Vi fikk en utrygg start. Nylig nedklatret fra trærne, var ikke de første menneskene all verden til å bevege seg på flatland. De var helt klart større og sterkere enn kaniner, men også mer sårbare, der de usikkert stabbet over slettene, med leoparder og løver som interesserte tilskuere.

De hadde egentlig bare to ting som talte for dem: De var smarte, og de kom i flokk. De hadde et fellesskap.

Stort hode og samhold

Verden er full av lister om at «det er dette som gjør oss til mennesker». Ledige hender med motstilte tomler gjorde det mulig for oss å være «handymenn», eller Homo habilis, som en av våre forgjengere er blitt kalt.

Videre er vi den nakne apen, vi er de tobeinte løperne, og en masse annet. Med få unntak er vi de eneste dyrene som rødmer, dyrker religion, vet at vi skal dø, forteller historier, fantaserer, lager kunst og redskaper, finner opp ting, planlegger fremtiden og så videre.

Bortsett fra at vi kan balansere på bakbeina og bruke hendene, følger alt jeg listet opp over av de to egenskapene jeg nevnte først: stor hjerne og stort samhold.

Beskyttelse fra mengden

Biologen Edward O. Wilson undersøker i boka The Social Conquest of Earth (2012) nettopp hvordan samfunn var en av forutsetningene for menneskets suksess. Særlig én liten morsomhet er blitt hengende igjen hos meg: Du kan ikke tenne bål under vann. Vi kommer dit.

Wilson gransket de relativt få ekte samfunn som finnes i dyreriket:

Mange dyr lever i flokk. En sebra beveger seg sammen med en masse andre sebraer, og får beskyttelse fra mengden. Som i en sildestim: Når et rovdyr dukker opp, er du én av hundre tusen. Sjansene for at akkurat du plukkes ut som frokost er dermed lavere.

Men utover dette? Sebraens sosiale liv kan spikkes ned til én setning – løp der de andre løper.

Amøben og menneskekroppen

En flokk er altså en gruppe individer som oppholder seg på samme sted. Et samfunn er noe mer; det er tette bånd, både horisontalt og vertikalt. Generasjonene holder sammen og samarbeider, foreldre, barn, barnebarn. Det finnes vennskapsbånd og slektskapsbånd. Og det finnes arbeidsdeling; noen holder vakt, noen jakter, noen klipper hår.

Plutselig er flokklivet veldig mye mer krevende. Som vi skal se, krever det enten en helt spesiell genetikk, eller en helt spesiell intelligens. Men betalingen er desto høyere.

Hva er forskjellen på en amøbe og en menneskekropp? Amøben er én celle, vi er milliarder av celler. Amøben kan ta hånd om alle amøbelivets utfordringer ved hjelp av sin ene celle. Det kunne antagelig hver enkelt av våre milliarder kroppsceller også ha klart – for en milliard år siden – men ikke nå lenger. En kroppscelle er underkastet kroppens kontroll; vil kroppen at du skal dø, så dør du.

Hvordan i all verden har biologien klart å overtale milliarder av celler til å frasi seg autonomi, og bli medlem – et helt ubetydelig medlem – av en mye større enhet?

Vel, det å være en del av en kropp har sine fordeler. For eksempel får du spredd genene dine på en effektiv måte. Det er ikke nødvendigvis akkurat ditt arvestoff som sendes videre, men ettersom alle celler i kroppen har nøyaktig samme arvestoff, er det «ditt» arvestoff som sendes videre, uansett. Dette er omtrent samme logikk som får meg til å juble når Norge vinner i fotball, selv om jeg ikke er spiller på laget.

Få samfunn i dyreriket

Vi kan betrakte kroppen som et samfunn av celler, og ser at samfunnsdannelse krever ganske overbevisende argumenter. Alle må oppgi en bit av sin selvstendighet. Du kan ikke lenger bare ta hensyn til deg selv; du må dele med de andre. Du må stå opp for naboens rettigheter, hjelpe ham når det trengs. Dette kan koste, men du gjør det likevel. Vel vitende om at neste gang kan det være at det er du som trenger hjelp.

Jeg tenker ofte på det når løvene glefser i seg en sebra på Discovery Channel, mens kompisene hans bare står og ser på: Hvorfor griper de ikke inn? Den første som gjør det, skaper en ny art – en samfunnssebra. Løvene hadde sultet …

Det vil si, den første som forsøker å gripe inn, risikerer å bli middagsmat, han også. Så terskelen er høy.

Ok, Wilson talte opp, og fant ikke mange samfunn blant dyr. Vi har maur, veps og bier, termitter og mennesker. Og vi har samfunn som likner på billigutgaven av det menneskelige – med noen av elementene jeg listet over – hos sjimpanser og noen andre aper, og i mindre grad blant enkelte rovdyr. Løver, blant andre. Men altså ikke sebraer. Kan det være et spørsmål om intelligens? Rovdyr er generelt smartere enn byttedyr.

Slektskap og vennskap

Evolusjonsbiologen William Hamiltons forskning på 1960- tallet la grunnlaget for å studere dyrs sosiale interaksjoner – også kalt sosiobiologi. Han grublet på Darwins gamle hodepine; hvordan forklare at insekter er sosiale? Prisen individene betaler virker for høy, de har oppgitt alle hensyn til seg selv. Arbeiderne formerer seg ikke, men hjelper heller en annen, sin mor dronningen, med å lage unger.

Som vi vet i dag, fordi Hamilton fant det ut, skyldes dette en spesiell genetisk vri: En arbeidermaur er nesten en kloning av dronningen og dermed mer i slekt med henne, enn hun (arbeidsmauren) ville vært med sitt eget avkom.

Dette prinsippet videreførte Hamilton til begrepet kin selection, prinsippet om at blod er tykkere enn vann. Det er slektskap som holder oss sammen. Det ikke alle er like oppmerksomme på, er at Hamilton også regnet vennskap inn i denne likningen. Hvem søker du hjelp hos når ulykken er ute? Hos fedre, brødre og gode venner – eller hos de ukjente folkene på den andre siden av fjellet?

Men hvordan starter du noe slikt?

Ingen bål under vann

Vi har allerede vært inne på forsering av velvoksne dørterskler. Hamilton så for seg at insektenes samfunn oppsto på et sted der flere individer var tvunget til å leve tett på hverandre. Under barken på et tre, for eksempel. Menneskenes samfunn vokste frem i en feedback-vekselvirkning mellom vår store hjerne og vår flokkmentalitet. En stor flokk, hvis den er litt mer komplisert enn en sebraflokk – «løp dit de andre løper» – krever litt intelligens. Dette er en overgang som nok skjedde allerede før vi klatret ned fra trærne. En hypotese er at ute på slettene, blant løver og hyener, ble behovet for både hjerne og fellesskap akutt større.

Og resten er historie.

Men hvis resten er historie, hvorfor har ikke dette skjedd igjen og igjen og igjen? Ekte samfunn har bare oppstått forsvinnende få ganger i løpet av de hundrevis av millioner år det har eksistert flercellet liv på jorden, omtrent bare hos insektordenen årevinger og mennesker.

Biologen Wilson leter, og finner noen reker på vei til å utvikle et protosamfunn: En stor, reproduserende dronningreke hjelpes av sine slektninger. De vokter egg og bosted og så videre. Samtidig finner han en begrensning. Det er jo masse intelligente vesener under vann. Delfiner er smarte, men mangler hender. Blekksprutene har «hender» og er intelligente, men – og her kommer Wilsons vittighet – du kan ikke tenne bål under vann.

Samfunn fordrer fellesskap

Det han tenker på, er de dypere sosiale interaksjoner. Samfunnet fordrer fellesskap, at individene hører sammen, knytter bånd – enklest kanskje med slekt – men også med andre. Slik sett har leirbålet utvilsomt hatt en sentral rolle – for oss mennesker, vel å merke. Insektene kan være sosiale på grunn av en genetisk vri, og lever i et samfunn vi mennesker ikke hadde likt særlig godt.

For oss holdes derimot samfunnet sammen ikke bare av genetikk, men av følelsen av fellesskap.

Joda, genetikken er her også. Alle de involverte tjener genetisk på samfunnet. Det fremmer interessene og overlevelsen for både deg, slekta di og vennene dine.

Men vi hadde ikke kommet noen vei uten «bålet»: Vi lager mat, holder varmen – og snakker. Vi fantaserer, utvikler hverandres ideer, får sympatier og antipatier. Det skaper en kulturell dynamikk, som videreutvikler fellesskapet.

Vi har altså fått en kulturell evolusjon som ikke står i et en til en-forhold til de hensyn som opprinnelig knyttet samfunnet sammen: Trygghet, fordi de rundt det er slekta di, og vil stille opp for deg. Det vi nå har fått, er et kultursamfunn som i sin kompleksitet og kreativitet også gir deg og ungene dine beskyttelse. At dette er en uslåelig kombinasjon, har historien vist.

En vesentlig detalj

Jeg har de siste årene fundert på hvorfor neanderthalerne døde ut.

Neanderthalerne var ikke tilbakestående. De gikk ikke krumrygget og med knebøy, de var ikke mer hårete enn oss – de var sterkere og hadde større hjerne.

Noen forskeres forklaring har vært at de likevel var kulturelt tilbakestående. Nyere forskning tyder imidlertid på at de tar delvis feil. Flere oppdagelser og oppfinnelser vi liker å skryte av, ble gjort av neanderthalerne, kanskje lenge før de havnet hos oss.

Så hvorfor forsvant de?

Det er mange faktorer og enda flere hypoteser: De kan ha blitt langsomt konkurrert ut, det kan ha vært subtile kulturforskjeller, ditto anatomiske, de kan ha blitt offer for en klimakrise, våre forfedre kan ha vært notoriske folkemordere – og så videre.

Den endelige forklaringen er utvilsomt sammensatt, men det er én detalj med neanderthalerne som skiller dem ut, og som spiller inn på denne artikkelens tema: De levde i små grupper og hadde svakt utbygde sosiale nettverk. De var kanskje rett og slett dårligere på fellesskap?

Den avgjørende forskjellen?

Vi kan se det i en typisk neanderthalerhule. Den ville vært hjem for et lite dusin personer, en mann og en kone, noen unger, en bestemor og kanskje en voksen sønn med kone. De hadde imidlertid ikke noe stort leirbål – det forskerne finner, er flere små. Noen for å lage mat, andre for å varme senga. Satt de ikke og snakket i mørket? Det levde kanskje andre familiegrupper i nærheten, men forskerne finner få tegn etter større ansamlinger av folk. Noen er funnet, som slakteplassen under et stup på Jersey. Her drev de mammut utfor, og slaktet dem i ura under. Fråtsingen må har foregått i ukevis.

Det er ikke funnet mange slike steder. Kan det bety at neanderthalere stort sett foretrakk å være i fred? Ok, de hang sammen på Mammut-festivalen, og så tuslet de hjem med kone og tre unger? Sees om ti år?

Er dette i så fall forskjellen som vippet vekta? Manglet de fellesskap? Manglet de vår raske utveksling av nye ideer? Kanskje det er her fellesskapet kommer inn i menneskets evolusjon – du kan være så genial du vil, så lenge du ikke sprer ideene dine blant tusen andre oppvakte hjerner, dør alle dine ideer en stille død for seg selv? Og i stedet for dere, er det de andre menneskene, de med fellesskapet som overlever?

Dette essayet ble først publisert i Fri tankes papirutgave. Du kan lese den i pdf-format her.