Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Den beste hevnen er å leve godt

Flere ganger har jeg blitt spurt av utlendinger om hvorfor vi ikke tok livet av massemorderen fra Utøya. Mitt svar er: Hevn.

Publisert:

Sist oppdatert: 04.11.2019 kl 15:36

Alderen treffer som en slegge: 14. 15. 15. 16. Barn som aldri fikk bli voksne. Fordi de ble myrdet av en fyr som gikk seg bort på internett.

På en høyde på øya, i en lysning i skogen, henger den store metallringen som er monumentet over de som ble myrdet her ute. 69 navn er gravert inn i og gjennom det opphengte metallet. Navnene lyser imot meg, der jeg går rundt ringen. Det er noe av det verste jeg har vært med på, og samtidig noe av det mest meningsfulle.

En invitasjon

Didrik Søderlind er rådgiver i Human-Etisk Forbunds livssynsavdeling og har flere bøker bak seg, blant annet brev-boken Presten og ateisten (med Stian Kilde Aarebrot) på Humanist forlag i 2015.

Didrik Søderlind er rådgiver i Human-Etisk Forbunds livssynsavdeling og har flere bøker bak seg, blant annet brev-boken Presten og ateisten (med Stian Kilde Aarebrot) på Humanist forlag i 2015.


En morgen noen uker før dette fikk jeg en e-post. Det viser seg at daglig leder på Utøya følger meg på Twitter. Han har merket seg at jeg tvitrer en del om ekstremisme, og spør om jeg vil komme på besøk på øya. Det vil jeg.

Det som skjedde på Utøya 22. juli 2011 er en drivkraft i mye av det jeg gjør, som rådgiver i Human-Etisk Forbund, som privatperson, som medborger. Jeg er glad i landet mitt, og for meg er det å prøve å bidra til at vi aldri opplever noe slikt igjen, en dypt patriotisk handling.

Men jeg har aldri vært medlem i AUF eller Arbeiderpartiet, og har derfor ikke noe forhold til selve øya. Det nærmeste jeg har kommet har vært å kjøre forbi på vei til Humanistisk Ungdoms sommerleir på Hønefoss. De reisene har vært sterke nok. En gang reiste jeg sammen med en ung mann som fortalte at en venninne hadde vært der ute den dagen.

«Så hvordan gikk det med henne?» spurte jeg troskyldig. «Altså, hun lever ikke lenger» svarte han stille.

Lys og mørke

Derfor står jeg på ferja MS Thorbjørn sammen med et knippe andre fra norsk organisasjonsliv, mens vi ser utover Tyrifjorden og tretoppene på Utøya og det hvite huset ved kaia kommer nærmere.

Det er juni 2019 og sola skinner, og om man ikke visste noe om nyere norsk historie, ville man bare sett et sommerparadis. Vannet glitrer innbydende. Skilt peker mot «Kjærlighetsstien». Maten i kantina smaker ypperlig og de flunkende nye møtelokalene er flotte.

Men sommerlyset til tross er Utøyas bekmørke, nære historie tydelig til stede. Sterkest er det såkalte Hegnhuset, et moderne bygg som fungerer som læringssenter. Fasaden har 495 stolper, en for hver som var på Utøya den skjebnesvangre dagen. Stolpene hegner om 69 søyler, én for hver av dem ble myrdet. Til sammen omslutter de kafébygget, der tretten mennesker ble drept. Bygget er bevart som en tidskapsel fra den skjebnesvangre dagen.

Det er kulehull, tørkede blomster og bilder av dem som gikk bort den dagen. Det er her de første av oss bryter sammen. En begynner å gråte. Jeg tilbyr en klem. Hun tar imot. For meg tar det litt lenger. Det er først når vi sitter og ser en informasjonsfilm om Utøya at tårene kommer.

Ekstremt univers

En måned senere står jeg og ser ut over en annen vannmasse. Glomma. For når jeg står på «Øssia» i Fredrikstad der jeg vokste opp, ser jeg over til Lisleby. Lisleby er en hyggelig liten bydel med rimelige boligpriser. Her fikk en gate tilnavnet «terrorgata» fordi hele sju unge menn herfra reiste til Syria for å slutte seg til IS.

Som etter 22. juli 2011 flokket internasjonale medier til Norge. Et land ellers kjent for sosialdemokrati, trausthet og sindig samling i sentrum var på ny blitt et reisemål for folk opptatt av ekstremisme.

Hvordan ble det slik?

Over hele Norge sitter mennesker foran dataskjermer. På YouTube, blogger og sosiale medier finner de et univers av ekstreme ideer. De lærer at vi lever i endetiden. At jødene kontrollerer media og bankvesenet. At myndighetene sprayer oss med «chemtrails» fra fly for å forgifte oss. Og at de planlegger å bytte ut oss hvite nordmenn med muslimer.

De lærer at alt de tidligere har trodd er feil, og at de nå vet noe «de hjernevaskede massene» ikke aner noe om. De er ikke lenger bare en kjedelig Ola eller Ali Nordmann, men soldater i Sannhetens tjeneste.

Det kanskje mest groteske resultatet av slike ekstreme idéverdener er den såkalte Islamske staten. De unge mennene som dro dit kunne både føle seg som riddere på hvite hester, samtidig som de kunne leve ut enhver seksuell og morderisk perversitet.

Men dette skrekkeksempelet er langt unna, og norske nyhetskonsumenter har god rutine på å ignorere fæle ting i Midtøsten. Utøya, derimot, er en snau time med bil fra Oslo sentrum når det ikke er rushtid. Det er for nært til å ignoreres.

En rød tråd

Utøya er en så ubehagelig og en så nær påminnelse om ekstremismens og konspirasjonstenkningens konsekvenser at de som sympatiserer med slikt tankegods må prøve å trylle bort det som hendte der ute.

Jeg har hørt alle innvendingene: «Gjerningsmannen er gal.» «Han var bare én mann.» «Det som skjedde der ute er så ekstremt at det ikke kan sammenlignes med noe annet.» «Og dessuten, hva med islamistisk terror?» «Hva med Norges krigføring i Afghanistan?»

Men gjerningsmannen er ikke gal.

Han var en ung mann som slet med å finne ut hvem han var og hvilken plass han hadde i verden. På nettet fant han både en storslagen fortelling og en mulighet til å være en helt i den. Og samtidig få utløp for sine mørkere drifter. Det samme gjorde guttene på Lisleby som reiste til IS.

For heller ikke massemorderen fra Utøya er bare én mann. Utøya var ekstremt, så ekstremt at det blir vanskelig å sammenligne det med noe annet, men det står likevel i en tradisjon. Fra Hadelands-drapene til mordet på Benjamin Hermansen og Utøya fins det en rød tråd. Norske høyreekstremister er ikke spesielt gode på vanlig politisk virksomhet, men å ta livet av forsvarsløse barn og ungdommer har de et visst talent for.

Mye tyder dessuten på at det mest er godt politiarbeid som gjør at vi så langt ikke har hatt islamistiske terrorangrep i Norge.

Den beste hevnen

Da jeg tvitret om mitt besøk på Utøya var det flere som kjeftet på meg for å bruke ordet «hevn». Det er forståelig; «hevn» er for mange et stygt ord. Men hevnlyst springer ut av menneskets rettferdighetssans, og kan være en god impuls når den brukes riktig. Og som det sies: Den beste hevnen er å leve godt.

Det er å leve godt jeg synes vi skal gjøre. Vi skal slå tilbake mot terrorangrepene på Norge, slå tilbake mot ekstremismen, ved nettopp å ha det samfunnet terroristene og ekstremistene ikke vil at vi skal ha. Heldigvis trenger ikke det å være så vanskelig.

Ekstremister vil ha klare fronter, at de sannferdige står samlet mot fiendene. La oss i stedet ha gråsoner der vi skaper fellesskap på tvers av meninger og tro.

Ekstremister vil at vi skal tro det verste om hverandre. La oss i stedet snakke sammen og se at de andre kanskje ikke er så annerledes eller skumle likevel.

La oss bekjempe det konspiratoriske og hatefulle tankegodset med kritisk tenkning og ved å verne om menneskeverdet.

Farlige fellesskap

Flere ganger har jeg blitt spurt av utlendinger om hvorfor vi ikke tok livet av massemorderen fra Utøya. Igjen er mitt svar: Hevn.

Høyreekstremismen og den radikale islamismen elsker martyrdommen. Ideologiene forherliger unge menn som går i striden, faller for saken, men lever videre i vår bevissthet, som evig vakre martyrer. Å nekte dem martyrdøden er den perfekte fornærmelsen mot denne dødskultusen.

Massemorderen skal ikke gå over i historien som den velfriserte unge mannen i kamelhårsfrakk, slik han ville gjort om vi ga ham dødsstraffen. I stedet skal han sitte og bli stadig mer bitter og patetisk og sutrete og vise at dødsstraff er en dårlig hevn.

Det viktigste av alt er å skape et fellesskap med rom for alle som bor her i landet. For de som faller utenom det store «vi», risikerer å finne et annet vi i form av farlige fellesskap på nettet. Med nye venner, nye ideer. Ideer som etter hvert kan munne ut i at man logger av nettet og plukker opp skytevåpen i stedet.

Handlingens propaganda

Nasjonale fellesskap trenger å samles rundt noe, og få ting samler en nasjon så sterkt som en ytre fiende. Det norske samfunnet jeg vokste opp i var sterkt preget av den andre verdenskrigen. Nå er de siste av dem som opplevde krigen snart borte. Krigen som samlende erfaring fungerer dårlig i dag.

Men der jeg står foran metallringen på Utøya med de 69 navnene inngraverte, tenker jeg på at det som skjedde her ute var ment som en krigserklæring. Myrderiene skulle være «handlingens propaganda», ment å vekke de slumrende massene til handling. Skuddene fra terroristens automatgevær skulle være de første i en norsk borgerkrig.

Slik gikk det ikke. Terroristen mislyktes. Det ble ingen krig.

Derimot har han lykkes i å inspirere andre terrorister.

Så om vi vil, kan vi velge å ta krigserklæringen på alvor og la Utøya bli noe vi samles om. Ikke bare som en levende øy, der mennesker av ulike politiske avskygninger og livssyn deltar på demokrativerksteder og andre aktiviteter. Men som et symbol på det Norge ekstremister og terrorister vil ta fra oss. Det Norge vi må hegne om.

Opprinnelig publisert i Fri tankes papirutgave.