Kontakt
Foto: NTB-Scanpix/Shutterstock
Norske humanisters livssynskamp har høstet seier etter seier. Men nå står vi foran den aller største kampen. Er vi rustet for den?
Didrik Søderlind
Rådgiver i Human-Etisk Forbunds livssynsavdeling
Publisert: 22.04.2020 kl 11:45
Sist oppdatert: 27.04.2020 kl 15:52
Didrik Søderlind er rådgiver i Human-Etisk Forbunds livssynsavdeling og har flere bøker bak seg, blant annet brev-boken Presten og ateisten (med Stian Kilde Aarebrot) på Humanist forlag i 2015.
En undersøkelse fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) fra 2012 viser også gufne holdninger mot kristne. 15 prosent av nordmenn ønsker ikke pinsevenner som naboer, nesten like mange som betakker seg for muslimer (21 prosent).
At livsssynklimaet blir kjøligere for kristne vitner også kristne om når de forteller at de tier om sin tro, og gjemmer Bibelen når de får besøk.
Så hva har dette med norske humanister, og Human-Etisk Forbund å gjøre? Faktisk ganske mye, vil jeg påstå.
I den store livssynssammenhengen er Human-Etisk Forbund en oppkomling. Vi kan ikke måle oss med kirkenes århundrer eller årtusener, og millioner eller milliarder av medlemmer.
Men Human-Etisk Forbund har nå eksistert i 63 år, og har nesten 100 000 medlemmer. I en ung nasjon med få innbyggere er det faktisk ganske bra. Det er dessuten lett å glemme at forbundet er verdens største humanistorganisasjon, og en viktig del av den internasjonale humanistbevegelsen. Det har ikke alltid vært slik.
Jeg liker å høre på og lese om folk som var aktive i Human-Etisk Forbund på 1970-tallet. For det er ikke bare å høre om en annen tid og en annen virkelighet, det oppleves som et annet univers. Et univers der prester i Den norske kirke drev med demonutdrivelser, der den senere filmklassikeren «Life of Brian» ble forbudt (1980) fordi den var «blasfemisk» og det å melde seg ut av Kirken kunne føre til bekymringssamtaler med presten.
Det er ikke rart humanister ble forbannet. Selv om utspill og aksjoner fra humanister og hedninger fra denne tiden kan virke drøye, er de svært forståelige når man ser dem i sin sammenheng. Statskirkelige, frikirkelige og kristeligfolkepartistiske utspill i samme periode var ikke alltid så dialogorienterte de heller.
Heldigvis har tidene forandret seg. Det er ikke bare mye lettere å være ikke-troende i Norge, det blir også flere av oss. Religionen er på vikende front i Norge. Det er nå flere som sier de ikke tror på Gud enn som sier de tror. Ungdommene er enda mindre troende.
Vi har ikke alt på plass enda, det er kirkens privilegier og skolegudstjenester og annet å ta fatt på. Den religionskritisk anlagte humanisten kan rette skytset mot alt fra utagerende kristne karismatikere til lukkede muslimske miljøer og et kongehus med familiemedlemmer som fremmer kvakksalveri av verste sort.
Men vi humanister har tidsånden i ryggen. La meg gå enda lenger og si at vi langt på vei har vunnet. Det er klart det er gode nyheter, hvordan kunne det være noe annet? Men det bærer også i seg en stor utfordring.
For samme hvor vanskelig det kan være å være en god taper, er det enda mer krevende å være en god vinner. Ikke minst fordi det utfordrer vår forståelse av oss selv.
Humanister har ofte tenkt på seg selv som opprørerne, de som taler Roma og Kirken midt imot.
Men vi er ikke opprørere lenger, vi er en del av makta. Vi er mange og vi representerer langt flere. Vi blir hørt av medier og myndigheter. Og med denne makten følger et tungt ansvar. Noe av det mest skumle som fins er ungdomsopprøreren som blir voksen, får seg en god jobb og ikke skjønner at han faktisk har makt.
Human-Etisk Forbund er solid plassert i den norske mainstreamen ikke bare på grunn av vårt livssyn, men også på grunn av vår medlemsmasse. Vi har svært få medlemmer og mennesker med verv som ikke er etniske nordmenn. Dette trenger ikke vært noe problem i seg selv, men det kan føre til en blindhet.
Kan vi forstå muslimer, som vet at de ikke får jobben fordi de heter Muhammed? Eller jøder, som må samles bak bevæpnede vakter og veisperringer?
Da jeg delte undersøkelsen om hvordan kristent ungdomsarbeid svekker jobbsjansene på Twitter, ble jeg sjokkert over å se folk forsvare diskrimineringen. Det fins jo kristne som diskriminerer selv, må vite. Som om to uretter blir rett. Og som om kollektiv straff er noe humanister bør gå inn før.
Ettersom oppslutningen om gudstro synker, blir de troende sjeldnere – og dermed også mer og mer uvante. Og som undersøkelsen om jobbsøking tyder på, og motviljen mot å ha pinsvenner som naboer, er det de kristne (og andre religiøse) som er raringene nå.
Vi humanister er ikke lenger steinen i skoen. Vi er skoen.
Og fra de som er under, kan skoen fort se ut som en støvel som tramper på dem og deres rettigheter. Jeg håper vi som bevegelse tar dette inn over oss, og tar ansvaret. At vi viser toleranse overfor dem som er annerledes enn oss.
Alternativet er for ille å tenke på:
Et Human-Etisk Forbund som raljerer og herser med dem som tror annerledes, og som overfor sårbare innvandrede livssynsminoriteter legger ned loven om at «slik gjør vi det her i Norge». Eller som rettferdiggjør diskriminering av folk fordi de har bakgrunn fra religiøst ungdomsarbeid.
Med andre ord et Human-Etisk Forbund som viderefører den verste arven fra Den norske kirke, de tingene kirken selv har brukt mye tid på å rydde opp i.
Det er nå vi skal vise om vi mener alvor med snakket om menneskerettigheter, toleranse, pluralisme, livssynsåpenhet, likeverd for livssyn. I et slikt samfunn stiller man ikke dårligere på jobbsøknader fordi man har kristen eller muslimsk bakgrunn, og man føler ikke at man bør skjule at man er kristen overfor folk man kjenner godt nok til å invitere hjem.
Denne kommentaren ble først publisert i Fri tanke nr. 1-2020.
Klikk på et nøkkelord for å vise andre relevante artikler.
Selv mener veganerne at svaret er ja, men hva vil staten mene?
HEF-filosof Kaja Melsom maner til ettertanke om bioteknologi.
DEBATT: Når en ansatt i skolen ikke vil håndhilse, oppleves det som respektløst eller til og med nedverdigende i en kultur hvor slik hilsning er praksis.
– Forsvarer jeg en bredere livssynsdefinisjon enn Gran? På en måte, ja, på andre måter, ikke nødvendigvis, skriver Arild Tornes.