Fornuftens store fornyer

FOTO: Siri Dokken (Illustrasjon)

Humanismens ideer:

Fornuftens store fornyer

Om Voltaire var opplysningstidens stjerne, var Immanuel Kant opplysningstidens kjempe. Han ga verden noen skjellsettende verk som endret vestlig filosofi. Og som gjorde ham til den største filosof siden Aristoteles.

Tekst:

Publisert:

Se bildet større

Morten Fastvold er humanist, filosof og forfatter.

Humanismens ideer del 9

IMMANUEL KANT
(1724—1804)
Preussisk opplysningsfilosof som satte mennesket i sentrum i både erkjennelsesteorien og etikken, og som utformet prinsippene for moderne menneskerettighetstenkning.

«10 sentrale tenkere for humanismen»

Selv om sekulær humanisme er en ung «isme» historisk sett, har den en intellektuell arv som går helt tilbake til antikken. I denne artikkelserien fra papirutgaven av Fri tanke presenterer filosof Morten Fastvold ti tenkere bak noen viktige ideer som humanismen har gjort til sine egne.

Denne artikkelen er ny og bare publisert på nett.

1. Sokrates
2. William av Ockham
3. Francisco Petrarca
4. Thomas Hobbes
5. Baruch Spinoza
6. Voltaire
7. Denis Diderot
8. David Hume
9. Immanuel Kant

Immanuel Kant kom fra små kår og bodde hele sitt liv i datidens hansaby Königsberg (nå Kaliningrad i den russiske eksklaven Kalingrad Oblast) helt øst i det tyske kongeriket Preussen. Han var et så intellektuelt begavet barn at presten i familiens pietistiske menighet sørget for at Immanuel fikk høyere utdanning.

Men noen kometkarriere gjorde den unge begavelsen ikke. Tvert imot tilbrakte Kant de første tjue årene av sitt akademikerliv som privatlærer i og utenfor Königsberg, og som «privatdosent» ved byens universitet. Der underviste han på timebasis i fag som logikk, metafysikk, rettslære, geografi og antropologi. Forelesningene hans, som han krydret med en ironisk form for humor, var populære.

Men først i en alder av 46 år fikk han fast stilling som universitetslektor. Og det gikk enda ti år før han publiserte sitt filosofiske gjennombruddsverk. Da hadde de fleste avskrevet ham som ‘den som ikke innfridde’. Men som vi skal se, var Kant det som gjerne kalles en «late bloomer».

Kjærligheten til metafysikk

I alle disse årene var det en sydende tankeaktivitet i den pertentlige og sterkt vanestyrte universitetslærerens hode. Der han på sin obligatoriske ettermiddagstur – og ellers – pleiet sin eneste store kjærlighet, som var metafysikken. Det gikk fra et begynnende svermeri til mer ekteskapelige krangler, og så til den uunngåelige skilsmissen. Da hadde han funnet mangler ved alle de kjente hovedposisjoner – rasjonalisme, empirisme og skeptisisme – og kommet til et punkt der han måtte tenke nytt.

I alle disse årene var det en sydende tankeaktivitet i den pertentlige og sterkt vanestyrte universitetslærerens hode

Enda en grunn til dette var et oppskakende og ytterst skarpsindig filosofisk verk av en viss David Hume, som vekket Kant opp av sin «dogmatiske slummer», som han selv formulerte det. Hume bestred nemlig fornuftens hegemoni, både i erkjennelsesteorien og i etikken, og dette så Kant seg nødt til å tilbakevise.

Et erkjennelsesteoretisk storverk

Resultatet ble et storverk som fikk filosofer i inn- og utland til å måpe. For maken til nytenkning på erkjennelsesteoriens område hadde man knapt sett. Verket, med tittelen Kritikk av den rene fornuft (1781), lanserte intet mindre enn en tenkningens kopernikanske revolusjon, for å bruke Kants eget, ubeskjedne uttrykk.

I stedet for å anta at vår bevissthet nærmest passivt gjenspeiler en ytre virkelighet som strømmer inn gjennom sansene, hevdet Kant at vår fornuft ordner disse sanseinntrykkene svært aktivt for å gjøre den ytre virkelighet til et begripelig hele. Dermed settes mennesket i sentrum, erkjennelsesteoretisk sett, tilsvarende det Kopernikus gjorde da han satte sola i sentrum i vårt verdensbilde.

Med den uunngåelige konsekvens at vi aldri kan erkjenne tingen slik den er i seg selv, «uberørt» av vår menneskelige forstand – das Ding an sich. Vi kan bare erkjenne tingen slik den etter forstandens bearbeiding fremstår for vår bevissthet – das Ding für mich.

Filosofiens manndomsprøve

Kant kalte sin nye form for erkjennelsesteori «transcendentale idealisme», og mente at han med denne hadde tilbakevist Humes skeptisisme. Samt påvist den newtonske fysikks gyldighet. Men at noe slikt kan oppnås ved å gi vår menneskelige forstand en aktiv rolle i konstitueringen av den ytre verden, er langt fra innlysende. Så har da også filosofer helt siden den tid hatt en stor diskusjon om det faktisk forholder seg slik.

Kants snirklete og omstendelige prosa (han medga at den ikke kan måle seg med Humes språklige eleganse) har ikke gjort oppgaven mindre krevende. For filosofer er det blitt en manndomsprøve å gi seg i kast med Kritik der reinen Vernunft, for å se hvor mye man klarer å begripe av den transendentale analytikk og deduksjon og dialektikk og alt det øvrige metafysisk spissfindige som denne tykke boka er spekket med.

Et tenkningens vulkanutbrudd

Kritik der reinen Vernunft (som han reviderte i 1789) ville alene ha sikret Kant en fremtredende plass i filosofihistorien. Men dette var bare begynnelsen på et tenkningens vulkanutbrudd der det ene skjellsettende verket etter det andre veltet fram i løpet av femten knappe år.

Dette var bare begynnelsen på et tenkningens vulkanutbrudd der det ene skjellsettende verket etter det andre veltet fram i løpet av femten knappe år.

I sitt andre hovedverk, Kritikk av den praktiske fornuft (1788), fremstiller Kant sin berømte pliktetikk, og i det tredje hovedverket, Kritikk av dømmekraften (1790), leverer han et vektig bidrag til estetikken, som da var en ny filosofisk disiplin. Dermed hadde han behørig omhandlet det sanne og det gode og det skjønne – filosofiens tre hovedbegreper helt siden antikken.

Foruten de tre «kritikkene», som er de ruvende søylene i Kants forfatterskap, skrev han et knippe mindre verker som også har stor filosofisk tyngde. Først da hans formidable intellekt begynte å svikte ved syttifemårsalderen, la han forfatterpennen til side. At Kant i disse høyproduktive årene også underviste studenter i tre—fire timer daglig, og fant tid til jevnlige samvær med venner, gjør prestasjonen desto mer overveldende.

Hva er fornuften god for?

I sterk kontrast til Hume er Kant en fornuftens iherdige forsvarer. Selv om hovedverkene starter med ordet «Kritikk», innebærer dette langt fra noen avstandstaken til fornuften, siden «kritikk» her må forstås i betydningen «undersøkelse». Hva er fornuften god for? Hvor går grensene for hva fornuften kan utsi noe om?

Her tar Kant et oppgjør med Platons og andres overmot på fornuftens vegne. Og trekker en klar skillelinje mellom de livsområder der fornuften og empirisk vitenskap har sin plass og de livsområder der dette ikke kommer til anvendelse, som troens område. Fornuften kan ikke gi svaret på alt. Men der den kan gi svar, er den vitterlig til å stole på.

Ifølge Kant har de rene fornuftsprinsipper ikke bare gyldighet på logikkens og naturvitenskapens område, men også i etikken

Ifølge Kant har de rene fornuftsprinsipper ikke bare gyldighet på logikkens og naturvitenskapens område, men også i etikken. Her omhandler Kant det han kaller den praktiske fornuft (til forskjell fra den teoretiske), og vektlegger vår fornuftsbaserte evne til å formulere våre egne regler for hvordan vi skal leve, samt allmenne retningslinjer for hvordan vi bør handle i de enkelte situasjoner.

Menneskets autonomi

Dette betegner han som menneskets autonomi, som er å gi seg selv regler eller lover for handling – til forskjell fra heteronomi, som er å følge regler som andre har laget, kanskje i blind lydighet, uten å overprøve dem med ens egen fornuft. Heteronomi er noe Kant har liten sans for. Det er vår evne til autonomi, og intet annet, etikken må tuftes på.

Kant avviser dermed alle forsøk på å basere etikken på psykologiske eller antropologiske eller naturalistiske faktorer, slik Hume og de aller fleste andre filosofer hadde gjort. For eksempel kan verken vår iboende streben etter lykke eller frykt for en brå og for tidlig død være etikkens grunnlag.

Det kategoriske imperativ

Etikken må i stedet bygges på noen helt allmenne fornuftsprinsipper som munner ut i det Kant kaller «det kategoriske imperativ». Som han gir fire formuleringer, der det mest kjente er at: Du skal ikke behandle andre blott og bart som et middel til å oppnå egne mål, men også som et formål i seg selv. Bare da anerkjenner vi de andre som fornuftsvesener med egne livsprosjekter. Og dermed deres verdighet.

Det kategoriske imperativ utsier også at hver og én av oss bør handle på et vis som kunne vært gjort til en allmenn lov.

Det kategoriske imperativ utsier også at hver og én av oss bør handle på et vis som kunne vært gjort til en allmenn lov.

Enkelt og greit uttrykkes dette i spørsmålene: Hva hvis alle andre gjorde som deg? Ville du ha likt tingenes tilstand slik de da ble? Da innser vi at det blir selvmotsigende å gjøre seg selv til et unntak fra en regel man vil at alle andre skal følge.

Plikter som fremmer fred

Slike allmenne fornuftsprinsipper genererer etiske plikter, som overstyrer hva vi ellers kunne ha vært tilbøyelige til å gjøre ut fra lyst- eller nytte- eller bekvemmelighetshensyn. Det er disse pliktene som fremmer menneskets verdighet, samt muligheten til å leve sammen i fredelig sameksistens.

Det kategoriske imperativ kan betraktes som en indre, fornuftsbasert morallov. Kant fremholder at denne inngir ham en aktelse som er av et annet slag enn driftsbaserte følelser. I et høystemt øyeblikk skriver han at det er to ting som fyller ham med ærefrykt: «Stjernehimmelen over meg» og «moralloven inni meg».

Filosofi, ikke teologi

Hva Kant vel å merke ikke gjør, er å prise noen gud som både stjernehimmelens og morallovens skaper, slik en kristen filosof ville ha gjort. Tvert imot betoner Kant at etikken, eller moralloven, ikke har noe guddommelig opphav. Samt at enhver teologi springer ut av etikken, og ikke omvendt.

Tvert imot betoner Kant at etikken, eller moralloven, ikke har noe guddommelig opphav

Dette var ord som falt geistligheten og øvrigheten tungt for brystet. Da Kant i 1794 publiserte et eget skrift om religion, der filosofien gis forrang fremfor teologien, ble preusserkongen Fredrik William så indignert at han per brev befalte Kant å ikke skrive noe mer om dette emnet heretter.

Når det gjelder stjernehimmelen, så utforsket Kant i sitt første publiserte skrift (i 1755) muligheten for at universet har fremkommet på et mekanistisk vis, i form av en langsom, historisk utvikling fra en slags urmasse til det universet vi nå kjenner. Ved å trekke inn et enormt naturhistorisk perspektiv kunne han korrigere selveste Newton ved å ta Gud helt ut av forklaringen på hvorfor planetene beveger seg slik de nå engang gjør.

Troen på intellektuelt fremskritt

Men det er i etikken og hans politiske tenkning – og ikke bare i begeistringen for den newtonske naturvitenskap – at Kant for alvor fremstår som en opplysningstenker. Han sluttet seg helhjertet til opplysningstidens store prosjekt, som var å få bukt med uvitenhet og fordommer og kirkelige autoriteter, for slik å sette oss mennesker i stand til å tenke selvstendig. At det finnes noe slikt som intellektuelt fremskritt, var Kant på opplysningstidens vis overbevist om.

Noe Kant betonte spesielt, er nødvendigheten av å bringe mennesker flest ut av den mentale barndommen de holdes fast i av kirkelige og verdslige autoriteter, som forteller dem hva de skal tenke og tro og mene. Slike tilstander av heteronomi må overvinnes ved å gjøre folk flest i stand til å bli autonome – til å gi seg sine egne leveregler.

Våg å tenke!

Dette handler om å bli voksen, mentalt sett. Noe annet er voksne mennesker – og den menneskelige fornuft – uverdig. Sapere aude! – Våg å vite! – er et motto Kant gjorde til sitt eget. Det stammer fra den romerske dikteren Horats, og skal forstås i betydningen «Ha mot til å bruke din egen forstand uten andres veiledning!»

Kant fant kirkens bønner og syndsbekjennelser og bokstavelige og åndelige knefall hyklerske og nedverdigende

I tråd med dette fant Kant kirkens bønner og syndsbekjennelser og bokstavelige og åndelige knefall hyklerske og nedverdigende. Derfor var han alltid «indisponert» når professorstillingen krevde hans tilstedeværelse ved gudstjenester.

Men Kant var ingen sekulær i ordets moderne betydning. Selv om han forlot sin pietistiske barnetro, var han et religiøst søkende menneske livet igjennom. Han forsøkte seg blant annet på et nytt gudsbevis, etter å ha forkastet alle de eksisterende. Det hele munnet ut i agnostisisme. Og det er ikke usannsynlig at pietismens betoning av samvittighetens indre røst inspirerte Kant til å formulere den indre, fornuftsbaserte moralloven som fylte ham med slik ærefrykt.

Politikk som etikkens motstykke

Politisk tenkning er for Kant etikkens ytre motstykke – og ikke noe som kan skilles fra etikk, slik «realpolitikkens far» Macchiavelli hadde gjort i renessansen. Etiske plikter kan nemlig gis et ytre, politisk uttrykk i form av rettigheter. Disse skisserer Kant i sin rettslære, der hver og én av oss gis et sett med umistelige rettigheter som er forenlig med at alle andre også har dette settet av rettigheter.

Dermed formulerte Kant grunnprinsippet for moderne menneskerettighetstenkning

Dermed formulerte Kant grunnprinsippet for moderne menneskerettighetstenkning. Som er en ekstern variant av testspørsmålet «Hva hvis alle andre gjorde som deg?». For det blir jo fornuftsstridig å tenke at noen i utgangspunktet vil innrømme andre større rettigheter enn det de selv gis.

Vel er vi mennesker naturvesener som er svært ulike i utseende og i evner og anlegg, samt utstyrt med drifter og instinkter det kan være vanskelig å overstyre. Men, fremholder Kant, så er vi mennesker også borgere i det som kan kalles formålenes rike, der den praktiske fornuft gjør oss alle likestilte. Her blir rettsprinsipper basert på frihet og likhet det eneste gangbare.

Fra idealer til virkelighet

Mens fornuftsprinsipper rår i en immateriell verden, nærmest som ledestjerner på en fornuftens himmel, var Kant meget klar over at politikk er det muliges kunst. Dette legger han til grunn i sin historiefilosofi, der han drøfter hvordan de rettighetsbaserte idealer skal kunne bli til praktisk politikk.

Her ser han for seg en evolusjonær utvikling av samfunnet, der de første og mest primitive former baseres på vold og undertrykking. Og der slike barbariske tilstander genererer en fellesmenneskelig plikt til å skape samfunnsinstitusjoner som gjør det mulig å handle moralsk uten å bli utnyttet og tråkket på.

Dystert menneskesyn

Fornuftens ledestjerne gir herskere til enhver tid standarden for hvordan deres styre og lovgivning kan gjøre samfunnet mer rettferdig og velordnet. Mens den ansporer samfunnsborgerne til å arbeide for reformer i samme retning. Dette er en langvarig prosess som kan ta hundrevis av år. Og der målet er en republikk hvor har alle borgere har like rettigheter.

Målet er en republikk hvor har alle borgere har like rettigheter

Kant presiserer at fornuftens ledestjerne ikke forutsetter at mennesket er godt av natur. Kant har nemlig et like dystert menneskesyn som Thomas Hobbes på det antropologiske og psykologiske området. Godhet kan derfor ikke være noen basis for samfunnsmessig forbedring. Men det er greit, siden selv en nasjon av djevler vil velge den samme utviklingen, så fremt de skjønner sitt eget beste.

En stedbunden kosmopolitt

Kants politiske tenkning stopper ikke ved de enkelte fremtidige republikkers grenser. Han ser for seg en føderasjon av republikker som historiens endemål. Selv om Kant aldri beveget seg utenfor Königsberg og omland i sitt nesten åtti år lange liv, var han en kosmopolitt som fremholdt at et internasjonalt samrøre mellom likeverdige stater er eneste farbare vei til en varig fred.

Trolig fordi antropologi var blant hans undervisningsfag avviste han sin samtids utopier om en verdensrepublikk. Noen slik ville degenerere til enten et despoti eller et anarki, siden de ulike folkeslags seder og skikker og kulturelle historie er så forskjellige. Nasjonalstater må derfor bestå, men inngå i forbund eller føderasjoner av den typen som FN og EU er blitt to gode eksempler på.

Som politisk tenker er Kant undervurdert, mye fordi han ikke skrev noe ruvende hovedverk om dette emnet, men behandlet det i flere mindre skrifter. Like fullt er det her Kant kanskje har hatt størst betydning, også i en humanistisk forstand.

Siste nytt i Bakgrunn

Kosberg med kritisk sluttrapport etter to år i Feltprestkorpset

I desember leverte Norunn Kosberg en rapport til Feltprestkorpset, etter sine to år som humanist i Forsvaret. Den har ikke vært offentlig fram til nå.

Heksebarn og homofobi – Pinsebevegelsens vekst i Afrika

Pinsebevegelsen har i nyere tid vokst voldsomt i Afrika, og med på kjøpet følger oppblomstring av hekseanklager mot barn og fordømmelse og forfølgelse av homofile.

Åpner for privatisering av milliardverdier

BAKGRUNN: Eiendommene skal ikke engang selges. Staten kan bare gi dem bort til kirken. Justisdepartementets lovavdeling velsigner transaksjonen som lovlig. Vi har tatt en titt på begrunnelsen.

 
Et udogmatisk livssyn

Hva egentlig det idémessige grunnlaget for livssynshumanismen? Filosofen Morten Fastvold tar en gjennomgang av det nordiske humanistmanifestet.

Opplysningsfilosofen som tok et oppgjør med fornuften

David Hume var en mild og dypsindig skotte som tok et generaloppgjør med fornuftens hegemoni i filosofien. Det gjør ham til en opplysningsfilosof utenom det vanlige.

De skjulte sufiene

– Vi har en tendens til å betrakte Vesten og den islamske verden som absolutte motsetninger, som materie og antimaterie. I virkeligheten har vi en lang historie med krysspollinering, sier Mark Sedgwick.

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse