Hvordan skal vi mennesker skal forholde oss til våre medskapninger? Humanismens velbrukte slagord «Mennesket i sentrum» kan i våre dager lett oppfattes som en menneskets arroganse, der våre medskapninger ikke vies særlig interesse, eller ikke anses som viktige. Men som miljø- og klimakrisen viser med all tydelighet, kan ikke mennesket være seg selv nok i en verden der alt henger sammen med alt i et intrikat økologisk samspill.

Advarsler fra forskere og skribenter er kommet om at vi mennesker nå forårsaker en sjette masseutryddelse av jordens dyrearter på grunn vårt altfor store utslipp av klimagasser, som fører til en drastisk høy global oppvarming. Temperaturøkningen skjer nemlig i et så høyt tempo, målt i geologisk tid, at mange dyrearter ikke rekker å tilpasse seg klimaendringene på evolusjonært vis. I tillegg innskrenker vi mennesker ville dyrs habitater så mye at deres livsgrunnlag også av den grunn er truet.

Metaforen om at vi mennesker er i ferd med å sage over den grenen vi sitter på, er brukt om dagens situasjon. Men spørsmålet om hvordan vi bør forholde oss til dyr og til miljøkrisen, handler ikke bare om hva som er lurt eller ikke lurt å gjøre for oss mennesker. Det handler også om etikk, først og fremst når det gjelder dyr, som er levende vesener slik som oss.

I dette notatet drøfter jeg ikke spesielt klima- og miljøkrisen (jeg har tidligere skrevet om det i denne rapporten, også for Human-Etisk Forbund), men tar for meg de etiske sidene ved vårt forhold til dyr, dvs. til andre dyr enn vår egen art. Såkalt dyreetikk omfatter både vårt forhold til dyr generelt, og hvordan vi bør behandle de enkelte dyr. Det gjelder særlig dyr som lever i menneskelig fangenskap, først og fremst husdyr vi aler
opp for å skaffe oss mat og andre animalske produkter som pels og skinn, men også kjæledyr, som vi holder for å berike vår tilværelse. Ville dyr er en tredje kategori, og hvilke etiske forpliktelser, om noen i det hele tatt, kan vi sies å ha overfor dem?

Fortsett å lese dette notatet som pdf her