Hvor enn du er i livet, Aristoteles’ ideer kan gjøre deg lykkeligere. Dette hevder Edith Hall i en ny bok. Så bra mener hun at livsvisdommen fra Antikken er, at hun gjerne påtar seg oppgaven med å være en slags sekulær misjonær for den. Aristoteles råd om hvordan leve det gode liv er fortsatt inspirerende og sanne til tross for at de ble nedskrevet for 23 århundrer siden, hevder den britiske professoren.

Lykke er målet

Alle mennesker ønsker et godt liv. Lykken er målet for alle mennesker, hevder Aristoteles. Og siden lykke er målet for alle, gjelder det å vite hva som gjør oss lykkelige. I dag mener mange at dette er høyst individuelt. Hver og en av av oss må finne ut av hva som gir oss lykke, og det er nærmest fåfengt å diskutere dette.

I antikken delte man ikke dette individualistiske synet. For siden vi kan si en del om menneskets natur, kan vi også vite hvilke aktiviteter som vil gagne oss og som vil gi oss glede.

Som med de fleste andre tema, utforsker Aristoteles spørsmålet om hva lykke er ved hjelp av elimineringsmetoden. Han finner ut mer om hva lykke er, ved først å si hva det ikke er.

Det er for eksempel ikke å fråtse i luksus og materielle goder. Det er heller ikke å oppnå andres beundring og anerkjennelse – i hvert fall ikke i lengden. For da vil du være avhengig av hva andre til enhver finner beundringsverdig.

Lykke er et valg

Derimot vil du oppleve en lykkefølelse som kommer av å gjøre det som er rett, selv om det krever selvdisiplin og fokus. Vi kan i stor grad velge å være lykkelige, mener Aristoteles. Lykken er ikke en tilstand, men en aktivitet (på gresk praxis). Du må gjøre det.

Aristoteles' lykkeforståelse er overraskende moderne. Det handler om selvrealisering; å finne ut hva du er god til og så holde deg til det; å finne en mening, opplevelsen av «flow» eller kreativ drivkraft; å være en del av en gruppe og av samfunnet – og det handler om positive følelser.

Aristoteles etikk betegnes som dygdsetikk, hvor hovedpoenget er å kultivere dygdene.

Antikkens begrep om dygd eller dyd er noe annet enn de norske ordene dydighet, og dydig. Det greske begrepet betyr «gode karakteregenskaper», som eksempelvis modighet eller gavmildhet.

Bortkastede talenter

Hall prøver å gjøre «dygdsetikk» – som hun mener er et noe pompøst begrep – mer tilgjengelig. Det handler om å hjelpe alle, inkludert deg selv, til å oppfylle sitt menneskelige potensial.

Å ha en dygd eller å være dygdig, handler ikke så mye om medfødte karaktertrekk, som det handler om vaner som vi kan lære oss gjennom øvelser. For Aristoteles er det et poeng at mennesker skal blomstre og realisere talentene sine. Noen medfødte talenter krever mer trening enn andre. Man kan ha et medfødt musikalsk talent, men man blir uansett ikke flink før man øver seg.

Aristoteles begrep om potensialitet blir behandlet i Halls bok.

Det var ikke bare før i tiden folk ikke nådde sitt potensial, også i dag er det altfor mange som kaster bort talentene sine, ifølge Hall. Her mener hun at dagens foreldre ofte forsømmer seg. De gir avkommet nok kjærlighet, men glemmer å lære barna noe av det viktigste de vil ha bruk for i livet: Å hjelpe dem å finne ut hva de skal bruke livet sitt til.

Finne barnets potensial

Hvis man identifiserer hva barnet liker og er god til, kan dette være en guide til hvilken retning eller karriere de bør velge i fremtiden. Å eksponere barn for ulike aktiviteter og stimuli, for så å se etter tegn på entusiastisk respons og hva som faller i smak, er ikke så veldig vanskelig, skriver hun.

Likevel er det overraskende få foreldre som hjelper barna sine med å identifisere sine naturlige talent, mener hun. Selv blant Halls «hyper-utdannede» venner er det altfor mange som bare overfører egne forestillinger om det gode liv, eller hva som er en bra karrierevei, på barna.

Det de istedenfor bør gjøre, er å finne ut hva barnet faktisk liker å gjøre og er god til. For det er få ting som er viktigere enn å finne ut hva hvert enkelt individ er potensielt god på.

Når man legger planer for fremtiden, bør glede være et ledende prinsipp. Aristoteles har merket seg at de som har glede av et arbeid nesten alltid er flinke til det. Derfor er aktiviteter som gir oss glede det vi bør strebe etter. Hemmeligheten er å finne ut hva du liker å gjøre og har anlegg for, og så holde deg til det. Det er lettere sagt enn gjort.

Aldri for sent

Ikke bare barn trenger hjelp til å identifisere talentene sine. For det er aldri for sent å lære og realisere potensialene sine, mente Aristoteles, som selv skiftet karriere flere ganger i voksen alder. Han var rundt førti år da han tilbragte en tid på øya Lesbos hvor han drev naturvitenskapelige studier. Etter det ble han lærer. Og da han var nærmere femti, flyttet han til Athen og etablerte sin egen skole, Lyceum.

Selv om Edith Hall er «evangelisk» i sin tilslutning til Aristoteles lære, er hun som alle andre religionstilhengere: Hun plukker ut det hun synes er bra og utelater det hun ikke synes passer.

Hun tilgir Aristoteles for hans syn på slaver og kvinner (de var sett på som eiendeler og skulle ikke ha samme rettigheter som frie menn). Hun er overbevist om at han ville hatt et annet syn dersom han hadde levd i dag.

Gamle filosofer er moderne

Hall er en av mange som skriver bøker om gamle filosofer. Filosofer har nettopp tenkt gjennom de store spørsmålene og er opptatt av liv, død og alt det mellom. Derfor er det naturlig at deres tanker om de store spørsmålene kan hjelpe oss med noe av det vi selv fomler med i livet.

Særlig når disse betraktningene aktualiseres, blir det klart at tankene til filosofer som levde for lenge siden fortsatt er verdifulle for dagens mennesker. I det siste har vi derfor sett flere såkalte selvhjelpsbøker hvor filosofer som Adam Smith og Stoikerne skal hjelpe oss til et bedre liv. Men «ingen» liker å innrømme at de liker selvhjelpslitteratur. Da Agnes Ravatn skrev Operasjon sjøldisiplin, om hvordan vi skal motstå fristelser som blant annet internett byr på, ble den presentert som «sjølvhjelpsboka for deg som ikkje kan fordra sjølvhjelpsbøker».

Aristoteles´ Way er også en selvhjelpsbok for de som ikke liker selvhjelpsbøker. Professor Edith Hall gjør en utmerket jobb med å gjøre gammel gresk kunnskap høyaktuell for de av oss som ikke har muligheten til å studere de opprinnelige tekstene.

Dødsleieanger

Å tørre å sette ord på drømmer og ambisjoner er avgjørende, for ingen ligger vel på dødsleiet og angrer på at de prøvde å etterleve drømmene sine, tror Hall. For hva kommer vi egentlig til å angre på når vi ligger for døden?

Hall ser likheter mellom Aristoteles tanker og budskapet i boken The Top Five Regrets of the Dying (2012). Her skriver sykepleieren Bronnie Ware, som jobbet med døende, om hva pasientene hennes angret på når de lå på dødsleiet.

Og hva angret de på?

De skulle ønske de hadde lagt mer innsats i å beholde vennskap. De skulle ønske de hadde tillatt seg selv å være lykkeligere. Og så skulle de ønske de hadde hatt mot til å leve sitt eget liv og være tro mot seg selv, i stedet for å oppfylle andres forventninger.

Å ha bevissthet om egen dødelighet har alltid vært viktig for lykken, og det var ett av Aristoteles’ viktige poeng. For døden kan lære oss hva det er verdt å satse på. Å se mot slutten kan hjelpe oss til å gjøre det Aristoteles vil at vi skal: Å leve på beste måte.

Vil du finne ut mer om Aristoteles og hans relevans for humanister i dag? Les også Humanismens ideer: Filosofen som jordet tenkningen i den fysiske virkeligheten