Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Kari Vigeland:

Talsperson for barmhjertighet

Human-Etisk Forbunds tidligere styreleder og generalsekretær Kari Vigeland synes forbundet skal ta stilling for legalisering av aktiv dødshjelp.

Publisert:

Sist oppdatert: 24.09.2021 kl 13:51

– Dødeligheten kommer nærmere ja. For et halvt år siden passerte jeg gjennomsnittlig levealder for kvinner, som er 84 og et halvt år. Da tenkte jeg, jaja, da må jeg være fornøyd, ler Kari Vigeland, som nylig er fylt 85 år når dette intervjuet gjøres.

– Da har jeg levd en rimelig lang tid, sier hun og tilføyer bestemt:

– Men jeg har tenkt å henge med en stund til, selv om jeg ikke har noe ønske om å bli 100. Noen ønsker å leve evig, men jeg synes tanken på ikke å skulle dø er verre enn tanken på at man skal dø om noen år. Det ville vært fryktelig!

Human-Etisk Forbunds første kvinnelige styreleder og første kvinnelige generalsekretær vil altså ikke bli 100 år for enhver pris, men selv om mange av kampsakene for sekulære humanister fra 80-tallet er vunnet, er det fortsatt én kamp hun gjerne skulle se krones med seier før hun går av banen. Nemlig kampen for legalisering av aktiv dødshjelp i Norge. Mer om det etter hvert.

Ingen kontakt med Gud

Kari Vigeland vokste opp på Sandaker i Oslo med ikke-troende foreldre, uten særlig nærkontakt med religiøsitet. De kristne på bedehuset i nærheten virket saktmodige og lite «kule» på henne og vennene, men konfirmert i kirka var det en selvfølge å bli.

– Jeg visste ikke at det fantes andre tilbud. Men da opplevde jeg at dette ikke passet meg. Siden jeg fikk høre at hvis jeg skulle få kontakt med Gud, måtte jeg være åpen for det, så jeg husker jeg lå åpen om nettene: «Nå er jeg åpen, nå er jeg lyttende. Kjære Gud hvis du er der, vis deg nå at du eksisterer!» Slik lå jeg noen netter – og ingenting skjedde. Da tenkte jeg «finnes det en gud vil han i hvert fall ikke ha meg i tale», og da la jeg det bak meg.

Men det var først etter at sønnen hennes begynte på skolen i Bærum på midten av 1970-tallet at Vigeland kom i kontakt med Human-Etisk Forbund.

– Den gang var det ikke tilbud om annet enn kristendomsundervisning. Jeg ville gjerne få til alternativ livssynsundervisning på skolen hans og tok derfor kontakt med Human-Etisk Forbund. Og så fikk vi det til! Det førte også til at det spredte seg til andre skoler i Bærum. Gutten min trivdes godt med det, og de andre barna misunte ham, haha.

30. august 1976 meldte hun seg inn. Hun følte seg hjemme fra første stund.

– Her kunne jeg snakke fritt. Jeg ble kjent med Fredrik Heffermehl, Levi Fragell og andre og engasjerte meg i HEF-aktivitet lokalt.

Den store oppturen

I 1980 ble hun med i forbundets øverste styre, og i 1983 ble hun valgt til styreleder. Hun var med og opprettet en rekke utvalg som jobbet med spesifikke tema - blant annet det sosialetiske, det juridiske og det skolepolitiske.

– Den gang var det en kamp. Vi var på barrikadene, og vi slåss, for vi var ikke anerkjent i samfunnet. Det het at etikken ble kastet ut med badevannet – altså religionen – og vi var ikke høyverdige mennesker sammenlignet med dem som var religiøse.

Lenge før sosiale medier og netthets, opplevde Vigeland å få brev av truende karakter, særlig etter foredrag på Sør- og Vestlandet, med formuleringer som «Bare vent til kistelokket blir lagt på!».

Vigeland var med på den voldsomme oppturen Human-Etisk Forbund opplevde fra begynnelsen av 1980-tallet. Fra og med 1982 fikk forbundet offentlig støtte etter lovendring om tilskudd til livssynssamfunn. I 1975 hadde organisasjonen drøyt 1500 medlemmer, og i 1983 ble medlem nummer 20 000 registrert før årets utløp – og ved 30-årsjubileet i 1986 nådde medlemstallet 30 000.

Generalsekretæren: 2. januar 1991 tok Kari Vigeland over som generalsekretær i Human-Etisk Forbund, og var da den første kvinnen i en slik stilling både i Norge og internasjonalt.

Generalsekretæren: 2. januar 1991 tok Kari Vigeland over som generalsekretær i Human-Etisk Forbund, og var da den første kvinnen i en slik stilling både i Norge og internasjonalt.


I 1991 ble Vigeland, som da arbeidet som førsteamanuensis ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo, bedt om å søke på jobben som generalsekretær etter Levi Fragell. Etter to år gikk hun tilbake til stillingen hun hadde fått permisjon fra, psykologien var mer av et livsverk enn HEF.

Ville teste psykopater

Det var ikke gitt at Vigeland faktisk skulle bli psykolog og forsker, for på Lilleborg skole var det ingen i klassen som tok artium og videre utdanning.

– De begynte å arbeide på sjokoladefabrikken eller såpefabrikken, eller de fikk barn, forteller hun.

Men hun var skoleflink og tok realskole på Grefsen, der hun ble oppfordret til å ta videre utdanning. Det hadde ikke familien råd til, og også hun måtte begynne å jobbe.

I noen år var hun i Posten, samtidig tok hun artium som privatist ved siden av og begynte å lese til forberedende.

Det var hennes seinere ektefelle, radiomannen Johan Vigeland, som oppildnet henne til å gå videre i utdanningsløpet.

– «Vi gutta kan komme oss opp og frem uten utdanning, men hvis du vil videre må du ta utdanning», sa han.

Etter forberedende lurte hun på hva hun skulle bli – det måtte bli psykologi eller juss.

– Jeg tenkte at med psykologi kunne man få testet og silt vekk alle psykopatene som styrer i verden, haha. En banal tanke kanskje ...

Det ble ikke testing av psykopater på Vigeland, hun har vært mest interessert i hvordan mennesker normalt sett fungerer og fordypet seg derfor i personlighetspsykologi. Men det dukket aldri opp noen stilling innen feltet, og hun måtte finne annen relevant erfaring.

Slik kom hun til å jobbe på lukket psykiatrisk avdeling på Gaustad, med psykotiske menn.

– Det var veldig interessant. Der opplevde jeg at noen var skremt fra vettet av religion. Og jeg hadde en samtalegruppe på ti pasienter – hvor to stykker mente de var Jesus. Jeg fant ut at jeg ikke skulle bli kliniker.

1: Kari Vigeland, Levi Fragell og Roar Johsen viser fram HEFs voldsomme vekst på tidlig 80-tall. 2: Kari Vigelands første landsmøte som generalsekretær i HEF, i Bodø i 1991. 3: Levi Fragell, Ester Horn og Kari Vigeland i feststemning under den internasjonale humanistkongressen i Oslo i 1986. 4: Kari Vigeland, nyvalgt co-president i IHEU, sammen med Paul Kurtz fra USA og Rob Tielmann fra Nederland. 5: Det internasjonale engasjementet førte henne til India, her sammen med den indiske ateistlederen Lavanam på Ateistsenteret i Vijayawada i Andra Pradesh. 6: 1986 arrangerte Kari Vigeland Borgerlig konfirmasjon for søskenparet Linn og Kristin Gjellesvik Andresen i Nairobi i Kenya.
 Foto: Privat/arkiv

1: Kari Vigeland, Levi Fragell og Roar Johsen viser fram HEFs voldsomme vekst på tidlig 80-tall. 2: Kari Vigelands første landsmøte som generalsekretær i HEF, i Bodø i 1991. 3: Levi Fragell, Ester Horn og Kari Vigeland i feststemning under den internasjonale humanistkongressen i Oslo i 1986. 4: Kari Vigeland, nyvalgt co-president i IHEU, sammen med Paul Kurtz fra USA og Rob Tielmann fra Nederland. 5: Det internasjonale engasjementet førte henne til India, her sammen med den indiske ateistlederen Lavanam på Ateistsenteret i Vijayawada i Andra Pradesh. 6: 1986 arrangerte Kari Vigeland Borgerlig konfirmasjon for søskenparet Linn og Kristin Gjellesvik Andresen i Nairobi i Kenya. Foto: Privat/arkiv


Internasjonalt engasjement

På denne tiden var hun blitt alenemor, og interesserte seg naturlig nok for aleneforeldres situasjon. Det fantes lite kunnskapsgrunnlag på feltet. Så i samarbeid med Aleneforelderforeningen gjennomførte hun spørreskjemaundersøkelser og intervjuer og ga ut boken Enestående foreldre. Håndbok for alene-foreldre (Universitetsforlaget 1982), som også inneholdt oversikt over rettigheter og plikter. Da var hun blitt fast ansatt ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo.

Vigeland var også engasjert i den internasjonale humanistbevegelsen på 1990-tallet. Hun satt som den første kvinnelige co-presidenten i IHEU (nå Humanists International), og var med og inspirerte til stiftelse av flere humanistorganisasjoner.

Men det var ikke bare enkelt som kvinne.

– Da jeg kom inn i IHEU – og dels også i HEF – var det en akademisk herreklubb. Jeg husker det første styremøtet jeg var på i IHEU, hvor det i tillegg var en del observerende gjester til stede. Jeg satt ved styrebordet og rakk opp hånden og ville si noe til en sak, men ble fullstendig oversett. De trodde vel det var en som satt og vinket til noen, de regnet ikke med at det var noen kvinnelige representanter som ville ytre seg.

Engasjementet i IHEU førte henne blant annet til India, og det ga litt perspektiv på kampene hjemme i Norge.

– Her lærte jeg om humanisme i praksis i form av blant annet legehjelp (gratis øyeoperasjoner), juridisk bistand og annen form for hjelp og støtte til underprivilegerte grupper (kasteløse), og ikke minst kvinner.

Det var også i IHEU at hun første gang ble oppmerksom på spørsmålet om aktiv dødshjelp.

Prinsippene om individets selvbestemmelsesrett og barmhjertighet med lidende lå til grunn for det humanistiske standpunktet for.

– Utenlandske humanister uttrykte forbauselse over at HEF ikke hadde tatt stilling til spørsmålet, som IHEU allerede hadde gjort i manifestet i 1973 og seinere i Amsterdam-erklæringen, der det heter at «We appeal til an enlightened public opinion to trancend traditional taboos and to move in the direction towards a compationate view and to end needless suffering in dying». Det syntes jeg var viktig.

– Da jeg seinere gikk tilbake til Universitetet og skulle finne ut hva jeg skulle forske på, tenkte jeg at det med holdninger til aktiv dødshjelp og begrunnelser for de ulike standpunktene var et interessant emne.

Ingen enkel sak

Da Vigeland leste seg opp på temaet fikk hun innsikt i en rekke historier om hvilke lidelser folk hadde gjennomgått og hva enkelte hadde gjort for å slippe lidelse. Det rystet henne og utløste også et sterkt engasjement.

Hun så også hvordan undersøkelser viste en klar sammenheng mellom motstand mot aktiv dødshjelp og motstand mot abort, og at dette var overrepresentert blant mennesker med et kristent livssyn.

Det skulle bli det store interesseområdet for henne videre, men det var ikke noen enkel sak å fronte på 1990-tallet. Sin første forskningsartikkel om aktiv dødshjelp fikk hun nesten ikke på trykk i Legeforeningens tidsskrift – redaktøren mente det ikke var en debatt som trengtes i Norge.

I 1990 arrangerte Vigeland og Levi Fragell seminar om aktiv dødshjelp på Soria Moria. Blant deltagerne var nederlandske Piet Admiraal, anestesilegen som hadde utarbeidet manualen for hvordan medisinere for aktiv dødshjelp, men Pro Vitaebevegelsen («For livet») forsøkte å hindre både pressekonferanse og seminar.

Etter at Vigeland i 1991 skrev en artikkel om holdninger til aktiv dødshjelp i tidsskriftet Lov og rett, der jussprofessor Anders Bratholm var redaktør, leverte Bratholm og to andre profilerte jussprofessorer, Johs. Andenæs og Finn Seyersted i 1993 et konkret lovforslag. De foreslo straffefrihet for aktiv dødshjelp der det er skjedd med avdødes samtykke etter en veloverveid anmodning.

Forslaget ble fremmet på Stortinget av Fridtjof Frank Gundersen (FrP), men fikk ikke gjennomslag.

Endret opinionen

Men så kom Sandsdalen-saken, der lege Christian Sandsdalen hjalp en pasient med langt framskreden Multippel sklerose til å dø.

Bodil Bjerkman var helt lammet og klarte så vidt å bevege én finger. Hun hadde infeksjon i sår og ville ikke legges inn på sykehus for behandling. Etter å ha snakket med henne og med familien hennes, besluttet Sandsdalen å hjelpe henne – og etterpå meldte han seg til Riksadvokaten.

Sandsdalen ble dømt for overlagt drap i 1997, men fikk «domsutsettelse», noe som innebar at han ikke trengte sone straffen. Høyesterett avviste anken i 2000, men saken endret opinionen.

– Sandsdalen ble en folkehelt, og folk fikk innblikk i hva det egentlig handler om, sier Vigeland, som var sakkyndig i rettssaken etter å ha gitt ut Assistert død. En etisk utfordring i 1996.

Boken var et pionerarbeid på norsk og gir en grundig gjennomgang av begrepenes innhold, historisk perspektiv og gjennomgang av flere ulike saker nasjonalt og internasjonalt, etiske og juridiske drøftinger, i tillegg til befolkningsundersøkelser både i Norge og i andre land.

Umusikalsk

Siden har Vigeland vært del av debatten – både den i samfunnet generelt og den som har gått i Human-Etisk Forbund. Den siste ikke minst gjennom utvalget som utredet spørsmålet om aktiv dødshjelp for Human-Etisk Forbund i 2004, der flertallet landet på en anbefaling om at forbundet skulle begrense seg til å innta et standpunkt om adgang til straffrihet, i tråd med «professorforslaget».

Det gikk HEF ikke inn for, men stadfestet at humanister kan være både for og imot aktiv dødshjelp.

Vigeland synes likevel det er rart at forbundet ikke vil ta standpunkt, når holdningsundersøkelser blant medlemmene i 2008 og 2011 har vist at et overveldende flertall, ca. 90 prosent, er for legalisering av assistert selvmord.

Dessuten synes hun at det blir umusikalsk når Fri tanke omtaler boken Dødshjelp i Norden?, som er skrevet av motstandere av aktiv dødshjelp, som et balansert innlegg i debatten.

– Dette er direkte galt: Det står at «alle land som har legalisert aktiv dødshjelp, baserte seg på at eutanasi bare kunne finne sted i terminalfase, med død i nær framtid. Senere er det utvidet til å inkludere flere diagnoser og psykiske lidelser, opplevelse av mening» … Dette er veldig tendensiøst! Nederland legaliserte aktiv dødshjelp i 2002, og da var det medisinske kriteriet uutholdelig lidelse. Det har aldri vært et kriterium at pasienten skal være døende i Nederland. Kompetent selvbestemmelse og uutholdelig lidelse er kjernekriteriene, påpeker Vigeland, som heller vil anbefale svenske PC Jersilds personlige gjennomgang av temaet og dagens kunnskap i boka Hür vil du dö (2020).

Hun er oppgitt over påstander om utglidning.

– Det stemmer heller ikke. Det er gjort flere nye undersøkelser som tilbakeviser dette. Det er for eksempel ikke noen overrepresentasjon av funksjonshemmede.

Misforståelser

Selv er Vigeland for en legalisering av aktiv dødshjelp etter Oregon-modellen. Det innebærer kort fortalt straffefrihet til leger som forskriver dødbringende medisiner til pasienter som fyller et sett kriterier. Disse inkluderer blant annet at sykdommen må ha forventet levetid kortere enn seks måneder, at pasienten er samtykkekompetent og uttrykker ønsket om å få hjelp til å dø minst to ganger muntlig med minimum 15 dager imellom, og også skriftlig, samt at pasienten må vurderes av minst to leger som er enige opp at pasienten oppfyller kriteriene.

Hun støtter også den nederlandske, og nå også spanske loven, som tillater dødshjelp for de som har en varig, uutholdelig lidelse og eutanasi for dem som ikke er i stand til å innta medikamenter oralt.

– Det er så mange misforståelser! Jeg har snakket med humanetikere som tror at hvis du er for aktiv dødshjelp, betyr det at du selv vil måtte be om det, og at har du bedt om det, må det gjennomføres. De får ikke med seg at det skal være selvbestemmelse og at du alltid kan trekke samtykke og ønske tilbake!

Misforståelser har Vigeland selv blitt utsatt for til gangs. I 2009 ble hun etter en kommentar og et intervju der hun tok til orde for å sette tak på bevilgninger til kurativ og livsopprettholdende behandling for de aller eldste og sykeste – altså på linje med helsemyndighetene – feilsitert av NTB på at hun ba politiske myndigheter om å sette et tak på bevilgningene til smertelindrende og livsforlengende behandling for de aller eldste.

Det førte til en flodbølge av reaksjoner mens hun selv var utenlands og vanskelig tilgjengelig. Fortsatt er dette noe av det som kommer opp når man googler henne, rettelsesintervjuet med NTB var det få som publiserte.

Flertall i befolkningen

De siste ti årene har flere land legalisert aktiv dødshjelp, seinest det spanske parlamentet med overveldende flertall i mars i år. I Norge i dag er omkring 70 prosent av befolkningen som helhet positivt innstilt til aktiv dødshjelp i en eller annen forstand. Og selv om et flertall blant helsepersonell er negative, er det flere blant yngre leger som er positive.

Dessuten blir folk som tar til orde for legalisering i offentligheten ikke lenger likestilt med Nazi-Tyskland.

– Jeg har gjennom debatten forsøkt å imøtegå uriktige påstander med forskning og dokumentasjon, men som psykolog vet jeg at holdninger som handler om våre verdier, er tunge å endre hos godt voksne mennesker. At vi har lett for å ta til oss det som støtter verdiene vi har, men har vanskelig for å godta fakta som synes å være i strid med dem. Det kalles kognitiv dissonans på fagspråket. Da må det sterkere lut til for å endre holdning.

– Og det å oppleve at ens kjære gjennomgår uutholdelige lidelser, som verken helsepersonell eller pårørende kan lindre, er noe som har fått mange til å endre holdning. Også de med sterk religiøs tro kan komme til at en barmhjertig gud vil tillate aktiv dødshjelp i slike situasjoner.

Vigeland er opptatt av å understreke at hun mener aktiv dødshjelp er noe som må forbeholdes de som opplever uutholdelig lidelse. Hun ønsker det for seg selv – om det skulle komme dit.

– Jeg vil ha mulighet til å gjøre det slutt, hvis det blir så ille, sier hun.

Vigeland har gjennomgått sykdom som har gitt henne plager i hverdagen og gjør at det er mye hun ikke lenger kan gjøre. Men som hun skriver om i sin siste sakprosabok, Lykkelig (Humanist forlag 2006), mennesket har en utrolig evne til å tilpasse seg.

– Mennesker som blir syke eller kommer i en annerledes livssituasjon, hvis man bare får tid, kan man tilpasse seg mye som er vanskelig.

– Yngre mennesker kan tenke «hvordan orker sånne gamlinger å leve, så lite som de klarer?». Men du tilpasser deg at du blir avhengig av hjelp, at du ikke kan ta de reisene du klarte før, at du ikke orker det samme. Vi tilpasser oss! Det er også mye jeg fortsatt kan, jeg danser hver dag. Så er det jo slik som en av mine helter, fagsjef for aldring ved Folkehelseinstituttet, Bjørn Grinde, skriver i boken Aldring: «Evolusjonen er slik at alt liv er programmert for aldring og død, slik er det bare. Det finnes ett unntak, bakteriene.» Slik er det, og det må vi bare finne oss i.

Veteraner: De gamle kampfellene i livssynskampen Levi Fragell (t.v.), Kari Vigeland og Haftor Viestad pleier å møtes i hagen til HL-senteret på Bygdøy i Oslo.

Veteraner: De gamle kampfellene i livssynskampen Levi Fragell (t.v.), Kari Vigeland og Haftor Viestad pleier å møtes i hagen til HL-senteret på Bygdøy i Oslo.

Kari Vigeland har samlet sine viktigste bidrag til dødshjelpdebatten i et dokument som er tilgjengelig her.

Denne artikkelen er først publisert i Fri tanke nummer 3-2021, som du kan lese digitalt her.