Snublesteinene utenfor Brugata 19, der Fri tanke og Human-Etisk Forbund holder til. En påminnelse om jødehatets konsekvenser og om viktigheten av ikke å glemme. Foto: Arnfinn Pettersen

Det evige jødehat

LANGLESNING/KOMMENTAR: «Føkk jøder,» ropte rapperen Kaveh fra scenen. Og ba om å bli trodd på at han kødda. 85 år gamle jødiske Mireille Knoll ble brutalt drept og satt fyr på i leiligheten sin i Paris. Dagens antisemittisme er ikke bare på kødd. Den er blodig alvor. Og europeiske jøders angst kan ikke løsrives fra den påtagelig omfattende, om enn ofte berettigede, kritikken av Israel.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 26.06.2018 kl 13:30

«The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing.»

Edmund Burke

_____

23. mars ble åttifem år gamle Mireille Knoll myrdet i leiligheten sin i Paris. Gjerningsmennene, to unge menn med nordafrikanske røtter, drepte henne med flere knivstikk – og deretter forsøkte de å sette fyr på henne. Ifølge rapportene ropte de Gud er stor – «Allahu akbar».

Drapet fikk voldsom oppmerksomhet i Frankrike, ikke minst fordi Knoll hadde overlevd Holocaust. Ordet holocaust stammer fra gresk, og betyr brennoffer. Forsøket på å brenne en gammel dame som så vidt unnslapp jødeutryddelsene har derfor en aura av blytung symbolikk. Franske myndigheter erklærte ugjerningen som antisemittisk.

Forsøket på å utrydde den jødiske befolkningen i Europa er fremdeles en dominerende faktor i vår minnekultur. I Frankrike ble holocaustfornektelse forbudt ved innføringen av Gayssot-loven fra 1990. I 1991 ble litteraturviteren Robert Faurisson sparket fra professoratet sitt ved Universitetet i Lyon for å ha benektet Holocaust. I 2006 ble han dømt til betinget fengsel for å ha benektet holocaust på iransk TV.

Berøringsangst

Men også franskmennene har berøringsangst for egen historie. Ikke minst gjelder det Vichy-regimet, som ble ledet av feltmarskalk Philippe Pétain under den andre verdenskrig.

Regimet, som hadde stor støtte i befolkningen, skulle i prinsippet sikre fransk nøytralitet i Paris og Sør-Frankrike. I realiteten var det et styre under tysk diktat, som ofte er blitt sammenlignet med Quisling-regimet.

Etter krigen var rettsoppgjøret sparsommelig. Det var viktigere å dyrke den nasjonale heltemytologien, formet rundt Charles De Gaulle og den heroiske innsatsen til La Résistance.

Det mangelfulle oppgjøret har hatt sin pris. Flere hundre franskmenn måtte aldri stå til ansvar for arrestasjoner, deportasjoner og likvidering av jøder. Medløperiet gikk lenge under radaren, men har de senere tiårene piplet frem som puss fra en verkebyll i fransk offentlighet.

Oppsamlingen ved Vel'd'Hiv

I juli 1942 ble Mireille Knoll, som den gang var ni år gammel, arrestert av franske politifolk i Paris. Sammen med moren sin ble hun fraktet til sykkelvelodromen Vel' d'Hiv i utkanten av byen. Tretten tusen utenlandske jøder ble internert der, uten mat, drikke eller toaletter.

Et hundretall begikk selvmord. De fleste andre ble stuet inn i kvegvogner og transportert til Auschwitz, der de ble gasset.

Rafle du Vel'd'Hiv – Oppsamlingen ved Vel'd'Hiv – er et traume i fransk historie. Det stikker forholdsvis dypt også. Da tyskerne planla å renske Frankrike for jøder, var det slett ikke uten medvirkning fra Vichy-regimet.

René Bousquet, politiets øverste leder, var til stede da nazistene organiserte jødeaksjonene. Bousquet hadde ingen innvendinger, utover en viss bekymring for at politiet kunne få et dårlig rykte. Men var ikke mer bekymret enn at politistyrkene hans gikk effektivt til verks da tusener av jøder ble internert i velodromen og senere sendt i døden.

Etter krigen ble Bousquet dømt til fem års fengsel for kollaborasjon, men han slapp å sone, siden retten mente han også hadde samarbeidet med motstandsbevegelsen. Jødedeportasjonene er knapt nevnt i domspapirene.

Mitterands mann

Så langt er historien om Bousquet ikke så ulik historien om «vår egen» Knut Rød, politiinspektøren i Oslo som organiserte arrestasjonen av jødene i 1942. Rød ble frikjent av retten og fikk jobben i politiet tilbake fordi han angivelig hadde samarbeidet med hjemmefronten.

Men det er mer å si om Bousquet. I 1959 fikk han fullt amnesti og ble etter hvert aktiv på venstresiden i politikken. Der ble han en del av vennekretsen rundt Francois Mitterand, som selv hadde en fortid i Vichy-regimet. Det sier seg selv at dette er betent stoff, som mange franskmenn synes det er ubehagelig at blir pirket borti.

Frem til midten av 1990-tallet var bare fire ledende tjenestemenn fra Vichy blitt tiltalt for krigsforbrytelser. Kun én, etterretningsoffiseren Paul Touvier, ble dømt – i 1989. Touvier fikk livstid for sitt nære samarbeid med stornazien Klaus Barbie.

I 1991 ble det på nytt åpnet sak mot Bousquet. Han stod nå tiltalt for deportasjonen av to hundre jødiske barn til gasskamrene. Men han kom aldri for retten. Tre uker før rettssaken ble han skutt og drept i leiligheten sin i Paris.

Gjerningsmannen var den middelaldrende katolikken Christian Didier, som lenge hadde fattet stor interesse for jødenes skjebne i Frankrike. Didier, som ble dømt til ti års fengsel for drapet, var besatt av de gamle nazistene. Han hadde tidligere forsøkt å ta livet av Klaus Barbie.

Det er delte meninger om drapet på Bousquet. Noen mener det var rettferdig og fortjent. Andre mener Frankrike ble snytt for et generaloppgjør med Vichy-tiden – med «hele Frankrike» på tiltalebenken. En rettssak mot Bousquet kunne på mange vis blitt et symbol på franskmennenes håndtering sin egen fortid.

Ikke det første, ikke det siste

Mordet på Mireille Knoll er dessverre bare det siste tilskuddet til en altfor lang katalog over antisemittiske drap i Frankrike.

I 2006 ble 23 år gamle Ilan Halimi kidnappet og torturert i tre lange uker, før han døde av skadene han ble påført. Gjerningsmennene ville ha løsepenger. Lederen Youssouf Fofana mente nemlig at jødene «har penger».

I 2012 angrep jihadisten Mohammed Merah den jødiske Ozar HaTorah-skolen i Toulouse. Tre barn og en rabbiner ble skutt og drept, sammen med tre franske soldater – to av dem muslimske.

I januar 2015, like i etterkant av Charlie Hebdo-massakren, ble fire personer drept i angrepet på koshermarkedet i Vincennes, en forstad til Paris. I 2017 ble 65 år gamle Sarah Halimi, en annen eldre, jødisk kvinne i Paris, drept av en nabo, som ropet bønneord i det han brøt seg inn i leiligheten hennes.

Det er mer. Mange lærere er tilbakeholdne med å undervise elevene om Holocaust, særlig hvis det er mange muslimske elever i klassen. Det til tross for at Holocaust og fransk delaktighet er del av den obligatoriske læreplanen – slik den også er i Storbritannia, der lærere støter på de samme problemene. NRKs Tormod Strand har avdekket at det samme problemet finnes også i Norge.

Andelen jødiske barn i fransk offentlig skole har sunket dramatisk, fra nittifem prosent på 1970-tallet, til tretti prosent i dag. Jødiske familier flytter ut av områder der de risikerer å bli trakassert.

Når det er sagt, er det ikke slik at det bare er jøder som blir trakassert i Frankrike. Antimuslimske trusler og vold er økende. Men det er ikke jøder som trakasserer muslimer, det er majoritetsbefolkningen. Jødehat blant muslimer er derimot et stort problem, som har vist seg vanskelig å ta fatt i. Mer om dette senere.

Den antisemittiske arven

Den jødiske minoritetens stilling i Europa er et produkt av vår tids aller mest potente rasisme. Forsøket på å utrydde elleve millioner jøder i de tyskokkuperte områdene under den andre verdenskrig, er den moderne historiens absolutte nullpunkt. Seks millioner ble myrdet.

Tallene er overveldende, men for mange ukjente: I 1933 bodde det ni og en halv millioner jøder i Europa. Noe som utgjorde seksti prosent av verdens femten millioner jøder. I 2015 bor omlag halvannen millioner jøder her. Det tilsvarer omtrent ti prosent av verdens jødiske befolkning.

Jødeutryddelsene er ofte blitt løftet ned fra sin eksepsjonelle plass i europeisk historie, og gjort til en allmenn pedagogisk advarsel om hva som kan skje om vi ikke behandler minoriteter på en fordomsfri måte. Det er godt ment, men samtidig relativiserende og historieløst.

Et resultat av denne historieløsheten, er den etter hvert utbredte forestillingen om at islamofobi er den nye antisemittismen. I 2011 uttalte for eksempel Erna Solberg at muslimer hetses som jødene på 30-tallet. Underteksten i slike sammenligninger er egentlig at jødeforfølgelsene på 1930-tallet var noe annet enn det de egentlig var.

Historien om Mireille Knoll er ikke en pedagogisk anekdote. På sitt makabre vis forteller den oss at vi på ingen måte er «ferdig» med Holocaust i Europa. Det er antisemittismen som er den «nye» antisemittismen.

Antisemittismen er en sentral del av europeisk historie og kulturelle arv – og noe enhver bør sette seg nærmere inn i, for eksempel gjennom boka Jødehat: Antisemittismens historie fra antikken til i dag, som Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz ga ut for noen år siden.

Dagens europeere er krigsjunkier. Vi fråtser i krigslitteratur, film og TV-serier, om D-dagen, kampen om tungtvannet eller slaget om Stalingrad. Heltehistorier der folk dør som fluer i et nærmest ufattelig krigsdrama, er naturligvis spennende. Men forholdsmessig lite av alt som blir produsert tar for seg antisemittismen og jødeforfølgelsene.

Det er en stund siden historikerne kranglet så busta føyk om Hitlers grunnleggende motiv. At nazistene ville revansjere Versailles-traktaten, utrydde kommunismen og etablere seg som en imperialistisk stormakt, er selvsagt riktig, men i moderne historieskriving er det i dag bred enighet om at den viktigste pådriveren for Hitler var hatet mot jødene. NSDAP var et parti som ideologisk spriket i mange retninger. Det som forente bevegelsen var antisemittismen.

Nasjonalsosialismens eneste egentlige kjerne var jødehat. Andre verdenskrig var en sivilisasjonskrig mot en fascistisk stormakt som ville fjerne jødene fra kontinentet. I de okkuperte områdene hadde utryddelsespolitikken høyeste prioritet, og den ble iverksatt over alt og helt til siste slutt.

Men okkupantene gjorde aldri jobben helt alene. Derfor har alle nasjoner som var okkupert hatt et behov for selvransakelse – eller bevisst motvilje mot selvransakelse.

Den problematiske skylden

Nitti tusen jøder ble drept i Frankrike. Likevel er Frankrike et av få europeiske land som har opplevd en økning av sin jødiske befolkning etter andre verdenskrig – fra 225 000 i 1933 til ca. 475 000 i 2015. Mest fordi mange jøder flyktet fra Nord-Afrika da Israel ble anerkjent som stat og den arabiske verden ble et usikkert sted å leve.

Polen har en annen historie. Omlag tre millioner jøder levde i Polen i 1933. I dag er tallet rundt tre tusen.

Kynisk vurdert er det kanskje ikke så merkelig at den høyrenasjonalistiske polske regjeringen ganske nylig vedtok en lov som i praksis forbyr historikere og andre å skrive om polsk delaktighet i Holocaust. Loven har lite med virkeligheten å gjøre, for det polske medløperiet var omfattende.

Loven ble til fordi den polske regjeringens raison d'être er idealbildet av nasjonen: Man skal ikke krenke nasjonen. Rent logisk stemmer det også overens med nasjonalkonservativ selvlegitimering: Hvis nasjonen er alt og har lange røtter, må nasjonen fremstilles med så plettfri vandel som mulig.

I Polen er det regjeringsstyrte Instituttet for nasjonalt minne forvandlet fra en faglig institusjon til en politisk aktør på den nasjonalkonservative siden. Statsautoriserte historikere i statlige institutter konstruerer en nasjonal kanon som skal erstatte fiendtlige og unasjonale lærebøker ved skoler og universiteter. Neste steg er å lovfeste en slik nasjonal kanon, straffeforfølge fri forskning og offentlig mistenkeliggjøre historikere som sier stygge ting om nasjonens fortid.

Men det er noe mer her, som går langt utover den reaksjonære selvforherligelsen: Antisemittismen i Polen har en lang historie. Både før, under og etter andre verdenskrig. Selv kommunistene sto bak pogromer.

Polen, sammen med Ungarn, er ekstreme eksempler på iscenesettelse av fortiden. Men også i andre land står «slag» om minnekulturen, der antisemittisme og medløperi påtagelig ofte er tema.

Nyere historieforskning viser at den utbredte – og antagelig for mange komfortable – forestillingen om at folkemordet ble utført ved hjelp av den antisemittiske nazistatens fanatiske gjennomføringskraft alene, er litt for enkel. Antisemittismen sto sterkt i sivilsamfunnet, særlig østområdene. I land som Ukraina og Hviterussland kunne tyske soldater overlate massakre av jøder til velvillige bødler blant frivillige sivilister, som myrdet åpent på gater og torg.

Norske jøder skjebne

Selv om det er for drøyt å hevde at antisemittismen var utbredt i Norge, er det rimelig å hevde at mange ikke oppfattet jøder som helstøpte nordmenn. Tyskerne var klar over at nordmenn ikke var like antisemittiske som for eksempel polakkene.

I Norge foregikk deportasjonene av jødene derfor på «dannet» vis, i skjul av natten den 26. november 1942. Men først etter at okkupasjonsmyndighetene og statsbyråkratiet, som i stor grad var nazifisert, møysommelig hadde registrert og overvåket de to tusen jødene som hadde sitt bosted i landet.

All jødisk eiendom ble beslaglagt av staten. 770 norske jøder ble deportert, de fleste med transportskipet Donau, etter at rundt hundre drosjesjåfører hadde fraktet dem til Rådhuskaia. Ferden endte i Auschwitz. Hva dette innebar, er godt kjent. Bare trettifire berget livet. Alle overlevende var menn. I dag bor om lag 1300 jøder i Norge.

Etter krigen ble norske jøder slett ikke alltid møtt med velvilje fra den norske stat. Mange opplevde problemer med å få tilbakeført eiendom og bolig. Ikke sjelden ble de norske jødene møtt med en undertekst om at de var grådige. Byråkratiet krevde blant annet dokumentasjon fra dødsleirene.

Treneringen foregikk helt opp til slutten av 1970-tallet. Under etterkrigsdugnadens optimistiske ånd, fant mange jødenes skjebne vanskelig å håndtere. Ikke alt var like heltemodig. Den norske stat ga jødene oppreising i 1999, i det som ble kalt restitusjonsoppgjøret. Men noen sluttstrek var det ikke.

Ambassadørbråk

I slutten av mars i år fikk den Israelske ambassadøren til Norge, Raphael Schutz, betydelig oppmerksomhet etter at han hadde uttalt seg i saftige ordelag på Facebook. Anledningen var en oppdatering fra Schutz om grensetrefningene på Gaza.

Israel-kritikerne var ikke vonde å be. En skrev at Israel var en illegitim stat og at palestinere kjempet den samme kampen som den norske motstandsbevegelsen under den andre verdenskrig. Schutz svarte i mindre diplomatiske former enn vi er vant til:

«Du kommer fra en sivilisasjon som forfulgte jøder i flere århundrer og som samarbeidet med nazistene, og i dag erklærer du det eneste jødiske tilfluktssted som illegitimt.»

Schutz slo også fast at Israel er det eneste land i verden hvis blotte eksistens er omdiskutert. Schutz ble også personlig, og skrev at hans foreldre ble kastet ut av Tyskland og at andre slektninger ble gasset, «… og nå omtaler du mitt tilfluktssted for illegalt?»

Det er ikke vanskelig å forstå Schutz’ temperament, slik det også er lett å forstå andre jøder som blir møtt med at jødestaten Israel bruker nazimetoder (eller er en apartheidstat), og at Israel ikke har rett til å eksistere som en jødisk stat. Men det var ikke denne delen av Schutz’ utblåsing som fikk oppmerksomhet i riksmediene.

Den fikk Schutz fordi han omtalte sin opponent som «Quislings etterkommer». Såkalte gode nordmenn samarbeidet med okkupasjonsmakten, også under jødedeportasjonene, skrev Schutz.

Her ble det riktig interessant, for i mediene ble Schutz tolket i den retning at vi alle er Quislings etterkommere og at vi nærmest sto last og brast med okkupasjonsmakten. Det var ikke det Schutz skrev. At Schutz likevel ble tolket slik, skyldes delvis sensasjonslyst og journalistisk latskap, men først og fremst at han pirket borti en nærmest rituell krenkbarhet i vår nasjonale protokollføring.

Delaktige eller ikke?

Nær sagt alle land som ble okkupert av tyskerne går gjennom den samme valsemølla: Var vi delaktige eller var vi det ikke? Svaret er like enkelt som det er vanskelig: I varierende grad ytte vi både motstand og var delaktige. Det er slik det nesten alltid vil være i krig og under totalitære styreformer.

I dette skjæringspunktet bedrives det både empirisk forskning og utstrakt synsing. Der medløperiet var som sterkest, som i Polen og Ungarn, er nasjonalistiske regjeringer i full gang med å renvaske egen nasjonshistorie: Alt som var fælt ble påtvunget dem utenfra.

For Norges del har historiefaget beveget seg fra patriotisme over i en mer nyansert, til dels gråsoneaktig, fremstilling. Om dette er det fremdeles sterke følelser.

Reaksjonene mot Schutz lot ikke vente på seg. Rødt var tidlig ute, naturligvis, med krav om at ambassadøren måtte sendes hjem. Men Schutz fikk også støtte. Først ute var Eirik Eiglad, i en kronikk i Aftenposten under tittelen «Vi er alle Quislings barn». Eilgad skildret et okkupert Norge der medløperiet var betydelig. Og han konstaterte at vi, nasjonen med jødeparagrafen, har en antisemittisk arv og at den er i ferd med å vokse seg sterk igjen:

«Nordmenn i dag har selvsagt ikke skylden for Quislings regime. Men vi har samtidig et helt spesielt ansvar. Det skjedde her, det skjedde hos oss, og dette er noe som angår oss alle. Siden antisemittismen har formet vår historie, bør denne erkjennelsen forme vår fremtid,» skrev Eiglad.

Noen dager senere kom det svar fra Arnfinn Moland, tidligere direktør ved Hjemmefrontmuseet. Han var ikke begeistret. «Tøv om det norske holocaust,» lød overskriften. Moland mente Eiglad bedrev «nasjonal sjølpisking» og at Eiglad ikke forsto noe som helst om hva det innebærer å være okkupert av det brutale nazistiske fryktregimet. Okkupantenes hovedanliggende var å nazifisere Norge, noe de lykkes måtelig med, for nittifem prosent av nordmennene ble aldri nazister, konstaterte Moland. Og la til at vi må huske at det var okkupasjonsmakten som sendte jødene i døden.

Holocaustsenteret har lenge jobbet med å kartlegge jødenes historie i krigsårene. Nordmenns delaktighet i jødeforfølgelsene er blitt brettet ut i et større omfang enn det mange har vært klar over. Miljøet rundt Hjemmefrontmuseet har innvendt at graden av medløperi er overdrevet, i den forstand at svært mange av de medskyldige embetsmennene var NS-folk.

Nordmenn og NS

En merkverdighet ved Moland og hans likesinnedes resonnement, er at de til stadighet understreker, til nordmenns forsvar, at de fleste som deltok i jødeforfølgelsene var nazister. Jeg forstår ikke helt hvorfor dette er et så avgjørende poeng. Selv om de fleste politifolkene som hentet jøder var nazifiserte, var de like fullt nordmenn. Nordmenn sluttet ikke å være nordmenn fordi de meldte seg inn i NS eller lot seg verve til Statspolitiet eller ble frontkjempere.

NS hadde på det meste seksti tusen medlemmer, og de var alle nordmenn. Det aktive medløperiet kan heller ikke fullt ut forklare opplevelsene og stemningen norske jøder måtte leve med under krigen og i tiden etter. Norge var ikke så annerledes enn andre land, der jødene ble hentet og forsvant uten at folk flest våget å løfte en finger. Det er nødt til å gjøre inntrykk på ofrene, hos de som opplever det på kroppen.

Antallet medlemmer i NS var ikke mye lavere enn antall aktive i motstandskampen. Dette er selvsagt størrelser man ikke kan se seg blind på. For eksempel var det farlig å delta i motstandskampen og motivene for å melde seg inn i NS var mangetydige.

Historien om nasjoner under ekstremt press eller under totalitære styresett, er noe mer enn historier om mot og patriotisme. Det er også en skitten historie. En historie om frykt, opportunisme og menneskelig svakhet.

Moland har selvsagt rett i at sivilsamfunnet forholdt seg passive da jødene forsvant fordi folk med rette fryktet for egne liv. Men for ofrene gir denne passiviteten en ganske annen mening enn den gjør for de som ble igjen og kunne fortsette sine liv. Den store historien skygger for den lille historien. Det er ikke lett å tråkle sammen en entydig fremstilling av slikt.

Den jødiske minnehistorien er en helt annen enn den hjemmefrontlige. Det er en kompleks historie, der spørsmål om skyld eller ikke skyld ikke nødvendigvis er alt. Like viktig er hvordan det som skjedde faktisk ble opplevd og senere husket. Som historien til Julius Paltiel.

Julius Paltiel

Paltiel ble arrestert av norske politifolk i Trondheim i november 1942, sendt til Falstad og senere til dødsleiren Auschwitz. Han var en av få norske jøder som overlevde og kom hjem til Norge. Etter dødsmarsjen fra Auschwitz, endte han opp i konsentrasjonsleiren Buchenwald, der han ble internert sammen med andre norske fanger.

Etter hvert fikk de norske fangene matpakker av Røde Kors – men ikke de fem jødiske nordmennene som satt der. Mot slutten av krigen hentet De hvite bussene fra Røde Kors nordmennene hjem. Med unntak av de jødiske nordmennene. De måtte se sine kamerater dra, selvsagt til stor fortvilelse fra medfangene. «Det var som å bli slått med et balltre i trynet,» har Paltiel fortalt.

Det var ikke forakt for jøder som fikk Røde Kors til å svikte de norske jødene, men et kompromiss med tyskerne, som innebar at de andre norske fangene kunne få hjelp – så lenge jødene ikke fikk det. Altså et riktig valg sett fra et utilitaristisk synspunkt, men dårlig nytt for de som ble igjen.

Vi andre kan bare gjette oss til hva slags minnehistorie de berørte og deres etterkommere fra det norske Holocaust går rundt og bærer på. Og hvilke tanker de gjør seg om en rekke av samtidens debatter.

Historien som aldri tar slutt

Antisemittisme er stadig en sivilisatorisk utfordring. Det kan ikke illustreres klarere enn i behovet i en rekke europeiske land for massiv politibeskyttelse av synagoger, jødiske barnehager og skoler. Fra Lisboa til Oslo. Tyskland er intet unntak. Merkel har personlig grepet inn og beordret beskyttelse av alle synagoger.

Foruten solide innslag av klassisk, gjerne høyreradikal antisemittisme, har også en variant av antisemittismen med utspring i den arabiske og muslimske verden vunnet innpass i Europa. At også muslimer kan være antisemitter er et ubehagelig tema for mange, fordi muslimer samtidig er en europeisk minoritet.

I en kronikk i Aftenposten i 2012, hevder Abid Raja at pakistanske muslimer får antisemittisme inn med morsmelken. Ikke bare en religionsbetinget antisemittisme, men også konspirasjonsteorier hvor verden styres og eies av grådige jøder.

Den såkalte hesteskoen, altså at politikkens ytterkanter egentlig har svært mye til felles, er blitt stadig mer synlig, særlig etter valget av Trump. Her står konspirasjonsteoriene i kø. Og i konspirasjonsteorienes verden er det sjelden langt til en jødisk sammensvergelse.

Venstresiden må ta sin del av ansvaret. I Storbritannia har det stormet rundt partileder Jeremy Corbyn, som har fraternisert med antisemittiske Palestina-aktivister. Labour har lenge slitt med den slags. Tidligere London-ordfører Ken Livingstone ble først suspendert, men siden «frikjent» for antisemittiske uttalelser i 2016.

Det er lett å finne bekreftelse på egne antagelser. Slik det er blitt gjort i bruken av Norman Finkelsteins omdiskuterte bok om det han kaller «Holocaustindustrien». I boka fra 2000 viste Finkelstein til en «industri», fortrinnsvis bestående av Israel, men også en rekke lobbygrupper, som bedriver politisk utpressing ved å dra «det jødiske offerkortet». Finkelsteins teorier har blitt særlig populære blant allerede etablerte Israel-kritikere.

Norsk relativisering

Det finnes selvsagt politikere og andre som forsøker å dra veksler på historien, også egen lidelseshistorie, for å fremme egne agendaer og stilne kritikere. Men derfra til å gjøre Finkelstein og hans teser til et slags hovedpoeng, er veien ganske lang, og avstanden til regelrett antisemittisme kan være hårfin.

De som har fulgt med i debatten husker kanskje den gamle AKP-eren og universitetsmannen Trond Andresen, som har troppet opp i flere 1. mai-tog i Trondheim med parolen: «Det stadige gnålet om antisemittisme er en avsporingstaktikk.» Selv om Andresen fikk mye kritikk for å dra det for langt, mistenker jeg at Andresens parole høster stille anerkjennelse blant en del av dagens krassere Israel-kritikere.

Johan Galtung er fast inventar på ulike arrangementer. Arrangørene virker immune mot kritikken som er kommet mot Galtung, for eksempel at han benytter seg av høyreekstreme kilder for å vise til jødisk mediemakt, eller at han betrakter det konspiratoriske falskneriet Sions vises protokoller som en viktig kilde, med en kjerne av sannhet. Galtung har også hevdet at jødehatet kunne vært unngått om majoritetstyskerne var blitt positivt diskriminert i mellomkrigstiden, for å gi dem større økonomisk og kulturell status sammenlignet med … ja, gjett hvem.

Og i juni år, rett før denne artikkelen skal publiseres, ropte den norske rapperen Kaveh «fuck jøder» på en festival midt i Oslo, der mange barnefamilier var samlet. Kaveh fikk selvfølgelig kritikk for dette, men offentligheten tok ikke akkurat fyr. Og hvordan kan i det hele tatt noen komme på et slikt «stunt». Han kan ha regnet med at han sikkert kunne skjule seg bak å kalle det Israel-kritikk.

Aktivismen som bar frukter

Det er særlig ett forhold som har gjort Israel til omdreiningspunkt for så mange: Deler av venstresiden identifiserte seg tidlig med palestinerne, men også den muslimske verden, som ofre for vestlig makthegemoni. Mange var fremsynte nok til å spå at Midtøsten ville utvikle seg til en kruttønne som også kunne brukes politisk – som alle frigjøringskrigers mor.

Radikale slukte nasjonale frigjøringsbevegelser med hud og hår – så lenge de var rettet mot amerikansk imperialisme. Dyrkingen av frigjøringsbevegelser hang sammen med en svekket tro på at sosialismen ville la seg gjennomføre ved hjelp av den europeiske arbeiderklassen. Formålet var ikke lenger «arbeidere i alle land – foren dere», i alle fall ikke på kort sikt, men snarere «anti-imperialister i alle land – osv.».

I 2009 demonstrerte nynazister og venstreaktivister side om side i Malmø, mot en landskamp i tennis mellom Israel og Sverige. Høyreekstremistene ropte, sammen med enkelte islamistiske aktivister, ubesværet «Sieg Heil» under antisemittiske bannere. Under normale omstendigheter ville venstreaktivister og nynazister gått i strupen på hverandre, men det gjorde de ikke.

Ulven og lammet

Israels politikk betraktes ofte som årsaken til moderne jødehat. Det er historisk feil og kausalt overforenklende. Dessuten er det å skylde på offeret. En slik tvilsom sammenheng forutsetter også at stereotype og rasistiske forestillinger genereres av hvordan en nasjonalstat opptrer. Det kan være sant til en viss grad, men det er verken rett eller rimelig.

Den konstante hakkingen og terpingen på Israel – selv om landet tidvis absolutt fortjener det – har hos mange tatt form av konspiratorisk agitasjon og oppildnet kritikk som er helt ute av både vater og proporsjoner. Rullgardina går ned for mange, på begge sider. Virkelighetsoppfatningene er utilnærmelige. For eksempel vil dette essayet garantert bli oppfattet som israelsk propaganda i vide kretser.

Det er dessverre sånn det blir i en stadig mer manikeisk verden, der konflikter deles inn i lys og mørke, i offer og overgriper, og der vi i stadig større grad kun lytter til det vi vil høre. Sånn sett passer Midtøsten-konflikten til tidsånden. Virkeligheten, som gjerne er både gråsonet og komplisert, makter ikke å engasjere, fordi det ikke finnes umiddelbare løsninger eller rene skurker og helter.

Israel blir fremstilt som særlig blodtørstige, og kravet om fullstendig boikott av landet gjør at de står i særklasse, som verre og mer kritikkverdig enn alle andre nasjoner. I Holocaustsenterets rapport Antisemittisme i Norge? fra 2012 svarte trettiåtte prosent av respondentene at Israel behandler palestinerne like ille som jødene ble behandlet under andre verdenskrig.

Etter den voldsomme voldsbruken på Gaza den siste tiden, har deler av opinionen gått i harnisk. Da Israel vant MGP likeså. Utenfor Stortinget ble det proklamert at Israel dreper barn for å feire 70-årsdagen sin. I et innlegg i VG skrev Julia Kirsebom Thommessen at MGP-seieren «får en bitter bismak når den representerer et regime som systematisk har undertrykket en etnisk gruppe siden 40-tallet». Diskrepansen er skrikende, kanskje ung og historieløs, men likevel. Det var som kjent noe annet som skjedde med en etnisk gruppe på 40-tallet.

Kolliderende offerposisjoner

I flere muslimske land har antisemittisme lenge vært et betydelig innslag, så vel kulturelt og religiøst som politisk. Og den har eksistert praktisk talt uavhengig av styresett. Om det er sekulært eller islamistisk spiller liten rolle. I mange arabiske stater er Sions Vises Protokoller regnet for et fullverdig historisk dokument, og utgis stadig i nye opplag. I Egypt er det laget en TV-serie av den, som er populær over store deler av Midtøsten.

En av Syrias mest prominente statsmenn, Mustafa Tlass, skrev kioskvelteren Matzah of Zion, hvor hovedbudskapet var at jøder myrder ikke-jøder for å bruke blodet deres i religiøse ritualer. I 1991 fant et egyptisk forlag det riktig å oversette Matzah of Zionv til engelsk, som et motsvar til Steven Spielbergs Schindlers Liste.

Hamas-drevne Al-Aqsa-TV har i årevis skuffet ut antisemittisk propaganda. Budskapet går viralt over satellitt via Saudi-Arabia og Egypt til Europa. Al-Aqsas barneprogrammer viser unger med geværer, og kopier av Disney-figurer som oppfordrer barn til å drepe jøder. Selv på den mer moderate Fatah-styrte Vestbredden blir skoler og barnehager oppkalt etter «martyrer» – selvmordsbombere som har begått grove voldshandlinger, også mot kvinner og barn.

Lederen av Det Europeiske Fatwarådet, Yusuf al-Qaradawi, uttalte i 2009 til Al-Jazeera at Hitler satte jødene på plass med en himmelsk straff, som neste gang vil komme gjennom Jihad.

Anti-Defamation Leagues indeks over global antisemittisme fra 2014 viser, dessverre ikke overraskende, en helt vanvittig overrepresentasjon i Midtøsten. Syttifire prosent av respondentene i regionen har antisemittiske meninger, mot Vest-Europas tjuefire prosent og Øst-Europas trettifire.

Arabisk antisemittisme

Paradoksalt nok oppfatter mange det som stigmatiserende å peke spesielt på muslimsk antisemittisme. Den moralske logikken er forståelig: Både jøder og muslimer er minoriteter og oppfattes langt på vei som offergrupper. Man setter ikke minoriteter og offergrupper opp mot hverandre. Samtidig er en slik berøringsangst problematisk, fordi den dekker over faktiske forhold.

Mens den arabiske verden brenner, er mye av den muslimske verden besatt av Israel og jødene. Hele regionen er revet i filler av autoritære regimer som behandler befolkningen som biomasse, av teokrati, korrupsjon, nepotisme, mangel på grunnleggende menneskerettigheter samt statlig og sekterisk vold. Samtidig er hatet mot Israel noe som ser ut til å forene befolkningene. Staten Israel er alle elendigheters egentlige årsak.

Dessverre er det også vanskelig å se bort fra at det som gjør vondest er at Israel er en jødisk stat på muslimsk grunn. Hvis Israel hadde vært en arabisk, muslimsk stat ville landet, med sitt liberale demokrati og velfungerende økonomi, kanskje vært et ideal for andre muslimer.

Det ser ut til at den massive maktesløsheten har funnet sin knagg med Israel. Men hvem bryr seg egentlig om palestinerne? Påfallende nok blir palestinere betraktet som pariakaste i flere omkringliggende arabiske land. Palestinere som har bodd i landene i flere generasjoner blir fremdeles nektet grunnleggende rettigheter og statsborgerskap. De straffes også for hva palestinske ledere måtte finne på, som da Kuwait kastet en kvart million palestinere ut av landet fordi PLO støttet Saddam Hussein under den andre Gulf-krigen.

Upperdog

I europeisk offentlighet har sympatien for muslimer vokst (men det samme har antipatien, selvfølgelig) parallelt med en betydelig muslimsk innvandring. Flyktningkrisen har en viktig faktor i dette. Samtidig lider den arabiske verden ekstremt på en rekke områder.

Israel stiller derimot i en helt annen klasse, både økonomisk, sosialt, politisk og militært. Israel er upperdog, bare overgriper, aldri offer. Faremomentet er at mange er i ferd med å akseptere, til og med sympatisere med, det voldsomme arabiske sinnet som rettes mot Israel.

Denne aksepten har flere konkrete utslag, som alle direkte eller indirekte i ytterste konsekvens kan resultere i at den jødiske staten opphører å eksistere. Her er kravet om boikott det vanligste innslaget.

Boikottlinja varierer, fra «mild» boikott av produkter fra de jødiske bosettingene, til «hard» boikott, inkludert akademisk og kulturell isolasjon av akademikere som ikke støtter det samme synet som boikottforkjemperne BDS.

Boikottbevegelsen

I front for boikottlinja står den internasjonale BDS-bevegelsen (Boycott, Divestment, and Sanctions). Det er ikke alltid enkelt å vite hvilken linje BDS står på, mye fordi de er en ganske løst sammensatt organisasjon.

I Norge kommuniserer bevegelsen dobbelt. De vil for eksempel ikke ta offentlig stilling til enstats- eller tostatsløsning. I statuttene står det at BDS vil boikotte «den israelske staten, israelske selskaper og annen virksomhet som støtter eller profiterer på den israelske okkupasjonen av Palestina. Vi boikotter ikke individer eller grupper basert på deres religion eller etnisitet». På den annen side åpner det løse programmet deres for alle typer boikott, også akademisk, noe som åpenbart vil ramme både grupper og individer.

Kjernepunktet for BDS er å «stoppe okkupasjonen og koloniseringen av alt arabisk land okkupert i juni 1967 og rive muren». Det generelle virkemiddelet er naturlig nok å boikotte den israelske staten som den ansvarlige part. Det innebærer også at alle bedrifter, personer eller universiteter som har noe som helst med den israelske staten å gjøre (og det er mange) er i faresonen.

BDS erkjenner at fullstendig boikott av alle som «har en tilknytning til Israel i mer eller mindre grad» er vanskelig, for eksempel innen datateknologi, så man må velge sine boikotter «med omhu», som det heter. Kort fortalt er det opp til aktivistene selv hvor harde de vil være i klypa.

Boikottlinja har gitt klare resultater, særlig i fagbevegelsen, der palestinaaktivismen er omfattende. Boikottkrav har vært et årlig ritual hos både LO i Oslo og i Trondheim, samtidig som det blir vedtatt støtteerklæringer til Venezuela og Cuba. Det virkelige gjennomslaget kom da LO-kongressen i 2017, riktignok mot ledelsens vilje, vedtok at Norge skal jobbe for en internasjonal økonomisk, kulturell og akademisk boikott av Israel.

Full boikott av Israel, hva vil det innebære om vi tenker tanken helt ut? Hva om Israel ble så isolert og utarmet som tilhengerne av boikott ønsker? Med mindre boikottfolket farer med ren symbolpolitikk, må jo nødvendigvis det være målet. De vil ha Israel på knærne, slik at myndighetene blir medgjørlige.

Ulempen, i noens øyne, er at et sterkt svekket Israel vil være lett bytte for landene rundt. Midtøsten er et radikalisert kaos, der grov antisemittisme er et nav i verdensbildet. Hamas ønsker jødene på bunnen av havet, mens Fatah-leder Abbas, som i sin tid skrev en masteroppgave der eksistensen av gasskamrene i Auschwitz ble satt under tvil, nylig uttalte at jødene ble forfulgt av nazistene på grunn av sine økonomiske forehavender.

I de mer radikale miljøene er det også ønske om enstatsløsning, noe for eksempel en av grunnleggerne av BDS, Omar Barghouti, går inn for. Tusenkronersspørsmålet er om det er noen som helst rimelig grunn til å tro at palestinerne vil behandle sine nye jødiske landsmenn særlig bra i en hypotetisk, fremtidig enstatsløsning, der arabere ville komme i umiddelbart flertall? Svaret er nok at det er heller tvilsomt.

Det er gode grunner til å betrakte en enstatsløsning som potensielt, om ikke likefrem, antisemittisk. At mange palestinere ønsker dette kan selvsagt forklares både historisk og emosjonelt, men for den som ser situasjonen utenfra, og har et minimum av historiske og politiske kunnskaper, er dette på grensen til det utilgivelige.

Grensedragningen

«Hvis folk omtaler Israel som slemme, er jeg ganske enig,» uttalte den israelske forfatteren Amos Oz, i et intervju med BBC. Hvis de hevder at Israel er djevelen på jord, er de sprø, men det er fremdeles et legitimt standpunkt, utdypet han. Men hvis de stadig fastslår at Israel ikke bør eksistere eller aldri skulle ha blitt opprettet, så oppheves skillet mellom antisionisme og antisemittisme, fordi ingen andre land har fått høre dette, selv ikke etter Hitler og Stalin, fortsetter venstreorienterte Oz, som ellers er kjent som en knallhard kritiker av Benjamin Netanyahu og bosettingspolitikken.

Oz er egentlig ganske forsiktig, for antisemittismen slår også inn når Israel demoniseres så til de grader at de fremstilles som barbariske på linje med de tyske nazistene og deres tilintetgjørelsespolitikk. Foruten å være hinsides historieløst og proporsjonalt på viddene, nører slike forestillinger også opp under klassisk antisemittisme, der jødene fremstilles som eksepsjonelt slue og blodtørstige. Det samme gjør den urimelige fortolkningen av staten Israel som så brutal at den bør boikottes herfra til evigheten.

Når vi som kritiserer BDS-bevegelsen spør hvorfor akkurat Israel, av alle stater i verden som fortjener kritikk, er den som får nesten all negativ oppmerksomhet, hvorfor venstresiden og fagbevegelsen er nærmest besatt av å kritisere Israel og hvorfor Israel er et hovedtema på et uproporsjonalt antall konferanser og markeringer, blir vi konsekvent møtt med at innvendingen er «whataboutism».

Det er et nærliggende spørsmål hvorfor akkurat Israel er blitt selve dreieskiven i internasjonalt engasjement for så mange. Er Israel blitt plukket ut tilfeldig som prygelknabe, eller er det fordi man mener landet i flere tiår har vært mer voldelig og ekstremt enn andre nasjoner?

Den verste av alle

Det er noe slepphendt over hvordan forholdet mellom antisemittiske forestillinger og staten Israels politikk trakteres i det offentlige rom. Ikke sjelden sauses forholdet mellom den israelske stat og jødene som folk totalt sammen, til et globalt monolittisk, planlagt og opportunistisk hele. Slik man ser eksempler på når individuelle jøder i andre land holdes ansvarlig for Israels politikk. Eller når det forlanges av dem at de aktivt må ta avstand fra denne politikken.

Et annet forhold som belyses altfor lite i pressen, er det voldsomme trykket Israel gjennomgår i FN. FN opphøyes ofte til sannsigere og moralens voktere. Det vi ofte glemmer er at FN styres av medlemslandene. FN er altså ikke bedre enn summen av de regimene, inkludert diktaturer, som har flertall i ulike råd og forsamlinger.

I årene 2006-2016 vedtok FNs menneskerettighetsråd 135 resolusjoner med kritikk av andre stater. 68 av disse var mot Israel. I årene 2012 til 2015 vedtok FNs generalforsamling 97 resolusjoner av samme type. 83 av dem var mot Israel, noe som tilsvarer 86 prosent av resolusjonene.

I en verden som vrimler av krig, undertrykkelse og brudd på menneskerettighetene, er det åpenbart at noe ikke stemmer. Med mindre man da mener at Israel er eksepsjonelt mye grusommere enn alle andre, etter en objektiv målestokk.

Fremstillingen av Israel som eksepsjonelt barbarisk, som den eneste stat i verden hvis eksistens til stadighet blir problematisert, har en sørgelig synergieffekt som åpner for konspiratoriske og antagonistiske forestillinger om jøder. De samme typene konspirasjonsteorier som er i ferd med å rive Midtøsten i filler, som bidrar til radikalisering, fiendskap og massedrap.

Konspirasjonsteorier er ekstremismens tvillingbror. Weimartidens dolkestøtslegende og forestillinger om en jødisk-bolsjevikisk sammensvergelse forførte i sin tid radikale tapere i hopetall inn i den nazistiske galskapen.

Den radikale islamismen er tuftet på noen av de samme konspiratoriske forestillingene som appellerer til unge, radikale tapere: Israel som dreiepunkt og årsaksforklaring for alle problemer i den muslimske verden. Det siste verden, og særlig Midtøsten, trenger, er klakører som spiller på de samme strengene som konspirasjonsdemagoger og fyrer opp under ulike former, innbilte eller reelle, for avmektighet.

Historien er om mennesker

Staten Israel ble stiftet i 1948, med massiv støtte fra det nyetablerte FN. Kritikerne av Israel hevder ofte at Israel ble anerkjent av FN og at palestinerne ble ofret, fordi verdenssamfunnet handlet i affekt. Det stemmer nok et stykke på vei. Vi skal heller ikke se bort fra at en del europeiske politikere, fulle av ubehag, så en annen mulighet i en egen jødisk stat, som ikke er særlig hyggelig å tenke på: Out of sight, out of mind.

Etter krigen var det et uttalt moralsk og politisk mål at jødene skulle sikres trygghet. Den dårlige samvittigheten var til å ta og føle på, men det var også mange som toet sine hender. Det omfattende medløperiet til den tyske utryddelsespolitikken var – og er fremdeles – i kjernen av kampen om historiefortellingens hegemoni.

Kanskje kjenner ikke nye generasjoner på samme forpliktelse? I går var i går og i dag er i dag. Hvorfor svare for det våre forgjengere har lovet?

Men kritikerne er ute i farlig farvann når de hevder at den historiske erfaringen og dens forpliktelser ikke lenger er gyldig for hvilke livsvilkår jøder i dagens Europa må underlegge seg.

For hva er det egentlig folk flest forbinder med historie? Årstall som må pugges i skoleverket? Spennende serier på Netflix? Eller tall og begivenheter man kan slå hverandre i hodet med for å vinne ideologikamper?

Litteraturkritikeren Hayden White er kjent for sine utlegninger om at historiske fremstillinger egentlig er litteratur, der storyen bæres frem av et plot. Historikeren er farget av språket, av sin egen tid og egne meninger, og den objektive fremstilling av historien er derfor en illusjon, mente han. På den måten blir historiske verker, akkurat som skjønnlitterære, til dramaer, satirer, parodier og tragedier.

Whites anliggende var at også historiefremstillinger må tas med en klype salt. Det er ikke ensbetydende med at historien er diktning.

Historie er ikke litteratur selv om noen må fortelle den og selv om den kan gjenfortelles på ulikt vis. Historie er overlevninger fra fortiden, om levde liv, om mennesker av kjøtt og blod. Historien betyr noe fordi den er historien om oss, og ikke bare våre forfedre. Alle mennesker lever i sin egen tid, men det gjorde også de som var her før oss. Det vi omgir oss med i dag henger sammen med det som skjedde i går.

Dessverre har mange misbrukt Hayden White til å hevde at sannhet nærmest ikke eksisterer. En slik relativisme er ubehagelig utbredt. Det er mange der ute som bare ser fremover og som betrakter fortiden kun som litteratur, der alt er mulig og ingenting er mer sant eller virkelig enn det vi ønsker at det skal være.

Blame the victim

Noe av det mest bisarre jeg i blant kommer over blant Israel-kritikere, er påstanden om at det jødiske folk og/eller israelerne, på grunn av sine historiske erfaringer, burde ha lært hva forfølgelse og undertrykkelse innebærer. De burde ha lært å ta hensyn.

Det underliggende poenget her er rimelig umusikalsk, at jødeutryddelsene, selv om det ikke var formålet, burde hatt en oppdragende funksjon på det jødiske folk. Slik sett er det opp til oss andre europeere å fortelle dem når de har gått over streken.

Her er det lite historisk lærdom å spore.

I BBC-intervjuet er Amos Oz inne på det samme: «Det er mange der ute som har en svakhet for den tredje verden, som sier at disse folkene har lidd mye og at det er viktig for å forstå hvorfor de kan opptre brutalt. Men når det kommer til jøder har jeg blitt fortalt det motsatte, at det er uforståelig at jøder kan være så brutale når de har lidd så mye.»

Er det et folkeslag i verden som bør innrømmes et ganske knallhardt behov for beskyttelse, er det nettopp jødene. Dette var en utbredt holdning etter den andre verdenskrig. Slik er det ikke nødvendigvis lenger.

Finn Graffs tegning av statsminister Ehud Olmert som SS-kommandanten Amon Göth fra filmen Schindlers liste, i en konsentrasjonsleir, med våpenet klart til å plaffe ned for-svars¬løse fan¬ger, er et klassisk eksempel på denne snuoperasjonen. Det samme var Jostein Gaarders famøse kronikk fra 2006.

Deler av denne tankegangen har festet seg: Man er trøtt av å høre om Holocaust og Israel. Det er fort gjort å falle i konspirative teorier om hvorfor det er slik, antagelig er det greiest å forholde seg til den enkleste forklaringen: At folk flest glemmer og at oppvoksende generasjoner er smått historieløse.

Fra israelsk ståsted er det selvsagt annerledes: Alle familier er dypt preget av Holocaust. De aller fleste har familiemedlemmer som ble myrdet, mange overlevende er fremdeles i live. Israel er en frihavn for jøder som av åpenbare grunner ikke lenger stoler på Europa.

Når vi snakker om den jødiske befolkningens sårbarhet, er det umulig å komme utenom historien. Europa har en to tusen år lang antisemittisk historie. Den ligger i vårt kulturelle DNA. For omtrent sytti år siden kulminerte det med et forsøk på å fysisk utrydde jødene på det europeiske kontinentet.

Holocaust er uløselig knyttet til den sionistiske erfaringen. I etterkrigsårene følte svært mange jøder naturlig nok at Europa ikke lenger var et trygt sted. Historisk sett var de færreste som flyttet til Israel, både før og etter 1948, virkelig overbeviste sionister. De ville bare til et sted de kunne leve i fred. Enten det var overlevende fra Holocaust eller de åtte hundre tusen fordrevne jødene fra arabiske land etter den arabisk-israelske krigen i 1948-49.

For svært mange jøder i dagens Europa, er Israel en del av deres identitet – eller, rettere sagt: En del av overlevelsesstrategien om Europa igjen skulle bli for farlig.

Antisionisme

I debatten om Israel, jøder og palestinere brukes gjerne sionismebegrepet som en sekkebetegnelse. Det brukes om jøder som stiller bak den israelske militærmakten i tykt og tynt; og for å avklare forskjellen på Israel-kritikk og antisemittisme: Jøder er ok, men ikke sionister. Tanken om at jøder er ok, det er sionistene vi hater, er svært farlig. Det bidrar til at forskjellene på kritikk mot Israels politikk og antisemittisme forvitrer. Selv om det ofte ikke er hensikten.

Med ideen om en jødisk nasjonalstat fulgte de problemene vi kjenner godt: At de fleste ønsket at denne staten skulle ligge et sted der en annen folkegruppe med egne nasjonale aspirasjoner bodde, og at tilknytningen til dette området i stor grad (men ikke bare) var av historisk og religiøs art.

Det som skiller sionismen fra andre nasjonale bevegelser, og gjør det ekstra vanskelig, er at jødene både er et folk og en religion. For noen kan derfor sionismen være et religiøst begrunnet ønske om israelsk herredømme i et stort område, med ikke-jøder i en underordnet posisjon. Men det er altså ikke en nødvendig konsekvens av sionismen.

Israel eksistens, som et jødisk land, er sentral for de fleste jøders identitet. Både for de religiøse og for de sekulære, uten at man nødvendigvis tar politiske standpunkt for den israelske statens politikk av den grunn. En moderne sionist kan like godt være liberal, tilhenger av en sekulær statsdannelse og sterkt kritisk til den israelske bosettingspolitikken.

Mange sekulære sionister ønsker å minimere det jødisk-religiøse og makten til rabbinatet, som har i oppgave å definere hva det jødiske skal være i Israel. En liberal sionist vil ønske seg et Israel der jødedom som religion har like stor – eller mindre – innflytelse enn kristendom har i Norge.

I Ben Gurions første israelske regjering satt både sekulære og religiøse, en dualitet som har preget det israelske samfunnet siden den gang.

Sionisme i sin mest basale form er en parallell til de fleste andre nasjonalstatsprosjekter. Det er altså mulig å være sionist og ikke legge noe annet i det enn hva alle andre bevegelser som har ønsket nasjonalstater legger i det – en nasjonalisme i veldig allmenn betydning: Slik nordmenn ønsket et Norge i 1905, finner et Finland i 1917, eller slovaker et Slovakia i 1993.

De gode refserne

Ikke alle er enige i at historien er særlig relevant. De prinsippfaste, som gjerne ønsker det beste, forteller oss at vi ikke kan blande historien inn i nåtidige spørsmål som har å gjøre med jødiske tradisjoner eller staten Israel.

Europeiske jøder har å stille seg i den samme køen som alle andre, og har ikke krav på særskilt forståelse i spørsmål som er etisk og prinsipielt viktige for den nye tida. I diskusjonen om omskjæring av gutter har denne posisjonen vært særlig merkbar. Viktige stemmer tar til orde for at omskjæring av guttebarn skal forbys.

Debatten påkaller nesten ubehersket engasjement. Motstandere er sjelden enige i at det i det hele tatt er et liberalt dilemma, fordi de mener at omskjæring er et voldsomt overgrep og at det begynner og slutter med det.

Tonen er ladet: Barn blir utsatt for groteske menneskerettighetsbrudd, statsmakten tillater å skjære i småbarn, det snakkes om amputasjon av legemsdeler og at barna utvikler traumer som voksne. Det som fortelles er at jødiske foreldre som omskjærer sine guttebarn ifølge jødisk tradisjon, er dårlige foreldre som utsetter sine barn for umenneskelig behandling. De voldsomme retoriske eksessene står ikke til realitetene.

Uavhengig av hva man måtte mene om inngrepet: I USA er nesten seksti prosent av alle menn omskåret, og den amerikanske barnelegeforeningen går god for inngrepet. Verdens helseorganisasjon er heller ikke avvisende. Norske barnelegeforening er sterkt kritiske til rituelle omskjæring. Barnevernet tar til orde for en aldersgrense. Det samme gjør Human-Etisk Forbund.

Uansett hva man måtte mene, indikerer en såpass stor variasjon av standpunkter fra seriøse aktører at den verste alarmismen er unødvendig. Det er vanskelig å forstå hvorfor så mange inntar en så uforsonlig holdning. Det er i det hele tatt vanskelig å forstå hvorfor jødisk identitet, politikk og kultur er gjenstand for så mye aggresjon og oppmerksomhet.

Jeg har stilt spørsmålet til mange: Er denne saken så viktig for dere at dere er villige til å betale omkostningene: At jødene forlater Europa? Svaret er som regel at de ikke tror det vil skje, men at svaret allikevel er et ja. Barnets beste teller mer.

Å påpeke at konsekvensen er umuliggjøring av vanlig jødisk liv blir omtalt som «hitling». Det er en helt urimelig karakteristikk, for moderne jødisk eksistens og identitet er uløselig knyttet til katastrofen som rammet dem i den nasjonalsosialistiske galskapen. Det er ikke brunskvetting, men rene, kalde fakta.

I en historisk kontekst kan omskjæringsdebatten ses på i forlengelsen av en flere hundre år lang assimilasjonsprosess. Vi står i fare for å legge forholdene til rette for fullstendig fremmedgjøring av jøder i Europa. Den historiske ironien er ikke til å ta feil av: Jøder må gjerne være jøder, bare de slutter å være jøder her.

Innafor eller utafor

Når er det rimelig å hevde at Israel-kritikk bidrar til antisemittiske forestillinger?

Mye ligger vanskelig nok i problembeskrivelsen. Fortellingen om ulven og lammet, om israelerne som ubetingede overgripere, som den sterke og døve part som meier ned med glede og hybris, som nazistene. I fraværet av vilje til å forstå hva som driver det palestinske lederskapets metoder og deres ideologi, og ikke minst i antisemittismen som av ulike årsaker preger de land og befolkninger som staten Israel omgir seg med.

Historien om ulven og lammet har blitt allemannseie og preger daglige nyheter. Nå sist under demonstrasjonene på Gaza. Vi fikk høre om soldater som nærmest skjøt på blink på barn og andre sakesløse. Akkurat dette er noe som slo meg da jeg så NRKs dekning av Gaza. Bildene viste småbarn som løp rundt med steinslynger. Hva gjorde de der? Når vi vet at Hamas utøver tilnærmet full kontroll på Gaza, hvor var de ansvarlige?

Var ikke dette noe også journalistene undret seg over? De er jo der for å undersøke, for å grave og stille sentrale spørsmål. Det er en unnlatelsessynd at journalistene sender ut TV-bilder som roper etter en forklaring, uten at den kommer. Det ser ut til å ha festet seg en forestilling om at det israelske demokratiet og rettsstaten bare er et skalkeskjul for å utarme og ta livet av palestinere.

Konflikten mellom Israel og palestinerne er ikke enøyd, og i denne konflikten er enøyde fremstillinger særlig farlige. Det er mye som skjer i konflikten som er ubehagelig for «begge parter». Journalisten Yair Rosenberg skrev om det i en mye delt artikkel i Tablet, med utgangspunkt i demonstrasjonene.

For eksempel om fortellingen som gikk i alle kanaler, den om at demonstrasjonene var en protest mot at amerikanerne åpnet ambassade i Jerusalem, mens det i virkeligheten var en lenge planlagt manifestasjon for at palestinerne skal vende tilbake til Israel og en de facto slutt på den jødiske staten.

Eller at flere tusen palestinere forsøkte å forsere grensegjerdene, oppildnet av Hamas. På Facebook oppfordret Hamas folk til å ta med våpen, og det ble lovet økonomisk kompensasjon til familier om noen skulle bli drept eller skadet. Hamas gikk også ut i mediene og forklarte at femti av de drepte var Hamas-folk.

Forråelsens konsekvenser

Rosenberg skriver også om hvordan Hamas systematisk bruker barn som skjold og kanonføde i propagandakrigen. Nyheten som gikk viralt om et lite barn som ble drept av tåregass, var en falsk nyhet. Døde barn og lidelse er en «vinnersak» for Hamas. Den samme kynismen ga seg uttrykk i at Hamas oppfordret sine medlemmer til å ødelegge den eneste grenseovergangen der humanitær hjelp kan komme inn til Gaza.

Rosenberg skriver ikke dette for å rettferdiggjøre Israels hardhendte bruk av vold. Han ramser opp en rekke svært kritikkverdige forhold fra den israelske siden, om svært unødvendig voldsbruk, om falske nyheter, om blokader som er unødvendige og at en internasjonal og uavhengig granskning av hendelsene på grensen er helt nødvendige.

Rosenberg skriver for å formidle kunnskap som blir underkommunisert i en polarisert offentlighet og medieverden der narrativ ser ut til å trumfe fakta på bakken. Å rapportere sannferdig og usminket i denne kruttønna av en konflikt er helt avgjørende.

Når det er sagt, har konflikten vart i mange tiår. Det har hatt en forrående effekt på begge sider. Det går utover menneskesynet. Det finnes eksempler på israelske soldater som ydmyker palestinske kvinner ved grenseoverganger. Det er fullt mulig at enkelte israelske soldater skjøt uskyldige med fullt overlegg på Gaza. For slik er forråelsens konsekvenser. Få tror på en løsning. Frykten og kynismen rår.

Drapet på den jødiske ungjenta Hallel Yaffa Ariel i 2016 er talende. Trettenåringen ble stukket i hjel av den sytten år gamle Mohammad Nasser Tra'ayra, mens hun lå og sov i huset sitt på den okkuperte vestbredden. Tra'ayra ble utropt til martyr og moren hans fortalte til mediene at sønnen hennes var en helt. For gjerninger som den Tra'ayra utførte, finnes et eget palestinsk fond for martyrer, i sin tid opprettet av Fatah. De betaler ut 350 dollar i måneden til familiene til de som dreper israelere.

Hvor går veien?

I en tid hvor vestlige demokratier er på gyngende grunn og Donald Trump setter sitt fotavtrykk overalt, er det tragisk å se at Israel på den ene siden blir mer og mer utskjelt og isolert, og på den andre siden at Israel knytter bånd til politiske krefter som står langt unna det liberale demokratiet.

Israels styrke har vært at de er et liberalt demokrati i en del av verden der det ikke eksisterer reelt demokrati. Dessverre er et mulig scenario at Israel binder seg til den høyrenasjonalistiske masta og at deler av Europa kan finne på å kutte fortøyningene til landet.

Legg til at jødene i Europa etter hvert føler på både assimileringspresset og den voksende antisemittismen. Hvilke venner har de europeiske jødene igjen, når selv «de gode» ikke lenger har tålmodighet med historien?

Jødene skulle føle seg trygge, ble det sagt etter krigen, for det var det minste vi kunne gi dem etter at de ble forsøkt utryddet. Men da var det få som tenkte på utilitaristene og de prinsippfaste – de som sier at det er med tungt hjerte vi enten må be jødene om å slutte å praktisere som jøder – her – eller dra et annet der de kan være jødiske.

Tilbake ved velodromen

Mireille Knoll unnslapp tilintetgjørelsen som ved et mirakel. Fordi moren hadde brasiliansk pass. Fordi kun europeiske jøder skulle slaktes i første omgang. Det skulle altså gå åtti år før flammene og jødehatet tok henne.

Om hundre år skrives kanskje boka om jødenes liv og historie. Men det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden, som det heter. Derfor vet vi ikke hvilket kapitel i boka som vil beskrive vår tid. Eller om forsøket på å brenne Mireille Knoll vil bli nevnt.

Alt kan gå i stykker, selv det utenkelige.

Siste nytt i Kommentar Vis flere

Å gjera feil, for å få gjort noko riktig

Å gjera feil, for å få gjort noko riktig

Grønne refleksjoner: Me kan halda fram som før. Me bør halda fram som før. Me må halda fram som før. Det er livsløgna i norsk politikk.

En ikke helt vitenskapelig guide til norske livssynshumanister

En ikke helt vitenskapelig guide til norske livssynshumanister

Hvilken humanisttype er du? Sjekk vår uhøytidelige og ikke helt vitenskapelige guide til norske livssynshumanister!

Skammelig utvikling i Kristen-Norge

Skammelig utvikling i Kristen-Norge

– I deler av de karismatiske miljøene i Norge ser vi en utvikling som er både skammelig og skadelig, skriver Levi Fragell.

Mannen i hvitt – en visjonær humanitær

Humanismens moderne ideer:

Mannen i hvitt – en visjonær humanitær

Henri Dunant ble øyenvitne til Slaget ved Solferino, der over 200 000 soldater braket sammen i et slag som etterlot nærmere 40 000 døde, døende og skadde.

«Skal vi printe ut en ny lever til Dem?»

«Skal vi printe ut en ny lever til Dem?»

Er fremtiden så lys at vi bør bruke solbriller?

Kofi Annan på sitt beste – og sitt verste

Kofi Annan på sitt beste – og sitt verste

Under Kofi Annans ledelse ble militære intervensjoner en del av FNs arsenal. Bakgrunnen for det var de uhyggelige konsekvensene av FNs manglende inngripen i hans tid som leder for FNs fredsbevarende styrker.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...