Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Vibeke Riiser-Larsen hadde håpet på et friskt og kreativt blikk på kritisk tenkning og relasjonell atferd, men synes Steven Pinker virker uinspirert i bokens første kapitler. Men, det tar seg opp. (Bildet er lisensiert under Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International license.)
 Foto: Andrew West/andy@ballisticduck.co.uk

Vibeke Riiser-Larsen hadde håpet på et friskt og kreativt blikk på kritisk tenkning og relasjonell atferd, men synes Steven Pinker virker uinspirert i bokens første kapitler. Men, det tar seg opp. (Bildet er lisensiert under Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International license.) Foto: Andrew West/andy@ballisticduck.co.uk

Bokanmeldelse:

Når rasjonaliteten (og Steven Pinker) blir insisterende

Vibeke Riiser-Larsen har lest Steven Pinkers siste bok, Rationality, og sitter igjen med en dose ambivalens. Boken er tidvis kjedelig og utdatert, men tidvis også original og oppdatert.

Publisert:

Sist oppdatert: 06.01.2022 kl 08:28

Vibeke Riiser-Larsen er frilansskribent og forfatter. Hun er sammen med Erik Tunstad aktuell med boken Kritisk tenkning. En enkel guide til å bruke hodet godt.

Vibeke Riiser-Larsen er frilansskribent og forfatter. Hun er sammen med Erik Tunstad aktuell med boken Kritisk tenkning. En enkel guide til å bruke hodet godt.


Et av verdens eldste folkeslag, San-folket i det sørlige Afrika, behersker kritisk tenkning, skiller kausalitet fra korrelasjon, bedriver sannsynlighetsberegning, og veldig mye annet, skriver Steven Pinker i sin siste bok, Rationality.

De er rasjonelle.

Hvis for eksempel sporene de følger når de jakter, er vanskelige å tyde, vil de se på dem som spor fra en vanlig art. Det er først når de har definitive bevis, at de konkluderer med at sporet kan komme fra et mer uvanlig dyr. Og hvis det er tørke, sparer de planter og dyrearter det er få av i stedet for å spise dem, slik at de ikke utryddes.

Pinker forteller ivrig og levende om San-folket i bokens innledning, og jeg kjenner at jeg gleder meg til å starte på første kapittel. Det burde jeg ventet med.

Paternalsk kunnskapsformidling

Starten på Rationality: What It Is, Why It Seems Scarce, Why It Matters er ikke ideell, faktisk kunne vi lesere fint klart oss uten de tre første kapitlene.

For hvordan skal vi snakke om behovet for kritisk tenkning og rasjonell omgang med tilværelsen slik verden ser ut i dag? Og når vi skal formidle denne typen kunnskap og ideer, hvilken rolle inntar vi, og ikke minst, hvilken rolle tildeler vi dem vi snakker til?

Vi bør, etter min mening, i hvert fall ikke gjøre som Steven Pinker, nemlig å falle for fristelsen til å sammenlikne folk flest med Homer Simpson (den enkle og litt dumme hovedpersonen fra animasjonsserien The Simpsons) og dele folk inn i «oss» (de smarte), og «dem» (de irrasjonelle og implisitt dumme). Det finnes et begrep for dette, nemlig inngruppe- og utgruppetenkning. Det er en helt grunnleggende kognitiv feilslutning.

Pinker skriver blant annet at selv om man kan forklare folks «outright stupidity» med at de tenker irrasjonelt, bør ikke det å forstå, likestilles med det å tilgi. Noen ganger kan «vi» rett og slett kreve mer av folk (min oversettelse).

En bedre verden gjennom rasjonell tenkning

Hvorfor kan ikke Pinker heller være litt raus og inkludere seg selv i teksten, tåle å blottlegge noen av sine egne begrensninger, i stedet for bare å peke på hvordan «andre folk» dummer seg ut i møte med rasjonell tenkning? Det hadde vært så mye mer sympatisk å se henvisninger til et «vi» i teksten, når det henvises til irrasjonelle ting man foretar seg, i stedet for å hele tiden peke på «de andre».

Ingen liker formaninger, ei heller å bli kalt dumme, og når alt kommer til alt, er vi vel stort sett i samme båt hva rasjonalitet angår, med større eller mindre variasjoner. Pinker også.

Rationality: What It Is, Why It Seems Scarce, Why It Matters av Steven Pinker (Penguin 2021)

Rationality: What It Is, Why It Seems Scarce, Why It Matters av Steven Pinker (Penguin 2021)


Rationality: What it is, why it seems scarce and why it matters bygger videre på boken som kom i 2018, Enlightenment Now: The Case for Reason, Science, Humanism, and Progress. Budskapet er at vi har potensial i oss til å bli bedre utgaver av oss selv, og skape en bedre hverdag gjennom å tenke rasjonelt. Fornuft, vitenskap og kritisk tenkning er det vi trenger for å drive verden fremover.

Det er et prisverdig prosjekt, som han jevnt over lyktes med i Enlightenment Now, men som fremstår mindre strømlinjeformet i Rationality.

Teoretisk drøvtygging

De første 110 sidene av boken er nemlig skuffende kjedelige. Dog med unntak av gjennomgangen av San-folkets fabelaktige evne til rasjonell tenkning i sin kontakt med naturen.

Jeg håpet på å få et friskt og kreativt blikk på kritisk tenkning og relasjonell atferd da jeg bladde opp på første side, men det skulle imidlertid ta sin tid, for i de første kapitlene virker Pinker rett og slett uinspirert.

Eksemplene han bruker er ofte utdaterte og kjedelige, og i stor grad teoretiske og lite virkelighetsnære. Hvis P så Q, er ikke min foretrukne måte å ledes inn i denne typen stoff på. Logikk er for spesielt interesserte, og det er finnes andre, mer leservennlige og pedagogiske innganger til det å snakke om rasjonalitet og kritisk tenkning.

Gamle og utslitte eksempler

Det skaper heller ikke stor entusiasme i meg som leser at han henfaller til å bruke eksempler som «The Monty Hall Dilemma». Hvis du er en av dem som ikke har hørt om dette eksemplet, handler det altså om sannsynlighet med utgangspunkt i et gammelt amerikansk gameshow der folk skulle velge én blant tre dører. Valgte de riktig dør, kom det fram en lekker bil, bak de to andre stod det en geit.

Dette er et gammelt og velbrukt eksempel, og det har ikke all verdens overføringsverdi, annet enn at vi får understreket at folk flest ikke er så gode i sannsynlighetsregning.
Det er nettopp derfor det er så gøy med gamehow, og med spill og lotto, kan vel like gjerne moralen være her.

Pinker har for øvrig liten tålmodighet med oss som spiller Lotto, bare så det er sagt.
Surprise, surprise.

Det henvises også stadig til Daniel Kahneman, til hans system 1 og 2, og ulike biaser og feilslutninger han har identifisert og introdusert. «Linda is a bankteller» er et eksempel jeg senest så brukt i Kahnemans nyeste bok Noise (anmeldt i Fri tanke nr. 4-2021), og som ikke trengte ytterligere resirkulering. Det er med andre ord lite nytt å spore i disse passasjene.

Men heng på, det skal vise seg at boken er verdt både pengene og tiden, man må bare være litt tålmodig.

Men så – både originalt og oppdatert

Fra kapittel fire, Probability and Randomness, endrer lykkeligvis både form og tone seg til det bedre. Herfra og ut blir eksemplene mer originale og oppdaterte, samtidig som de blir mer praktiske og gjenkjennelige.

Pinker åpner med å påpeke at det å håndtere tilfeldighetene i livene våre og usikkerheten rundt kunnskapen vi til enhver tid har, er en helt essensiell del av det å være rasjonell.
Han vil vise oss hvor kompliserte fenomenene «sannsynlighet» og «tilfeldighet» er, og peker blant annet på hvor lett det er å gripe til tilgjengelighetsbiaset når vi bedømmer hvor sannsynlig et utfall er, altså dette at vi griper til det vi husker best, snarere enn å evaluere hvor hyppig et utfall faktisk kan oppstå.

Dette, samt fortellinger (anekdotiske bevis), har gjennom nesten hele menneskehetens historie vært vår eneste mulighet for å bedømme frekvensen på ulike utfall.
Det er først de siste fem minuttene av menneskets eksistens at vi har hatt statistiske verktøy å hjelpe oss med.

Forvrengt virkelighetsoppfatning

Pinker kobler dette opp mot hvordan hendelser portretteres i media. Bortsett fra de umiddelbare erfaringene vi gjør, er det gjennom media vi lærer om verden, skriver han. Nyhetsmediene styrer på den måten oppfatningene våre av frekvens, særlig når det dreier seg om risiko. Folk tror for eksempel det er mer sannsynlig å bli drept av en tornado enn å dø av astma, selv om astma dreper åtti ganger så mange mennesker.

Undersøkelser viser i tillegg at når folk blir spurt om hvor mange tenåringsjenter som blir gravide i løpet av et år – på verdensbasis – gjetter folk 20 prosent, mens dette i virkeligheten er ti ganger for mange.

Hvor stor andel av den amerikanske befolkning er immigranter? Rundt 28 prosent, svares det ved spørreundersøkelser, mens det virkelige tallet er 12 prosent.
Hvor mange er homofile? Amerikanerne gjetter 24 prosent, mens undersøkelser viser at det dreier seg om rundt 4,5 prosent.

Flyulykker dekkes som oftest stort i mediene, mens bilulykker sjelden får samme oppmerksomhet. Bilulykker dreper cirka 5 millioner mennesker verden over per år, mens flyulykker tar livet til rundt 250. Regnet per passasjermil er det dermed tusen ganger tryggere å fly enn å kjøre bil.

Poenget er at vi eksponeres for en mediedekning som utløser og aktiverer våre kognitive feilslutninger, og som slik forvrenger virkelighetsoppfatningen.

Pinker kaller pressen en tilgjengelighetsmaskin som serverer anekdoter, som igjen mater inntrykket vårt av hvor vanlige ting er – og vi blir dermed villedet.

Faren ligger i at evig tilgang på katastrofer og negative hendelser gjør oss kyniske når det kommer til tilliten vi har til vitenskap, til institusjonenes makt til å bedre levekårene våre, og til syvende og sist også til det liberale demokratiets funksjon.

Myter og sannhet

Det nest siste kapittelet, hvor Pinker oppsummerer tingens tilstand, heter talende nok «What’s wrong with people», og jeg er ikke sikker på at det ligger så mye ironi i denne tittelen som man kanskje kunne håpe. Her diskuterer Pinker det han mener er tendenser til at de ulike politiske ståstedene har utviklet seg til å bli sosiokulturelle stammer, snarere enn koherente ideologier. Han lanserer også begrepet «det mytologiske tankesettet», hvor det å stille spørsmål om en overbevisning er sann eller ikke, er blitt irrelevant. Poenget er heller å konstruere en sosial virkelighet som knytter grupper sammen og gir dem en felles hensikt.

Løgnaktigheten og konspirasjonsteoriene, som er en konsekvens av Trumps «post-truth»-regime, mener Pinker kan tolkes som at denne mytologiske tenkningen er i ferd med å ta over den politiske. Den fremstår som et teater, hvor hva som er sant og løgn, ikke er av noen vesentlig betydning.

I det avsluttende kapittelet faller boken litt sammen igjen. Her drøfter han behovet for rasjonalitet, og det virker litt tilfeldig sammensatt, det hele. Men det får være greit, de foregående kapitlene har vært både interessante, opplysende og innimellom litt provoserende, så det får heller være at han ikke avslutter med flagget helt til topps.

Som en oppsummering av tonen i denne boken, låner jeg sitatet til stand-up komikeren George Carlin, som Pinker innleder nest siste kapittel med:

Tell people there’s an invisible man in the sky who created the universe, and the vast majority will believe you.
Tell them that paint is wet, and they have to touch it to be sure.

Rationality er en tidvis god, men ujevn bok, som de aller fleste kan få noe ut av, men som dog fordrer noen grad av zen-tilnærming, i hvert fall i starten.