Kontakt
Skråplanargumentasjon er problematisk i etiske diskusjoner, særlig i debatten om aktiv dødshjelp, mener Norunn Kosberg. Det noen kaller skråplaneffekt mener andre er utvikling i riktig retning.
Norunn Kosberg
Filosof og forfatter
Publisert: 01.09.2021 kl 00:00
Sist oppdatert: 24.09.2021 kl 13:52
Norunn Kosberg er forfatter og filosof med etikk og menneskerettigheter som spesialfelt. Hun skriver spalten Human etikk for Fri tanke. Hun har skrevet boken Aktiv dødshjelp – pro et contra (Humanist forlag 2018)
Skråplanargumentet (også kalt utglidningsargumentet, på engelsk slippery slope) handler om akkurat dette.
Eksemplet med å ta en penn er kanskje banalt, men argumentet er at A kan føre til B – og kanskje til C og D også. Derfor må vi unngå A.
I dødshjelpdebatten brukes skråplanargumentet ofte av motstanderne. Tanken er at selv en forsiktig legalisering vil sette fart på en utvikling som det blir vanskelig å bremse. Selv å tillate aktiv dødshjelp i begrensede, strengt regulerte tilfeller, vil være å åpne en dør som ikke kan lukkes igjen.
Faren er at aktiv dødshjelp kan komme ut av kontroll hvis det først åpnes for å tillate dette. Åpnes det for en legalisering vil det kunne føre til uønskede konsekvenser, som at det å ta liv blir legitimt, institusjonalisert og normalisert.
Utviklingen i Nederland begynte forsiktig med straffrihet for eutanasi med henvisning til nødrettsparagrafen, og har endt med at rundt fire prosent av alle dødsfall skyldes aktiv dødshjelp.
For å unngå en slik skråplanutvikling i Norge, må vi la være å ta de første stegene, mener mange motstandere av aktiv dødshjelp. Enkelte har ytret en bekymring for at frivillig eutanasi i ytterste fall kan ende med ulike former for misbruk, og kanskje tvungen eutanasi, som at eldre kan føle seg presset til å bli tatt livet av.
Derfor må denne døren holdes tett lukket.
En som har brukt skråplanargumentasjon er Erna Solberg: «Skulle man åpnet for aktiv dødshjelp melder det seg raskt mange andre vanskelige spørsmål», skriver hun på bloggen sin, der hun understreker at hun er sterkt imot aktiv dødshjelp.
«Kriteriene for aktiv dødshjelp har stadig blitt utvidet. Hvor skal grensen egentlig gå?» spør statsministeren. Vanskelige grenseoppganger blir dermed et argument for at aktiv dødshjelp ikke bør legaliseres.
Solberg har rett i at grensen må gå et sted – og at det krever at vanskelige spørsmål må avklares. Hun har kanskje også rett i at grensene vil bli justert etter hvert.
Akkurat som med abortloven.
Da det ble åpnet for lovlig abort i Norge i 1964, var dette strengt regulert og tillatt bare dersom kvinnens liv sto i fare – noe en nemnd skulle avgjøre.
Noen år senere, i 1978, kom en ny utvikling. Da ble loven om selvbestemt abort vedtatt, og kvinner kunne velge selv. Lovgiverne klarte å komme fram til en grense – abortgrensen ble satt til 12 uker.
Det var helt sikkert vanskelige avveiinger for å komme fram til kriteriene. Men at et saksfelt er vanskelig, er ikke et argument for å ikke gå inn i det. Skulle man droppet hele abortloven fordi man satt fast i spørsmålet om hvor grensen skulle gå?
Det er interessant å se til tidligere tiders utglidningsargumentasjon: På Island på 1980-tallet raste debatten om hvorvidt øl skulle legaliseres og selges i butikkene. Øl var faktisk forbudt på Island mellom 1915 og 1989. Sprit og vin var blitt lovlig igjen etter forbudstiden som varte fra 1915- 1935 på Island, men altså ikke øl.
På radioen argumenterte sinte innringere med at dersom denne djevelens drikk skulle bli lovlig ville folk få ødelagt livene sine av all øldrikkingen – og enda verre – tillot man øl kunne det neste bli å tillate heroin! Det tryggeste var derfor at øl skulle forbli forbudt.
Forbudet mot øl ble opphevet 1. mars 1989, og siden har denne dagen blitt feiret som øyas øldag. Lite tyder på at heroin blir tillatt. Men motstanderne fikk rett i at øl er blitt normalisert og utbredt, for islendingene er glade i øl. Men de drikker fortsatt mindre av det enn man gjør i mange andre europeiske land.
Argumentet om at legalisering av øl kunne føre til legalisering av heroin illustrerer nettopp et av problemene med skråplanretorikk: Selv om vi tillater A, så følger ikke nødvendigvis B og C av dette.
Motstanderne av aktiv dødshjelp argumenterer ofte for at det vil oppstå en slags kjedereaksjon: Aksepterer vi A, må vi akseptere B også. Dette gjør at vi må akseptere C, og til slutt D. Men i samfunnet finnes det få, om noen, kjedereaksjoner som kan forutsies på denne måten. D er ofte noe helt annet enn A.
En kritikk mot slik skråplanargumentasjon er at man undervurderer muligheten vi mennesker har til å forme samfunnsutviklingen.
For det er vi mennesker som lager lover og retningslinjer og avgjør hva slags samfunn vi ønsker å ha. Og hva slags samfunn vi ønsker å ha – holdninger og praksiser – endrer seg over tid. Normer er i utvikling og mye antageligvis til det bedre.
Vi ser for eksempel at samfunnet blir mer tolerant – overfor homofile, minoriteter, folk med fysiske og psykiske utfordringer.
Skråplaneffekten er en verdiglidning. Verdiglidning skjer, og om det er et gode eller onde avhenger av øyet som ser.
Normer utvikler seg, men lovgivningen henger ofte litt etter. Slik er det i aktiv dødshjelp-debatten også, hvor det ser ut til at mer enn 70 prosent av befolkningen er positiv til legalisering, mens politikere stort sett ikke vil ta standpunkt for legalisering.
Skulle vi en gang få en legalisering av aktiv dødshjelp, vil de som argumenterer med skråplaneffekter kunne få rett i at praksisen vil bli mer legitim og normalisert.
At det ikke er noen vei tilbake, kan de også få rett i. Når lover og regler endres, vil også verdiene våre endres – kanskje gradvis og umerkelig.
Lovlig øl førte til mer øldrikking. Legalisering av aktiv dødshjelp vil føre til at flere dør ved hjelp av aktiv dødshjelp.
Dette er sannsynlige antagelser, men ikke alle mener det er en uønsket utvikling. Enkelte vil se det som et fremskritt at eldre og døende som ønsker aktiv dødshjelp, får innvilget dette og slipper å lide i livets siste dager og timer.
Motstandere av aktiv dødshjelp, derimot, vil se det som uheldig at dette blir tilgjengelig og at kanskje stadig flere vil få muligheten til dette, fordi de grunnleggende er imot aktiv dødshjelp.
Hvorvidt en utvikling er en glidning mot noe bedre eller verre, avhenger av det grunnleggende synet til debattanten. Flere filosofer advarer derfor mot å bruke skråplanargumenter i etiske diskusjoner og heller diskutere de grunnleggende verdiene.
Det er en god idé å være forsiktig med å bruke skråplanargumentasjon i etiske diskusjoner generelt – og i diskusjonen om aktiv dødshjelp spesielt. Å argumentere mot noe basert på tvilsomt funderte antakelser om misbruk og manglende kontroll, blir et sidespor.
Kanskje vi, i stedet for å spekulere i mulige fremtidige kjedereaksjoner, heller skal diskutere de grunnleggende temaene: Hva slags samfunn vi vil ha? Hva er gode og riktige normer og verdier?
Denne artikkelen er først publisert i Fri tanke nummer 3-2021, som du kan lese digitalt her.
Klikk på et nøkkelord for å vise andre relevante artikler.
For å redde verden – la oss inspireres av nederlendernes julefeiring, skriver vår etikkspaltist, filosof Norunn Kosberg.
Edith Hall mener at den antikke livsvisdommen fortsatt er holdbar.