De stolte ikke på noen, og slett ikke på myndighetene. De bunkret hermetikk og hyssing, gravde ganger under plenen og arrangerte nattlige katastrofeøvelser med ungene på slep. Realityserien «Doomsday Preppers» var god underholdning for noen år siden. De forberedte seg på det aller verste – og vi lo.

Men – hva om verden virkelig går under?

Du har sikkert tenkt tanken tidligere, og kanskje lagt noen vage planer. Kanskje har du fire hermetikkbokser i kjellern, litt vakuumpakket kaffe og noen liter vann?

Ok, la oss si at du overlevde en global katastrofe. La oss si at du har spist opp hermetikken. Hva gjør du nå?

Det avhenger delvis av hva som førte til kulturens undergang.

Verdens undergang: Atomkrig

Gikk den under i en fullskala atomkrig, eller, like ille, ble truffet av en velvoksen meteor, vil din situasjon ta seg noe annerledes ut, enn om den – for å ta et nærliggende eksempel – forsvant i en dødelig pandemi.

De første variantene ville etterlatt deg en iskald, mørk verden av forkullede ruiner og radioaktivt glass.

Men en god del folk vil alltid overleve, uansett. «Fluer, rotter og mennesker», sa min foreleser i biologi, «du blir ikke kvitt dem, hvor hardt du enn prøver». Så det vil alltid være noen her. Kanskje hundre stykker, spredt over kloden? Kanskje 100 000 – eller ti millioner?

Du er uansett en av de heldige, og må nå skynde deg å finne det som måtte være igjen av mat, bensin og fungerende fasiliteter.

Det meste av dette vil forsvinne med tiden – og ikke bare om andre kom før deg. Det er mange som raider Rema, Dressmann hadde bare et begrenset antall ullgensere og bassenget under asfalten på Esso har også en bunn. Så den fete bilen du fant i din nabos garasje, vil du bare ha glede av så lenge – og er den elektrisk, antagelig enda kortere.

Problemet ditt er at selv om du har vært flink, og sikret deg det nødvendige, vil det likevel forsvinne med tiden. Maskiner går i stykker, klær slites ut.

Du kan egentlig bare begynne å forberede deg på en reprise av steinalderen. Eller, hvis du finner litt såkorn – din private utgave av jernalderen? Men den er også utstyrt med holdbarhetsdato. Noen kjenner kanskje historien om den norrøne bosetning på Grønland? Vikingene slo seg til de på 900-tallet, og de siste av deres etterkommere forsvant på 1400-tallet. Blant sporene de etterlot seg, var kniver slipt helt inn til skaftet. Det er vanskelig å leve, hvis du ikke kan utvinne jern.

Kunnskap blir en verdifull ressurs.

Verdens undergang: Pandemi

Gikk verden derimot under som følge av et virus, med nær hundre prosent både smittsomhet og dødelighet, kan du – så fremt du overlever og oppnår immunitet – senke skuldrene litt mer. Vent noen år, la epidemien brenne ut – og ta så for deg.

Du lever nå på en klode oversvømmet av mat og ressurser, men aller viktigst: All teknologi fungerer. Det finnes sikkert noen håndverkere iblant de overlevende, og kraftstasjonene lar seg muligens starte opp igjen. For alt jeg vet, kanskje satellittene fremdeles sirkler der oppe?

Avhengig av hvor mange dere er, kan dere oppleve en «heyday» i både en og to og tre generasjoner. Det finnes nok av tomme palasser med badebasseng og sjøutsikt, med vinkjeller og breddfull fryser. Bare flytt inn. Dersom kraftstasjonen altså lot seg starte.

Men også i dette scenariet lever dere på lånt tid. En dag vil også lageret av reservedeler gå tomt, og hvor mange hendige bilmekkere kan egentlig lage en coil og en forgasser – fra bunnen av? Hvem kan reparere et brukket solpanel? Hvor mange datatrollmenn kan egentlig lage komponentene i et kretskort? Og hvem av dere kan vedlikeholde satellittene, eller lage nye batterier til teslaene?

For ikke å snakke om: Hvem vet hvor og hvordan dere får tak i tantalium, yttrium, dysprosium og resten av de 70 grunnstoffene du trenger for å lage en smarttelefon?

Lære av historien

Problemet som med tiden kommer til å trenge seg på dere, der dere ligger og plasker i deres svømmebassenger, nippende til eikelagret whisky og Coca Cola – er at ingen vet alt. Ikke engang 10 000 mennesker vet alt.

Uansett hvor mange dere er, er dere for få. Kunnskap vil fremdeles være en begrenset ressurs.

Så hvordan skal dere klare å holde samfunnet gående? Om dere ikke nødvendigvis trenger å forberede dere på en reprise av steinalderen – dere har fått en betenkningstid på noen generasjoner, og har dere brukt den til annet enn whisky og cola – kan dere forberede dere på en langsom glideflukt ned i, la oss si en reprise på 1700-tallet?

Men dere har en fordel på deres side. Dere husker mye, har mye god kultur i bagasjen – og trenger ikke gjenta 1700-tallets tabber.

Dere vet at Gud ikke finnes, dere vet at han heller ikke delegerte sin makt til verken prester eller konger. Dere vet at demokrati fungerer, at bakterier finnes og at appelsiner hindrer skjørbuk. Dere har et forsprang på dem som skulle tråkke opp løypa forrige gang, og kan derfor relativt raskt få samfunnet på beina igjen. Hadde dere bare visst hvordan man lager datamaskiner av kvist og hyssing.

Så dere vil nå et punkt der dere må velge: Vil dere går for å rekonstruere menneskehetens teknologiske storhet, med alt det det innebærer av vitenskap og industri, eller vil dere bare overleve – på et dannet og sivilisert vis? Dere kjenner til prinsippene om folkestyre og personlig hygiene, så det trenger ikke bli så ille.

Postakopalyptiske fiksjoner

Og sånn kan vi fortsette å fantasere.

Og det har noen tusen forfattere gjort lenge.

Mange anser Mary Shelleys The Last Man for å være den første postapokalyptiske roman. Skrevet i 1826, handler den om en pest i 2092, som ender med kun ett overlevende menneske, som velger å bruke resten av livet på å utforske en nå tom verden. Cirka 60 år senere kom Richard Jeffreys’ After London, og temaet har siden den gang blitt en egen sjanger. Tusenvis av titler, som nevnt, med en popularitet antagelig drevet av de samme mentale trekk som har fått oss til å gjøre parterte lik til fredagskos.

De fleste av disse fortellingene handler om kampen for tilværelsen, gjerne mot en bakgrunn av ruiner av velkjente landemerker, utbrente bilvrak og raserte broer.

Selvsagt finnes det mange som tar dette mer alvorlig enn som så, men selv blant det utall av seriøse overlevelsesmanualer som overflømmer et voksende marked av «preppere», kan vi ane en eim av nerdete scifi-romantikk.

Utallige underganger

Men dette er ikke science fiction – verden har gått under, mange ganger. Store kulturer har falt. Romerriket. Den klassiske greske. Indus. Angkor Wat. Mayakulturen. Inkaene.

Gang på gang har folk levd i kulturer, så komplette som deres tid tillot, med infrastruktur, logistikk, filosofi, historie, vitenskap og teknologi – før det hele raste sammen. Og der sto de overlevende. Alt var borte, det var bare å starte forfra igjen. Det tok flere hundre år før sentrale deler av grekernes og romernes kunnskap fant veien tilbake til Europa.

Det vi forestiller oss i dag, er en om mulig enda mer fundamental kollaps. Teknologien er så avansert, kulturen så global og samtidig veldig mye mer kompleks, at fallet blir desto høyere.

Hva om vi ødelegger biosfæren? Hva om «verdens undergang» er en økologisk katastrofe? En klimakatastrofe? En forurensningskatastrofe?

Kan løsningen være å isolere seg i en livgivende boble?

Vi har selvfølgelig sett også dette demonstrert i populærkulturen. I John Bormans film Zardos (1974), i Enki Bilals tegneserie La ville qui n'existait pas (1977), i filmer som Sunshine, The Martian og The Passengers – overlevelse i et kunstig økosystem under glass.

Men det er også forsøkt i virkeligheten.

Et gigantisk drivhus

Ideen ble født i Arizona en gang tidlig på 1980-tallet. Biosphere II inneholdt det meste: En 1900 m2 innendørs regnskog. Et 850 m2 ditto hav. 450 m2 mangroveskog, 1300 m2 savanne, 1400 m2 tåkeørken, og 2500 m2 landbruksjord. Alt, som nevnt, under tak – et volum på 161 000 m3 – en innendørs biosfære, en kontrollert og planlagt verden.

Den korte versjonen av historien, er at det ikke gikk.

Det tok ti år med bygging og planlegging før åtte mennesker kunne flytte inn i et gigantisk drivhus – uten engang så mye som å utveksle luft med omgivelsene. De lot seg låse inne i september 1991. Det vi får kalle «uklare omstendigheter» førte til at prosjektet ble avsluttet i september 1994.

Mange har derfor kalt det en fiasko, men det var også et potensielt nyskapende eksperiment.

Biosphere II var en serie økosystemer, der åtte mennesker levde sammen med hele 3800 plante- og dyrearter – hvorav 150 nytteplanter. Noen av dyrene, som fuglene, saltvannsfiskene og reptilene døde ut ganske raskt, eller ble sterkt redusert i antall. Mange pollinerende insekter også – noe som er vel så skremmende. Kakerlakkene trivdes derimot godt, og de tok gledelig nok også over en del av bienes pollineringsjobb.

Algevekst på korallene var et annet problem, som igjen påvirket CO2- og O2-utvekslingen mellom «hav» og land. Luftkvaliteten svingte, med CO2-nivåer på minst det dobbelte av det vi leser i selv de drøyest dramatiserte klima-alarmer, mens oksygennivået i perioder var så kritisk at innbyggerne fryktet at de skulle bli kvalt.

Giftig sosialt miljø

De klarte seg, men led jevnlig av sult og underernæring. Deres generelle helse var likevel tilfredsstillende, med tegn på reduserte kolesterol og forbedret immunsystem.

Den viktigste lærdommen kan imidlertid være den vi fikk om de åtte «spheronautenes» sosiale liv. Til tross for at de på forhånd var nøye utvalg for å kunne leve harmonisk, isolert i en glassbolle, oppsto det raskt klikker og konflikter.

På den positive siden kan vi anføre at de raskt utviklet høynet respekt for naturen. Hvert minste feilgrep kunne ha katastrofale følger. Det gjør tydeligvis noe med deg.

Men.

Hva skjer den dagen pcen som regulerer det kunstige klimaet, rett og slett ikke fungerer lenger?

Reservedelproblemet

Uansett hva Biosphere II-teknologien skal kunne brukes til – om det er overlevelse etter økokatastrofer eller overlevelse under tusenårlange ferder gjennom rommet, på jakt etter en ny planet å leve på (også et velkjent tema fra populærkulturen) – vil du alltid ende opp med reservedelsproblemet.

Når du havner på en levelig planet, uten kontakt med gamleverden, kan du – uansett hvor mye fancy teknologi du pakket med deg – bare vente på slitasjen, og på svaret på spørsmålet om du har med deg de riktige fagfolkene.

Hvordan bærer man egentlig med seg 10 000 års kultur?

Den aller viktigste startkapitalen

Det er dette spørsmålet Lewis Dartnell, britisk forskningsformidler med bakgrunn i astrobiologi, tar opp i en av de kuleste postapokalyptiske bøkene som er skrevet, The Knowledge (2014).

Dartnell påpeker som jeg har gjort over: Ingen vet alt. Og alle gjenstander vi omgir oss med, krever et enormt støtteapparat for å fungere over tid. Så:

Hva er det minstemål av kunnskap vi må ha, for å kunne restarte vår sivilisasjon?

Vi har som sagt ideene, og kjenner blindveiene – vi vet hva som fungerer, og det er en fordel. Dartnells bok er på ett nivå en håndbok, han serverer sine lesere den grunnleggende kunnskap du trenger, for eksempel for å utvinne jern, lage såpe, lagre korn, bygge et vannhjul eller en vindmølle. Finner du et forlatt supermarked – spis ferskvarene først, deretter tørrfor som ris og spagetti, og la hermetikken redde deg i årene som følger. Ta også for deg at apotekenes hyller, medisiner kan være greie å ha. Antibiotika, for eksempel. Og forlat deretter byen – kom deg ut på landet. Slike råd.

Men dette er kunnskap egnet for å gi oss en reprise av 1700-tallet – som jeg skisserte over.

Det er veien videre derfra som er interessant. Kan vi komme oss opp igjen, dit vi er i dag?

Det kan vi, hvis vi har nok kunnskap – men hvordan får vi med oss den? Han diskuterer ulike scenarier. Finnes det leksika som er dekkende nok til at vi kan bygge opp en ny sivilisasjon? Nei. Kan Wikipedia, eller internett fungere? Nei.

Og det prosjektet vi eventuelt skal ta tak i, er stort. Dartnell påpeker at ett enkelt – men like fullt gigantisk - teknologisk løft, nemlig Apolloprogrammet som brakte oss til månen, krevde 400 000 menneskers koordinerte og målrettede innsats over mange år. Og 4 prosent av USAs føderale budsjett over like mange år.

Så han snur i stedet, og spør: Hva er minstemålet av kunnskap vi må sørge for å ha med oss?

Han svarer: Den vitenskapelige tankegang, den vitenskapelige metode.

Har du den med deg, kan du dra deg selv opp etter håret på overraskende kort tid.

Rent personlig tror jeg likevel jeg ville valgt den andre veien.

Jeg ville gått for en lavteknologisk fremtid. Det eneste jeg trenger er en øde øy med nok kokospalmer og ferskvann – og så ville jeg tatt med meg min vakre kone, og levd ut mine siste år i en hengekøye. Høres egentlig litt mindre stressende ut …

PS: For å komme dit, tror jeg du trenger mer enn fire bokser fiskeboller. Uansett hvordan verden går – lag deg er romslig lager i kjellern. Så får du litt tid til å områ deg.