Drapstiltalte Philip Manshaus forsøkte å ta en breivik i sin frie forklaring under rettssakens første dag. Han holdt en «tale», ikke rettet først og fremst til retten, men til sympatisører der ute. Og som rettferdiggjøring av sine ugjerninger, refererte han altså til den nynazistiske ideologen David Lanes tankegods gjennom direkte sitering av «de fjorten ordene».

Men hvem var David Lane?

David Lane tilbrakte en tredjedel av livet bak fengselsmurene, etter å ha vært innblandet i drapet på den jødiske radioverten Alan Berg. Likevel hindret ikke dette ham i å bli en ledende ideolog og guru, som kommuniserte fra cella gjennom artikler, manifester og dikt.

Lane er mest kjent for nettopp «de fjorten ordene»:

«We must secure the existence of our race and a future for White children».

Disse ordene har blitt et mantra for nazister og «hvite nasjonalister» over hele verden, sist altså av drapstiltalte Philip Manshaus som siterte dem i retten. Så berømte er de at de ofte bare refereres til som «14», eventuelt «14/88», der det siste tallet viser til den åttende bokstaven i alfabetet og til ordene «Heil Hitler».

Blant dem som har hedret Lane er den svenske «hvit makt»-artisten Saga, som visstnok skal være en av Anders Behring Breiviks favorittartister.

Han ble også hylletav den nynazistiske folkemusikkduoen Prussian Blue, som han også brevvekslet med en periode: I Louis Theroux’ dokumentarfilm «Nazi Pop Twins» (2007) får vi høre en hilsen fra Lane innlest på kassett, der han beskriver hvordan de to mindreårige søstrene har gått fra å være «døtre» til «fantasikjærester» for ham. Hilsenen blir spilt av i stua, foran familien til de to trettenåringene, som tilsynelatende ikke har noe problem med dette.

Selv i Ukraina har den høyreekstreme gruppen C14 tatt navn etter de fjorten ordene.

Forkastet kristendom for «rasereligion»

David Lane ble født i 1938 i Iowa, og vokste opp med mishandling fra den alkoholiserte faren som til slutt forlot familien. Som seksåring ble han adoptert av en protestantisk prest, som gav ham en kristen oppdragelse han tidlig forkastet til fordel for en norrøn «rasereligion».

Som mange ekstremister har han senere fortalt han om en prosess der han ble klar over dekadansen som preget USA.

Lane startet sin politiske karriere i John Birch Society, en antikommunistisk bevegelse sterkt preget av konspirasjonstenkning der man så kommunister nær sagt overalt, inkludert i Det Hvite Hus. Bevegelsen har blant annet blitt latterliggjort i Bob Dylans sang «Talkin’ John Birch Paranoid Blues», der fortelleren både oppdager at det er røde striper i det amerikanske flagget og bestemmer seg for at det bare finnes en virkelig amerikaner som man kan stole på: George Lincoln Rockwell fra det amerikanske nazipartiet.

Og som fortelleren i sangen forkastet også David Lane etter hvert John Birch Society, selv om han beholdt konspirasjonsteoriene. I stedet skal han ha kastet seg over den antisemittiske «bibelen» Sions Vises Protokoller, som beskriver et internasjonalt jødisk komplott som har som mål å ta kontroll over media, politikk og økonomi, utløse kriger og revolusjoner og til slutt erobre verden.

Medvirkning til drap

Fra John Birch Society gikk veien videre til Ku Klux Klan og den nynazistiske gruppen Aryan Nations. Derfra gikk veien til «The Order», en enda mer radikal og hemmelig gruppe, som ønsket å utløse en revolusjon. Og det var som medlem av The Order at Lane ble arrestert i 1987, og deretter dømt til 190 års fengsel for å ha medvirket til drapet på Alan Berg og for pengeutpressing.

Men i stedet for å være slutten på hans karriere som høyreekstremist, styrket fengselsoppholdet ham som ekstremist og ideolog. Fra fengselet både skrev og publiserte han – og i 1994 startet han til og med sitt eget forlag derfra, 88 press, sammen med kona Katja.

Ideologisk stod Lane for en linje der selve staten var overtatt av jøder eller «sionister», og dermed var en fiende som måtte knuses. Som hvit måtte og skulle man være en uforsonlig fiende av USA og alt det hadde vært. Dette har gjort ham til et forbilde for mange høyreekstreme terrorister.

Også kristendommen ble forkastet som rasefremmed. I stedet skulle man vende seg til de gamle norrøne eller germanske gudene, som hadde en interesse i å bevare den hvite rasen.

Krangel post mortem

Så lenge systemet bestod, oppfordret Lane hvite familier til å trekke seg tilbake til landsbygda eller aller helst utvandre til andre land der de kunne stifte store familier og etter hvert overta landene og gjøre dem til fristater for hvite.

Lane døde av epilepsi i fengselet i 2007.

Dødsfallet fikk et morbid etterspill, da flere grupper begynte å krangle om levningene hans. I utgangspunktet ønsket gruppen Women for Aryan Unity å oppbevare asken i 14 pyramider som skulle oppbevares som helligdommer hjemme hos like mange kvinnelige nazister. I stedet ble asken gjenstand for en mangeårig konflikt med en australsk gruppe som hadde klart å sikre seg den. Det er så vidt man vet ukjent hvor den befinner seg i dag.

John Færseth har skrevet mer fra Phillip Manshaus-rettssakens første dag hos nettavisen Utrop.