Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Enhver ny og revolusjonerende utvikling har sine utilsiktede bivirkninger, og den industrielle revolusjon hadde sin i form av store mengder klimagassutslipp og luftforurensing. Helt fram til 1950-tallet ble dette ansett som en nødvendig pris å betale for økt levestandard og større fremskritt.
 Foto: NTB/AP/Altaf Qadri

Enhver ny og revolusjonerende utvikling har sine utilsiktede bivirkninger, og den industrielle revolusjon hadde sin i form av store mengder klimagassutslipp og luftforurensing. Helt fram til 1950-tallet ble dette ansett som en nødvendig pris å betale for økt levestandard og større fremskritt. Foto: NTB/AP/Altaf Qadri

Kloden klarer seg, det er vi som ligger tynt an

Bare ved å handle unaturlig kan vi avverge eller dempe det store tilbakeslaget vi som art potensielt står overfor.

Publisert:

Morten Fastvold er humanist, filosof og forfatter.

Morten Fastvold er humanist, filosof og forfatter.


Vi lar oss lett villede av språket. Som når man i klimasaken snakker om at «vi må redde kloden», og at «vi ikke må koke kloden». Da ser vi for oss en stakkars klode som vi sterke, ansvarlige mennesker må redde. Men slik er det selvsagt ikke, selv om vi mennesker ganske visst er blitt sterke nok til å endre klodens klima og miljø.

Det er i stedet vi mennesker som ligger tynt an. Det er vi som i raskt tempo forringer de livsvilkårene vi selv trenger for å leve et godt liv, hovedsakelig ved å forårsake en temperaturøkning på fire grader eller mer, dersom vi ikke iverksetter drastiske mottiltak.

For jordkloden spiller en slik temperaturøkning ingen rolle. Klodens klima og miljø har endret seg langt mer enn det i løpet av dens over fire milliarder år lange historie, så om mye fruktbart land nå blir til glohete ørkener, mens skogbranner og ekstremvær som orkaner, skybrudd, flom og tørke blir langt vanligere enn før – ja, så er det ett fett for vår kjære klode. For jordkloden verken tenker eller føler noe som helst, den er blott og bart en arena for blinde naturkrefter.

Offer for egen suksess

Vi lar oss også forlede av språket når vi hevder at vår levemåte, med altfor store klimagassutslipp og en drastisk reduksjon av ville dyrs habitater, er unaturlig. Da innbiller vi oss at mennesket ikke er en del av naturen, men har hevet seg over den gjennom vår moderne sivilisasjon. Men Homo sapiens er og blir en del av naturen, og er underlagt de samme naturens mekanismer som gjelder for alt levende, hvor siviliserte vi enn blir.

Det enhver art risikerer, som noe helt naturlig, er å bli et offer for sin egen suksess. Enhver art forsøker å utbre seg så mye den kan, og lykkes den i det, blir den på et tidspunkt så tallrik at det ikke lenger er mat eller rom nok til alle. Hvorpå mange individer sulter i hjel eller forkommer på annet vis. Naturen er ingen kjære mor, men nådeløs og brutal. Ergo er det helt naturlig at vi mennesker går mot et kraftig tilbakeslag, fordi vi har lykkes så utrolig godt med å øke vårt antall, og dermed har økt vårt økologiske fotavtrykk kolossalt. Dette er naturens business as usual.

Det som kan redde oss fra det store tilbakeslaget, er at vi, til forskjell fra alle andre arter, evner å kikke naturen i kortene. Ved å avdekke naturlover har vi skjønt mer av hvordan naturen virker, og den kunnskapen har vi brukt til vår fordel. Det muliggjorde både jordbruksrevolusjonen for drøyt 10 000 år siden og den industrielle revolusjon for 200 år siden.

Gjennom disse to revolusjonene er Homo sapiens blitt arten som i særklasse har endret klodens klima, fauna og miljø. Vi har gjort oss til en egen naturkraft, og det har fått flere av dagens klimaforskere til å kalle vår geologiske tidsalder for antropocen. Betegnelsen er satt sammen av de greske ordene for menneske og tid, og betyr dermed «menneskets tidsalder». Det er en passende betegnelse, siden Homo sapiens for alltid har satt sine spor i klodens geologiske historie, som vil kunne avdekkes i uminnelige tider fra nå av.

Reddende X-faktorer

En som maktet å kikke naturen i kortene, var presten og samfunnsforskeren Thomas Robert Malthus (1766–1834). Han levde i England tidlig på 1800-tallet, da den industrielle revolusjon for alvor grep om seg. Malthus så med bekymring på all den nød og fattigdom som en stor befolkningsøkning og en sterk tilstrømning til byene førte med seg. Han hevdet at nød og fattigdom er noe vi aldri blir kvitt. Det er fordi befolkningen alltid vil øke langt mer enn matproduksjonen. Dobles matproduksjonen, firedobles befolkningen, og så videre. Dermed får ikke økt matproduksjon bukt med fattigdom.

Charles Darwin leste Malthus’ essay om nød og befolkningsvekst med stort utbytte. Han innså at naturen er nettopp slik Malthus beskriver, og at essayet omhandlet et særtilfelle av naturens lov om at enhver art blir et offer for sin egen suksess, bare den lykkes i å utbre seg tilstrekkelig mye.

Vel tok Malthus feil i sin påstand om at nød og fattigdom aldri kan utryddes. Men han hadde fått rett dersom landbruket ikke var blitt så sterkt industrialisert som det senere ble, slik at matproduksjon langt oversteg det man kunne forestille seg på hans tid. Det var en menneskeskapt X-faktor han ikke så komme. En annen slik X-faktor var oppfinnelsen av moderne prevensjonsmidler, som førte til en drastisk reduksjon i antall fødsler. Det eneste botemidlet Malthus kunne foreslå, var en streng seksualmoral, basert på avholdenhet både i og før ekteskapet, slik at man fikk færre barn.

Malthus tok det for gitt at vi mennesker klarer å overskue de langsiktige konsekvensene av våre handlinger, for så å treffe nødvendige mottiltak hvis disse konsekvensene er katastrofale. Det er det ingen andre dyr som klarer, for i dyreverdenen er hvert individ helt og holdent styrt av kortsiktige, egoistiske behov. Ingen dyr utenom mennesket er heller i stand til å handle til beste for arten som helhet, dersom dette går på tvers av kortsiktige behov.

En hårete drøm

For 400 år siden, da den vitenskapelige revolusjonen skjøt fart, proklamerte den britiske filosofen Francis Bacon at kunnskap er makt. Ved hjelp av den nye kunnskapen om naturen som Galileo med flere frembrakte, ville vi mennesker bli så gode til å temme naturkreftene at vi rett og slett kunne underlegge oss naturen.

Slike vyer må ha fremstått som den reneste science fiction i en tid da naturen stadig vekk virket overmektig og truende. Men man skal være forsiktig med hva man ønsker seg, for ønsket kan jo gå i oppfyllelse. Bacons ønske, eller store og hårete drøm, gjorde til overmål det, i form av den industrielle revolusjon og den videre teknologiske utviklingen fram til vår tid.

At selve jordkloden nå er blitt for liten for oss, gitt vårt altfor store materielle forbruk, er noe Bacon neppe kunne ha forestilt seg. For helt fram til vår egen tid virket jordkloden enormt stor, med ubegrensede ressurser som vi mennesker aldri ville kunne uttømme.

Enhver ny og revolusjonerende utvikling har sine utilsiktede bivirkninger, og den industrielle revolusjon hadde sin i form av store mengder klimagassutslipp. Dampmaskiner ble fyrt med kull, og det førte til at industribyene ble herjet av luftforurensing og smog. Helt fram til 1950-tallet ble dette ansett som en nødvendig pris å betale for økt levestandard og større fremskritt. Samtidig gikk klodens befolkningstall rett til værs som følge av de store teknologiske og medisinske fremskritt, med et sterkt økende økologisk fotavtrykk som resultat.

Makt og ansvar

Forståelsen av økologi, som både omfatter økosystemer og vår arts økologiske fotavtrykk, ble ikke merkbart stor før på 1970-tallet. Da påpekte den tysk-jødiske filosofen Hans Jonas at kunnskap ikke bare er makt, men også ansvar. I boka Das Prinzip Verantwortung (Prinsippet ansvar), som uventet ble en bestselger i Vest-Tyskland da den kom i 1979, lanserte han en etikk for vår teknologiske tidsalder, der altså begrepet ansvar står sentralt.

Jonas hevdet at tradisjonell etikk kommer til kort i en globalisert og teknifisert verden, fordi den er en nabo- og nærhetsetikk som ikke tar høyde for at vi er blitt drastisk mange flere mennesker i løpet av de siste 200 årene. Denne befolkningsveksten har ført til at vi, på grunn av moderne teknologi og et stadig høyere materielt forbruk, er i ferd med å endre klodens miljø i faretruende grad. En rekke handlinger vi har ansett som etisk nøytrale, som å fyre med kull eller å reise med fly, er ikke lenger det når veldig mange av oss gjør dette. Da oppstår en økende effekt som særlig går ut over folk i den ikke-vestlige verden og fremtidige generasjoner.

Ettersom vi mennesker evner å skaffe oss kunnskap om de langsiktige konsekvensene av våre handlinger, oppstår et ansvar for å gjøre nettopp det. Vi plikter å både utrede og forestille oss de langsiktige konsekvensene av vår måte å leve og produsere på, med særlig tanke på fremtidige generasjoner.

Vår empatiske forestillingsevne blir her viktig. Vi må forestille oss mennesker vi ikke kjenner rundt om på kloden, samt de som ennå ikke er født, som konkrete individer med sine egne livsmål, og ikke bare som en ansiktsløs menneskemasse som bare blir tall og statistikk.

Jonas formulerer ut fra dette et etisk imperativ, altså et moralsk prinsipp, som er at: «Du skal "handle slik at virkningene av dine handlinger er forenlige med fortsettelsen av et ekte menneskelig liv på jorden.»

Å leve et ekte menneskelig liv er noe langt mer enn å eksistere.

Det er å kunne leve et liv i henhold til menneskerettighetene, som ikke bare sikrer retten til liv, men også gjør det mulig for den enkelte å realisere sitt potensial av evner og anlegg. Det må dessuten romme muligheten til å påta seg et ansvar for ukjente menneskers ve og vel andre steder på kloden, og for fremtidige generasjoner. Ansvaret kan anses som en stafettpinne vi overrekker neste generasjon – og det lar seg bare gjøre hvis deres livsforhold er gode nok til at de makter å ta på seg et slikt ansvar.

Å handle unaturlig

Selv om de aller fleste klimaforskere er blitt enige om at den globale oppvarmingen vi nå ser, i all hovedsak er menneskeskapt, er det fortsatt uenighet om hvilke prognoser vi bør legge til grunn. Disse spriker fra det svært pessimistiske til at det ikke vil gå så altfor galt hvis vi fortsetter å slippe ut klimagasser som nå.

Det eneste ansvarlige blir da, ifølge Jonas, å legge pessimistiske prognoser til grunn for våre handlinger. Etisk sett er det mye verre om vi gjør for lite for å hindre global oppvarming enn om vi gjør for mye ut fra prognoser som viser seg å være for pessimistiske. Gjør vi for lite, forårsaker vi en uopprettelig forringelse av miljøet for våre etterkommere, mens vi bare blir for forsiktige på egne vegne hvis vi gjør for mye, noe som er det usammenlignbart minste av to onder.

Samtidig som vi baserer oss på pessimistiske prognoser, må vi på et optimistisk vis holde fast ved den muligheten vi tross alt har til å unngå en (for oss) katastrofalt høy temperaturøkning. Vi må gripe den sjansen vi ennå har til å avverge dette, selv om det fordrer store anstrengelser og en selvoppofrelse på linje med det som kreves i en krigs- eller pandemitid.

I så fall handler vi mot naturen og dens business as usual. Det er bare ved å handle unaturlig at vi kan avverge, eller dempe, det store tilbakeslaget vår art ellers vil få.

Morten Fastvold har skrevet en utredning for Human-Etisk Forbund med tittelen «Humanisme, miljø og rettferdighet på tvers av generasjoner», som forelå i revidert utgave i mai 2019. Den finner du her.

Artikkelen er opprinnelig publisert i Fri tanke #1-2022, les hele magasinet som pdf her.