Human-Etisk Forbund

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Diskusjonen mellom legene Morten Horn (t.v.) og Andreas Wahl Blomkvist gir et innblikk i hvor komplisert dødshjelpsdebatten er, skriver Morten Horn.

Dødshjelpsdebatten – uenige om selv det mest grunnleggende

– Det er bra med friske stemmer og friske øyne i en gammel debatt. Men Blomkvists metode har så langt vært å kritisere eldre kolleger for utsagn som han selv har fordreid, skriver lege Morten Horn i svar på Andreas Wahl Blomkvist kritikk.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 28.06.2019 kl 18:12

Etter HEFs landmøtevedtak om å ta initiativ til en utredning av dødshjelp skrev jeg, som er HEF-medlem og engasjert i dette spørsmålet, et innlegg i Fri tanke 17. juni 2019. Min kollega Andreas Wahl Blomkvist responderer i et motinnlegg 24.6.19, med tittelen «Nyansene forbigås i stillhet».

Blomkvist starter sitt innlegg med å pirke på skrivefeil i HEFs vedtakstekst. Han følger opp med å beklage mangelen på fotnoter og kilder i innlegget mitt – det som altså var en ytring fra et HEF-medlem om organisasjonens vedtak, ikke en faglig utgreiing om dødshjelp. Dernest hevder han at jeg forbigår nyansene «i stillhet». Det er en spesiell anklage: De som kjenner historikken vet vel at jeg over de siste tiåret har skrevet så langt og detaljert om dødshjelp i Fri tankes spalter, at de fleste trolig har falt av lasset.

Uredelig gjengivelse

Blomkvist er fersk som dødshjelpsdebattant, så han kjenner kanskje ikke hele diskusjonen. Det er bra med friske stemmer og friske øyne i en gammel debatt. Men Blomkvists metode har så langt vært å kritisere eldre kolleger for utsagn som han selv har fordreid og trukket ut av sin sammenheng. Eksempelvis raljerte han i fjor sommer i Tidsskrift for den norske legeforening over legers henvisning til Den hippokratiske lege-ed som grunnlag for dødshjelpsmotstand. Problemet var at disse kollegene aldri hadde brukt denne 2500 år gamle eden som hovedfundament for sin argumentasjon. Tilsvarende tar Blomkvist seg her friheter med å gjengi min kommentarartikkel, som ikke svarer til det jeg faktisk skrev.

Blomkvist hevder jeg ikke er motstander av en offentlig utredning om dødshjelp. Det er imidlertid ikke hva jeg skrev: Tvert om problematiserer jeg i min kommentar hva en slik utredning skal føre til, og hvor krevende det vil være å lage et mandat, nedsette et utvalg, og skrive en kunnskapsoppsummering, som vil oppfattes som nøytral av alle parter. Jeg tror en slik utredning fort kan bli en skinnprosess for et på forhånd gitt resultat – og da ikke nødvendigvis pro dødshjelp.

Dette avspeiles i hvordan Blomkvist og jeg åpenbart har stikk motsatt syn på den svenske SMER-rapporten. Blomkvist etterlyser en grundigere analyse av SMER-rapporten fra min side – en rapport på over 200 sider, som jeg da skulle analysert i et debattinnlegg som allerede var lengre enn en vanlig aviskronikk. Det er ikke så urimelig å be om en analyse av SMER-rapporten, som bl.a. utgjør en vesentlig del av kildegrunnlaget i dødshjelpsboka til Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri. Men det er urimelig av Blomkvist å omtale meg som upresis, for det at jeg ikke tar hele den analysen her.

Rapport med bias

Hovedproblemet med SMER-rapporten er at den liksom skal bestå av to deler: En presentasjon av kunnskapsgrunnlaget og argumentene, og så en analyse/vurdering av disse. Men jeg, og mange andre som har lest rapporten, har opplevd at forfatterne har mikset disse delene slik at rapporten får en bias. Dette er ikke en karikering – det er en beskrivelse av hvordan jeg som aktør i dødshjelpsdebatten opplever rapporten. Blomkvist ser det kanskje annerledes. Men dette illustrerer i så fall mitt poeng, om at SMER-rapporten ikke har oppnådd å bli en nøytral arena for verdistriden om dødshjelp. Det er grunn til å frykte at en norsk utredning kan lide samme skjebne.

Ett eksempel på dette er striden om hvorvidt legalisering av dødshjelp i andre land har ført til eskalering og verdiglidning. Mange dødshjelpstilhengere, inkludert Blomkvist, har avvist dette, eller i hvert fall avvist at dette utgjør et problem av betydning for oss i Norge. Jeg har tidligere foreslått at folk får bedømme selv. I Nederland har omfanget av dødshjelp økt fra om lag 2000 tilfeller årlig i 2007 til om lag 6000 tilfeller årlig i 2015 – en økning på over 200 %. I Oregon (en fjerdel av Nederlands befolkning) har tallene hele tiden ligget lavere, men har steget jevnt og trutt fra rundt 50 årlig i 2007 til om lag 150 tilfeller årlig i 2015 – også her en tredobling. I Nederland viser anonyme undersøkelser at bare om lag 80 % av tilfellene blir rapportert slik loven krever. Fra Oregon foreligger ingen undersøkelser mht. mørketall. Det er godt dokumenter at selv om nederlandsk lov hele tiden har åpnet, i teorien, for dødshjelp til for eksempel personer med demens eller psykisk lidelse, er det først de siste årene man har begynt å gi dødshjelp på slikt grunnlag – og det øker.

Blomkvist er opptatt av at selve dødshjelpslovene i BeNeLux-landene og de amerikanske statene har vært uendret; ergo foreligger ingen utglidning, har han sagt. Men han nevner ikke da, eller kjenner ikke til, at selv om f.eks. dødshjelpsloven i Nederland er uendret siden 2002, så har fortolkningen av loven endret seg underveis. Dette skyldes at de offentlige review-komitéene, som skal vurdere hvert enkelt tilfelle og eventuelt videresende til påtalemakten ved brudd på loven, gradvis har endret sine vurderingskriterier. Dette er godt beskrevet av forhenværende medlem av en av review-komitéene, den tidligere dødshjelpstilhengeren professor Theo Boer, og illustrerer hvordan en vagt avgrenset lov kan tillate glidning uten at lovteksten trenger å endres.

Lovendringer er på gang

Blomkvist underkommuniserer også at det faktisk har foregått lovendringer, utvidelser, i landene som har innført dødshjelp. I Nederland var selve eutanasiloven av 2002 bare det foreløpige høydepunktet i en lang historie med lovjusteringer og lovfortolkninger, og nå pågår i Nederland en reell diskusjon (ført an av regjeringspartiet) om utvidelse av loven ved at kravet om medisinsk diagnose skal bortfalle; det foreslås at det er tilstrekkelig grunn for dødshjelp at man opplever å ha et «completed life». I Belgia bortfalt nedre aldersgrense for dødshjelp i 2014; også barn kan etter loven få dødshjelp. I Oregon frafalt man nylig kravet om 15 dagers karenstid – noe som Blomkvist selv beskrev som vesentlig for sin modell, i et portrettintervju i VG. Oregon behandler nå lovforslag om å gjøre det enklere å innta den dødelige medisinen, samt å utvide definisjonen av «terminal illness». Dødshjelpens historie i Europa og Nord-Amerika består av gradvis utvidelse av lovverk og praksis, men det er ikke noe som tilsier at vi ennå har nådd historiens sluttpunkt.

Disputten mellom kollega Blomkvist og meg er vel godt for noe: Den gir et innblikk i hvor komplisert dødshjelpsdebatten er, hvor selv de mest grunnleggende definisjoner, terminologi og virkelighetsbeskrivelser blir gjenstand for debatt. Det er i dette farvannet en offentlig utredning av dødshjelp vil måtte navigere. God seilas – og god sommer!

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...