Ragnhild Aslaug Sollund viser i Bare et dyr? hvordan vi misbruker dyr på måter vi kanskje ikke har tenkt så mye over, enten vi går med klær av dyr, liker fisketurer, spiser grillmat eller tar med barna i zoologisk hage. Strukturer i samfunnet, men også tankeløshet, gjør at vi tillater at dyr lider. Systematisk påfører vi dyr smerte gjennom blant annet matproduksjon, kjæledyrhold, klesproduksjon, dyreforsøk, jakt, underholdning, og såkalt naturforvaltning. Eller når vi sender opp nyttårsraketter som faktisk skremmer dyr til døde.

Sollund, kriminolog og professor ved institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO, mener menneskets bruk av dyr i stor grad tas for gitt og peker på at det er en rekke systemer som opprettholder og tilrettelegger for dagens praksis med misbruk av dyr. Et hovedproblem er at vi har et instrumentelt forhold til dyrs liv. De tillegges ikke egenverdi, men tingliggjøres og vurderes ut fra de ulike formålene de kan ha for oss mennesker.

Har vi rett til å heve oss over dyrene, slik som vi gjør i dag? spør Sollund.

«Dum som en høne»

Blant annet tilrettelegger språket for utnytting av dyr: Vi kjenner alle til uttrykk som «dum som en høne». Men høner er ikke dumme, forklarer Sollund. Ei heller er griser «grisete». Å devaluere og nedvurdere dyr, åpner for at vi kan behandle dem dårlig. Mennesker diskriminerer bestemte dyrearter basert på antagelser om at mennesket er mer verdifullt. Spesiesisme er nettopp artssjåvinisme eller artsdiskriminering. Altså diskriminering og forskjellsbehandling basert på artstilhørighet.

Men er dyr mindre verdt enn oss fordi de ikke har våre evner? Vi måler andre dyr etter hva mennesker får til, men dyr har faktisk mange utrolige evner som ikke vi mennesker har. Ikke hører vi godt, ikke ser vi godt og ikke er vi gode til å navigere.

«Vårt forhold til dyr er fullt av paradokser», skriver Sollund. Det disse paradoksene hun utforsker i boka, og paradoksene hun peker på er mange: Selv om vi er glade i hunden vår, har vi få skrupler med å spise gris eller ha på oss plagg som innebærer dyremishandling. Samtidig som vi går tur med hunden, har vi kanskje på oss en Canada Goose-jakke med pelskrage fra dyr fanget med fangstmetoder som medfører lidelse. Kanskje uten å reflektere over det, er vi med på å påføre dyr smerte.

Noen dyr er altså klær eller kjøtt, mens andre er vennene våre. Vi spiser gris, men ikke hund. Noen dyr er individer vi har vennskapsforhold til, mens andre dyr avles opp for at vi skal drepe dem og spise kroppene deres. Måten vi kategoriserer dyr på har betydning for hva vi mener vi kan utsette dem for. Det er for eksempel forskjell på hva det er lov til å gjøre med grisunger og med hundevalper. Det er også lov til å kverne kylling levende.

Problemet ligger i systemet

Det er ikke hver enkelt bonde som nødvendigvis gjør noe galt, understreker Sollund, det er systemet og strukturene i samfunnet som legger til rette for utnyttingen av dyr. Hun er, ikke uventet, kritisk til industrielt dyrehold, men heller ikke økologisk dyrehold er en sikkerhet for at dyr ikke lider, mener hun. Kalvene blir fortsatt tatt bort fra moren sin, og Sollund mener det er en selvfølge at dyr skal få være sammen med avkommet sitt. Dyr blir dessuten fortsatt sendt til slakteri, som kan medfører lidelser og frykt hos dyr. Tilsynsrapporter fra slakteri viser at mye ofte går galt ved slakting.

Sollund skriver særlig grundig og kritisk om jakt. Jakt blir sett på som noe selvsagt i Norge, selv om bare cirka tre prosent jakter. Det at over 30.000 elg og over 40.000 hjort blir skutt i løpet av en sesong, kaller hun «den årlige massakren». Argumentet om at det er bedre å drepe et vilt dyr enn å kjøpe kjøtt som er industrielt produsert, avvises av Sollund. Hun mener jakt ofte medfører lidelse hos dyr, og at det å ta liv gjennom å jakte på dyr uansett er et onde. Mye jakt, som for eksempel på småvilt som hare, rev, mår og røyskatt gir lite såkalt jaktutbytte, utbyttet for å selge pelsen er liten. Da står man igjen med underholdningsverdien, at det er en fritidssyssel og tradisjon. At jakt og fiske er underholdning og fritidssyssel er med på å definere relasjonen mellom menneske og dyr i vårt samfunn, mener Sollund. Det understreker det instrumentelle forholdet vi har til dyr – at vi kan ta for oss og drepe dem som vi lyster.

Vår generelle mangel på omtanke for fisk og skalldyr blir behandlet i et eget kapittel. Fiskeoppdrett er en katastrofe og står for storstilt dyremishandling, mener Sollund. Nyere forskning om fisks kognitive evner har vist at de har mange egenskaper som vi tidligere ikke visste om. Nå vet vi at de kan planlegge, danne allianser og samarbeide. Men kan vi forvente at ny kunnskap vil føre til endringer i hvordan vi behandler fisk og andre dyr?

Vil bøker som Sollunds kunne få oss til å tenke nytt om fiskeoppdrett og andre praksiser og handlinger vi utfører mer eller mindre hver dag?

Bare hvis vi klarer å ta inn over oss budskapet. En vanlig refleks er nettopp å benekte ny kunnskap for å unngå såkalt «kognitiv dissonans» – uoverensstemmelse mellom det vi vet og det vi gjør. Bare et dyr? vil kunne utfordre historiene vi forteller oss selv for å rettferdiggjøre handlingene våre, enten vi går på jakt, spiser grillmat eller tar med barn i dyrehagen. Vi gjør nesten hva som helst for å slippe å ta til oss informasjon som kan risikere å utfordre oss. Hvis dyr er «bare et dyr», kan vi fortsette å misbruke dem i stor skala, slik vi gjør i dag.

Det er interessant å merke seg at flere kristne kritikere ikke liker boka – de mener mennesket må ha en klar forrang og mener Sollunds budskap undergraver dette. En anmelder i en kristen avis anbefaler ikke å lese boka, fordi Sollund går for langt i å utviske skillet mellom dyr og menneske.

Økologisk sorg

Den største trusselen mot dyrs overlevelse i dag er tap av habitat. Det vil si at vi mennesker breier oss ut, bygger veier, industri, vindmøller, boligområder og hytter. Flatehogst er tillatt i Norge samtidig som vi straffer andre land når de ikke bevarer nok regnskog. Det er mye oppmerksomhet omkring at klimaendringer går ut over mennesker, men dette går kanskje enda hardere ut over dyr. «Økologisk sorg» føler mange på, når natur og stadig nye arter blir utryddet, og borte for alltid. Å se ville dyr i naturen i Norge er sjeldent. Vi ødelegger for oss selv og vi får en fattigere verden, både når vi mister arter og når vi får færre individer av dyr, mener Sollund.

Sollund skulle ønske at vi når vi ser et dyr prøver å sette oss inn i hva som foregår oppi hodet på dyret. At vi tenker over hvordan dette dyret har det og hvordan det ønsker å ha det. At vi anerkjenne dyrets interesser og følelsesliv, kognitive evner og behov. Da vil vi kanskje se at det faktisk er et individ med individuelle særtrekk.

«Å argumentere for at man kan drepe dyr, men ikke mennesker, er kun basert i egoisme og artsdiskriminering», skriver Sollund. En uttalelse som veldig mange nok vil være uenig i. Deler av boka vil garantert provosere og utfordre, den er ikke bare faktabasert, men også aktivistisk. Det er klart at mye av tankegodset ikke er i samsvar med gjengse holdninger i samfunnet i dag. Kanskje nettopp derfor er Sollund en viktig stemme. Vi lever i dag i det som er blitt kategorisert som antropocen eller «menneskets tidsalder» – særlig nå trenger vi noen som taler dyrenes sak slik Sollund gjør.

Anmeldelsen er opprinnelig publisert i Fri tanke #1-2022, les hele magasinet som pdf her.

Les også:

Dyrevelferd: Frå sjellause maskiner til individ

Hva er en humanistisk dyreetikk? / Notat om menneskets forhold til dyr

Etikkspalten: Ute av syne, ute av sinn