Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Småbønder i Afrika, Asia og Latin-Amerika står forsvarsløse i møte med økende tørke og regn som følge av klimaendringene. Støtte fra rike land til klimatilpasningstiltak er i stor grad uteblitt. Foto: NTB/AP/Apichart Weerawong

Klimarettferdighet:

Rike land «koker» kloden – hvem tar regninga?

Dersom verdens atmosfære var et badekar som representerer hvor mye klimagasser vi kan slippe ut for å holde 1,5 gradersmålet, ville 90 prosent av det allerede vært fylt av de rike landenes forbruk og utslipp. Hva er klimarettferdighet?

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 19.01.2022 kl 11:32

Velkommen til verden opp-ned: Det er 58 år siden Norge ble fri som koloni fra Malawi. Mellom 70 og 80 prosent av den hvite befolkningen lever som fattige småbønder. Det er blitt vanskeligere å livnære seg som bonde på grunn av stadig mer ekstremvær. Mange har flyktet og forsøkt å krysse Middelhavet til det rike sør.

I Malawi har de gjort seg rike på olje og gass. Stadig flere har feriehus i Sør-Afrika i tillegg til hytte ved Malawisjøen. Forbruket er så høyt at dersom alle i verden skulle ligge på samme nivå, ville det krevd 3,6 jordkloder. Malawi driver bistandsprosjekter i Norge for å bøte på noe av skjevheten. Det en malawisk bistandsarbeider betaler for ei natt på hotell, er det samme som en småbonde tjener i månedslønn. Norge krever at rike land som Malawi må bla opp store summer til klimatilpasningstiltak fordi fattige land ikke er skyld i den globale oppvarmingen.

Der setter vi punktum for tankeeksperimentet. Leder i Utviklingsfondet, Jan Thomas Odegard, tar oss tilbake til verden slik den faktisk er.

– Kort versjon av en lang historie: De fleste av de fattigste landene i sør har bidratt aller minst til klimakrisen, men er de som rammes hardest av den. Klimarettferdighet er at de som har forårsaket krisa – inkludert Norge – må støtte de som nå rammes hardest av den og har minst ressurser til å stå imot klimaendringene.

Begrep fra 1970-tallet

Hva er klima- og miljørettferdighet? Først litt historie: Begrepet miljørettferdighet er et 70-tallsbarn. På slutten av 1970-tallet fant innbyggere i et svart middelklasseområde i Houston, Texas, ut at staten hadde planlagt en søppelplass i nabolaget. Et spørsmål dukket opp: Hvorfor ble det plassert der og ikke i de hvite nabolagene i nærheten?

Sosiologen Robert Ballard avdekket at 14 av 17 søppelfyllinger var plassert i områder med overvekt av svarte innbyggere, til tross for at kun 25 prosent av befolkningen i Houston var svart, ifølge en artikkel fra National Geographic. Artikkelen handler om opprinnelsen til både bevegelsen og forskningen på miljørettferdighet, og Ballard omtales som en slags miljørettferdighetens grunnlegger.

Ettersom klimaendringer fikk mer oppmerksomhet, oppsto også en bevegelse for klimarettferdighet. Den første internasjonale samlingen, Climate Justice Summit, ble arrangert i Haag i Nederland i 2000, parallelt med FNs sjette klimakonferanse, COP6. Klimaendringer er også et spørsmål om rettigheter, ble det argumentert.

Hvor er pengene?

Et kjent stridstema på klimatoppmøtene, sist under COP26 i Glasgow i november 2021, har vært penger til klimatilpasning. På Cop17 i København i 2009 lovet rike land å gi 100 milliarder amerikanske dollar hvert år til klimatilpasningstiltak innen 2020. Det har ikke skjedd. Det ser Utviklingsfondet, som jobber med småbønder i Afrika, Asia og Latin-Amerika som står forsvarsløse i motet med tørke og regn, konsekvensene av.

– Klimaendringene skjer raskere, og skadene er større, enn det forskningen har kunnet forutse. Småbønder er prisgitt naturens sykluser og avhengig av at regnet faller når det skal. I de aller fattigste landene lever 70 til 80 prosent av befolkningen av landbruket. Det er paradoksalt nok de som produserer mat som sulter mest, sier Odegard.

Over halvparten av de 3 millionene barn som dør i året er barn av småbønder. Mens antall som lever i ekstrem fattigdom har falt siden 1990, har det i det siste igjen begynt å øke. Det skjedde før Covid 19 og skyldes klimaendringer og miljøforringelse. Stadig større summer brukes på å reparere etter naturkatastrofer.

– I Glasgow fortalte miljøvernministeren fra Honduras at landet i år bruker flere milliarder dollar til å reparere skadene som følge av to orkaner på to måneder i slutten av 2020, mens de bare har fått noen få millioner i støtte til å forebygge. Det pågår også en diskusjon om de rike landene burde betale for disse skadene. Rike land frykter at fattige land skal begynne å kreve erstatning, for eksempel etter prinsippet om at «forurenser betaler».

En ny rapport fra FN-konferansen om handel og utvikling (UNCTAD) viser at fattige land allerede har tre ganger høyere kostnader enn rike land for skader som følge av klimaendringene.

Legitimt krav

Helt på slutten av forhandlingene i Glasgow fikk India gjennomslag for en viktig formulering: Kull skulle nedfases, ikke utfases. Kina skal også ha stått bak, USA skal ikke ha vært så negativ, mens andre land var rasende, ifølge Aftenposten. Indias miljøvernminister, Bhupender Yadav, forsvarte standpunktet med at det er de rike landene som koker kloden. De fattige landenes utslipp per innbygger er flerfoldig ganger lavere enn de rike landene. Hvorfor skal India avstå fra økonomisk vekst?


– India ble kritisert for dette, men det minner veldig om det norske argumentet om at oljeindustrien ikke skal avvikles, men utvikles. Det er ikke mer enn et år siden vi sluttet med vår egen kullindustri på Svalbard. Vi må erkjenne at fattige land har et legitimt krav på at byrdene fordeles, sier professor i biologi ved Universitet i Oslo (UiO), Dag O. Hessen.

Norge har talt med to tunger helt siden lanseringen av begrepet «bærekraftig utvikling» i Brundtlandskommisjonens rapport «Vår felles framtid» i 1987, mener biologen.

– Ute uttalte Gro at det trengs en kursendring mens her hjemme holdt hun stø kurs for fossil energi. Flere land har begynt å påpeke Norges dobbeltmoral, sier Hessen.

Stockholm Environmental Institute (SEI) har i rapporten «Norways fair share» anslått hva Norges rettferdige bidrag til den internasjonale klimadugnaden for å nå målene i Parisavtalen bør være. Norge har kun 0,07 prosent av verdens befolkning. Rapporten kommer derimot fram til at vi må bidra med kutt av klimagassutslippene tilsvarende 0,65 prosent av verdens totale kutt. Med andre ord har vi et ansvar som er nesten ti ganger større enn folketallet vårt skulle tilsi.

Hessen mener en anerkjennelse av FNs 17 bærekrafts mål, er sentralt i klima- og miljørettferdighet. Han har ellers vært opptatt av hvordan naturkrisen ikke må underprioritertes i forhold til klimakrisen. Det ligger også et rettferdighetsperspektiv i det at naturen ikke må lide for klimatiltak. Naturen binder opp over halvparten av de menneskeskapte CO2-utslippene, samtidig som natur er en buffer mot naturskader forårsaket av ekstremt klima; for eksempel holder myrer tilbake vann og skog hindrer erosjon.

By- og land-rettferdighet

I 2050 skal Norge ha blitt et lavutslippssamfunn. Hvordan skal dette skje på en rettferdig og sosialt inkluderende måte? Det skal Forskningssenter Include ved UiO frembringe kunnskap om.

– Vi tenker på folk når vi snakker om rettferdighet. Men rettferdig er så mye. Det dreier seg også om fordeling mellom by og land og mellom små og store kommuner, om hvilke individer og grupper som høres og inkluderes – og ikke. Det dreier seg om at alle skal ha en mulighet til å bidra og få nytte av en omstilling, sier Hege Westskog, økonom og programkoordinator i Include.


Hun forsker på hvordan omstillingen også kan komme mindre kommuner til gode. Det er fare for at investeringer går til smarte bykommuner, og ikke til mindre tettsteder og rurale områder. Mange av klimatiltakene og virkemidlene er ikke utviklet for distriktene. Det må jobbes for å finne ut hva som er gode tiltak for distriktene slik at klima- og miljøpolitikken kan få legitimitet og oppslutning over hele landet. Det er for eksempel de som bor på steder uten godt kollektivtilbud som rammes hardest av høyere bensin- og dieselavgifter.

– En rettferdig klima- og miljøpolitikk dreier seg selvsagt også om hvem av oss som har mulighet til å gjøre klima- og miljøvennlige valg, som å kjøpe elbil. Eller hvem som har mulighet til å etterisolere husene nå når strømprisene er så høye. Eller ha hjemmekontor og sette på vaskemaskina midt på dagen når strømprisene er som lavest.

Elefanten i rommet

Hva med forbruket, det med at dersom alle skulle levd som en nordmann ville det vært behov for 3,6 jordkloder? Det er et tema som bare et fåtall organisasjoner, som Fremtiden i våre hender, snakker om. Men spørsmålet er for viktig og avgjørende til at vi bare kan fortsette å unngå det, mener Westskog.

– Vi kan ikke komme unna det at vi må snakke om forbruket vårt, dette er lite framme i debatten. Vårt forbruk må ned, og det er elefanten i rommet.

Westskog argumenter for at vi heller må satse på å leve gode liv lokalt, derfor blir kommunene og lokalsamfunn så viktige. Det betyr ikke at vi spiser dårligere om vi slutter å importere mat fra hele verden, men at vi spiser annerledes. Å unne seg kun én ferietur med fly i året i stedet for flere, fører ikke til lavere livskvalitet.

Westskog har også jobbet med delingsøkonomi som en omstillingsstrategi. Her trengs det økonomiske insentiver som legger til rette for deling, reparering og resirkulering.

– Insentivene bør gå i retning av reparasjon, og vekk fra forbruk. Deling er også et lim i samfunnet vårt. Hele velferdssystemet vårt er basert på omfordeling. Mer deling av de ressursene vi har kan åpne for at flere kan delta i omstillingen på en sosialt inkluderende måte.

Naturens egenverdi

Include tilhører Senter for utvikling og miljø ved UiO, som ble grunnlagt av filosofen Arne Næss (1912–2009). I 1984 lanserte Næss «Den dypøkologiske plattform», som dannet grunnlaget for en hel internasjonal bevegelse. Den består av åtte prinsipper, hvorav det første er: Ethvert levende vesen har en egenverdi.

– For meg dreier rettferdighet seg også om andre arter og økosystemers rett og mulighet for å overleve. Naturen har ikke kun en instrumentell verdi for mennesket, men en verdi i seg selv, sier Westskog.


Dette perspektivet er professor i filosofi ved NTNU, May Thorseth, enig i.

– Sett i lys av dagens problemstillinger tror jeg dypøkologien til Arne Næss har en mye større appell i dag enn da den kom på 80-tallet. Det antroposentriske synet der mennesket setter seg over andre, blir feil. Mennesket er også natur. Samtidig er det en kjensgjerning at mennesket er den eneste arten som kan bestemme og dessuten har en stemme. Det har verken dyr, planter, eller fremtidige generasjoner.

Et globalt gode

– Vi må slutte å tenke på naturen som noe eksternt som vi har en privilegert rett til å råde over. Naturen må forstås som et kollektivt, begrenset fellesgode, sier Thorseth.

Da Ecuador oppdaget at de hadde store oljereservoarer under Jazuni nasjonalpark, ba daværende president, Rafael Correa, om penger fra det internasjonale samfunnet til å bevare skogen. Valget lå mellom bevaring eller å hente ut olje. Presidenten mente rike land hadde en forpliktelse til å gjøre dette fordi en regnskog absorberer C02 som rike land slipper ut, og er et globalt fellesgode. Men midler fra det internasjonale samfunnet var ikke å oppdrive, og i 2016 begynte oljeutvinningen. I ly av dette oppsto flere menneskerettighetsbrudd, de alvorligste var drap på urfolk som kjempet for skogen og sine leveområder.

– I dette tilfellet mener jeg det var etisk riktig av Ecuador, som et fattig land, å be om penger, og det ville vært etisk riktig av de rike landene å gi. Når det gjelder klima, brytes skillet mellom lokalt, nasjonalt og globalt.

Dersom en tenker på miljø og natur som et globalt gode, en rettighet som tilhører alle og ikke et bestemt land eller region, fordrer det villighet til å endre lovverket, mener Thorseth.

– Demokratiet kan faktisk på mange måter være et hinder for bevaring av natur og for å få bukt med klimaendringer. Individets rettigheter står sterkere enn fellesskapets, og det er et problem.

Rettigheter for natur?

Elva Whanganui på New Zealand har blitt innvilget samme rettigheter som et levende menneske. New Zealands regjering er sannsynligvis den første i verden til å gi natur en slik plass i lovverket, skriver Time. Urbefolkningen Whanganui Iwi har kjempet for dette i 160 år. De sier at velværet til elven er direkte knyttet til menneskenes velvære.

Elver som rettslige subjekter er temaet for forskningsprosjektet Riverine Rights, hvor konsekvensen av den juridiske nyvinningen skal utforskes både for natur- og menneskerettigheter.


– Ideen om at naturen kan være et subjekt på lik linje med mennesket og ha juridiske rettigheter, ble sådd på 70-tallet. En viktig kilde til det som skulle bli en nyvinning innen ressursforvaltninga var artikkelen «Should Trees Have Standing» fra 1972, forteller antropolog og forsker John Andrew McNeish fra Norges miljø og biovitenskaplige universitet (NMBU):

Ideen kalles økosentrisk, i motsetning til det antroposentriske. Etter en aktiv periode på 70- og begynnelsen av 80-tallet ble det stille, mens siden 2016 har det blomstret opp med nye eksempler. I tillegg til India og New Zealand, ser forskergruppen til McNeish på Colombia.

Elvene anerkjennes som juridiske subjekter og er knyttet til urfolks forståelse av naturen. En elv er ikke bare et fysisk fenomen eller en økonomisk ressurs, men noe levende som har betydning for lokalt liv og identitet. Et vanlig bakteppe for domstolvedtakene er urfolks mangeårige kamp for retten til selvstyre over egne områder, ofte i sammenheng med alvorlige naturinngrep.

Flere saker har kommet opp, i Colombia har også deler av Amazonasregnskoen og Andesfjellene fått samme dom. Prosjektet vil se på konsekvensene av domstolvedtakene.

– Her er det en radikale og progressive advokater som står bak. Et stort spørsmål er hvordan vedtakene kan settes ut i praksis, sier McNeish.

Klima- og miljøjuss

Greenpeace og Natur og ungdom saksøkte i 2016 den norske staten for åpning av ny oljeboring i Barentshavet. I klimasøksmålet lente organisasjonene seg på paragraf 112 i Grunnloven, kjent som «miljøparagrafen». «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten», står det i første ledd.

– Greenpeace og Natur og Ungdom fikk etablert at miljøparagrafen er en rettighet som kan prøves for domstolene. Utfordringen med å bruke denne er mangelen på noe håndfast som viser at akkurat denne oljeboringen i Barentshavet er en trussel for liv og helse. Når det gjelder klimagassutslipp er det summen av en rekke utslipp som er trusselen, sier advokat Tine Larsen.


Hun er tidligere leder i Foreningen Grunnloven § 112. Grunnlovens miljøparagraf er lettere å bruke i saker hvor miljøkonsekvensen er mer direkte og konkret, som for eksempel i et tilfelle med industriutslipp i en fjord.

Larsen ser en internasjonal trend med større interesse og kunnskap rundt det å bruke jus i klima- og miljøsaker. Et eksempel er miljøorganisasjonen Urgenda, som i desember 2019 vant mot den nederlandske staten. Utfallet var at høyesterett påla Nederland å redusere sine klimagassutslipp med 25 prosent innen utgangen av 2020.

Det finnes allerede et omfattende miljøreglement i Norge. Likevel er det en reell utfordring at dette ikke følges, for eksempel ved utbygging i strandsonen. Søksmål er gjerne ikke et alternativ på grunn av høye kostnader og risikoen for også å måtte dekke motpartens saksomkostninger i tilfelle tap.

– Miljøinteressene taper gjerne i dragkampen med andre samfunnsinteresser. Utbyggingsinteresser vinner ofte fram, og det er ikke alltid miljø er tilstrekkelig vurdert og tatt hensyn til. Her trengs det vaktbikkjer på det miljørettslige.

Som advokat har Larsen representert «Nei Til Vindkraftverk På Haramsøy». De tapte en sak i tingretten mot Olje- og energidepartementet og Haram Kraft AS, og ble idømt motpartens saksomkostninger på over en million.

Pålegget om saksomkostningene ble anket inn til Lagmannsretten ved å vise til Århuskonvensjonen. Den stiller krav om at allmennheten skal ha adgang til rettslig overprøving av myndighetsvedtak som gjelder miljø, og at slik overprøving ikke skal være uoverkommelig dyrt. Den 28. august i år fikk de medhold, da Lagmannsretten opphevet tingrettens dom om saksomkostninger. Den er sendt tilbake til tingretten for ny behandling.

– Lagmannsrettens dom gir håp om rimeligere domstolsprøving av miljøsaker. I Sverige har de en egen miljødomstol og i Danmark en miljøklagenemnd som er rimeligere. Vi bør også ha en miljødomstol eller miljøklagenemd i Norge. Alternativt bør det være ordninger som sikrer rettslig prøving av miljøsaker i de ordinære domstolene uten at kostnadene blir uoverkommelige for miljøorganisasjonene, sier Larsen.

De ufødtes rettigheter

Flere av kildene i denne artikkelen har snakket om klima- og miljørettighet for de kommende generasjoner.

– Klimarettferdighet på tvers av generasjoner har gått litt under radaren. Et viktig spørsmål er; hvor langt fram strekker vårt ansvar seg? De klimagassutslippene vi slipper ut i dag vil ikke bare ha betydning for våre barn og barnebarn, men de som skal leve her om 100, 1000 og 10 000 år. Framtidas generasjoner rammes i tillegg av vårt overforbruk av naturen, sier professor Dag O. Hessen.


Også Anders Hammer Strømman, professor i industriell økologi ved NTNU, er opptatt av å se på rettferdighet i et lengre perspektiv. Hva etterlater vi oss?

– Vikingene som levde 1000 år før oss har etterlatt seg spor gjennom vikinggraver og en kulturell arv. Satt på spissen har ikke arven noen mer alvorlige konsekvenser enn behov for utgravinger i ny og ne, samt godt materiale til spel og forestillinger med ringbrynje og vikinghjelm. Til kommende generasjoner etterlater vi en arv med mer alvorlige konsekvenser, CO2 utslipp fra fossilt brensel som vil varme kloden i opp mot 12–14 000 år fram i tid.

På kun noen tiår har vi brent opp enorme mengder fossilt brensel som naturen har brukt millioner av år på å omdanne. Dette skaper forstyrrelser i karbonkretsløpet.

– 1,5 graders eller togradersmålet gjelder 80 år fram i tid. Det er viktig å være bevisst på at klimaeffekten av våre handlinger ikke forsvinner uansett hvor lite vi slipper ut framover. Vi må slutte å tilføre mer fossilt karbon til atmosfæren, det er det viktigste vi kan gjøre nå.

Spire til mer rettferdighet

Siste ord går til Spire og leder Julie Rødje. Spire er en miljø- og utviklingsorganisasjon ledet av ungdom, som jobber for en bærekraftig og rettferdig økonomi, et bærekraftig og rettferdig matsystem og en rettferdig lokal og global maktfordeling.


– Klima- og miljørettferdighet handler om hvordan den rike verden har tjent seg så rike på et ekstremt overforbruk og en petroleumsindustri som fører til global oppvarming og rovdrift på naturressurser. Hensyn til klima, naturressurser og menneskerettigheter må inn i handelsavtaler. Det må ikke være frivillig, slik det er i dag, det må stilles krav og sanksjonsmuligheter, sier Rødje.

Mange lener seg alt for lett på at teknologi skal løse og kjøpe oss ut av krisa. Men teknologien har en mørk bakside. Som ved produksjon av batterier som både finnes i mobiltelefonene og i el-bilene våre. De inneholder kobolt, og mesteparten av kobolten kommer fra Den demokratiske republikken Kongo (DRC). Her er det påvist barnearbeid i utvinningen, og uverdige, farlige arbeidsforhold.

– Hva tenker du er det viktigste Norge kan gjøre nå?

– For det første må vi slutte med oljeproduksjon. Det er ikke en politikk som kan føres i 2021 med den kunnskapen vi sitter med.

– For det andre må vi ha en helhetlig løsning på klima- og naturkrisen, de henger uløselig sammen. Og rettferdighetsprinsippet er vi helt avhengig av – særlig globalt, men også innad i Norge. Selv om menneskers liv og miljøet ikke kan måles på aksjetabellen, har det så uendelig mye høyere verdi enn kortsiktig økonomisk profitt, sier Rødje.

Artikkelen er opprinnelig publisert i Fri tanke #1-2022, les hele magasinet som pdf her.