Vi mennesker er besatt av å fortelle historier. Det er mange grunner til det, noen av dem har med evolusjon å gjøre.

Steven Pinker skriver at livet er som et sjakkspill, og en romans plott er som sjakkpartiene spillerne studerer på forhånd. De vet hva de skal gjøre, de har sett alt før (How the Mind Works, side 530).

Historiene vi forteller er altså forberedelser til livet – og de har hengt med oss siden menneskets morgen. Gilgamesj overvant farer, utholdt lidelser, drepte monstre. Odyssevs gjorde mye av det samme. Beowulf også. Og Frodo. Og en dag kan det være din tur – så lytt til historiene, her finnes nyttige tips.

Omtrent slik går logikken, og jeg forstår hvorfor forklaringen frister. Men trenger vi virkelig kunst for å lære oss om virkeligheten? Eller drama? Hvorfor klarer vi oss ikke med noe enklere? The Lord of the Rings kunne vært destillert ned til at du skal være snill, holde ord og aldri gi opp (og skulle du treffe på en vennlig trollmann, hold deg til ham).

I min pragmatiske, no bullshit-ungdom, fikk slike tanker meg til å gi opp skjønnlitteraturen. Heldigvis først etter at jeg hadde bladd meg gjennom noe av det litterære grunnfjellet. Men da en yngre og litt mer arrogant utgave av Tunstad til slutt nådde samtidslitteraturen, rev han først av seg håret, deretter formulerte han prinsippet om aldri å lese bøker skrevet av folk som er dummere enn ham selv.

Jeg tror ikke dette var en klok avgjørelse, men det har spart meg en del tid, tid jeg har brukt på å lese sakprosa.

Det siste året har jeg fortært et stort antall bøker. Noen av dem har lært meg noe nytt. Det de har felles er at de er skrevet av folk som kan veldig mye mer enn meg.

En verden bak kvantene?

Lee Smolin er en av dem. Han er fysiker, og jeg har nytt, om ikke alltid forstått hans bøker siden jeg for tjue år siden leste Three roads to Quantum Gravity på en øy i det Indiske hav. Kanskje grunnen til at jeg fremdeles sluker bøkene hans, er at de gir assosiasjoner til jungellyder, bølgeskvulp og en svart himmel mettet av stjerner? En annen grunn kan være at Smolin, hvor nerdete han enn er, også deltar i virkeligheten? Det er ikke alle som befinner seg i fronten av vår forståelse av universet, som også pleier omgang med folk som Brian Eno og Martin Rev. Og dette merkes på teksten. Smolin vet å skrive.

Uansett, hans seneste bok, Einstein’s Unfinished Revolution – The search for what lies beyond the quantum (2019), er en av veldig få bøker jeg føler behov for å lese om igjen.

Grunnen er nok at jeg ikke forsto halvparten, men også at jeg virkelig ønsker å forstå. Smolin beveger seg nemlig bak kvantefysikken. Kvantefysikken er vitenskapens mest nøyaktige teori, den kan forklare fysiske fenomener med oppsiktsvekkende grad av sikkerhet, ned til minste desimal. Samtidig er den full av uforståelige paradokser. Alle har hørt om Schrødingers katt, dyret som både er dødt og i live, eller ideen om at verden ikke eksisterer før vi observerer den. Eller partikler som kommuniserer på tvers av universet. Kvantefysikken utfordrer våre fundamentale forestillinger.

Og Lee Smolin er ikke en som liker å bli plukket på nesen. Disse merkelige forestillingene skyldes at kvantefysikken ikke er en god nok teori, sier han – den er ikke ferdig formulert. Det er mer her – og han undersøker hva det kan være. Hva er det som skjuler seg bak kvantefysikkens tilsynelatende fantastiske paradokser?

Einstein fulgte en tilsvarende tanke de siste tiårene av sitt liv, uten å komme i mål. Mange har fulgt etter ham, og det er et vell av mulige, mer rasjonelle versjoner av virkeligheten der ute. En av dem kan kanskje til og med være riktig?

Kanskje det til og med er Lee Smolins versjon? Er det slik han tror, ligger det uansett en teori der bak kvantene, en teori som kan forstås – også ved hjelp av menneskets medfødte sanser og logikk.

Jeg lærte en del da jeg leste denne, for meg nokså vanskelige boken.

Lee Smolin: Einstein’s Unfinished Revolution – The search for what lies beyond the quantum. Penguin Press, 2019.

Formet av jorden?

Mens fysikeren Smolin er opptatt av selve teksturen i universet, er biologen Lewis Dartnell opptatt av livet her på jorden. Og særlig av oss mennesker. Historiefaget handler gjerne om konger og kriger – men mye av vår skjebne er bestemt av jordkloden selv, skriver Lewis Dartnell i sin siste bok Origins. How the earth made us.

Selve menneskearten er et resultat av geologiske omveltninger. For eksempel kontinentaldrift.

For 55 millioner år siden raste India inn i Asia sydfra, med en fart av en centimeter eller to i året. Kollisjonen førte til dannelsen av Himalayafjellene, men også til en heving av det østlige Afrika, som til slutt begynte å sprekke langs det vi i dag kaller Rift-dalen.

Øst-Afrika ble dermed tørrere, savanner tok over for regnskog, og våre fjerne forfedre klatret ned fra trærne og vandret ut langs Rift-dalens sjøer og elver.

Senere støtte Sør-Amerika sammen med Nord-Amerika, strømmene i Atlanterhavet ble endret, og for 2,5 millioner år siden frøs Nordpolen til is. Den påfølgende istid og tørke ga oss menneskeslekten Homo – og dermed var ballet i gang.

Dartnell gir oss flere slike kryptiske, men likevel klare sammenhenger. Det er geologien som bestemmer hvor rikdommene finnes, enten vi snakker om jordsmonn eller gull og diamanter, og dette har igjen påvirket oss. Det kuperte fjellterrenget i Hellas førte til demokratiets fødsel, skriver han, mens fortidens havbunn påvirker partipreferansene blant amerikanske velgere. Og selvfølgelig, elver, fjellkjeder og forkastingslinjer har opp gjennom historien bestemt byenes plassering, rikenes grenser, og handelsveiene mellom dem.

Enda en bok jeg lærte mye av.

Lewis Dartnell: Origins. How the earth made us, The Bodley Head, 2018.

Godhetsparadokset

Men mennesket ble ikke bare til som en reaksjon på geologiske omveltninger, vi ble også formet av våre biologiske omgivelser, og særlig av oss selv.

Det er skrevet utallige bøker om veien fra dyr til menneske. Gamble, Gowlett og Dunbars Thinking Big: How the Evolution of Social Life Shaped the Human Mind (2014) er en av de jeg pleier å anbefale, men det spørs om ikke Richard Wranghams The Goodness Paradox. How Evolution Made Us More and Less Violent er en ny favoritt. Eller i det minste et glimrende supplement.

Jeg presenterte boken her på Fri tanke tidligere i år, i artikkelen «Kvinnemakt ga fred» – dette er altså en bok som på forbilledlig vis forklarer – eller serverer oss plausible hypoteser om hvordan vi mennesker har klart å sivilisere oss selv. Hvordan vi gjennom interaksjon med naturen og naboen, har gjort oss selv til både det fredeligste og mest voldelige dyret på jorda.

Blir jeg tvunget til å velge, kan denne boka lett bli den beste jeg leste de siste 12 månedene. Først og fremst basert på antallet aha-opplevelser.

Richard Wrangham: The Goodness Paradox. How Evolution Made Us More and Less Violent. Profile Books, 2019.

Hvem er vi – egentlig?

Vi ble mennesker i Afrika, men begynte snart å spre oss utover kloden.

Alle har hørt at Homo sapiens vandret ut, og utryddet alle de møtte på sin vei – Europas neanderthalere, Asias denisovanere. Vi har også en uklar formening om hvordan dagens ulike folkeslag til slutt havnet der de er. Jegere og sankere tok seg over Beringstredet og ble til Amerikas indianere, andre kom seg over til Australia, og bodde der alene i tusenvis av år som det vi i dag kaller aboriginere. Atter andre reiste fra øy til øy utover i Stillehavet.

Detaljene har likevel vært usikre. Hvorfra kom for eksempel de menneskene som i dag befolker India? Eller Europa? Frem til nå har forskerne forestilt seg at europeerne kom fra sørøst – men var det virkelig slik det skjedde?

Usikkerheten har hatt sin forklaring, vi har frem til nå ikke kunnet si noe særlig om slektskapet mellom eldgamle knokler, og forskerne har måttet bygge hypoteser på et stort tilfang av usikre kilder. Så hvilke folkeslag som ga opphav til dagens indere eller europeere, har egentlig vært et spørsmål om hvilke svar vi har foretrukket.

Så, ikke lenger. For tjue år siden sekvenserte forskerne det første genom, altså det første fulle arvestoff fra et menneske. For ti år siden hadde de gjort store fremskritt også med arvestoff fra fossile knokler, og kunne vise at neanderthalerne fremdeles lever, i våre gener. I dag er de blitt enda flinkere til begge deler, genomer sekvenseres raskt og billig, og stadig mer DNA ekstraheres fra gamle knokler.

Disse fremskrittene har bragt oss i en situasjon der vi nærmest kan lese fortiden ut av fossilene, og svarene som kommer, overrasker.

David Reich er en av de fremste på dette feltet, og leser du boka hans, Who We Are and How We Got Here får du sjansen til lære litt om hva som foregår. Og hva som har foregått. For eksempel at Europa er blitt befolket og eller invadert to ganger de siste 10 000 år, først fra sydøst, via dagens Tyrkia, og for 5000 år siden mer fra øst, av Yamnayaene som levde nord for Svartehavet. Miksen har satt sine preg på europeisk genetikk. Det samme i India, som for 9000 år siden ble befolket av iranske bønder, og deretter, nok en gang for 5000 år siden, av Yamnayaene (nok en gang) fra nordvest. Resultatet er merkbart fremdeles, blant annet i kastesystemet.

Men fortiden rimer ikke alltid med vår foretrukne identitet. Den nordamerikanske urbefolkning er lite villig til å dele sin genetiske fortid med vitenskapen, forteller Reich, men de mest anspente 24 timer i sitt liv, opplevde han etter eget utsagn i et møte med indiske kolleger. Tanken om at Indias befolkning skulle ha opphav i en «vest-eurasisk» folkestamme var politisk eksplosiv, svært vanskelig å akseptere, og Reich og hans kolleger ble hardt presset til å forkaste alle sine funn.

Fortiden er ikke alltid slik vi ønsker den skal være – og Reichs bok er en av de mest spennende du kan plukke med deg fra det siste drøye året.

David Reich: Who We Are and How We Got Here. Oxford University Press, 2018.

Og hvor går vi herfra?

Vi er fremme i moderne tid. Samfunnet er på plass, men problemene er likevel ikke over. For å si det forsiktig. Moderne stater havner stadig i krise – og kommer seg ut av dem gjennom ulike strategier og med ulik suksess.

Geografen og evolusjonsbiologen Jared Diamond lot seg inspirere av psykologene, og i sin siste bok Upheaval – How nations cope with crisis and change, analyserer han hvordan en serie moderne stater har jobbet seg ut av sine problemer – Chiles diktatur, Finlands krig mot Stalin, Japans kamp mot hele verden, og Tysklands ditto. Han tar for seg liknende hendelser fra Indonesia, Australia og USA, og ender med en liste – nok en gang basert på psykologi – på 12 viktige punkter som kan avgjøre om en nasjon i krise lykkes eller feiler.

Listen rommer momenter som viktigheten av å akseptere at man faktisk er i krise og at det er et nasjonalt ansvar å ta tak i den, at problemene defineres og avgrenses, at man lærer av fortiden, og av egne eller andres feil, at det finnes en nasjonal identitet, og at man har et realistisk syn på sine muligheter og begrensninger.

Med disse redskapene på blokka, tar Diamond for seg sine sju land, og drøfter hvilke handlinger, holdninger, strategier med mere som hjalp dem, eller eventuelt hindret dem i å komme seg gjennom sine nasjonale traumer.

Et perspektiv han deretter overfører på hele verden – før han skuer inn i fremtiden.

Intet mindre.

Jared Diamond bruker gjerne det helt store lerretet.

Upheaval er kanskje ikke den mest vellykkede av Diamonds bøker, noe som sier mye om kvaliteten på de andre. Jeg leste denne boka med stor glede, og en ekstra glede vil noen kanskje finne i at den er tilgjengelig på norsk?

Jared Diamond: Opp av asken. Vendepunkter for nasjoner i krise. Spartacus, 2019.

Hvorfor trenger vi fortellingene?

Jeg kunne plukket frem 50 andre titler, mange av dem ville lett kunne forsvare en plass på min topp fem, ti eller tjue. Og samtlige ville gjort deg om ikke klokere, så mer kunnskapsrik.

Så hvorfor foretrekker folk i stedet å tilbringe dager og uker med å lese om små ikkeeksisterende personer av uklar opprinnelse på vandring gjennom en ikkeeksisterende verden, i et forsøk på å hive en ikkeeksisterende ring i en oppdiktet vulkan?

Jeg hører at spørsmålet er tåpelig. Jeg har lest The Lord of The Rings ti ganger, og sett filmene enda flere ganger. Så spørsmålet handlet egentlig om hvorfor vi, i en verden full av fakta, likevel trenger å krydre våre historier med kunst, drama, fantasi og skjønnhet.

Alt dette finnes jo allerede i den virkelige verden.

Men vi forstår likevel at vi ikke kunne erstattet «Skrik» med en notis om at folk kan ha eksistensiell angst (og for øvrig var solnedgangene flottere i gamle dager).

Kunst må handle om noe mer enn å forberede oss på livets eventualiteter.

Det kan for eksempel være at en fortelling, gjør sterkere inntrykk, og dermed er lettere å huske enn en tørr liste. Det er kanskje derfor selv de kjedeligste av oss tar våre grep. Det var ikke uten grunn jeg presenterte bøkene i den rekkefølge jeg gjorde - fra det minste til det største, fra det eldste til det yngste.

Det kan være en evolusjonær grunn til at vi liker det best på den måten. Kanskje det er fordi det er slik vi har fortalt hverandre om alt mellom himmel og jord, i hundretusenvis av år?

Det handler alltid om sex – eller?

Biologenes foretrukne forklaring er likevel at kunst handler om sex.

Eller seksuell seleksjon, som Darwin kalte det. Kunstneriske uttrykk, dans, sang, spill, fortelling, tegning – alt – handler om å imponere, om å vinne en kvinnes gunst.

Kunsten som en tiurleik, altså – se hva jeg kan få til – tror du ikke jeg også vil bli en strålende far for dine barn?

Men heller ikke denne forklaringen er god nok.

Sånn rent bortsett fra at den ikke forklarer eksistensen av kvinnelige kunstnere, mangler den også forklaringen på hvorfor mannen som deklarerer sin kjærlighet på rim og med patos, skårer mer enn han som kremter usikkert og deretter leser opp en liste over sine fortreffelige egenskaper.

Eller tar jeg feil?