«Det var ikke vår store hjerne, intelligensen eller språket vårt som gav oss kultur, men snarere kulturen som gav oss hjerne, intelligens og språk […] kulturen har transformert den evolusjonære prosessen.»

Professor Kevin Laland

Kultur. Evolusjon. Den evige diskusjonen mellom samfunnsvitere på den ene siden og naturvitere på den andre. To fagtradisjoner som står og haler og drar i hver sin ende av hver sin forklaringsmodell for hvordan virkelighet, samfunn og individer skal forstås, defineres og forklares. Er det ikke slik det som regel er?

Neida. Joda.

Hva er kulturell evolusjon?

Kort sagt handler teorien, som har bred støtte i fagmiljøene, om hvordan vi mennesker utveksler og bygger på informasjon og erfaringer fra hverandre, og gjennom dette utvikler oss fysiologisk og kognitivt, på lik linje med Darwins idé om biologisk evolusjon.

Det ligger riktignok en del forskjeller i disse to evolusjonsbegrepene, men overordnet kan man si at de har samme utgangspunkt, nemlig at det selekteres for fordelaktige egenskaper.

Et nærliggende eksempel er hypotesen om hvorfor vi mennesker har en så lang barndomsperiode. Tanken er at informasjonsoverføringen og læringen som kreves for at et menneske skal bli selvstendig og uavhengig, er så omfattende at vi som art rett og slett har lagt til rette for en slik type saktegående utvikling, både kulturelt og genetisk.

Våre avkom har genetisk sett lenger barndom enn andre arter, og har derfor rukket å lære mer og overlever i større grad. Vi må ikke opp og stå og forsvare oss mot rovdyr minutter etter fødselen. Ei heller lære å jakte maten vår så fort som mulig.

Vi har derimot tid til å lære og forstå oss selv og de komplekse omgivelsene vi inngår i.

Kulturell evolusjon

Dermed har vi fått et seleksjonspress i retning av lenger barndom, drevet både av de genetiske og kulturelle fordelene som denne forlengede barndommen har.

Ideen om kulturell evolusjon har, mot alle odds vil kanskje noen si, blitt et felt hvor ulike fagtradisjoner møtes. Her finner man blant annet biologer, antropologer og psykologer med samme interesse og intensjon, nemlig å forstå på hvilken måte vi og våre kulturelle og sosiale omgivelser, som kunnskap, vaner, språk og holdninger, kan skrives inn i en evolusjonær prosess med både kultur og genetikk som drivkrefter.

Man ser først og fremst på hvordan utvikling og fremdrift skjer i en sosial sammenheng, med de kulturelle omgivelsene som pådrivere. Dette viser seg i praksis ved at sosiale endringer ikke bare kommer som en følge av biologiske tilpasninger, men som en følge av både sosiale evolusjonære og biologiske faktorer.

Darwin

Så la oss starte med Darwin. Det er mye som begynner med Darwin, også begrepet om kulturell evolusjon.

Nå skal det sies at det er mange trekk ved kulturell evolusjon som skiller seg fra biologisk evolusjon. For eksempel er variasjonene i kulturell evolusjon ofte produsert med den hensikt å nå spesifikke mål, og er dermed mye mindre tilfeldig enn den biologiske evolusjonen er. Dette tas det dog høyde for i diskusjonen rundt denne typen evolusjonshypoteser.

Eksempelvis ser vi at egenskaper som har viktige funksjoner på gruppenivå, for eksempel språk, læring og intelligens, gir seg utslag i genetiske endringer hos individet. Vi har rett og slett med en evolusjonær kulturell feedbackloop å gjøre, som er helt unik for vår art, menneskeslekten.

Men hva i all verden innebærer det?

Er aper 98,5 % menneske?

Hvordan har det seg egentlig at det er akkurat vi mennesker som har klart å tenke ut og skape den fantastiske bindersen, eller forbrenningsmotoren for den del, eller ostehøvelen, og ikke en sjimpanse eller en makak?

Kevin Laland, professor i atferds- og evolusjonærbiologi, konstaterer i sin bok Darwins Unfinished Symphony. How Culture made The Human Mind at det er en kjensgjerning at vi er genetisk veldig like sjimpansene. Statistisk sett 98,5 % like, sånn cirka. Da kan det fort være nærliggende å spørre seg hvorfor de ikke likner mer på oss, når det kommer til for eksempel språk og læring.

Problemet med å stille spørsmålet på den måten, mener han, er at premisset i utgangspunktet er upresist.

Det er ikke slik at 98,5 % av sjimpansenes gener virker på samme måte som våre. Sjimpanser er ikke 98,5 % mennesker. Det disse prosentene henviser til er likheter i DNA-sekvensene langs genomene til henholdsvis sjimpansene og oss.

Det innebærer at den siste halvannen prosenten representerer rundt 35 millioner nukleotide forskjeller mellom sjimpanser og mennesker. Som igjen betyr at selv om vi har nærmest identiske gener, kan disse genene uttrykkes og operere svært forskjellig. Dette handler om alt fra hvor mange kopier det finnes av hvert gen og hvordan disse genene brukes, til, ikke minst, hvilke gener som slås av og på når og hvor.

Finslepne gener

En stor del av genene som gjør oss forskjellige fra sjimpansene, er uttrykt i hjernen og nervesystemet, og dette er en sterk evolusjonær seleksjon som først og fremst har foregått hos menneskearten.

Professor i evolusjonsbiologi, Glenn-Peter Sætre, oppsummerer det hele slik: «… tusenvis av gener har blitt finslepet gjennom hundrevis av millioner av år og trenger ofte minimalt av finjustering i arter som divergerer på enkelte nøkkeltrekk, som kognisjon hos mennesket relativt til sjimpanse. Veldig mange tenker feil når de «føler» at 1,5 % forskjell i nukleotidesekvens er lite …»

Så selv om det dermed kan virke som om statistikken vil det slik, er vi altså likevel grunnleggende forskjellige fra sjimpansene.

Men akkurat hvor ligger forskjellen? Hvorfor er det vi og ikke sjimpansene som utvikler teorier i kvantemekanikk?

Imitasjon og etterlikning

Jo, vil de fleste innenfor feltet si, fordi dyr ikke lærer i noen særlig grad.

Det kan i utgangspunktet virke som en kontroversiell påstand, all den tid vi ser spekkhoggere og delfiner som svømmer i formasjon og gjøre imponerende manøvre i Seaworld, eller sjimpanser som lager redskaper, eller kråker som kan knekke nøtter.

Det finnes tusenvis av eksempler på dyr som kan og gjør ting som virker styrt av en form for intelligens og/eller som en følge av læring.

Poenget er at det vi ser konsekvensen av er imitasjon og etterlikning. I sjeldne tilfeller fører dette til læring hos dyr, men i svært begrenset form. Mange dyr kopierer atferd og lærer seg dermed hvordan de for eksempel skal unngå byttedyr, hva de bør spise, og hvordan å bruke enkle redskaper. Det finnes til og med lokale tradisjoner for sang og kallerop blant bonoboapene og tendenser til kreativitet og innovasjon hos fisk.

Og er det noe mange av oss liker, så er det romantiske ideer om at dyr er intelligente, empatiske og har evnen til å forstå og lære.

Men dette skjer altså i svært begrenset utstrekning. Og læringen hos dyr er ikke kumulativ, det vil si at den ikke samles opp som en erfaring. Dyr bygger sjelden videre på det de allerede har lært. Læringen er basal og handler ofte kun om overlevelse og formering.

Tårer og presisjon

Men hvorfor er det sånn?

Jeg vil nemlig gjerne tro at katten min og jeg har et spesielt bånd, at hun vet hva jeg tenker, at hun savner meg når jeg ikke er hjemme og at hun blir glad når jeg blir glad.

Men hva sier forskningen og hva er det jeg projiserer?

Når det kommer til forskjellen på hvordan dyr og mennesker lærer, er professor Laland opptatt av hvordan informasjonsoverføring skjer fra ett individ av en art til et annet av samme art, og nøyaktigheten dette gjøres med. Uten nøyaktig gjengivelse av det som skal læres, er videre utvikling av kultur umulig, er påstanden hans.

En arts kulturelle repertoar, og hvor lenge slike kulturelle egenskaper overlever, øker eksponensielt med det Laland kaller «transmission fidelity», litt klønete oversatt til «overføringsgjengivelse».

Når denne overføringsgjengivelsen, altså presisjonen i læring hos individene, når en viss terskel, blir kulturen disse individene lever i som en direkte konsekvens nødvendigvis mer komplisert og diversifisert. Og så langt er det bare menneskene som har nådd denne «terskelen».

Den unike menneskearten

I en artikkel Laland skrev for et spesialnummer av Scientific American om menneskearten (som er vel verdt å lese), viser han til menneskets evne til å tilegne seg kunnskap og ferdigheter, og derigjennom hvordan vi bygger på slike reservoarer av kunnskap over tid, som det som skiller oss fra andre arter. Og i dette er kreativitet og innovasjonsevne helt grunnleggende komponenter.

Det er disse erfaringene som gir oss mer effektive og mangslungne løsningsmuligheter på livets utfordringer.

Og i denne sammenhengen lanserer han hovedpoenget sitt; nemlig at det ikke var vår store hjerne, intelligensen eller språket vårt som gav oss kultur, men snarere kulturen som gav oss hjerne, intelligens og språk. Kulturen har transformert den evolusjonære prosessen.

Professor i psykologi, Thomas Suddendorf, påpeker i artikkelen «Two key features created the human mind» at dyr og menneskers kognisjon skiller seg på to vesentlige punkter. Det ene er at vi mennesker har evnen til det han kaller «nested scenario building», altså at vi lager oss indre bilder av en rekke forskjellige situasjoner, reflekterer over dem, setter dem inn i større sammenhenger og gjennom det gjør antakelser om ulike utfall.

Det gjør at vi kan sette oss inn i andre menneskers situasjon, se fremover og se for oss mulige scenarier, noe som igjen gir oss muligheten til å planlegge og forberede oss på muligheter og trusler før de manifesterer seg.

Det andre punktet er behovet vårt for å utveksle tanker, informasjon og erfaringer med andre, og som en konsekvens av det bygge på hverandres erfaringer.

Suddendorf mener at det er syntetiseringen av disse to egenskapene som har transformert menneskesinnet og muliggjort menneskeslektens genuine utvikling.

En kulturell feedbackloop

Professor Laland argumenterer for at språk begynte som en håndfull symboler. Så snart disse symbolene ble delt og tatt i bruk, satte bruken av dette protospråket i gang et seleksjonspress i menneskehjernen for språklæringsevner, men også i språket som sådan, for å utvikle enkle strukturer som var lette å tilegne seg.

Det er bred enighet innenfor feltet at språk, som en av mange kulturelle aktiviteter, satte i gang en seleksjon både i kropp og hjerne, også kalt genetisk/kulturell ko-evolusjon.

Teoretiske, antropologiske og genetiske analyser viser at sosialt overført læring genererer naturlig seleksjon, som har transformert den menneskelige utviklingen. Denne evolusjonære feedbacken formet fremveksten av det moderne menneskesinnet og genererte på den måten motivasjonen for å lære, snakke, imitere og dele mål og intensjoner med andre.

Læring og språk var «gamechangers» for menneskeslekten, sier Laland. Det satte oss i stand til å samarbeide og la til rette for innovasjon og utvikling, som for eksempel matproduksjon gjennom landbruk og domestisering av dyr.

Og slik har vi fortsatt å gjøre bruk av hverandres ideer, tanker og erfaringer. Det har satt oss i stand til å legge til rette for oss selv og de forutsetninger vi har som art på uendelig mange vis.

Vi er med andre ord med på å skape oss selv.