Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Foto: Siri Dokken (Illustrasjon)

Foto: Siri Dokken (Illustrasjon)

Humanismens ideer:

Filosofen som jordet tenkningen i den fysiske virkelighet

Serien om humanismens ideer avsluttes med Aristoteles, ofte utropt til verdens mest innflytelsesrike filosof. Han var ingen empiriker i moderne forstand, men med sitt syn på virkeligheten la han grunnlaget for empirisk vitenskap.

Publisert:

Den vestlige filosofiens historie rommer to relativt korte epoker, hver på rundt 150 år, da det skjedde en eksepsjonell oppblomstring av nye tanker og ideer. Den første av disse fant sted på tampen av bystaten Athens storhetstid i årene 450 til 300 før vår tidsregning, da Sokrates, Platon og Aristoteles gjorde seg gjeldende. Mens den andre inntraff to tusen år senere i det nordvestlige Europa etter religionskrigenes slutt midt på sekstenhundretallet, og varte fram til attenhundretallet.

En standard for senere tenkning

For livssynshumanister er sistnevnte epoke, som er blitt kalt «fornuftens tidsalder» og som rommer opplysningstiden, særlig interessant. Det tar denne artikkelserien høyde for. Men også filosofiens første blomstringstid i antikken må vies oppmerksomhet. For da ble det satt en standard for all senere tenkning som også opplysningsfilosofene forholdt seg til.

Jeg startet derfor med Sokrates, som var etikkens grunnlegger og den som først ga en utførlig demonstrasjon av kritisk tenkning. Aristoteles opponerte på sin side mot Platons idélære og jordet sin tenkning i den fysiske virkelighet, på et vis som ga grunnlag for empirisk vitenskap. Han var også den som gjorde logikk til en egen filosofisk disiplin, og som formulerte en dydsetikk som ble svært innflytelsesrik. Alt dette gjør ham relevant for sekulær humanisme, og vel verdt en egen artikkel.

Platons problematiske idélære

Renessansemaleren Rafael har anskueliggjort kontroversen mellom Platon og Aristoteles på et slående vis i sitt veggmaleri «Skolen i Athen» (1509–11) i et av Vatikanets palasser. Her er Platon og Aristoteles blikkfanget, der de ivrig diskuterende skrider mot oss fra en praktfull søylegang. Den aldrende Platon peker insisterende opp mot himmelen – mot en evig og uforanderlig idéverden – mens Aristoteles, som er i sin beste alder, peker rett fram, mot oss og den øvrige empiriske verden.

Det spørsmålet Platon og Aristoteles var særlig opptatt av, er: Hva er kunnskap?

Platon kom til at vi bare kan ha kunnskap om det som er uforanderlig. Og siden alt i den fysiske, sansbare verden er i stadig endring, kan denne ikke være noen kilde til kunnskap. Det kan bare den rene intellektuelle innsikt være, siden den alene rommer allmenne begreper som må ha sitt utspring i en oversanselig idéverden, som da må være evig og uforanderlig.

Ifølge Platon er det i kraft av denne idéverdenen vi finner orden og struktur i det som ellers ville ha vært et rent kaos av sanseinntrykk. Det er i kraft av intellektets innsikt i stolens idé og hestens idé og hva det måtte være, at vi kan skjelne mellom de enkelte gjenstander og vite hva de er. Dessuten har allmennbegreper av etisk, religiøs og estetisk art – som Det sanne, Det gode og Det skjønne, samt de både etiske og intellektuelle dyder – sitt utspring i idéverdenen. Allmennbegreper og de tilhørende etiske og estetiske verdier har dermed sin egen, selvstendige eksistens, uavhengig av den menneskelige bevissthet.

En betimelig korrigering

Dette kunne ikke Aristoteles gå med på.

Vel er det slik at sanseerfaring alene ikke gir oss kunnskap, fordi sanseinntrykk må ordnes ut fra allmenne begreper som ikke selv er sansbare, for å bli til et begripelig hele. Men at vårt intellekt er eneste kilde til kunnskap, og at vi uavhengig av den fysiske verden må lære oss å skue, på et spesielt dialektisk vis, en uforanderlig og oversanselig idéverden – nei, dét blir for drøyt. Selv om intet i den fysiske verden er uforanderlig, må denne like fullt anerkjennes som en kilde til kunnskap, i tillegg til intellektuell innsikt og refleksjon.

Aristoteles blir ikke dermed en empiriker i moderne forstand. Han forble så pass påvirket av Platon at de lærde i flere hundre år har diskutert om han snarere var en platoniker light enn en som brøt med sin læremester. Uansett er det liten tvil om at Aristoteles jordet sin tenkning i den fysiske verden, og slik hindret den i å ta helt av i en himmelvendt, esoterisk og religiøst influert retning. Denne høyst betimelige korrigeringen – som innebærer at filosofisk tenkning ikke kan gå helt på tvers av alminnelig, sunn fornuft og empiri – skulle få stor betydning for den vestlige filosofiens videre utvikling.

Den gylne middelvei

Dette handler også om en forskjell i filosofisk temperament. For der Platon må kunne kalles en tenkningens ekstremist med sin ensidige vektlegging av intellektuell innsikt, og med sin tilhørende nedvurdering av den fysiske verdens verdi og betydning, tilkjennegir Aristoteles en rotfestet aversjon mot ekstreme standpunkter.

Følgelig sverger han til «den gylne middelvei», både i spørsmålet om hva som er kunnskap – der hans middelvei befinner seg et sted mellom de to ytterpunktene «Sanseerfaring alene er kilden til kunnskap» og «Intellektuell innsikt alene er kilden til kunnskap» – og i etikken, der han definerer en dyd som den gylne middelvei mellom to laster.

Dermed kan Aristoteles fremstå som en kompromissets mann, og som litt vel forsiktig og kjedelig, stilt opp mot Platons djerve vyer. Han kan heller ikke matche Platons store poetiske og dramatiske talent, som gjør sistnevntes skrifter til en fryd å lese. Vi forføres ikke av Aristoteles' prosa, som virker tørr og snusfornuftig i forhold.

Ikke tannløs, men krevende

Men Aristoteles' angivelige snusfornuft er ikke så tannløs og kjedelig som den først kan gi inntrykk av å være. Hans gylne middelvei er nemlig ikke noe forsiktig kompromiss, men ligner mer på det å skyte på blink: Å bomme er lett, mens det å treffe blinken er vanskelig og krever såvel intellektuell refleksjon som praktisk læring.

Særlig det å handle i overensstemmelse med dydene, er noe som må læres. Vil man bli et dydig eller dugelig menneske, fordres praktisk øvelse i dagliglivet. Det er en slik aktivitet – å gjøre ting, å øve seg – Aristoteles kaller praxis. Mens den rene tenkning er theoria, og det å lage ting poiesis. Med sin sterke vektlegging av praktisk læring skiller Aristoteles seg ut fra Platon, som synes å mene at intellektuell innsikt alene er det som trengs for å bli dydig eller dugelig.

En gudløs legesønn

Aristoteles' nøkterne grunnholdning henger trolig sammen med at han var legesønn. Dette kan også ha ført til at han ikke var særlig religiøs. På et vis vi moderne mennesker kan nikke gjenkjennende til, motsatte de hippokratiske leger seg alskens overnaturlige forklaringer på sykdom og liv og død, og fremholdt at alt dette handler om naturlige prosesser som det ikke er noe mystisk med.

At de hippokratiske leger fikk skarp konkurranse av tempelprester som dyrket legeguden Asklepios, og som behandlet sine pasienter ved å spille hemningsløst på placeboeffekten, skjerpet nok den ikke-religiøse slagsiden til de vitenskapelig anlagte leger. Samt den utpregede sansen for empiriske undersøkelser som Aristoteles brakte inn i sin filosofi.

Ingen empiriker i moderne forstand

Det er imidlertid en betydelig forskjell mellom Aristoteles' forståelse av empiri og den som moderne vitenskap har utviklet. Når Aristoteles betoner nødvendigheten av å observere ulike naturfenomener, handler dette mest om å passivt betrakte disse – og ikke om å aktivt utforske dem på et eksperimentelt vis. Selv om Aristoteles var utpreget empirisk for sin tid, hadde han en tro på fornuftens selvstendige evne til å finne ut av verdens beskaffenhet som ikke er gangbar i moderne vitenskap.

For eksempel hevdet han at legemer faller fortere til bakken jo tyngre de er, siden dette virker både logisk og fornuftig. Alle tok derfor dette for gitt inntil Galileo Galilei nærmere to tusen år senere fant på å teste denne antakelsen ved å slippe kuler av ulike størrelser og slag fra det skjeve tårnet i Pisa. Det hans medhjelpere nede på bakken da kunne observere, var at kuler som ble sluppet samtidig, også landet samtidig. Om den ene var tyngre enn den andre, eller lagd av metall og ikke av tre, spilte ingen rolle for hvor fort de falt. Dermed hadde man på et empirisk vis påvist at Aristoteles tok feil.

Et ufortjent dårlig rykte

Her er vi inne på forhold som har gitt Aristoteles et dårlig rykte blant livssynshumanister. For i «fornuftens tidsalder» fremstår Aristoteles som den store, bakstreverske autoritet. Det var da han fikk den utakknemlige rollen som en fremskrittets fiende og en pavekirkens filosof som angivelig var ufeilbarlig og hadde sagt alt som var verdt å vite på naturfilosofiens område. Noe som ikke viste seg å stemme.

Men det blir urimelig å laste Aristoteles for hvordan han ble oppfattet og brukt av andre lenge etter sin død. Han ville neppe ha likt å bli utropt til en ufeilbarlig autoritet, slik de katolske teologer gjorde. Noen dogmatiker var han ganske sikkert ikke, selv om han valgte den monologiske forelesningen, og ikke den dialogiske utspørringen, som sin uttrykksform.

Dannet sin egen skole

Sokrates' bud om at den som ikke undersøker sine tanker igjen og igjen, henfaller til dogmatisk slummer, må Aristoteles ha hatt i ryggmargen, selv som han levde to generasjoner senere. Det er også utenkelig at han ikke lyttet til innvendinger, all den tid hans nye spesialitet var å gjøre sine studenter til et forskningsfellesskap for innhenting av empirisk informasjon og drøfting av ulike synspunkter.

Det skjedde særlig etter at han i 335 stiftet sin egen skole i bygningen Lykeion (eller Lyceum), som ble et alternativ til Platons Akademi. Der fikk han for vane å vandre rundt mens han underviste, og av den grunn ble hans studiested best kjent som «Den peripatetiske skolen», etter det greske ordet for å gå eller vandre. Det førte i sin tur til at alle senere omreisende filosofer ble kalt peripatetikere.

Filosofiens store ordensmann

Aristoteles' store styrke – som viste seg å bli et tveegget sverd – var at det han skrev, virket så veloverveid og fornuftig og innlysende at man i ettertid knapt fikk seg til å tvile på noe av dette. En faktor som ytterligere forsterket et slikt inntrykk, var hans selvbestaltede rolle som filosofiens store ordensmann. På et sirlig og veloverveid vis inndelte han filosofien i ulike disipliner – i logikk, metafysikk, etikk, poetikk, retorikk, politikk, kosmologi, samt i en lære om sjelen og om fysikken eller den fysiske virkelighet – og skrev utførlige, kloke verker om hver av disse.

Til sammen utgjør dette et imponerende verdensbilde som virket nærmest uangripelig i all sin hierarkiske orden og logiske sammenheng. I den grad vi kan snakke om en snusfornuftens forførende kraft, gjelder det for Aristoteles' samlede verker.

Det var da også dette som fikk katolske teologer til å omfavne hans verker, etter at de var blitt gjenoppdaget i Vest-Europa på elleve–tolvhundretallet og oversatt til latin (mens Platons verker ikke ble gjenoppdaget før på fjortenhundretallet). Fra at Aristoteles først ble avvist som noe kjettersk kom den nytenkende teologen Thomas Aquinas til at et så fornuftig verdensbilde måtte være korrekt. Og derfor med nødvendighet måtte samsvare med Skriftens ord, selv om det på vesentlige punkter ikke gjorde det.

En skjebnens ironi

I dette ligger en skjebnens ironi, siden Aristoteles jo ikke var religiøs. Teologiske spørsmål er omtrent det eneste han ikke fant det bryet verdt å diskutere. Han interesserte seg lite for gudenes gjøren og laden, og mente at hvis disse fantes, ville de ha nok med seg selv og neppe bry seg om oss mennesker i særlig grad. I tråd med dette hevdet Aristoteles – stikk i strid med Skriftens ord – at jorden og universet alltid har eksistert, og ikke er blitt skapt av noen gud eller guder.

Dessuten hevdet Aristoteles – stikk i strid med både Platons lære og Skriftens ord – at sjelen ikke er udødelig, men et blott og bart livsprinsipp og noe som dør sammen med legemet. Alt levende – ikke bare mennesket, men også planter og dyr – har sjel, om enn av ulike slag. Alt dette voldte hodebry for Thomas Aquinas og de øvrige som aktet å gjøre Aristoteles til kristenhetens fremste filosof.

Verdensbilder kommer og går

Hvor fornuftig og uangripelig Aristoteles' verdensbilde enn virket, så ble det most i stykker i løpet av «fornuftens tidsalder». Dette fikk universitetene til å skake i sine intellektuelle grunnvoller. Denis Diderot var blant dem som opplevde denne angstfylte uvissheten på nært hold under sine studier ved Sorbonne-universitetet i Paris midt på syttenhundretallet. Men for hans del ga denne uvissheten et nytt og befriende spillerom for filosofisk eksperimentering.

Siden den tid har det newtonske, mekanistiske verdensbildet erstattet det mer organisk helhetlige aristoteliske. Men også det newtonske verdensbildet blitt korrigert og utfordret, både av relativitetsteorien og kvantefysikk. Og nå, i våre dager, utfordres det i tillegg av en økologisk basert forståelse av hvordan alt henger sammen med alt, der rent mekanistiske årsak- og virkning-forklaringer ofte kommer til kort.

Empiriske sannheter er ikke evige

Kanskje kan denne stadig sterkere vektleggingen av økologi og biologi føre til at Aristoteles' verker blir lest med fornyet interesse, siden de nettopp vektlegger organiske, helhetlige sammenhenger. Selv om han i mangt og mye tok feil, både i sin ufullstendige empiri og i sin tilhørende tro på fornuftens evne til å finne ut av ting på egen hånd, bør vi bli mindre tilbøyelige til å avskrive ham som avleggs og «den som tok feil», slik nittenhundretallets analytisk orienterte filosofer så glatt har gjort.

Uttaler man seg om empiriske anliggender, ligger det i sakens natur at man ikke fremlegger evige sannheter, men antakelser som det er opp til senere forskere å korrigere og komplettere. En tenkers eller forskers storhet blir ikke mindre av den grunn. Som en forskningsfelleskapets og de empiriske undersøkelsers grunnlegger fortjener Aristoteles stor aktelse, ikke minst hos livssynshumanister. Det er ikke uten grunn at Aristoteles ofte utropes til den største og mest innflytelsesrike filosof som har levd.

Dydsetikken står seg godt

Der Aristoteles stadig har relevans, og der man vanskelig kan si at han tok feil, selv om man måtte være uenig, er i etikken. Boka han skrev til sin sønn Nikomakos, og som derfor er blitt kalt «Den nikomakiske etikk», er fortsatt et av etikkens hovedverker. Her utdyper Aristoteles sin dydsetikk og sin forståelse av mennesket som et sosialt vesen, der gode nærmiljøer og ulike arenaer for livsutfoldelse er helt vesentlig for hver og éns selvutvikling.

Også vennskap gjøres til gjenstand for noen dypsindige betraktninger som ikke er gått ut på dato. Det har heller ikke hans overordnede spørsmål om hva som gir oss lykke og sjelefred gjort. Alt dette er av stor livssynshumanistisk relevans, og noe en opplysningsfilosof som Diderot innså betydningen av. Om katolisismen aldri så mye har innlemmet aristotelisk og stoisistisk dydstenkning i sin lære, er og blir dette en førkristen filosofisk skatt som også livssynshumanister bør vite å verdsette.

*****

Videre lesetips

Enhver innføringsbok i filosofiens historie har en fyldig omtale av Aristoteles’ tenkning, ikke minst de som brukes til ex.phil. og lignende. Trond Berg Eriksen: Undringens labyrinter. Forelesninger over filosofiens historie (Universitetsforlaget 2002) er her et tips.

Vil man lese et originalverk av Aristoteles på norsk, er Etikk, med utdrag av Den nikomakiske etikk, utgitt som paperback på Gyldendal, en god begynnelse.

Etter å ha utgitt Platons samlede verker på norsk, har Vidarforlaget utgitt hele ti norske oversettelser av Aristoteles-skrifter i de senere årene, med titlene Poetikk, Politikk, Sofistiske gjendrivelser, Om sjelen, Athenernes statsforfatning, Metereologien, Retorikk, Toposlære, Den nikomakiske etikk (komplett) og Aleksander-retorikken. Flere titler kommer nok.

Helge Svares lille bok Vennskap, utgitt på Pax i 2004, har noen gode betraktninger om Aristoteles’ tanker om ulike typer vennskap. Boka er utsolgt fra forlaget og må søkes i biblioteker.

Når det gjelder øvrig sekundærlitteratur, er det mye å velge mellom hvis man kan lese engelsk, tysk og fransk. På engelsk er The Cambridge Companion to Aristotle, redigert av Jonathan Barnes, en fin antologi som belyser ulike sider ved Aristoteles’ store forfatterskap.

Av de mer lettleste bøker finnes bl.a. Tom Morris: If Aristotle ran General Motors. The New Soul of Business, Henry Holt compony, 1997.

For spesielt interesserte kan Ronna Burger: Aristotle’s Dialogue with Socrates. On the Nichomachean Ethics, University of Chicago Press, 2008, være et tips.