Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Skin portretterer virkelighetens Bryon Widner, spilt av Jamie Bell, og hans vei ut av nazibevegelsen.

Skin portretterer virkelighetens Bryon Widner, spilt av Jamie Bell, og hans vei ut av nazibevegelsen.

«Skin»:

Et støvelspark av en film

Filmen «Skin» gir oss et avslørende innblikk i et nynazistisk miljø. Kan filmen hjelpe oss å forstå høyreekstremisme? Svaret er både ja og nei.

Publisert:

Sist oppdatert: 03.12.2019 kl 11:50

Filmen Skin har nettopp truffet norske kinoer. Skin er regissert av Guy Nattiv og har Jamie Bell (best kjent i rollen som ungt dansefantom i Billy Elliot) i hovedrollen. Det er en både spennende og tankevekkende film. Jeg satt i et panel sammen med to ekstremismeforskere da filmen hadde førpremiere i Oslo, og tenkte jeg skulle skrive ned noe av det jeg sa da.

Skin lar oss møte et røft miljø av nynazistiske skinheads: «Fuck» brukes som komma, alkoholen flyter og vold er en omgangsform. Bryon er en av miljøets lederskikkelser, og med sin barkede skalle og tatovering av en enorm Tyr-rune midt i ansiktet, ser han barsk ut selv etter miljøets standard.

På et av miljøets møter treffer han Julie. Hun har tre døtre som skal underholde med kassegitar og fiolin. Julies minstedatter finner tonen med Bryons elskede rottweiler Boss, og Julie finner tonen med Bryon. Romansen som oppstår får Bryon til å spørre seg hva han vil med livet sitt. Skal han slå følge med Julie, som er på vei ut av nazismen?

Mest virkelighet

Skin er mest virkelighet, med noen fiksjonsgrep. Sistnevnte er kanskje gjort for å få miljøet Bryon er i til å bli som et mikrokosmos av amerikansk nynazisme. Julie later til å ha fått likhetstrekk med April Gaede, som ble hele verdens nazistiske showbiz-mamma da hun fikk sine purunge døtre til å spille nazirock-låter under navnet Prussian Blue.

Lederen Fred virker inspirert av Tom Metzger, grunnleggeren av White Aryan Resistance. Metzger var den første amerikanske nazilederen som så skinheads som potensielle stormtropper. Jovisst fulgte det med mye fyll og rare klær og frisyrer, men snauskallene var også unge og sprøytet nytt blod inn en forgubbet bevegelse.

En annen viktig figur i filmen er Daryle Lamont Jenkins, en svart antifascist som har gjort det til sitt livsprosjekt å overvåke og motarbeide nynazister (dokumentarfilmen Alt-Right: Age of Rage gir et godt innblikk i virksomheten hans). Men igjen har han også fått noen fiksjonstillegg.

Mens Bryon, filmens hovedperson spilt av Jamie Bell, er basert på virkelighetens Bryon Widner, som tidligere har vært hovedperson i dokumentaren Erasing Hate.

Lite nytt

Det er lite som er nytt med Skin. Denne filmen er laget mange ganger før: Historien om den rotløse eller søkende unge gutten som blir rekruttert av skinheads og/eller nynazister, men opplever så mye vold og hat at han ikke orker mer og derfor prøver å bryte med miljøet. Fra den norske TV-filmen Blindgjenger til American History X tror jeg at jeg har sett dem alle sammen.

Nettopp derfor føler jeg meg noenlunde trygg når jeg sier at Skin er blant de beste eksemplene i genren.

Filmen har også en verdi utover å være en spennende og godt fortalt historie. For Skin skildrer ideologien, mentaliteten og arbeidsmetodene i et nazistisk skinheadmiljø på en troverdig måte.

Det kanskje beste med Skin er skildringen av den hjemløse rømlingen Gavin. Bryon og Fred plukker Gavin opp under en bru der han bor sammen med en gjeng forkomne tenåringer. Gavin er et ledd bytte for to drevne ververe, og plutselig har han ikke bare mat i magen og tak over hodet, men en familie og en Sak å kjempe for.

Mang en nazi-avhopper har fortalt om hvordan de bevisst så etter ungdommene som satt alene, de som ikke passet inn. Som så plutselig gikk fra å være en sosialt utstøtt einstøing til å få en rolle og en telefon som ringte hele tiden, og som ble invitert på fester og konserter.

Slik var det med Bryon Widner også, som ble nynazist da han var 14.

Null romantisering

Mens naziskinheadfilmklassikere som Romper Stomper og American History X har ting som kan virke tiltrekkende, som kul musikk, klær og kameratskap, er Skin rent avskrekkende. Her er det ikke fnugg av romantisering eller estetisering. Volden er frastøtende, mange av menneskene vi møter også.

Skin viser tydelig at kameratskapet ikke nødvendigvis er slik det fremstilles i slagordene og sangene. Pratet om arisk enhet er et ferniss over intern maktkamp, kjekling og slåssing.

Særlig guffen er undertonen av seksuelt misbruk når nazigruppens matriark Shareen (bedre kjent som «Ma») barberer den nyrekrutterte Gavin på hodet mens hun kjærtegner ham, ikke minst fordi den også er så ekte. Bak slagordene om sunn seksualmoral og tradisjonelle familier er det mang en nynazistleder som har sett på sine disipler som et harem.

Samtidig er filmen ikke helt svart-hvitt heller. Bryons forsøk på å rettferdiggjøre seg selv overfor Julie er hjerteskjærende. «Jeg vet det ikke er normalt», sier han unnskyldende om sin nazisitiske «familie», «men det er dette jeg har».

Dette med å prøve å se menneskeligheten til miljøet gjør at Skin føles mindre sjablongpreget, mindre som en moralfabel, enn en del andre bidrag til genren. Det er en bra ting.

En advarsel

Slik en vellykket krigsfilm gjerne også er en antikrigsfilm, er en god film om nynazisme gjerne også en antifascistisk film.

Mange er (med rette) opptatt av volden høyreekstreme utøver mot meningsmotstandere, minoriteter eller bare tilfeldige forbipasserende. Mindre oppmerksomhet får volden innad i miljøene. Noe av faren ved å bli med i et voldsdyrkende høyreekstremt miljø er ikke bare volden du kan ende opp med å utøve selv, men volden du kan bli utsatt for – gjerne fra en av dine «kamerater».

Slik sett er Skin en film som nådeløst avkler nynazismens selvbilde. Det hele minner mer om en kriminell gategjeng enn en politisk gruppering. Det gjør at det er lett å tro at den vil ha effekt på ungdom som er tiltrukket av disse miljøene.

Overføringsverdien til lukkede religiøse miljøer, populært kalt «sekter» er også til stede. Ikke bare kan politiske miljøer så absolutt utvikle sektlignende trekk, nazismen er også en så komplett verdensanskuelse at kan fungere som et livssyn i seg selv.

En ny nazisme

Selv om Skin er en veldig god og troverdig skildring av det nynazistmiljøet Bryon Widner var del av, så brøt han med nazismen i 2006. Det betyr at det er en forgangen tid vi ser. Det er også en av farene ved filmen.

Miljøet vi møter i filmen er slik nordmenn gjerne ser for seg nynazister: Barberte skaller, store støvler, tatoveringer og bomberjakker. Et miljø av alkoholiserte utskudd med dårlig impulskontroll.

Dette er selvfølgelig høyreekstremister klar over. Derfor har nazister verden over mer og mer distansert seg fra dette imaget. Dagens nynazister har gjerne byttet ut tunge støvler med joggesko fra New Balance (N-logoen får symbolisere «nasjonalist») og bomberjakker med Stone Island-parkaser. Eller de forlater gatestilen helt og drar på seg tweedjakke og slips.

Og det fungerer. Hvilken avis hadde ikke oppslag om alt-right-lederen Richard Spencer der journalisten nærmest dånet over Spencers klassiske herregarderobe?

En annen ting er hvem som rekrutteres. Joda, det skorter ikke på forkomne eksistenser som finner et hjem i nazistiske miljøer, men de er ikke lenger den typen skoletapere fra ødelagte hjem vi har vært vant til å tenke på. Dagens høyreekstremister kan like godt ha universitetsutdannelse.

Skinheadkultur

En tredje innvending er at filmen bygger opp under stereotypien om at skinheads nødvendigvis er nazister. Dette er svært langt fra sannheten: Skinhead er en klesstil og en subkultur, ikke en politikk. Skinhead oppsto da engelske arbeiderklasseungdommer tok til seg stilen og musikken (reggae!) til karibiske innvandrere. På åttitallet utviklet det seg så et høyreekstremt skinheadmiljø, som dagens politiske organisasjoner på ytre høyre gjerne distanserer seg fra og som derfor nærmest er utrydningstruet mange steder.

Så når du ser skinheads i dag, i for eksempel Stockholm (byen er full av skins) er det langt mer sannsynlig at de er inspirert av den klassiske skinheadkulturen og verken er nazister eller rasister.

At man bør ha dette i mente når man ser Skin er dog ikke noen anklage mot filmen. Skin er både en spennende film og et bra bidrag til en bedre forståelse av ekstreme miljøer.

Nøkkelord

Klikk på et nøkkelord for å vise andre relevante artikler.

#FilmkommentarVis flere

#livssynVis flere

DEBATT: Trenger alle livssyn å være gjensidig ekskluderende?

– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.

Når humanismen er makta

Når humanismen er makta

Et støvelspark av en film