Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Ingen mennesker kan bli fullstendige kopier av hverandre. Det er ikke bare genene som bestemmer hvordan vi skal bli.
 Foto: Shutterstock

Ingen mennesker kan bli fullstendige kopier av hverandre. Det er ikke bare genene som bestemmer hvordan vi skal bli. Foto: Shutterstock

Bokomtale:

Vi er ikke slaver av genene våre

En klone av deg vil ikke blir en kopi av deg selv.

Publisert:

Vibeke Riiser-Larsen er frilansskribent og forfatter. Hun skriver for Fri tanke om forholdet mellom vitenskap og samfunn.

Vibeke Riiser-Larsen er frilansskribent og forfatter. Hun skriver for Fri tanke om forholdet mellom vitenskap og samfunn.


Se for deg at du kunne lage en klone av deg selv, eller hundre kloner, for den saks skyld. En som kunne stå opp og gå på jobben når du har vært på rulleskøytedisko kvelden før, en som kan gå i den kjedelige middagen med svigers mens du ligger hjemme og ser på Netflix, eller en som kan gå Birken og høste heder og ære, mens du spiller World of Warcraft og spiser potetgull. Og så videre.

Det litt kjedelige faktum er at hvis du skulle komme til å klone deg selv, så ville ingen av klonene bli helt lik deg.

Hvorfor ikke? Jo, én ting er at selv ikke de som har like gener, som eneggede tvillinger, vokser opp og lever på nøyaktig samme måte. Noe helt annet er mutasjoner som oppstår i cellene våre. De er med på å skape variasjon i genomet, som fører til variasjon i de biologiske utviklingsprosessene, som til slutt gjør at absolutt alle mennesker, selv de i utgangspunktet skulle være genetisk helt like, altså likevel blir forskjellige fra hverandre.

Det finnes mange grunner til at du er blitt akkurat deg. Ganske lik alle andre, men likevel helt unik. Det handler blant annet om genene du har arvet fra mor og far, det handler om vennene du vokste opp med, eller fraværet av disse, det handler om den omsorgsfulle mattelæreren, om du har vært mye syk, fått sunn mat, og veldig mye annet. Kort sagt er du et resultat av et sammensurium av genetiske og miljømessige faktorer.

Men i tillegg til arv og miljø, ligger mye av årsaken til hvorfor vi blir som vi blir, i vår nevrologiske utvikling, ifølge forfatteren vi nå skal møte.

Likt og ulikt

I boken Innate. How the wiring of our brains shapes who we are, skriver hjerneforsker og genetiker Kevin J. Mitchell om hvordan genetikk og miljø påvirker oss. Hans hovedbudskap er dog hvordan den nevrologiske utviklingen i hjernen er med på å grunnfeste hvem vi til slutt ender opp med å bli, og da i betydningen hva slags personlighet vi utvikler, og hvordan denne personligheten påvirker ulike aspekter ved livene våre.

Mitchell går trinnvis frem når han forklarer hvordan vi blir til oss selv, og hvordan vi utvikler atferdstrekk som gjør oss til individer det går an å skille fra hverandre. Her legger han godt til rette for at leseren skal kunne tilegne seg kunnskap om hjernens grunnleggende oppbygning og utvikling.

Etter hvert som hjernen modnes, foregår denne utviklingen på like, men også ganske så forskjellige måter, hos hver og en av oss. Disse ulikhetene er med på å bestemme alt fra hvilket kjønn vi er tiltrukket av, til hvorvidt vi utvikler mentale lidelser, ifølge Mitchell.

Å forstå oss selv

I jakten på godt formidlet fagstoff om hvorfor vi er som vi er, og gjør som vi gjør, er Mitchells bok en glede å pløye seg gjennom. Her trenger man ikke noen form for forkunnskap for å henge med, det er bare å sette i gang.

Boken er delt opp i to hoveddeler. Første del bruker han til å forklare hvordan genetisk og utviklingsmessig variasjon, sammen er med på å skape og forme våre medfødte forskjeller. Her forklarer han også de helt grunnleggende trekkene ved hjernens struktur og funksjon, nyttig allmennkunnskap for de aller fleste av oss, vil jeg mene. Det er fint å ha en elementær formening om hvordan hodene våre faktisk virker.

I den andre delen tar han for seg hvordan genetiske forskjeller påvirker personlighetstrekkene våre, da via den nevrologiske utviklingsprosessen vi gjennomgår. Han viser i hvor stor grad dette påvirkes av utenforliggende og tilfeldig påvirkning på cellenivå, i tillegg til «støy» fra andre pågående biologiske prosesser. Dette er med på å skape nettopp denne variasjonen som gjør at du er du og jeg er meg.

Et av hovedpoengene i denne boken er at medfødte forskjeller i personlighetstrekk hos oss mennesker i hovedsak stammer fra to kilder, nemlig genetiske forskjeller i «programmet» som spesifiserer hjernens utvikling og funksjon, og den tilfeldige variasjonen i hvordan dette programmet faktisk utfolder seg hos hver enkelt person. Sagt med andre ord; hvilken vei selve utviklingen av et individ tar.

Hva består egentlig nevrologisk utvikling i?

De nevrologiske utviklingsprosessene i hjernen vår foregår på et molekylært nivå, det vil si cellene våre.

Hjernen utvikler seg i faser, og allerede tre uker etter unnfangelse begynner cellene som skal bli til nervesystemet vårt, å forme seg. Deretter går hjernen gjennom ulike utviklingsstadier helt frem til etter vi har fylt 18 år! Dette er med andre ord en langsom og gradvis utvikling, som er forankret i det genetiske programmet vi nettopp var innom, men som samtidig utvikler seg på egenhånd.

Så var det disse genene igjen…

Kevin J. Mitchell
Innate: How the wiring of our brains shapes who we are
Princeton University Press, 2018

Kevin J. Mitchell
Innate: How the wiring of our brains shapes who we are
Princeton University Press, 2018

Kevin J. Mitchell er som mange andre fagfolk på feltet, opptatt av å klargjøre hva slags funksjon gener egentlig har, og på den måten rydde av veien noen av de misforståelsene som finnes blant oss lekfolk. Blant annet understreker han at veien er så lang fra DNA til personlighetstrekk, at det å både forstå hvordan denne prosessen ser ut, og kunne noe om alle de ulike faktorene som kan påvirke hvordan et trekk til slutt uttrykkes, er helt avgjørende.

Bare fordi et trekk ved oss mennesker skulle vise seg å være genetisk, så er det ikke dermed sagt at det finnes gener «for» det spesifikke trekket.

Personligheten vår er et resultat av hvordan hjernen fungerer totalt sett, og dette er, med noen unntak, langt fra basert på den molekylære funksjonen av spesifikke gener, forteller Mitchell. Det er derimot slik, fortsetter han, at mange av de genetiske variantene som påvirker atferden, gjør dette på en svært indirekte og ikke-spesifikk måte, gjennom forskjellige utviklingsprosesser i hjernen.

Det blir derfor feil å tenke på «gener for intelligens» eller «gener for utadvendthet», eller autisme, for den del, understreker Mitchell.

Genetikk og utvikling i skjønn forening

Genomet koder nemlig ikke for hvordan et individ skal bli. Det koder for et program som handler om å lage et menneske, og det kan bare oppnås gjennom disse utviklingsprosessene. Og slike prosessene er altså fulle av støy, og de kan være tilfeldige, på cellenivå. Dette skaper med andre ord klare grenser for hvor presist man kan forutsi utfallet.

Så selv om to mennesker har identiske genetiske instruksjoner, kan altså utfallet bli ganske forskjellig. Dette er en konsekvens av at den tilfeldige variasjonene i utviklingsprosessene, i tillegg til den genetiske variasjonen, ofte bidrar til avgjørende forskjeller når det kommer til hva slags psykologiske trekk vi utvikler, forklarer Mitchell.

Mutasjoner

Ordet «mutasjon» gir sjelden positive assosiasjoner, men faktum er at en mutasjon, som rett og slett bare er en feil som kan oppstå når DNA’et kopieres, både kan være til gagn, til ulykke, eller ikke ha noen effekt i det hele tatt, de er rett og slett nøytrale. Mitchell kan fortelle at de at de aller fleste mutasjoner er nettopp det, nøytrale. Men dersom de ikke er det, har de dessverre oftere en negativ enn en positiv effekt.

Poenget med å nevne mutasjoner i denne sammenhengen er at de, som nevnt i innledningen, er med på å skape den variasjonen som skal til for at vi ikke ender opp som identiske kloner.

Visste du at det finnes en mutasjon hos noen av oss som gir en tilstand som heter synestesi, (synesthesia) og som gjør at man blander sammen sansene, slik at et ord kan ha en farge, eller til og med en smak for den som opplever dette?

Noen ser til og med en «aura» rundt mennesker de møter, en karakteristisk farge, alt etter hva slags følelsesmessig respons dette mennesket fremkaller hos den som har synestesi.

Det er dermed ingen «evne» noen mennesker har, dette å se «aura», men rett og slett et utslag av en tilstand, forteller Mitchell.

For eksempel så komponister som Sibelius, Liszt og Duke Ellington musikk i farger, og brukte med hell dette som et verktøy i sitt arbeid.

Nevroskepsis

For noen år tilbake skrev den amerikanske forfatteren og essayisten Adam Gopnik en artikkel i The New Yorker som ble gjenstand for en del diskusjon. Han hevdet blant annet at man så en «nevrologisk vending» i fagmiljøene, og at dette hadde tatt over for «den kulturelle vendingen» som fant sted for noen tiår tidligere, og som fungerte som en «ikke-forklarende forklaring» for stort sett alle formål.

For tredve år siden kunne man henge ordet «kultur» på hva det måtte være, skriver Gopnik. Man kunne for eksempel si at man befant seg i en «voldskultur», i stedet for å si at samfunnet man levde i var voldelig. Og man kunne finne på å si at man var en del av en «klagekultur», i stedet for at man opplevde reell politisk uenighet

Gopnik hevdet i sin artikkel at nevrologiforklaringer når har overtatt for slike kulturforklaringer, og at dette gav grunn til bekymring, for eksempel for at nevrovitenskapen, eller hjerneforskningen, skulle flytte ansvaret fra det ansvarlige individet, og over på individets uansvarlige hjerne. Det finnes for eksempel en risiko for at kriminelle skal kunne skylde på sin hjernes konstitusjon for å kunne komme unna med kriminelle handlinger, mente Gopnik.

Her hjemme er nok ikke dette med hvorvidt vi opplever en «nevrologisk vending» en så påfallende aktuell problemstilling blant folk flest, kanskje, men som en av anmelderne av «Innate», psykologiprofessoren Richard J. Haier, bemerker, burde dette være en obligatorisk bok for absolutt alle, inkludert skoleungdom, nettopp fordi den kan være med på å oppklare grunnleggende misforståelser når det kommer til hvordan genene våre påvirker oss.

Fri vilje?

Men hva med individualiteten og den frie vilje oppe i alt dette?

Mitchell er opptatt av at innholdet i boken hans ikke skal reduseres til biologisk determinisme. Vi er ikke slaver av genene våre, vi har derimot noen predisposisjoner som en følge av variasjonen i genene våre og måten hjernen våre har utviklet seg på, skriver han.

Disse disposisjonene påvirker hvordan vi oppfører oss, men de «bestemmer» ikke atferden vår. Vi lærer av våre erfaringer, vi tilpasser oss omgivelsene våre, og utvikler måter å forholde oss til verden på, som blant annet er drevet av personlighetstrekkene våre.

Det at det finnes noen underliggende fysiske mekanismer for tankene og følelsene våre, betyr ikke at vi ikke har fri vilje, understreker Mitchell, men det å tro at sinnet er noe immaterielt, noe som er fradelt fra resten av organismen vår, vil han ikke være med på. Det er en tankefeil.

Sinnet er ikke en ting, det er en prosess, en serie av prosesser, konkluderer han.

Nøkkelord