og på eksistensielle spørsmål betyr ikke at de ”har rett” – eller at de som ser annerledes på det ”tar feil”. Det er fortsatt bare snakk om ditt personlige livssyn, uavhengig av hvor mange som mer eller mindre deler det med deg.
   
   Men – dette behøver ikke bety at vi ikke-religiøse totalt trenger å forkaste alt religionene og de religiøse står for. Snare tvert om: Dersom vi virkelig mener noe med vår humanetikk, med vår humanisme, så burde vi nettopp tilstrebe å inkludere også de religiøse – og deres livsanskuelse, deres uttrykk – i den humaniteten som vi hevder er grunnlaget for etikk. Vi burde erkjenne at enda så merkelige (og ofte anakronistiske, og ulogiske) religionene er, så er også dette uttrykk for medmenneskers livsanskuelse. Og dersom vi virkelig tror på gjensidighetsprinsippet, så burde det ligge en forutsetning om at alle mennesker har noe felles, noe grunnleggende menneskelig, noe som forener oss på tvers av alle mulige kulturer, religioner og andre skillelinjer.
   
   Jeg synes generelt at religionene har lite å bidra med i et moderne samfunn. De bidrar med eller opprettholder to store problemer, som kan skade vårt felles arbeid med å skape et mest mulig fredfylt og harmonisk samfunn:
   1) De tillater – er endog fundert på – at mennesker holder seg med dogmer og forestillinger som skal være hevet over diskusjon og kritikk. Dette kan gjøre at irrasjonelle og skadelige holdninger kan leve videre, selv etter at man har påvist at det beste hadde vært å endre dem.
   2) De bidrar til en merking av folk, til å skape en illusjon av at noen folk hører sammen i én gruppe, mens andre hører til en annen. Jeg sier illusjon – for vi humanetikere (og jeg tror egentlig de fleste andre egentlig skjønner det) vet jo at alle mennesker er like og tilhører den ene og samme menneskeheten. Alt som kan gi en følelse av ”oss” og ”dem” er til skade for menneskeheten, og har vært misbrukt gang på gang til å skape og forsterke konflikter.
   
   Når dette er sagt (og vi må fortsette å si det) så ville det være irrasjonelt og egentlig anti-humanistisk om vi areligiøse skulle avskjære oss selv fra den store del av menneskeheten som har religiøse forestillinger – og om vi skulle nekte dem den humanistiske innstilling som vi selv smykker oss med. Jeg synes det er særlig to områder der religionene kan, om ikke annet, gi oss humanetikere noe å tenke på:
   
   1) Det lille mennesket. For de kristne er mennesket bittelite, underlagt en allmektig guddom. Vi humanetikere setter mennesket på toppen – ettersom vi ikke tror det finnes noen guddom. Men det betyr ikke nødvendigvis at mennesket er stort eller allmektig. Snare tvert om. Vi som ser humanistisk på mennesket burde – akkurat som de kristne – se et feilbarlig, svakt, sårbart menneske – et menneske som ofte tar feil, som sjelden ser hele bildet, som knapt kan handle uten at man enten påvirkes av eller påvirker andre mennesker rundt seg. Ja, vi humanetikere tror jo ikke en gang at mennesket er ”skapt i Guds bilde”!
   For meg handler humanetikken ikke om menneskets endelige seier over gud, det handler er om en ”samling i bånn”. Hvordan skal vi oppføre oss, føle oss trygge, forstå verden – nå som vi innser at det faktisk ikke finnes en ”master-plan”, en ”evig frelse”, en far som ”holder sin hånd over oss”? Vi kan ikke, i hvert fall ikke jeg, nå ”kaste oss på” en religion for å gjenvinne den vissheten religionen kanskje kan gi. Vi står nakne tilbake. Heller da enn å oppkaste mennesket til guddom, bør vi heller fokusere på styrken som ligger i fellesskap, kjærlighet – og ærlighet.
   
   2) Slekt skal følge slekters gang. Altså – den akkumulerte visdom som følger av at samme sett av verdier, forståelse, leveregler testes gjennom generasjon etter generasjon. I sin ekstreme variant ville en streng humanetikk innebære at hvert menneske sto alene, på bar bakke, måtte gjøre alle erfaringer og etiske vurderinger selv. I praksis er heldigvis også vi humanetikere del av en kultur, og kan dra nytte av at andre har prøvd og feilet før oss. Det er ikke noe galt i å lære av andres feil og erfaringer – og kanskje hadde religionene blitt hakket mer ”spiselige” for oss dersom vi hadde anerkjent dette aspektet ved dem: at de formidler en del viktige verdier og erfaringer som forgagne slekter har gjort seg, og som vi som lever i dag ikke nødvendigvis trenger å oppdage på ny.
   Haken ved dette er åpenbart: sammen med alle de nyttige levereglene religionene formidler, så følger en masse tull og tøys og direkte skadelige bud – og det er i religionens natur at man ikke uten videre skal anvende sin rasjonalitet for å forkaste og beholde. Jeg vet at en del religiøse vil mene at en religiøs person bør gjøre nettopp dette – bruke religionen som et arbeidsredskap som man selv må anvende sin sunne fornuft på å gjøre best mulig bruk av. Men vår erfaring tilsier at mange religiøse svikter her, og at religionen på dette vis kan bli mer til skade enn gagn.
   
   Jeg er grunnleggende uenig i tanken om at vi ”stjeler fra” eller ”hermer etter” religionene, f.eks. når vi arrangerer navnefester eller borgerlig konfirmasjon. Snare tvert i mot – det er heller religionene som ”stjeler fra” vår felles menneskelighet, når de (i den grad de) omtaler overgangsriter og seremonier som noe spesifikt religiøst. Det finnes knapt menneskelige samfunn som ikke har ulike former for ritualer – men med en svær variasjon i hva slags eksistensiell forståelse som ligger bak disse ritualene. Det å påstå at f.eks. markering av overgangen fra barn til voksen (”manndomsprøven”) har noe med Gud og kristendom å gjøre, er en tilsnikelse. Likedan at det har noe med ”Jesu fødsel” å gjøre at mennesker trenger en fest når vinteren er på det mørkeste.
   
   Men som sagt – jo mindre vi ”krangler” om dette – jo mer vi kan føle på et brorskap og en samling rundt felles verdier og behov – jo mer lever vi ut det som er kjernen i humanetikken og en humanistisk livsanskuelse.