Er det noe vi trenger akkurat nå, er det en oppskrift på hvordan beholde roen. En ny bok med tittelen Stoisk ro – livsvisdom for vår tid virker derfor være midt i blinken. Fri tanke ringer opp forfatter og filosofisk praktiker Jens Oscar Jenssen – fra hjemmekontor til hjemmekontor – hvor han nettopp har sysselsatt sin femåring med en film.

– Jeg må jo stille det nærliggende spørsmålet, klarer du å ta denne situasjonen vi står i nå nettopp stoisk?

– Ja, det er en fin øvelse. Det er akkurat slike situasjoner som dette – altså vanskelige situasjoner, store utfordringer – stoisismen ble utviklet for å takle, så det er en gylden mulighet til å teste de gamle stoikernes visdomsråd. Stoisk filosofi er egentlig «livstrening» – trening i å kunne leve et godt liv, uavhengig av ytre omstendigheter, svarer Jenssen.

Hva er et godt liv?

«Hun tok det med stoisk ro.» Vi kjenner uttrykket, men mange har kanskje ikke reflektert særlig over hvor det kommer fra. Stoisismen er en filosofisk skole som oppstod i antikkens Hellas på 300-tallet før vår tidsregning og ble videreutviklet av blant annet den romerske filosofkeiseren Marcus Aurelius (død 180). Aurelius levde – og døde – under , som skal ha tatt livet av omkring fem millioner mennesker. Hans Meditasjoner er en av grunnbøkene i stoisismen, og handler om hvordan møte død, pest og menneskelig lidelse med – stoisk livsmestring. De første stoikerne finnes det ingen skrifter etter, bare andres gjengivelser, men de romerske «senstoikerne», som Seneca, Epiktet og Aurelius, etterlot seg en rekke skrifter.

I boka formidler Jenssen stoisk filosofi gjennom en dialog mellom en elev og en erfaren filosof med utgangspunkt i spørsmålet om hva et godt menneskeliv er – på mange vis det grunnleggende spørsmål for et hvert menneske. For å få svar på dette spørsmålet må først en rekke andre spørsmål besvares, som «hva er et menneske?», «Hva er menneskets natur?» og så videre. For hvordan kan vi forstå hva et godt menneskeliv er, uten å først forstå hva et menneske er? Gjennom denne dialogen presenteres stoisismens verdensanskuelse og synet på menneskets plass i dette.

Naturen bare er

Stoisismen postulerer ingen gud, ingen skapelse, men at Naturen (det vil si alt som er) alltid har vært og at den ikke har noen kalkulerende agenda. Naturen er verken god eller ond, den bare er. Og alt i naturen vil ønske å være i tråd med sin natur – også mennesket. Men som mennesker har vi en kroppslig natur (vi er dyr) og vi har en erkjennende natur (vi er mennesker), sier stoisismen. Vi er et erkjennende dyr, men også et erkjennende sosialt dyr og en individuell utgave av arten. Men først og fremst er vi en del av naturen. Så ifølge stoisismen består menneskenaturen av vår erkjennende sosiale natur; vår erkjennende individuelle natur og vår erkjennende universelle natur.

Stoikeren vil si at vi mennesker først og fremst er deltakere i den store sammenhengen – i Natur – deretter er vi våre andre identiteter, del av samfunn, familie og venner, kropp og sinn. Vår sosiale natur får oss til å føle tilhørighet – på ulike nivå – men vår erkjennende natur henger ikke alltid med, poengterer Jenssen:

– Denne situasjonen vi er i akkurat nå er en gylden mulighet til å reflektere over stoikernes poeng om at vi som sosiale dyr lever innenfor menneskelige, sosiale sammenhenger som ikke bare er begrenset til familier, venner, eller nærsamfunn. Dette er en krise på artsnivå, som viser oss at vi påvirker hverandre og lever i sammenheng med andre medlemmer av arten vår, på tvers av landegrenser. ¬Fordi de insisterte på å se ting fra Naturens perspektiv, heller enn fra kulturens perspektiv, sa stoikerne at mennesket dypest sett er en kosmopolitt – en borger av kosmos og ikke av en stat. Dette er det første uttrykket for den tanken som senere utviklet seg til ideen om universelle menneskerettigheter.

Sann erkjennelse

Stoisismen legger til grunn at vekst og utvikling i erkjennelse er det «overordnede gode» for mennesket og for menneskeheten. Det er i hvert fall forutsetningen for å leve et godt liv, ifølge læreren i Jenssens bok. Og da har vi behov for sann erkjennelse av oss selv, av vår «Menneskelige natur», og ikke la oss styre av kroppens eller kulturens «rammeverk». Å tilfredsstille det kroppen begjærer kan jo fort gi oss overdose av for eksempel sukker og fett, mens kulturens konklusjon på hva et godt liv er varierer med tidens strømninger og er ikke nødvendigvis sant. Vi bør i alle fall ikke godta kulturens konklusjoner uten å undersøke dem grundig og reflektere over hvorvidt de faktisk kan levere det de lover i det lange løp.

Det som er godt for mennesket er å leve i tråd med vår erkjennende universelle natur. Og det er her stoisismens praktiske filosofi kommer inn, nemlig kontrolldikotomien.

– Det første prinsippet i stoisismen er det å skille mellom det som er innenfor din kontroll og det som er utenfor din kontroll. Det er for mange essensen i stoisismen, forklarer Jenssen.

– Hvis du ønsker å være lykkelig, må du lære deg å se forskjellen på de to domenene. Visse ting har Naturen forordnet slik at de er innenfor vår kontroll og derfor «opp til oss», mens det aller meste i livet faktisk er utenfor vår kontroll, og det må vi forsone oss med, hevder stoikerne. Men det som alltid er innenfor vår kontroll – uavhengig av ytre omstendigheter – er hvordan vi responderer.

Fokuser på det du kan kontrollere

Han viser til en metafor fra boka som er mye brukt i idrett: nemlig det å fokusere på oppgavene heller enn resultatet. Våre forsøk på å kontrollere resultatet gir bare frykt og engstelse, for resultatet er langt utenfor vår kontroll.

– Men vi kan fokusere på det vi kan gjøre noe med, det som er «opp til oss» i situasjonen, og forholde oss til det som ikke er «opp til oss» slik som det faktisk er – utenfor vår kontroll. Dette er den første nøkkelen til et liv i sinnsro, ifølge stoikerne. Epiktet sa det slik: Dersom du ønsker å forstå hvorfor noen er sint, bekymret eller grepet av angst, kan du bare spørre deg selv «Hva er det denne personen forsøker å kontrollere som er utenfor hans eller hennes kontroll?» Jeg tror dette såkalte «kontrollskillet» kan være nyttig å ta med seg i møte med en situasjon hvor det kan bli panikkartet stemning, sier Jenssen.

– På tross av at du ikke ønsker å bli smittet av viruset – du kan ha tatt alle forholdsregler – er det likevel mulig at du blir smittet. Det er fordi smittepotensialet til dette viruset dypest sett er «utenfor din kontroll», vil en stoiker påpeke. Dette er noe vi bør bruke litt tid på å forsone oss med like godt først som sist – dersom vi ikke ønsker å leve i unødvendig uro og engstelse, og forårsake en vanskeligere situasjon for de rundt oss. Epidemier er en naturhendelse; alt liv rammes av sykdommer, og mennesket har selvfølgelig aldri vært noe unntak. Muligheten for at vi kan bli alvorlig syke har alltid vært en livsbetingelse både for mennesker, andre dyr og planter. Sykdom er en livsbetingelse er utenfor vår kontroll, men hvordan vi responderer på sykdom er likevel vårt ansvar – det er opp til oss.

Tidlig i boka Stoisk ro finner vi to stoiske øvelser som er ment å hjelpe oss å «respondere på våre livsbetingelser» på en konstruktiv og avklaret måte: Den ene er det å skrive en bestemt form for drøftende dialog med seg selv – som jo er det Jenssen har gjort i boka. Det andre er det å skrive dagbok der man reflekterer over hvilke utfordringer man vil støte på gjennom dagen og hvordan man ønsker å møte dem med sine verdier, og så ved dagens slutt evaluere hvordan man har møtt dagens utfordringer.

Holder det den lover

– Hva var det som fikk deg til å skrive bok om stoisismen?

– Stoisismen er en filosofi som ble utviklet for at hvem som helst skal kunne ta den i bruk i sitt liv. Jeg opplever at den fungerer – at den kan levere det den lover. Jeg jobber som filosofisk praktiker, og stoisk filosofi ble opprinnelig formidlet i form av det vi i dag kaller filosofisk praksis. Det handler egentlig om å bruke filosofi som psykologi.

Stoisismen er en unik filosofi på denne måten, mener han.

– I dag ser man som regel på filosofi som et teoretisk universitetsfag. Opprinnelig handlet filosofi om å gjøre seg selv mer livsdyktig.

– Ser du deg selv som stoiker da?

– Nei, av respekt for den gamle tradisjonen gjør jeg ikke det. Men poenget med denne boka er å vise at det er veldig mye i den opprinnelige læren som vi i dag kan – og bør – la oss inspirere av.

Og det tror han er mulig for alle og enhver.

– Hvem som helst kan tilegne seg stoikernes visdomsnøkler. Det er en realistisk filosofi, som kun handler om å ordne sinnet sitt i tråd med hvordan ting faktisk er fra Naturens side. Det er en veldig enkel lære, og det er den enkelheten som er tiltrekkende.

Ikke minst er det noe de mange moderne selvhjelpsbøkene basert på stoisismen viser.

– Men det hele krever selvsagt at man ønsker å forbedre seg selv, at man ønsker å lære av erfaring, og at man ønsker å bli en bedre utgave av seg selv. Som jeg skriver i boka, mente stoikerne at vi mennesker – i likhet med alle andre arter – egentlig alltid ønsker å leve så godt vi kan. Vi vet bare ikke alltid hvordan vi skal få det til. Ifølge stoikerne er problemet vårt at vi lar oss forvirre av de ideene vi vokser opp med og av kroppslige instinkter, istedenfor å bruke sinnet vårt på riktig måte.

Stoisismen har satt flere spor etter seg i vestlig tenkning enn vi kanskje tenker på i det daglige. Seneca, Epiktet og Markus Aurelius’ skrifter er sin tids selvhjelpslitteratur, som seinere kristne munker og nonner verdsatte og videreførte som viktig livsvisdom. Filosofer som Baruch Spinoza var i veldig stor grad påvirket av stoikerne, og i nyere tid er kognitiv adferdsterapi og mindfullness-filosofien tydelig inspirert av stoisisme.

Kultivere visdom

– Men det er som om det er noe i stoisismen som går imot det å ville forsøke å forandre ting i verden. Hva sier stoisismen om det å forandre urettferdighet i verden?

– Det er ved å handle i tråd med «det Menneskelige» i et hverdagsliv – i tråd med vår erkjennende og sosiale natur – at man på lang sikt forandrer verden, mente stoikerne.

Det er altså gjennom å gjøre seg selv til et bedre menneske at man kan forandre verden.

– Og «det Menneskelige» – det som gjør oss forskjellige fra andre dyr – er først og fremst vår «erkjennelsesevne», mente de gamle stoikerne. I et menneskes tilfelle er det umulig å handle godt, uten først å ha erkjent hva som faktisk er godt.

Jenssen forklarer at det altså er slik at vi først må forstå hvorfor mennesker handler på måter som forårsaker andre lidelse – og hvorfor vi handler på måter som forårsaker oss selv lidelse – dersom vi skal ha noe håp om å utgjøre en konstruktiv forskjell i lengden.

– Ifølge stoikerne er grunnen til all psykologisk uro og lidelse at vi mangler visdom – vi er forvirret med hensyn til hva som faktisk dypest sett er godt og dårlig for oss. Det er derfor selverkjennelse alltid kommer først i menneskets tilfelle, slik jeg til stadighet understreker i boka. Selverkjennelse er det eneste som i praksis skaper varig endring, og som gjør oss i stand til å handle rett, selv under ytre press.

– Ytre press er alltid testen på hva slags verdier vi egentlig står for. Du får ikke en bedre verden gjennom å flytte A til B, dersom ingen forandrer de underliggende årsakene til hvorfor verden er som den er. Det er derfor stoikerne tenker på visdom – forståelse av hva som dypest sett er godt og dårlig for et menneske – som det eneste meningsfulle livsmålet. Man må fjerne sin egen forvirring, før man kan hjelpe noen andre å fjerne sin.

Memento mori

En viktig del av stoisismen er håndtering av vår frykt for døden.

– Det er den dypeste frykt i mennesket, og den er veldig farlig for arten vår. Jeg vil overleve, så jeg karrer til meg så mye dopapir jeg kan! Så lenge vi reagerer slik, kan ikke menneskeheten utvikle seg. Vi må tenke mer kollektivt i ytterste konsekvens, ettersom vi er en sosial art – en art som lever i innbyrdes påvirkning og avhengighet med andre artsmedlemmer. Da er blant annet det å forsone seg med døden viktig. Det verste som kan skje, er ikke å dø, men å møte døden på en umenneskelig måte, mente stoikerne. Man må lære seg å bli venn med døden.

– Hvordan blir man det?

– Dette skriver jeg mye om i boka. Det er viktig at vi forsoner oss med døden både på et individuelt nivå og på et kollektivt nivå, ifølge stoikerne. Hvis vi ønsker å være gode mennesker for oss selv og for andre – selv i møte med ytre utfordringer som nå – må vi kvitte oss med den form for dødsangst som gjør at vi alltid, i ytterste konsekvens, vil sette vår egen overlevelse og helse foran alt mulig annet. Derfor snakket de gamle lærerne mye om døden – og forsøkte å ufarliggjøre den. De ønsket å hjelpe oss med å ordne verdiene våre slik at Menneskeheten kan realisere sitt iboende potensial for sameksistens. Når vi slik som nå blir utfordret på noe av det mest grunnleggende i menneskelivet, og reagerer som om det var en slags overraskelse at vi faktisk kan dø, er det et faresignal. Stoikerne ville sagt: Dere visste vel at dere er dødelige, at sykdom kan skje – så hvorfor har dere ikke forberedt dere psykologisk på dette, slik at dere unngår å skape en situasjon som er farlig for alle?

– Vi vil jo ikke høre slikt, og det er derfor stoikernes spissformulerte, nøkkelprinsipper ble kalt paradokser. De sier det stikk motsatte av hva dyreinstinktene våre sier. Stoikerne mente at menneskelig vekst og utvikling til syvende og sist handler om å gå forbi instinktene – gå forbi dyreprinsippene, og bli Mennesker. «Menneske» er ikke noe vi allerede er, men et potensial vi kan realisere.

Selv opplever han at det å skrive denne boka har gjort ham mer stoisk.

– Det har vært en veldig lærerik prosess for meg. Det er en filosofi som handler om å håndtere akkurat slike situasjoner vi er i nå.