Human-Etisk Forbund

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Bevissthet lages i denne høyst fysiske tingen. Hvordan kan det skje? Foto: NTB/Shutterstock

Hva er bevissthet, hvor kommer den fra og hvorfor har vi den?

Det er ingen god grunn til å tro at hjernen er laget av noe annet enn atomer og molekyler. Hvordan kan den da produsere bevissthet?

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Vibeke Riiser-Larsen er frilansskribent og forfatter. Hun skriver for Fri tanke om forholdet mellom vitenskap og samfunn. Sammen med Erik Tunstad ga hun nylig ut boka Neandertal. Folket som forsvant.

Hvilken nytte har det egentlig for deg og meg å være bevisste vår egen eksistens? Kan det være fordi det gjør oss bedre i stand til å tolke og forstå verden rundt oss, og dermed fungere bedre?

Samtidig finnes det jo mange andre dyrearter som fungerer helt fint, trolig uten at de rusler rundt og funderer over meningen med livet, irriterer seg over svigermors innblanding i barneoppdragelsen, eller lurer på om sjefen egentlig liker dem eller ikke.

Og hvor nyttig er det egentlig å kunne reflektere over at deg selv og dem du er glad i, en gang skal dø? Ville det ikke vært mye enklere om disse tingene ikke var en del av tankestrømmen, i vår daglige kamp for å overleve eller for å komme tidsnok til kontoret?

«Et nærmest uløselig problem»

Det er skrevet mye komplisert, og diffust, om hva bevissthet faktisk er, hvor i hjernen den oppstår, og hvordan alle delene og lagene i hjernen vår er med på å skape det vi forstår som selvbevissthet.

Her tar den ene hypotesen den andre, og teoriene er mange. Vi skal se på noen av dem i håp om at vi kanskje kommer nærmere en forståelse av hva det er vi står overfor.

I boken Consciousness Demystified setter professor i psykiatri og nevrologi Todd E. Feinberg og professor i biologi Jon M. Mallatt seg fore å forklare sammenhengen mellom hjernen – som de de kaller «et objektivt observerbart biologisk organ» – og subjektiv erfaring. For mange forskere ligger det, ifølge forfatterne, et nærmest uløselig problem i å skulle forklare sammenhengen mellom den «objektive hjernen» og den individuelle og subjektive bevissthetsopplevelsen hver og en av oss har.

For hvordan kan vi forklare noe så lite målbart og mystisk som den individuelle bevisstheten ut fra nevroner og synapser i hjernen, som vi ikke har noen gode grunner til å tro at består av noe annet enn høyst fysiske atomer og molekyler?

Et rent materielt fenomen

I litteraturen på feltet er nettopp dette forklaringsproblemet gjennomgående. Og det er ikke så rart. For selv om vi etter hvert har fått mye kunnskap om hjernen, er det likevel langt igjen før vi vet hvordan alt der oppe i topplokket faktisk henger sammen.

Blant dem som forsøker å gi svar på dette er nobelprisvinner og biolog Gerald Edelman og hans kollega Guilio Tonioni. I boken Consciousness. How matter Becomes Imagination tar de utgangspunkt i følgende tre spørsmål i jakten på en forklaring av hva bevissthet er: 1. Hva slags fysisk prosess er dette? 2. Hva slags egenskaper har bevisstheten? 3. Og under hvilke forutsetninger oppstår den? Altså spørsmål man vil stille ved ethvert objekt som skal undersøkes vitenskapelig.

Filosofen Daniel Dennett oppsummerer denne innfallsmetoden slik i sin bok Consciousness Explained: Det vitenskapsfolk for all del vil unngå i jakten på å forstå og forklare bevissthet, er at man beveger seg utenfor en materialistisk tankegang. Man forholder seg til at det kun finnes én type materie; den man kjenner i fysikken, kjemien og fysiologien.

Dermed er ikke sinnet noe annet enn et fysiologisk fenomen som må studeres ut fra naturvitenskapelige lovmessigheter. For som Dennett skriver, det finnes nok av dem som insisterer – og håper på – at vi aldri skal klare å avmystifisere bevisstheten.

Dualismeposisjonen – the mind/body problem

Det er nemlig ikke alle som vil være med på at bevissthet og subjektiv erfaring hos mennesker kun er en fysisk prosess. Selv om denne forklaringsmodellen – dualismen mellom kropp og «sjel» – ikke lenger har noen plass i vitenskapen, er det ikke dermed sagt at dette synet ikke finnes blant folk ellers.

Så hva består så denne dualismeideen av?

Jo, ifølge Standford Encyclopedia of Philosophy handler dette om at vi mennesker har separate fysiske og mentale egenskaper. De fysiske egenskapene er for eksempel vekt, størrelse, farge, bevegelse gjennom tid og rom, og så videre. Dette er egenskaper som er underlagt fysiske lover. Mennesket har imidlertid også mentale egenskaper. Dette dreier seg i første hånd om bevissthet og intensjonalitet, i tillegg til en opplevelse av et selv.

Ut fra et dualistisk syn er bevissthet og tankevirksomhet noe helt annerledes enn det fysiske. Man tror altså på en selvstendig og løsrevet sjel, eller et sinn, som ikke er avhengig av den fysiske kroppen for å eksistere.

Selvbevisste delfiner og sjimpanser

Hvis vi skal ta som utgangspunkt at vi følger bevisene og benytter oss av en vitenskapelig tilnærming, der det så langt ikke er funnet noen grunn til å tro at det finnes noen sjel eller et sinn som eksisterer uavhengig av det fysiske. Hvordan skal vi da klare å konkretisere og sannsynliggjøre noe så flyktig som bevissthet?

I boken What we cannot know av matematikeren Marcus du Sautoy viser han i et avsnitt til Gordon Gallups eksperiment fra 1960-tallet, der Gallup plasserte forskjellige dyrearter foran speil for å se om de kjente igjen seg selv, altså om de var bevisste seg selv. Han påførte et rødt merke under øyet til det aktuelle dyret for å se om det ville legge merke til og undersøke dette røde merket, og på den måten tilkjennegi at det kjente seg selv igjen i speilbildet.

Gallups eksperiment viste at det nesten bare er mennesker som kan oppvise en slik type selvbevissthet. De eneste andre artene som har vist liknende tendenser er orangutanger, sjimpanser og delfiner.

En kuriositet i den forbindelse er, ifølge du Sautoy, at sjimpanser slutter å vise slik selvbevissthet etter at de passerer 30 år. Selvbevissthet gir anledning til «mentale tidsreiser», man kan tenke seg både tilbake og fremover i tid. Gordon Gallup trodde dermed at det var å foretrekke for sjimpansene å «miste» selvbevisstheten, fordi de da slipper å være bevisst sin egen dødelighet.

Du Sautoy mener dette reiser interessante spørsmål om hvorvidt demens er en måte å beskytte aldrende mennesker fra den smertefulle anerkjennelsen av den uunngåelige døden.

En noe drøy påstand vil nok enkelte si, men sånn er det; all den tid vi ikke vet noe sikkert, vil det avfødes teorier og hypoteser som er av mer eller mindre substans. Slik er det, og slik må det være for at vi etter hvert kan komme frem til mulige svar. Og nye spørsmål.

Den bemerkelsesverdige hjernen

Edelman og Tonioni er tydelige på at de oppfatter bevissthet som en prosess, og at den ser ut til å være assosiert med nevral aktivitet som foregår samtidig i mange forskjellige regioner i hjernen. Bevissthet er derfor ikke et fenomen som kan tilskrives en spesifikk del av hjernen. Det er heller sånn at de nevrale gruppene som inngår i bevisstheten er spredt rundt om i hjernen. De kaller denne teorien «The dynamic core hypothesis».

De viser hvordan grupper av nevroner, gjennom en prosess som kalles «reentry», interagerer raskt, samtidig og gjensidig, og at denne prosessen er med på å danne grunnlaget for det vi oppfatter som bevissthet.

Les videre for å finne ut hvordan forskerne Edelman og Tonioni ser for seg at produksjon av bevissthet i hjernen kan sammenlignes med samspillet i en strykekvartett. Foto: NTB/Shutterstock

Reentry – hjernens anarkistiske strykekvartett

Reentry (jeg finner ikke noe godt ord for dette på norsk) er en nøkkelmekanisme når det kommer til integrering av forskjellige hjernefunksjoner, og det er den pågående utvekslingen av signaler som kobler sammen to eller flere områder i hjernen.

For å gi et bilde på hvordan dette fungerer bruker forfatterne et nydelig eksempel som går som følger:

Tenk deg en strykekvartett, der hver og en av musikerne improviserer med ideer fra seg selv, i tillegg til at de responderer på alle mulige sensoriske signaler fra omgivelsene i musikken sin. Siden det ikke spilles noe bestemt stykke, vil hver og en av utøverne delta med sitt karakteristiske lydbilde, men til å begynne med vil ikke dette lydbildet være koordinert med de andres.

Tenk deg så videre at kroppene til hver enkelt utøver er forbundet med de andre via en myriade av fine tråder, slik at alle handlinger og bevegelser raskt sendes frem og tilbake gjennom signaler som endrer spenning i trådene. Signalene som kobler sammen de fire musikerne leder videre til en samkjøring av melodiene deres, og på den måten oppstår nye og mer samstemte lydbilder fra den ellers uavhengige innsatsen til hver enkelt musiker.

Denne samkjøringsprosessen vil også endre den påfølgende handlingen til hver av deltakerne, og prosessen vil dermed gjentas, men med nye toner som springer fram og blir stadig mer samkjørte. I og med at det ikke finnes noen dirigent som instruerer eller koordinerer kvartetten, vil hver og en av deltakerne beholde sin individuelle stil og rolle, men musikken vil bli stadig mer integrert og koordinert. En slik integrering vil føre til en form for felles og samstemt musikk som musikerne enkeltvis ikke ville ha kunnet produsere.

Hjernen – en datamaskin?

Så, kan vi sammenlikne hjernen med en datamaskin? Og videre, likner kunstig intelligens og det som kanskje etter hvert blir hetende kunstig bevissthet på det som foregår i hjernene til oss mennesker?

Nei, sier Edelman og Tonioni. Det finnes ikke noe system vi kjenner til, som er så komplekst og avansert som hjernen.

Av de milliarder av koblinger vi har i hjernen, er det ingenting som er eksakt, det finnes ikke to hjerner som er like.

En maskins «intelligens» består av instruksjoner og beregninger, hvor informasjonen består i en serie signaler.

En hjerne sanser omgivelsene sine, kategoriserer mønstre, og initierer handling, den medierer læring og hukommelse, samtidig som den regulerer forskjellige kroppsfunksjoner.

Enhver hjerne er i stadig forandring, og disse variasjonene strekker seg over alle hjernens organiseringsnivåer og forsterker en myriade av individuelle synapser, i stadig endring som en følge av kontinuerlige nye erfaringer.

Men gjør dette oss mer i stand til å forstå hva bevissthet er, og hvordan det oppstår?

Hvorfor er vi bevisste?

Det å samle og samtidig vurdere og samkjøre all informasjonen vi tar inn og lage et enhetlig bilde og en enhetlig forståelse av denne informasjonen, kan være en årsak til at det finnes en bevissthet.

En måte å se dette på, er å betrakte bevissthet som en emergent egenskap ved hjernen – det vil si at helheten blir noe mer enn summen av delene.

Marcus Du Sautoy bruker vann og «våthet» som eksempel på en slik emergent egenskap. Et H2O-molekyl ikke er vått, argumenterer Du Sautoy. Det er først når man setter sammen mange H2O-molekyler på en gang at man får «våthet». På samme måte mener mange hjerneforskere at man kan se på tilblivelsen av bevissthet, skriver han.

Men hvorfor er vi bevisste i det hele tatt?

Feinberg og Mollatt refererer i sin bok til filosofen David Chalmers, som stiller spørsmål om hvorfor og hvordan fysiologiske nerveprosesser kan produsere subjektiv erfaring. Kunne ikke heller disse prosessene foregått uten opplevelsen av å ha et selv?

Det gir ikke mening å stille spørsmålene slik, mener forfatterne.

Bevisstheten vår er en uunngåelig konsekvens av det at det finnes liv. Det er en naturlig konsekvens av livets utvikling. Bevissthet startet allerede ved at dyr gikk fra å basere sin eksistens på reflekser til å utvikle affekt og mentale bilder, og allerede her oppstår en form for subjektiv opplevelse, påstår de.

En annen teori, The Attention Schema Theory (AST), som krediteres professor i psykologi og nevrovitenskap Michael Graziano, foreslår at bevissthet har oppstått som en løsning på et av de mest grunnleggende problemene i et hvert nervesystem, nemlig den massive informasjonsbehandlingen som kontinuerlig må foretas.

Hjernen har utviklet stadig mer sofistikerte mekanismer for å kunne prosessere den stadig pågående informasjonsstrømmen, og bevissthet er det ultimate resultatet av denne evolusjonære prosessen, ifølge Graziano. Hvis denne teorien stemmer, har bevisstheten vår utviklet gradvis seg over 500 millioner år.

Noe som bringer oss over til enda en problemstilling, nemlig hvorvidt bevissthet overhodet har noen biologisk funksjon.

Er bevissthet en evolusjonær fordel?

En ting er å grave i ulike hypoteser for å finne forklaringer på hva bevissthet er, hvor den befinner seg, og hvorfor den har oppstått. Men det gjenstår et fundamentalt spørsmål: Gir denne bevisstheten noen evolusjonær fordel?

I artikkelen «The Mind-Evolution Problem: The Difficulty of Fitting Consciousness in an Evolutionary Framework” stiller professor i nevrobiologi Yoram Gutfreund nettopp spørsmålet om bevissthet har noen biologisk funksjon.

Han viser her til forskere som hevder, slik vi har sett tidligere i artikkelen, at bevissthet er en mekanisme som setter hjernen i stand til å gi en enhetlig og forståelig gjengivelse av all informasjonen den til enhver tid utsettes for, men at den også kan være utviklet for å kunne lære av sensoriske og kognitive erfaringer og for å kunne ta komplekse avgjørelser. Blant annet.

Problemet er, mener Gutfreund, at vi ikke trenger selvbevissthet for å utføre disse funksjonene. Det kan tenkes at bevissthet ikke har noen biologisk funksjon og kun er et biprodukt av andre aktiviteter i hjernen. For å underbygge dette refererer han blant annet til en forskningsartikkel av Brunfman med flere som konkluderer på en måte som sikkert kan virke litt nedslående for noen og enhver:

«Perspektivet vi presenterer i denne studien antyder at det er villedende å spørre hva bevissthetens funksjon er, av samme grunn som det er villedende å sette spørsmålstegn ved hva livets funksjon er. Livet har et mål, men ingen funksjon. Vi mener at det er mest hensiktsmessig å betrakte bevissthet, akkurat som liv, snarere som et målrettet dynamisk system enn som en funksjonell egenskap.»

Og hvor bringer det oss i så fall? Hvis opplevelsen av et selv bare er et produkt av prosesser i hjernen, fjerner det individualiteten og det særegne ved hver av oss?

Her kan det være nyttig minne om hva hjerneforskeren Kevin J. Mitchell har skrevet i boka «Innate: How the Wiring of Our Brains Shapes Who We Are»:

«Det at det finnes noen underliggende fysiske mekanismer for tankene og følelsene våre betyr ikke at vi ikke har fri vilje, men det å tro at sinnet er noe immaterielt, noe som er fradelt fra resten av organismen vår, er en tankefeil».

Den som lever får kanskje se.

Kilder/bøker:

  • What we cannot know, Marcus du Sautoy
  • Consciousness Demystified, Feinberg &Mallatt
  • Consciousness. How Matter Becomes Imagination, Edelman & Tonioni
  • Consciousness Explained, Daniel C. Dennett
  • The Mind’s I, Hofstadter & Dennett

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukerkonto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Tredjepartsaktører

Her finner du informasjon om våre samarbeidspartnere:

Vis mer

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...