Kan vi bruke hjernens plastisitet til å bli den aller aller beste utgaven av oss selv? Og hvis vi klarer å bli denne Porsche-utgaven av oss selv, får vi da titte bak gardinet og se hvordan man egentlig skal ha det, hvordan man egentlig skal leve og kanskje til og med få et glimt av meningen med livet?

Før vi begynner denne ørkenvandringen på vei mot det å bli den beste utgaven av oss selv, kan det være greit å vite hva hjernens plastisitet – også kalt nevroplastisitet – innebærer.

Sagt veldig enkelt, handler dette om evnen nervesystemet vårt har til å endre seg, som en reaksjon på indre eller ytre sansepåvirkning.

Hjernens plastisitet er blitt et yndet tema i selvhjelpslitteraturen. Det er lett å tenke seg at det skyldes at det gir dette litt uglesette segmentet i litteraturen et skinn av vitenskapelighet og etterrettelighet, samtidig som man har funnet en quick fix som vitenskapsfolk faktisk har sagt at fungerer.

«The Source»

I fjor kom selvhjelpsboken «The Source», skrevet av en hjerneforsker. På hjemmesiden sin figurerer forfatteren Tara Swart både som coach, hjerneforsker og «bestselling author, Helping individuals, teams and companies achieve peak brain performance through neuroscience» .

Boken hennes er smidd over samme lest som den berømte og beryktede utgivelsen «The Secret». Hemmeligheten på norsk, handlet om at man kan tenke seg til – nærmere bestemt mentalisere og visualisere – ære, rikdom og berømmelse. Alt du vil ha ligger der og venter på at du skal ta det, du må bare tenke på «riktig» måte.

Allerede i forordet på «The Source» nikker Swart til denne utgivelsen og skriver at hvis man bare rydder skepsisen til side, har «systemet» til «The Secret» vært brukt av millioner av mennesker i generasjoner. Hvis vi rensker bort mystisimen, fortsetter hun, er noen av konseptene «fundamentally powerful».

Og enda viktigere enn det igjen, Swart erklærer disse konseptene for herved å være stuerene. De kan nemlig bakkes opp av helt nye vitenskapelige gjennombrudd innenfor både hjerneforskningen og psykologifaget.

Swart presenterer seg som spesialist i psykiatri. Og hun hevder i boken at vitenskap og evidensbasert psykologi beviser at vi alle har potensial til å uttrykke/skape det livet vi ønsker. Dette er med andre ord så vitenskapelig og seriøst som det kan få blitt, ifølge henne.

Så hvis du ikke tar dette for god fisk, må det jo være deg det er noe galt med. Dette er jo vitenskap, må vite. Presentert av en forsker, til alt overmål.

Første kapittel heter dog «Science and Spirituality» og handler om «the law of attraction». Swart vil vel nødig at new-agerne skal falle av lasset, og rekker ut en olivengren til dem, først som sist.

Før vi går videre, la oss se litt på forgjengeren, salgsuksessen «The Secret»

Kvanteteoretisk selvhjelp

«The Secret» kom ut i 2006, og er skrevet av tv-produsenten Rhonda Byrne. På hjemmesiden hennes kan man lese at boken er solgt i over 34 millioner eksemplarer, i 50 land. Og i 2020 kom også filmen «The Secret. Dare to Dream».

Kort fortalt handler «The Secret» om at du stort sett kan tenke eller visualisere deg frem til lykke, velstand, god helse, you name it. Er du derimot fattig, syk og ulykkelig, er det på grunn av dine egne «imperfect thoughts». Dette er i tillegg basert på kvantefysikk, ifølge Byrne.

Det har vært skrevet flere herlige epistler om fenomenet «The Secret». Noen av de mest minneverdige er forfattet av vitenskapshistorikeren Michael Shermer «The (Other) Secret. The inverse square law trumps the law of attraction», og Emily Yoffes artikkel i Slate Magazine, hvor hun dokumenterer to måneder av sitt liv hvor hun lever i tråd med The Secrets anvisninger.

Yoffe refererer blant annet til Byrnes utsagn om at både Shakespeare, Newton og Einstein kunne takke «loven om tiltrekning» for sin suksess, og at oppdagelsen av kvantefysikken er helt i tråd med The Secrets lære (?):
«I never studied science or physics at school, and yet when I read complex books on quantum physics I understood them perfectly because I wanted to understand them.»

Hvorpå Yoffe kvitterer: «Pop quiz, Rhonda: What is the energy of a single photon [in eV] from a light source with a wavelength of 400 nm?».

Dette er anbefalt lesning, selv om begge artiklene er noen år gamle..

I 2007 ble Rhonda Byrne kåret til en av verdens mest innflytelsesrike mennesker i TIME Magazine. Da er det kanskje ikke så rart at Tara Swartz tar sats og hopper etter Wirkola, så og si. Men denne gangen med en dæsj vitenskap i tillegg, kanskje med det for øyet å holde de aller giftigste kritikerne på armlengdes avstand.

Positiv tenkning

«Å tenke positivt» har lenge vært et yndet tema i selvhjelpslitteraturen. Allerede i 1952 lanserte teologen Norman Vincent Peale boken «The Power of Positive Thinking» Den er fremdeles populær i dag, og handler i all hovedsak om hvordan du kan tenke og visualisere deg til lykke og suksess. Og så hjelper litt Gud til, i tillegg da.

Dessverre er nedsiden når man annammer en slik type filosofi, at det er din egen skyld hvis du er syk eller deprimert, osv. Du tenker nemlig ikke «riktig».

Denne tenkningen har en rekke negative konsekvenser, ifølge en artikkel i Newsweek med den talende tittelen: «The 'Tyranny' of Positive Thinking Can Threaten Your Health and Happiness». Man kan for eksempel ende opp med å føle skam og skyld for at man ikke klarer å kontrollere sin negative tanker og følelser, og dermed bli enda mer negativ og ute av seg.

Det er ikke noe galt i å tenke negativt når livet er vanskelig, poengterer psykologiprofessor Julia Norem i artikkelen; «That's not a character failing; that's a full emotional life.»

Visualisert virkelighet eller etnosentrisk tullball?

Ja, for oss privilegerte vestboende, velferdsstatsdemokrater, er det sikkert mulig å manifestere både det ene og det andre. Men hva om man bor i en flyktningleir i Syria eller vokser opp i Sierra Leone, kan man manifestere sin egen virkelighet og bli den beste utgaven av seg selv der også? Kanskje. Men forholdene tatt i betraktning, har man kanskje andre, mer presserende foretak på agendaen.

Eller er det slik at man bare har seg selv å takke for den livssituasjonen man står i, fordi man har tenkt negative, «imperfect thoughts»?

Manifestasjonstankegangen kan fort få et vulgært og navlebeskuende skjær når man går den i sømmene.

Å manifestere den beste utgaven av seg selv

Det er en deilig tanke, å forestille seg at hvis bare man tenker på en ting lenge nok, så blir det sånn. Hvis jeg bare eksponerer meg nok for tørrpratende gamle tanter i mine fantasier, vil jeg til slutt bli den mest ekstroverte selskapsløve. Hvis jeg bare visualiserer mer slik, får jeg den kuleste jobben med de beste kollegene, og manifesterer jeg mer sånn, blir jeg rik og berømt i tillegg.

Alt ligger i hvordan vi trener hjernen vår, ifølge Swart. I The Source beskriver hun mekanismene for hjernens plastisitet som er underliggende for at vi skal bli drømmeutgaven av oss selv. Det handler i hovedsak om tre faktorer: å lære, perfeksjonere og å gjenlære.

Her viser hun til hvordan nevronene utvikler nye synapser, og videre til en prosess som kalles myelinasjon, som setter opp farten på hvordan nevronene jobber, og til slutt til «nevrogenese» som handler om fremveksten av nye nevroner.

Med min ringe kunnskap om hjernens utvikling, er dette prosesser som foregår i alt fra fosterstadiet og frem til ungdomsårene, når hjernen er i ferd med å få sin endelige form, men la nå endelig ikke meg stå i veien for en kreativ forklaring.

For å være på den sikre siden, understreker Dr. Swart at «creating new neural pathways is hard work», og at det ikke finnes noen universell oppskrift for å implementere strukturelle endringer i hjernen.

Så da så.

Ikke fullt så enkelt?

Genetiker og hjerneforsker Kevin J. Mitchell mener at dette med å skulle endre på seg selv og sin egen personlighet ikke er fullt så enkelt. I boken Innate. How the wiring of our brains shapes who we are (anmeldelse av boken finner du her) peker han på hvordan selvhjelpslitteraturen er full av lovnader om hvordan vi kan forandre oss selv, ved hjelp av blant annet dette å skulle trene hjernen vår, og at man på det viset kan kvitte seg med stress, angst, lav selvfølelse og så videre.

Den siste tiden, fortsetter han, har vært spekket med stoff om hvordan hjernens plastisitet er nøkkelen til å oppnå akkurat disse tingene.

Og ja, hjernestrukturen kan påvirkes, den er ikke statisk. Hjernen «erstatter» stadig seg selv på cellenivå, skriver Mitchell. Det er på denne måten hjernen lærer og bygger opp nye erfaringer, slik at vi tilpasser oss den verdenen vi lever i.

Men hjernen er ikke formbar ut i det uendelige, fortsetter han, og det med god grunn.

Den balanserer behovet for endring med behovet for å beholde den fysiske strukturen som er grunnlaget for kontinuiteten og opplevelsen av et «selv».

Hvis hjernen var underlagt kontinuerlige endringer, ville vi ikke fortsette å være oss selv.

Hjernen er svært mottakelig for påvirkning mens den formes, altså fra fosterstadiet og utover i barndoms- og ungdomsårene. Men på et tidspunkt er det gitt at utviklingen sakker ned, og vi blir den vi er. Dette begrenser hvor mye endring vi kan håpe å oppnå.

Det er klart at vi kan endre oppførsel og atferd. Vi kan for eksempel kvitte seg med en vane eller en avhengighet, men det er lite bevis for at vi virkelig kan forandre på våre personlighetstrekk, skriver Mitchell.

Man kan lære seg strategier for å være bedre i stand til å håndtere kravene i hverdagen, men disse strategiene endrer ikke på atferdstrekkene i seg selv, fastslår han.

Så kanskje vi rett og slett bare må tåle at vi er litt sjenerte, gruer oss for å holde den presentasjonen, er flaue over ditt, og skammer oss litt over datt, uten at det er noe annet enn helt normalt.

Kanskje fokuset ikke burde ligge så mye på hva vi kan bli, hva vårt ypperste potensial er, og hele tiden streve etter å bli noe annet enn det vi er, men heller bruke mer tid på å godta den vi er?

Hm, kanskje på tide å skrive en selvhjelpsbok?