Opplysningstidens stridbare kjendistenker

FOTO: Siri Dokken (Illustrasjon)

Humanismens ideer:

Opplysningstidens stridbare kjendistenker

Han var monarkist på sin hals med forakt for de brede massenes dumskap, men samtidig en forkjemper for ytringsfrihet, religionsfrihet og toleranse. Voltaire var opplysningstidens stjerne.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
24.03.2017 kl 10:14

Se bildet større

Morten Fastvold er humanist, filosof og forfatter.

Humanismens ideer del 6

VOLTAIRE

(1694–1778)

Fransk dikter, først og fremst kjent som opplysningsfilosof og forkjemper for ytringsfrihet og religionsfrihet og toleranse.

«10 sentrale tenkere for humanismen»

Selv om sekulær humanisme er en ung «isme» historisk sett, har den en intellektuell arv som går helt tilbake til antikken. I denne artikkelserien fra papirutgaven av Fri tanke presenterer filosof Morten Fastvold ti tenkere bak noen viktige ideer som humanismen har gjort til sine egne.

1. Sokrates
2. William av Ockham
3. Francisco Petrarca
4. Thomas Hobbes
5. Baruch Spinoza
6. Voltaire
7. Denis Diderot
8. David Hume

Hvis det er én tenker som gjerne forbindes med sekulær humanisme, er det Voltaire. Han ble allerede i sin samtid utropt til «Opplysningstidens stjerne», mye på grunn av sin evne til å iscenesette seg selv i datidens gryende offentlighet. I ettertid er han blitt tatt til inntekt for alt som er frisinnet og fremskrittsvennlig og bra, enten han har ment det eller ei. Dermed fremstår Voltaire som en heller uklar størrelse, til tross for at han er like ikonisk for humanister som Karl Marx er ikonisk for sosialister.

Voltaire hylles rettmessig som en forkjemper for ytringsfrihet, religionsfrihet og toleranse, selv om han aldri skrev den setningen han er blitt mest kjent for, nemlig at «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil kjempe til min død for din rett til å si det» (den var det i stedet en av hans kommentatorer som formulerte). Men ateist var Voltaire ikke, selv om han langet ut mot organisert religion. Og han var ingen demokrat, slik man også gjerne tror. Han var monarkist på sin hals, og med en stor og nå politisk ukorrekt forakt for de brede massers dumhet og manglende evne til å ha politisk ansvar.

Ville opp og fram

Voltaire ble født i 1694 som sønn av en jurist, og fikk navnet Jean-François Marie Arouet. Voltaire er et kunstnernavn han tok som ung mann, etter å ha gjort suksess med tragedien Œdipe, basert på den greske myten om kong Ødipus. Dikter var det Jean-François ønsket å være, og da en viderefører av klassisistiske idealer som Racine og andre av sekstenhundretallets storheter hadde knesatt. Han var ambisiøs og ville opp og fram, og diktning i «høyverdige» genre som poesi og tragediedramaer ga talentfulle menn av folket innpass i de høyere sirkler. Ellers var Frankrike på «solkongen» Ludvig XIVs tid (han regjerte fra 1643 til 1715) et svært klassedelt samfunn med lite sosial mobilitet.

At Voltaire skrev en lang rekke tragedier og dikt, samt et knippe komedier, og at det var dette som gjorde ham rik og berømt, kommer nok som en overraskelse på alle de som kun forbinder Voltaire med opplysningstid og bitende kritikk av maktmennesker med og uten prestekjole. Det mange heller ikke vet, er at Voltaire også slo seg opp som «historiograf» ved kong Ludvig XVs hoff. En historiograf skrev verker til kongens behag, uten smålige hensyn til vår tids normer for etterrettelig historieskriving. Like fullt vakte Voltaires historiografiske verker oppmerksomhet og ble mye lest.

Overhodet ikke diplomatisk

Her kunne historien om Voltaire som karrieremann ha fått en lykkelig slutt, hadde det ikke vært for én svakhet: Han var overhodet ikke diplomatisk anlagt og raljerte gjerne over kollegaer og andre han fant dumme eller var uenig med. Kritikk tålte han dårlig, og han tok grusomt til motmæle mot dem som mente å ha funnet feil og svakheter ved det han hadde skrevet. Dermed gjorde han seg etter hvert upopulær ved hoffet i Versailles, og senere ved prøysserkeiseren Fredrik IIs hoff. Det samme gjentok seg i Paris’ fasjonable salonger av velutdannede aristokrater og bedrestilte borgere.

Til slutt så han ingen annen utvei enn å bosette seg et godt stykke unna hovedstaden. Det gjorde han på fasjonabelt vis ved å kjøpe seg et lite grevedømme ved navn Ferney, like ved grensen mot Sveits. Der levde han resten av sine dager (med unntak av de siste månedene av sitt liv, da han vendte tilbake til Paris) og ble en eneveldig patriark for menneskene som bodde der.

Pamflettskribent på sine eldre dager

Faktisk er det først etter at han hadde rundet de seksti og var blitt greve av Ferney, at Voltaire ble den Voltaire han i dag huskes som. Her skrev han en mengde brev og pamfletter, samt et knippe satiriske fortellinger, helt til han ble over åtti (han døde 84 år gammel i 1778). Bare denne siste perioden av Voltaires forfatterskap fyller mange bind av hans samlede verker, som ennå ikke er ferdig redigert.

Ferneys beliggenhet like ved Sveits var ikke tilfeldig valgt, for derfra kunne han raskt flykte over grensen hvis myndighetene ville slå kloa i ham. I Sveits var det langt høyere under taket for dissidenter enn i det overveiende katolske, og etter hvert heller bakstreverske, Frankrike.

Populariserte Newton

Voltaire gjorde seg imidlertid bemerket som opplysningsfilosof lenge før den tid. I 1726 førte en krangel med en adelsmann til at Voltaire dro i selvvalgt eksil til England, der han ble i to år og fikk en rekke impulser.

Han ble kjent med Isaac Newtons nye fysikk, som han fattet stor interesse for, og senere populariserte i et verk som fikk stor utbredelse i gamlelandet. Newtons egne skrifter var altfor kronglete skrevet for den interesserte allmennhet, og var dessuten på latin. Historien om Newton som ser et eple falle fra treet, og dermed får sin store aha-opplevelse, kan vi takke Voltaire for.

Som Voltaire sa om det å skrive: Man må uttrykke seg kortfattet og litt saftig, for ellers faller leseren av lasset. Han skrev nemlig ikke for universitetsprofessorer og lærde humanister, men for et stadig større publikum av aristokrater og velhavende borgere. Voltaire så klart at slike halvstuderte røvere var blitt en faktor å regne med, siden de utgjorde en gryende offentlig opinion. Det var dem de første tidsskrifter var myntet på, samt det som skulle bli opplysningstidens storverk: Encyklopedien, der Voltaire bidro med flere artikler.

Brennbar filosofi

Også filosofen John Lockes tanker fikk Voltaire stor sans for under sitt englandsopphold – både fordi Locke forfektet toleranse og religionsfrihet, og fordi han utfordret de rådende forestillinger om medfødte ideer. Locke var empirist og mente at all kunnskap må kunne tilbakeføres til sansning. De forhold som ikke kan knyttes til sanseerfaring, kan vi heller ikke si noe sikkert om. Dette underbygde Voltaires skeptiske grunnholdning, som tilsa at ingen sannheter må tas for gitt, men at alt må undersøkes kritisk og fordomsfritt.

Mens Voltaires fremstilling av Newtons fysikk passerte sensuren, var hans tanker av filosofisk art langt mer brennbare. I Frankrike var et ikke altfor opplyst enevelde og hevdvunnen katolisisme stadig normen. Voltaire opplevde derfor å få flere av sine filosofiske verker forbudt – noe som bidro til å gjøre dem enda mer interessante i dannede kretser. Piratutgaver av forbudte bøker florerte, og gjorde det etterhvert så vanskelig å beslaglegge dem at ordningen med boksensur ble mer og mer fåfengt. Faktisk var det å få et skrift forbudt og offentlig brent, samt en og annen bokselger satt i gapestokk, blitt til den beste markedsføring man kunne få!

Ingen ateist

Som opplysningstidens første og største stjerne forble Voltaire moderat i sin filosofiske livsanskuelse, til forskjell fra den nitten år yngre Denis Diderot og andre encyklopedister som var filosofiske materialister og beinharde ateister. Selv om Voltaire i sine eldre år brukte mye tid og krefter på å kritisere maktmisbruk og dumskap og intoleranse i den katolske kirken, tilbakeviste han alle anklager om ateisme. Han trodde oppriktig på en skapergud, og mente til og med at troen på en straffende guddom i etterlivet er nødvendig for å holde de uopplyste masser i tømme. Ellers ville folk flest bare følge sine lyster og ikke frykte konsekvensene av sine handlinger. Det er i denne forbindelse Voltaire skrev at hvis Gud ikke fantes, ble vi nødt til å finne ham opp. Men noen gud som følger med på menneskenes gjøren og laden, og som griper inn i historiens gang når han finner grunn til det, slik Bibelen beretter om, trodde Voltaire ikke på.

Noe som befestet en slik oppfatning, var et forferdelig jordskjelv som rammet Lisboa i 1755. Der omkom titusener av mennesker av skjelvet og en etterfølgende tsunami, og det var vanskelig å forstå hva galt Lisboas heller gudfryktige innbyggere hadde gjort for å fortjene en slik kollektiv straff. Voltaire hevdet at jordskjelvet var en blott og bar naturkatastrofe, uten dypere mening av teologisk art. Hele universets skapergud måtte rett og slett ha trukket seg tilbake etter utført dåd, og latt verden seile sin egen sjø. Følgelig ble det meningsløst å bale med «det ondes problem» – om hvordan det kan ha seg at en god og allmektig gud har skapt en verden med så mye lidelse og ondskap.

Kirkekritisk deisme

Velkjent er Voltaires harselas over synspunktet om at Gud tross all lidelse har skapt den beste av alle mulige verdener, som den tyske filosofen Gottfried Leibniz hadde fremholdt. I sin mest kjente fortelling, Candide (utgitt i 1759), lar Voltaire skikkelsen doktor Pangloss si dette igjen og igjen, selv om alt går ytterst dårlig, både med ham selv og med hans elev Candide (som betyr «troskyldig» på fransk).

Troen på en skapergud som har trukket seg tilbake, kalles deisme, og kom på moten i syttenhundretallets dannede kretser. Deisme ble følgelig en elite-religion, som angivelig var en «naturlig religion» ved å springe ut av fornuften og verken trenge presteskap eller dogmer eller hellige skrifter. På et sunt skeptisk vis skulle man avsløre fordommer og dogmer og nedarvede vaner, og slik få en opplyst forståelse av hvordan verden hang sammen, og hva som var etisk rett og galt. Ut fra sin deisme aksepterte Voltaire gudsbeviset om den første beveger – at det logisk sett må ha vært en kraft utenfor skaperverket som har satt det hele i gang. Og han aksepterte gudsbeviset ut fra design – at den finurlige oppbygningen av alt som eksisterer, ikke kan ha fremkommet ved tilfeldigheter.

Som han selv formulerte det: Finner vi noe så sinnrikt utformet som ei klokke i naturen, innser vi straks at den ikke kan ha skapt seg selv, men må være lagd av en urmaker. På tilsvarende vis må alt som eksisterer, ha vært skapt av en himmelsk urmaker.

Her var Voltaire et barn av sin tid. Han trodde, slik de aller fleste andre, at dyre- og planteartene hadde holdt seg uforandret siden skapelsen.

Den lille manns forsvarer

Som greve i Ferney fremsto Voltaire for alvor som den lille manns forsvarer mot kirkelige og statlige maktovergrep. I 1762 ble en hugenott ved navn Jean Calas henrettet på grusomste vis i Toulouse for å ha myrdet sin egen sønn. Calas’ voksne sønn var funnet hengt, og siden selvmord var en alvorlig forbrytelse, forsøkte faren å bortforklare dette. Med det resultat at han selv ble anklaget for å ha drept sønnen, angivelig for å hindre ham i å konvertere til katolisismen. Det åpenbart urimelige i en slik anklage, og den summariske rettssaken som fulgte, fikk Voltaire og andre til å mene at her hadde det skjedd et justismord. Fordommene mot en religiøs minoritet hadde vist sitt stygge ansikt – og det kunne ikke tåles.

Voltaire satte derfor i gang en kampanje for å få Calas renvasket posthumt. Han skrev brev på brev til ulike instanser, helt til han lyktes og dommen ble opphevet. Dette anså han som en seier for menneskeverdet, siden det var utålelig at staten, hvis oppgave der er å beskytte enkeltindividet, i stedet brukte sin makt til å undertrykke og drepe det.

«Écrasez l’Infâme!»

Med sitt sterke engasjement i denne og lignende enkeltsaker blinket Voltaire ut kirkelig dumskap, intoleranse og maktmisbruk som opplysningens erkefiende. «Écrasez l’Infâme!», «Knus Den infame!», ble da hans slagord. «Den infame» var organisert religion i det store og hele, og ikke bare katolisismen, fordi den uvilkårlig ble dogmatisk og fordummende og undertrykkende.

Det var også i Ferney at Voltaire skrev Candide og de fleste andre satiriske fortellinger som i ettertid har sikret ham en plass på parnasset. Dette er en skjebnens ironi, i og med at slike fortellinger hadde lav status i hans samtid og ikke var dem han ville huskes for. Så gikk det likevel slik, mens hans «høyverdige» tragedier og dikt og filosofiske og historiografiske verker ikke har tålt tidens tann. I stedet er det Voltaire som en samvittighetens røst som fikk hans stjerne til å skinne også i ettertid. På sitt aristokratisk frimodige vis personifiserer han her vår hjemlige dikter Arnulf Øverlands dypt humanistiske bud om at «Du må ikke tåle så inderlig vel / den urett som ikke rammer deg selv».

  • ********

Videre lesetips

Litteraturviteren og forlagsredaktøren Camilla Kolstad Danielsen har skrevet en høyst lesverdig bok med tittelen Opplysningens stjerne. Voltaire 1694—1778, utgitt på Humanist forlag i 2014. Min artikkel står mye i gjeld til hennes fremstilling, som er beregnet på allmennmarkedet.

Voltaires i ettertid mest kjente bok, Candide, har kommet i flere norske oversettelser, og bør være obligatorisk lesning for humanister. Siste skudd på stammen er en helt fersk utgivelse på Bokvennen forlag, med tittelen Candide, eller Optimismen.

For de som primært er interessert i Voltaire som opplysningsfilosof, og i opplysningstiden i det store og hele, anbefales den britiske historie- og statsvitenskapsprofessoren Anthony Pagdens lærde verk The Enlightenment and why it still matters, Oxford University Press, 2013.

Humanismens ideer er en pågående serie i Fri tankes papirutgave som vi nå nettpubliserer. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Fri tanke nr 3-2016.

Siste nytt i Bakgrunn

Kosberg med kritisk sluttrapport etter to år i Feltprestkorpset

I desember leverte Norunn Kosberg en rapport til Feltprestkorpset, etter sine to år som humanist i Forsvaret. Den har ikke vært offentlig fram til nå.

Fornuftens store fornyer

Om Voltaire var opplysningstidens stjerne, var Immanuel Kant opplysningstidens kjempe. Han ga verden noen skjellsettende verk som endret vestlig filosofi. Og som gjorde ham til den største filosof siden Aristoteles.

Heksebarn og homofobi – Pinsebevegelsens vekst i Afrika

Pinsebevegelsen har i nyere tid vokst voldsomt i Afrika, og med på kjøpet følger oppblomstring av hekseanklager mot barn og fordømmelse og forfølgelse av homofile.

 
Åpner for privatisering av milliardverdier

BAKGRUNN: Eiendommene skal ikke engang selges. Staten kan bare gi dem bort til kirken. Justisdepartementets lovavdeling velsigner transaksjonen som lovlig. Vi har tatt en titt på begrunnelsen.

Et udogmatisk livssyn

Hva egentlig det idémessige grunnlaget for livssynshumanismen? Filosofen Morten Fastvold tar en gjennomgang av det nordiske humanistmanifestet.

Opplysningsfilosofen som tok et oppgjør med fornuften

David Hume var en mild og dypsindig skotte som tok et generaloppgjør med fornuftens hegemoni i filosofien. Det gjør ham til en opplysningsfilosof utenom det vanlige.

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse