Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

En gruppe barn har hatt sin første nattverd i en katolsk kirke. Men en annen kristen bevegelse er iferd med å seile opp som utfordrer til katolisismen som den største retningen innen kristendommen. Foto: Mostphotos/GoranJakus

Går det mot slutten for kristendommen?

En ny bok statfester at kristendommen går tilbake i Europa og Nord-Amerika. Samtidig viser den pinsekristendommens store vekst og ledende posisjon.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 15.11.2018 kl 10:24

Boken Global kristendom bidrar til ny kunnskap om den kristne verdensreligionen og åpner for viktige refleksjoner om den globale kirkes fremtid. Når det gjelder kunnskap og viten, er bokens viktigste bidrag det oversette faktum at pinsebevegelsen for lengst har overtatt medlemsrekorden blant protestantiske trossamfunn. Den utfordrer nå den katolske kirke om den fremtidige lederstilling i kristendommen.

Statistiske fakta viser et betydelig fall for kristen tro i Europa, og det er nedgang selv i Nord-Amerika. Boken stiller spørsmål om denne utviklingen kan bety en verdensvid nedtur for den kristne religion. Men nei, slett ikke (så langt) – pinsebevegelsens ekspansjon i Afrika og Latin-Amerika kompenserer for medlemstapet i Vesten.

Lovsang, tungetale og mirakler tiltrekker millioner av nye tilhengere i deler av verden år etter år. Evangeliske katedraler reises og fylles, politiske ledere slutter seg til miljøet, skoler og sosiale institusjoner bygges.

Omvendt misjonsbølge


Et av landene som fremheves i boken er Nigeria – som jeg selv besøkte flere ganger som internasjonal humanistleder på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet og da registrerte den utvikling som fant sted. Boken beskriver blant annet en hel pinse-urbanisasjon utenfor hovedstaden Lagos, med grunnskole, universitet, helseklinikker, hus, leiligheter, butikker og kafeer – og en gigantkirke, hvor det samles opptil en million mennesker til «sang, bønn, tungetale, mirakler og profetisk tale hver måned.»

Det er ikke lenger europeiske misjonærer som styrer utviklingen i disse områdene. Nå er det omvendt. Nigerianerne oppretter aktiviteter og menigheter på flere kontinenter, og er etablert også i Norge.

Forfatterne peker også på den påvirkning pinsekirken har hatt på sine konkurrenter, og da særlig den katolske kirke, hvor det nå er egne karismatiske miljøer hvor det jubles og tales i tunger. Norske observatører bør notere seg at det på dette grunnlaget også etableres tverrkirkelige relasjoner og samarbeid i flere land.

Politisk og sosial betydning


Boken har i tillegg fyldige oppdateringer om avvikling av kirker i Midtøsten, om oppgang i flere asiatiske land og om utviklingen Europa. For Europas vedkommende er det spesielt interessant å registrere at de tidligere kommuniststater har reetablert konservative og ortodokse kirker, med politisk så vel som sosial betydning.

Noen slutt for den kristne verdenskirke er altså ikke i sikte, men det kan hende – som boken hevder – at andelen kristne i Europa og Nord-Amerika i 2050 vil være redusert til 27 prosent av befolkningen. I så fall bør både politikere og øvrige samfunnsplanleggere følge med på utviklingen.

Boken er et lettlest, godt og grundig lærestykke, og ikke overstadig akademisk og teoretisk. Derved går den heller ikke grundigere inn på radikale teologiske ulikheter som har endret det kristne verdensbildet.

For en kritisk analytiker er det derfor ikke unaturlig å spørre: Hvilken kirke er nå egentlig mest representativ for den kristne tro og lære?