Ei rotte i bur nekter å trykke på knappen som gir mat, når den oppdager at naborotta ikke blir belønnet med føde, men med elektrisk støt.

Elefanter befrir en gruppe antiloper i bur. De åpner låser og porter med snabelen.

En hannape har lært å få mat fra en automat, ved å putte mynter i en maskin. En hunn klarer ikke trikset, så han hjelper henne – og lar henne beholde maten.

En katt hjelper sin aldrende, døve og blinde hundevenn.

Eksempler på moral?

Er dette eksempler på moral hos dyr?

Ja, svarer biologen Marc Bekoff og filosofen Jessica Pierce, forfatterne av boka jeg hentet eksemplene fra – Wild Justice fra 2009.

Mange er uenige. En av dem er Kevin N. Laland, professor i adferds- og evolusjonsbiologi ved St. Andrews, og forfatter av boka Darwin’s Unfinished Symphony – How culture made the human mind fra 2017. Han mener det å lese moral inn i et dyrs handlinger er romantikk:

«TV-serier og bøker er full av dyr – fra Lassie til Flipper […] – som kan forstå komplekse situasjoner, ofte bedre enn mennesker, og som utviser menneskeliknende moralske følelser, sympati eller skyld. (Min oversettelse)»

Poenget hans er at de vitenskapelige bevis man har for moral hos dyr, er sørgelige få og tynne. Eksempler som de over, karakteriserer han som anekdotiske. Å tolke aper, delfiner eller elefanter som om de trøster hverandre, eller søker forsoning etter en konflikt, er å tilskrive dem følelser og motiver de ikke har – slike historier krever «grundig tolkning», konstaterer han.

Noe annet enn moral

Deretter serverer han en bok på firehundreogfemti sider uten å gi en slik grundig tolkning, hvilket er litt irriterende (men ikke veldig – boka er ellers glitrende). Han skriver imidlertid også at dyr unektelig har rike følelsesliv, at mange dyr knytter seg til hverandre og kan reagere med uro og ubehag hvis deres venner er i trøbbel.

«Men dette er ikke det samme som moral», skriver Laland. Dyr oppfører seg av og til som om de kan skille rett fra galt – men det finnes vanligvis andre måter å tolke situasjonene på: Det kan være at dyrene følger enkle regler, uten verken refleksjon eller følelser for andre.

For eksempel kan elefanten som klapper et sår med snabelen, forsøke å danne nye allianser.

Eller, for å ta et eksempel fra hverdagen: Bikkja ser angrende på deg når du har tatt den på fersken. Angrer den? Eller har den bare har lært seg at den får mindre skjenn dersom den ser på deg på den rette måten?

Alternative forklaringer

Og rotta som nektet å ta imot mat i solidaritet med naborotta – avsto kanskje fra å spise, av redsel for å få støt, den også?

Og hva med sjimpansehannen som hjalp hunnen til å få mat. Kan den ha hatt andre motiver enn bare å ville være snill?

«For enhver anekdote om dyr med moralske tendenser, finnes det mange flere eksempler på egoistisk og utnyttende adferd.», skriver Laland.

Ikke veldig ulikt oss mennesker, altså.

Hvordan vet vi for eksempel at et menneske som trøster ikke egentlig søker en venn? Selv om hun vil hevde at hun kun gjør det av medmenneskelighet? Og selv om hun selv tror hun handler uten baktanker?

Og hvordan vet vi at en som heroisk redder et barn ut av et brennende hus, ikke egentlig er ute etter noe annet enn å redde barnet? Han er seg det kanskje ikke bevisst – men hans heltemodige adferd styrker ikke bare aksjene på kjønnsmarkedet, mens også hans posisjon i samfunnet.

Ultimate årsaker

Det er ikke alltid lett å få øye på den egentlige årsak til at vi handler som vi gjør. Ofte har naturen og evolusjonen gjort avgjørelsene lettere for oss – vi tror vi handler eller tenker av én grunn, mens årsaken er litt annerledes. Evolusjonsbiologer skiller derfor mellom en handlings ultimate og proksimate årsak.

For eksempel liker vi «pene» mennesker. Men hva er «pen»? Hvorfor oppfatter vi noen som pene og andre som mindre pene? Det finnes intet objektivt «pen», bare en mer eller mindre bevisst vedtatt konvensjon om hva som er det og ikke er det. Disse konvensjonene er formet av den kultur vi lever i, men har også en biologisk logikk.

For oss mennesker betyr «pen» regelmessige, symmetriske ansiktstrekk og så videre – med kulturell variasjon – og dette er fysiske trekk som vi antar reflekterer en persons helse og genetikk. Men i stedet for å la hjernen reagere med et «Å, den vinkelen i ansiktet kan muligens være et tegn på at hun har sunne gener, dermed kan jeg sjanse på at hun antagelig ikke er infisert med for mange tarmparasitter – så jeg burde kanskje snakke nærmere med henne …», noe som ville vært den ultimate vurderingen, reagerer vi i stedet med et hurtigarbeidende, proksimat «Oi – hun er pen!».

Det samme med moral: Du redder barn fra brennende bygninger fordi det er den moralsk riktige måten å handle på – uten at du i handlingsøyeblikket trenger å tenke over de dypere grunnene til at du gjør som du gjør.

Du fører dermed et liv som får dine venner og naboer til å like deg svært godt. Ingen dårlig tilpasning.

Ekte moral?

Og dermed skjønner leseren hvor jeg vil: Vi benekter ikke at mennesker har (eller kan ha) moral – selv om vi kan bryte moralen ned til andre, underliggende funksjoner. Handler du moralsk, redder du kvinner og barn – da er du moralsk.

Så hvorfor ikke si det samme om dyr? Hvis dyrets handling ser ut som moral, fungerer som moral og oppfattes som moral – da er det moral. Vi har ingen grunn til å tro at det er noe annet. Dyr har kanskje ikke den samme moral som mennesker, men de har moral.

Svaret du får når du fremmer slike synspunkter er, slik Laland argumenterer over, at dyrene ikke har ekte moral.

Kjent uføre

Vi har nå havnet i samme uføre som når vi diskuterer kunstig intelligens: Kan en maskin være bevisst? Problemet med bevissthet, som med moral, er at vi har dårlig grep på nøyaktig hva det er.

En grei arbeidsdefinisjon på moral kan være at det er en samling adferdstrekk som regulerer våre handlinger overfor andre mennesker. Samfunnet har altså moralske normer, og individet kan følge disse i ulik grad. Uten at vi gransker bakenforliggende motiver, kan samfunnet dermed dømme et individs handling som moralsk eller umoralsk.

En grei arbeidsdefinisjon på bevissthet kan være at du er oppmerksom på at du har et selv, at du har tanker og at det eksisterer en verden rundt deg. Nøkkelordet er «oppmerksom» – at du vet at du vet, at du vet at du eksisterer.

Det er ingen mangel på tankebevis som har til hensikt å vise at bare mennesker er bevisste på denne måten.

Den etter hvert nokså berømte matematikeren og datapioneren Alan Turing, kom opp med det han kalte «The imitation game» – nå mer kjent som Turing-testen. Han spurte «Kan maskiner tenke?», men skjønte at dette var å invitere relativistiske kverulanter til uendelige diskurser om hva det egentlig betyr å tenke. Så han ble mer pragmatisk: «Kan en maskin kommunisere med et menneske på en måte som får mennesket til å tro at maskinen også er et menneske? Betyr det i så fall at denne maskinen er bevisst?»

Ingen maskiner har så langt virkelig klart Turing-testen, men den dagen det skjer, kan den i så fall tenke? Er den bevisst?

Det kinesiske rom

Den amerikanske filosofen John Searle presenterte tankeeksperimentet «Det kinesiske rom», for å vise at Turing-testen ikke vil kunne avsløre bevissthet: En person som slett ikke forsto kinesisk sitter inne i rommet, og mottar gjennom et hull i veggen beskjeder skrevet på kinesisk. Vedkommende har med en instruksjonsbok, som forklarer hvordan hen skal reagere på enhver mulig sammensetning av kinesiske tegn.

Dermed får den som sender spørsmål gjennom veggen fornuftige svar tilbake. Rommet virker dermed fullstendig bevisst, men hvordan kan vi påstå at det er det, når personen inni ikke forstår en tøddel, og bare adlyder prefabrikkerte ordre? Rommet, eller en maskin, vil dermed ikke kunne være egentlig bevisst, i betydningen ha bevissthet om seg selv og sine egne tanker og så videre.

De logiske feilkoblingene er imidlertid så påtrengende at det neppe er nødvendig å påpeke dem. Hvem har skrevet instruksjonsboka? Er det å forstå kinesisk en nødvendighet for bevissthet? Og personen som sitter der inne, er den bevisst? Mitt poeng er imidlertid å vise hvor redde vi er for å tillate andre enn oss selv å være bevisste, eller, for å vende tilbake der vi startet – moralske.

Jeg karikerer Lalands og andres standpunkt: Vi er moralske og bevisste – andre arter og maskiner bare later som om de er det.

Tilbake ved begynnelsen

Dermed er vi ved begynnelsen igjen: Er moral noe mer enn et sett regler for adferd som gjør det mulig for oss å eksistere sammen?

Hvis vi går med på at moral er en adapsjon til sosialt liv – og handlinger som fremstår som moralske observerer vi generelt hos intelligente dyr som lever i sosiale flokker – da kan vi også godta at dyr kan ha moral. Akkurat som de kan ha andre følelser som vi tidligere forbeholdt oss selv – som glede, sjalusi, angst, depresjon og så videre.

Vi kan si at dyr har moral – om enn kanskje ikke den samme moral som oss. De er tross alt en annen art, lever på en annen måte og så videre.

Det motsatte standpunkt er at menneskets moral eksisterer frakoblet evolusjon og biologi. Hvor kommer moralen fra da? Med mindre vi velger å lande på svaret «Den er gitt oss av Gud» – hvilket undertegnede mener er et juksesvar – blir vi svar skyldige. Det er vanskelig å tenke seg en egenskap uten fortid.

Darwins bok The Expression of the Emotions in Man and Animals, tok allerede i 1872 for seg nettopp uttrykk for følelser, både hos mennesker og dyr.

Følelser

Følelser er noe som har utviklet seg for å hjelpe oss å overleve. Sinne får oss til å slå, kjempe imot, forsvare oss. Frykt får oss til å trekke oss unna. Avsky også – og redder oss dermed fra smitte fra råtten mat, forgiftet vann og så videre.

For oss sosiale vesener er moralske følelser – følelser som skyld, skam, empati, forargelse, hevnlyst og anger – også viktige fordi de regulerer samhandling mellom individer i gruppe.

I boka Chimpanzee Politics fra 1982, skriver evolusjonsbiologen Frans de Waal at sjimpanser er som mennesker, de har et system for belønning og straff. De to grunnreglene er for det første at en god gjerning fortjener å bli møtt med det samme, og for det andre «øye for øye, tann for tann».

I Peacemaking among Primates fra 1989, beskriver de Waal noe som ville fått Laland til å steile (tror jeg): Når sjimpanser slåss seg imellom, innad i gruppe, ender konflikten med at kombattantene slutter fred. Og dette gjør de på en meget menneskeliknende måte – de klemmer hverandre, legger armene over skuldrene til hverandre.

Så kan motstanderne av dyrs moral si at dette ikke er ekte moralske følelser – de angrer egentlig ikke på at de slåss, de vil ikke egentlig helst være snille mot hverandre og så videre – de har andre motiver.

Og dermed er sirkelen sluttet nok en gang: Hvilke motiver har vi mennesker når vi slutter fred?

Moralsk forfar

En kime til menneskelig moral fantes altså allerede den gang vi skilte lag fra vår felles forfar med sjimpansene, muligens lenge før. Dette var et sett regler beregnet/utviklet for å muliggjøre sosialt samliv. Dette måtte være regler som tok vare på dine interesser, men som samtidig hindret deg i å skade eller provosere andre – gjør du det, går det nemlig dårlig for deg selv også.

Dette settet av regler har utviklet seg videre, i takt med samfunnets kompleksitet og vår økende intelligens. Og moralen utvikler seg fremdeles, noe enhver som ønsker det, kan finne dokumentert i to av Steven Pinkers siste bøker, The Better Angels of Our Nature fra 2011 og Enlightenment Now fra 2017: All tilgjengelig statistikk underbygger påstanden om at mennesket beveger seg i retning av større grad av empati, omsorg, hensyntaken og så videre.

Så sitter vi igjen med sjimpansen som ga hunnen mat – men som kanskje hadde andre planer. Eller mannen som heroisk reddet barn – men kanskje hadde andre planer.

Falsk moral

Jeg har i denne artikkelen hatt som premiss at hvis noe ser moralsk ut, fungerer moralsk, da er det moralsk. En funksjonalistisk definisjon.

Men kan man handle moralsk uten egentlig å være moralsk selv? Kan man være psykopat, ha lært seg hva som forventes – og handle deretter, for å oppnå noe? Svaret er ja.

Min funksjonalistiske definisjon sier at hvis du utfører en moralsk handling, har du moral – uansett hvilke motiver som ligger bak. Som vi så, kan disse motivene være mange – også et simpelt behov for å passe inn og bli akseptert.

Rasjonalet, mitt underliggende argument, er at moral ikke primært er en egenskap ved et menneske, men snarere et sett regler som regulerer samfunnet. Føyer du deg etter disse, opptrer du moralsk. I det øyeblikk du trår over, er du det ikke lenger. Du straffes. Noen av oss har tilegnet oss reglene, og trenger ikke tenke før vi handler, andre har det ikke.

Men jeg ser at det også går an å skille ut visse moralske handlinger som fake – at vi kan kreve at de som utviser moral skal utvise ekte moral (hva nå det enn er). Ønsket om å redde barna i det brennende huset må være ektefølt.

Herfra kan man legge seg på Laland og hans meningsfellers syn om at dyr ikke har ekte moral, de bare opptrer som om de har det.

Ulv, ulv

Her kommer mitt motargument: Dyr kan også fake moral.

Historiene er så godt dokumentert at de dukker opp i lærebøker om biologi: En ulveflokk jakter en elg. En elg er en formidabel motstander for en ulv. Den kan spidde deg med geviret, knuse deg med sparkene sine.

Ti ulver går sammen om oppgaven, jager elgen gjennom vinterskogen, nærmer seg byttet, som stadig mer aggressivt og desperat stanger og sparker med dødelig kraft. Ulvene lever farlig, de er også desperate – sultne, med enda flere munner å mette der hjemme. Og de kan ikke få mat før de går byttet inn på livet. De må inn mellom de sylskarpe taggene og hamrende klovene, med risiko for eget liv – hoppe opp, bite seg fast, nedlegge byttet.

Og de gjør det. Blodet spruter, skinnet flerres, men de klarer det – elgen er nede. De har mat.

Det de modige jegerne ikke har lagt merke til i kampens hete, er at en av dem bare lot som om han jaktet. Han gikk aldri innenfor elgens rekkevidde, utsatte seg aldri for samme fare som de andre – men han får dele æren – og maten. Hadde han blitt avslørt i sin umoralske adferd, hadde han blitt utstøtt av flokken.

Men ulvene så det ikke. Det gjorde derimot biologene som filmet det hele fra et helikopter 50 meter oppe i luften.

Hvis du kan fake moral i en ulveflokk, så betyr det kanskje at ulveflokken i utgangspunktet har en moral det går an å fake?