KOMMENTAR: I november sendte NRK en mye omdiskutert dokumentarserie om lukkede trossamfunn. Fellesnevneren er konservativ kristendom, sosial kontroll og sterke indre lojalitetskrav.

I Brunstad Christian Church (BCC, «Smiths venner») er det tydeligvis så farlig å fremme forholdsvis mild kritikk om dugnadspress og pengekrav at ingen tør stå offentlig fram, med ett hederlig unntak. Det taler et tydelig språk om at ting ikke er slik de burde være. Det understrekes også av at menigheten avviser alle forespørsler om åpne intervju og heller beskylder NRK og andre medier for å ha en agenda, samt at de utelukkende svarer i form av kontrollerte informasjonsskriv som oppskriftsmessig avviser all kritikk.

I Jehovas vitner er skruestikken strammet til enda et hakk. Mens BCC faktisk ser ut til å bry seg om hva vi andre synes om dem, virker ikke Jehovas vitner spesielt opptatt av det. Her spilles det med åpne kort. At middelaldrende menn avhører unge jenter om seksuallivet deres og feller dommer som tvinger foreldre til å bryte all kontakt med barna sine, er akkurat som det skal være. Sosial kontroll og utestengelse er tydeligvis nødvendig for å virkeliggjøre Guds vilje. For hvilken rolle spiller vel slike prøvelser i dette usle jordelivet, så lenge man sikrer seg et evig liv med Gud i Paradis?

I det siste programmet om «Guds menighet» i Lofoten møter vi et trossamfunn som nekter barna sine all informasjon utenfra. Her er det ikke noe tv, radio, aviser eller internett. Barna får ikke ha venner utenfor menigheten. Vil man gifte seg, må man finne seg en partner innenfor menigheten som teller drøyt 500 personer. I programmet forteller ei ung jente som har vokst opp i menigheten at hun ikke visste hva julaften var før hun fikk seg venner på utsiden. Det forteller med store bokstaver og utropstegn om den frihetsberøvelsen «Guds menighet» utsetter barna sine for.

«Guds menighet» er liten, men på småstedene Ørsnes og Vikten i Lofoten er de enerådende. Begge steder har de fått godkjent religiøse private skoler, mens den offentlige lokalskolen har blitt lagt ned. Nasjonale barnevernsmyndigheter har levert bekymringsmelding, men så langt har saken stoppet opp hos det kommunale barnevernet. Det sier også sitt at heller ikke kommuneansatte torde å stille til åpent intervju med NRK om saken, av frykt for reaksjoner fra trossamfunnet. Kommuneledelsen sa også nei til intervju.

Et tilsvar fra trossamfunn av denne typen er gjerne at sosialt press oppstår i alle sammenhenger der det forventes at man skal slutte opp om et fellesskap. Det er selvsagt riktig, men det går likevel noen grenser mellom det vi kan kalle vanlig sosial kontroll, og det som blir alvorlig negativ sosial kontroll. Det er forskjell på få noen skjeve blikk på butikken fordi du ikke stilte på dugnad i borettslaget, og det å bli aktivt utestengt fra hele din familie og sosiale omgangskrets. For mange vil et brudd med menigheten være ensbetydende med sosialt selvmord. Det er ganske enkelt ikke et realistisk valg for mange.

NRKs dokumentarserie "Guds utvalde" viser hvilken makt lukkede trossamfunn har over sine medlemmer, og særlig barna.

Kutt i støtte vil trolig ikke hjelpe barna

Hvordan kan vi best mulig hjelpe barn og andre som i praksis er fanget i lukkede trossamfunn? Som alltid, når det blir kritisk oppmerksomhet i offentligheten rundt lukkede, konservative trossamfunn, kommer kravene om at statsstøtten til de aktuelle trossamfunnene må kuttes og at privatskoler må forbys.

Det er tvilsomt om dette vil hjelpe et eneste av barna det er snakk om. Vi vet at lukkede trossamfunn stort sett blir mer lukkede og mer fiendtlig innstilt når de får kritikk utenfra. Det gjør ikke saken bedre for barna. De blir da værende igjen hos sine strengt konservative foreldre, som har en rett til å oppdra barna sine i egen tro, og som selv er utsatt for streng sosial kontroll av omgivelsene.

Lukkede menigheter er som oftest heller ikke avhengig av offentlig støtte. De får mesteparten av inntektene sine fra medlemmer i form av kontingent, kollekt, donasjoner og dugnadsinnsats. Et kutt i støtten vil ikke ramme dem i særlig grad.

Staten er forpliktet til å hjelpe disse barna

Det finnes måter å hjelpe disse barna på som trolig er mer effektive enn å «kutte støtten». Vi har et godt utbygd barnevern i Norge som gir oss vide fullmakter til å gripe inn hvis barn frarøves sine grunnleggende menneskerettigheter.

Alle private religiøse skoler er nødt til å følge læreplanene og betingelsene de ble godkjent etter. Staten krever at ingen kan nektes å lære om viktige fellesverdier som likestilling og aksept av ulike samlivsformer. Strengt tatt er det bare i religionsfaget disse skolene kan operere med en noe annerledes læreplan. Hvis skolene bryter med dette, kan de stenges.

Her gjør staten en dårlig jobb i dag. Et opplagt tiltak for å hjelpe barna, er å skjerpe tilsynet.

Ved å tillate private skoler på religiøst grunnlag kan staten si at den ivaretar foreldres religionsfrihet. Det er fint. Men staten har også krav om å ivareta barnas selvstendige rettigheter.

Staten har et ansvar for å sikre at barn får en utdanning som gjør at de kan klare seg i et mangfoldig samfunn som voksen. Det er statens ansvar å sørge for at barn får kunnskap om, og settes i stand til å bruke sin egen frihet til å velge livssyn og levemåte, uavhengig av foreldrene.

Norge har inkorporert Barnekonvensjonen og gitt den forrang framfor våre egne lover. Likevel har vi aldri vurdert hvor grensen skal gå mellom foreldreretten og barnas egne rettigheter, som opplagt er i spill her. Her bør politikerne ta grep og trekke noen nye grenser i barnas favør.

Støtt Hjelpekilden

Human-Etisk Forbund er sterke tilhengere av en offentlig fellesskole. Det er fellesskolen som best ivaretar Barnekonvensjonens krav til opplæring. Det er sunt og en verdi i seg selv at barn fra alle sosiale lag og livssynsbakgrunner møtes på felles grunn og læres opp i demokrati, rettsstatstenkning og menneskerettigheter.

Det er lett å se at det å overlate all opplæring til et trossamfunn som er grunnleggende på kollisjonskurs med moderne verdier, krever en årvåkenhet for å sikre barnets rettigheter. Det er svært problematisk når små lokalsamfunn opplever å miste fellesskolen fordi elevgrunnlaget blir for lite. Når en privat religiøs skole blir eneste alternativ i ei lita bygd, som vi så i NRK-dokumentaren om «Guds menighet» i Lofoten, forsterkes segregeringen og isolasjonen.

En annen ting vi kan gjøre, er å styrke frivillige organisasjoner som hjelper utbrytere, som for eksempel Hjelpekilden. Den viktigste grunnen til at folk kvier seg fra å bryte ut av lukkede trossamfunn, er at de mister hele sitt sosiale liv. Da gjelder det å hjelpe dem til å få seg et nytt. Alle organisasjoner som hjelper til med dette, og som dermed bidrar til å senke listen for å bryte ut, bør støttes. I skrivende stund ser det dessverre ikke ut til at staten har åpnet lommeboken for Hjelpekilden. Det burde de, hvis målet er å hjelpe barn i lukkede trossamfunn.

Vi er selvsagt klar over at et tett og forpliktende fellesskap i et trossamfunn kan være en kilde til livsglede og mening for mange. Men vi vet også at dette i mange tilfeller går alt for langt, og at barn rammes. De tre dokumentarfilmene på NRK føyer seg inn i rekken av dokumentasjon på dette. Vi vet egentlig nok. Nå er det på tide å gjøre noe.

Les også:

Humanistisk Ungdom gir pengestøtte til Hjelpekilden

Privatpersoner har sikret to og en halv måneds videre drift av Hjelpekilden

Oppfordrer til kronerulling for Hjelpekilden: – Å slippe unna religion er også en del av religionsfriheten