Sokrates og den opplyste uvitenhet

FOTO: Siri Dokken (Illustrasjon)

Humanismens tenkere:

Sokrates og den opplyste uvitenhet

Sokrates var opptatt av etikk og er den første vi kjenner til som gir en utførlige demonstrasjon av kritisk tenkning.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
28.02.2017 kl 15:33

Se bildet større

Morten Fastvold er humanist, filosof og forfatter. I denne artikkelserien presenterer han ti tenkere bak noen viktige ideer som humanismen har gjort til sine egne.

Humanismens ideer del 1

SOKRATES

(født omkring 470 før vår tidsregning, død 399 før vår tidsregning)

Gresk filosof opptatt av mennesket og dets problemer som stod i sentrum. Satte kunnskap og moral i sammenheng – og han er forstått som at rett handling bunner i rett innsikt, og at rett handling fører til lykke.

«10 sentrale tenkere for humanismen»

Selv om sekulær humanisme er en ung «isme» historisk sett, har den en intellektuell arv som går helt tilbake til antikken.
I denne artikkelserien fra Fri tankes papirutgave presenterer filosof Morten Fastvold ti tenkere bak noen viktige ideer som humanismen har gjort til sine egne.

1. Sokrates
2. William av Ockham
3. Francisco Petrarca
4. Thomas Hobbes
5. Baruch Spinoza
6. Voltaire
7. Denis Diderot
8. David Hume
9. Immanuel Kant
10. Aristoteles

Har humanismen sine røtter i antikken? Det kan man godt si, selv om humanismen ikke ble noen fullt utviklet «isme» før på attenhundretallet. Og selv om betegnelsen «humanist» først ble brukt på trettenhundretallet, da tidsepoken vi kaller renessansen startet. Både attenhundretallets og renessansens humanister søkte nemlig inspirasjon fra antikken, som de holdt for å være en tenkningens gullalder.

Antikkens filosofi rommer da også noe for enhver smak – fra den ruvende og religiøst influerte Platon til den ateistiske sofisten Protagoras, som friskt proklamerte at mennesket er alle tings mål. Dermed satte han mennesket i sentrum på et vis som minner sterkt om vår tids humanisme. Men siden dette er omtrent alt vi vet om Protagoras, bør vi motstå fristelsen til å kalle ham den første humanist. Gjorde vi noe så anakronistisk, ville vi fort tillegge ham meninger han kanskje ikke hadde.

Mer opptatt av etikk enn kosmologi

Det samme gjelder for Demokrit, som forfektet en både ateistisk og materialistisk verdensanskuelse. Demokrit mente at alt som finnes, er materie, som til syvende og sist består av partikler som ikke kan deles opp videre. Disse partiklene kalte han atomer. Men selv om sekulær humanisme baserer seg på et materialistisk verdensbilde, der moderne vitenskap har gjort atomer til noe langt mer enn en spekulativ antakelse, så er jo mennesket noe mer enn en fysisk organisme, humanistisk sett. Og tar Demokrit tilstrekkelig høyde for det? Det vet vi heller ikke nok om.

Den første av antikkens tenkere vi vet en god del om, er Sokrates, som levde fra cirka 470 til 399 før vår tidsregning. Og Sokrates er spesielt viktig av to grunner: fordi han, til forskjell fra sine forgjengere, var langt mer opptatt av etikk enn av kosmologi, og fordi han med sin formidable utspørringskunst gir den første utførlige demonstrasjon av kritisk tenkning. Derfor velger jeg meg Sokrates som førstemann ut i denne artikkelserien om tenkere som er sentrale for humanismen.

Søkte kunnskap hos andre

Sokrates gikk som kjent rundt i bystaten Athen og hadde filosofiske samtaler med folk han traff. Han var høyst original ved å si at han ingenting visste, og at han derfor søkte kunnskap hos andre. Dette brøt fullstendig med den gjengse oppfatningen av filosofen som vismann, dengang som nå. Det var jo i kraft av sin angivelig store visdom og retoriske ferdigheter at Protagoras og de øvrige yrkesfilosofer – dem som fikk betegnelsen sofister – tok bystatens unge frie borgere (og da bare menn) som elever.

Sokrates tok derimot ikke elever. Det kunne han jo ikke når han ingenting visste. Like fullt flokket en skare unge menn seg rundt ham, fordi de syntes at de lærte mer av ham enn av de selvbevisste sofistene. En av dem var Platon, som satte seg fore å skrive ned en rekke filosofiske dialoger med Sokrates i hovedrollen. Sokrates skrev nemlig ingenting selv, han filosoferte kun muntlig.

Sokrates’ samtaler

Selv om Platon må ha rekonstruert dialogene fritt etter hukommelsen og tatt seg noen dikteriske friheter, gir tekstene hans en god pekepinn hvordan samtalene med Sokrates forløp. Først innlater Sokrates seg i smalltalk med folk han treffer, hvorpå han utkrystalliserer et generelt, filosofisk spørsmål han selv ikke vet svaret på. For hva er nå egentlig mot? Eller vennskap? Eller rettferdighet? Eller det gode liv? Dette vil Sokrates mer enn gjerne bli belært om.

Som oftest får han et fyndig svar som virker greit og overbevisende. Sokrates takker, men gir seg ikke med det. For er det ikke en hake ved svaret? Jo, viser det seg. Kanskje er det ikke presist nok. Eller utførlig nok. Eller så rommer det mer, eventuelt mindre, enn begrepet som skulle defineres.

Altså må den andre reformulere sitt svar. Hvorpå reformuleringen også viser seg å ha svakheter som må utbedres. Slik driver Sokrates den andre fra skanse til skanse, helt til denne verken vet ut eller inn. Hans opprinnelige skråsikkerhet er blitt forvandlet til en sjokkartet forvirring. Den kan Sokrates ikke hjelpe ham ut av, uvitende som han er. Alle parter – både Sokrates, hans samtalepartner og tilhørerne – skilles derfor i en felles uvisshet.

Den som bringes i uvisshet – vet mest

Umiddelbart kan det virke destruktivt å bringe noen fra visshet til uvisshet, selv om vissheten var aldri så innbilt. Men som Sokrates ville si: Hvem vet mest? Den som tror seg å vite noe han egentlig ikke vet? Eller den som får sine tanker undersøkt, og først da innser at saken er langt fra så enkel som han trodde? Paradoksalt nok er det jo den som bringes i uvisshet som vet mest, ettersom det bare er han som innser hvor hul og overfladisk en dogmatisk, antatt viten faktisk er.

Var det noe Sokrates mislikte, så var det dogmatisk skråsikkerhet basert på antatt viten. Samt den enkeltes like dogmatiske tro på at man allerede vet det man trenger å vite. Da henfaller man til det Sokrates kaller en dogmatisk slummer. Sokrates sammenligner seg med en klegg som flyr rundt og biter folk for å vekke dem opp av deres slummer, slik at de må finne ut av ting enda en gang. Hvorpå de avsløres som like uvitende som det Sokrates hevder at han selv er.

Dette var ikke alltid like populært – særlig ikke fordi utspørringen foregikk i full offentlighet, foran skaren av unge menn som nok hadde moro av å se den ene brave byborger etter den andre bli svar skyldig. Dette var nok en sterkt medvirkende årsak til at Athens frie borgere omsider stilte Sokrates for retten, anklaget for blant annet å ha fordervet byens ungdom.

Tankens jordmor

En annen metafor Sokrates bruker om seg selv, i tillegg til det å være klegg, er at han er en tankens jordmor. Han begynner nemlig sin utspørring med å bistå den andre med å føde et tankebarn. Når Sokrates selv ingenting vet, må jo den andre trå til for å opplyse ham om hva mot eller vennskap eller rettferdighet etcetera egentlig er. Med kløkt og oppmuntring får Sokrates tankebarnet ut av den andre, til tider etter et visst strev.

Men jordmorens oppgave stopper ikke der. I antikken gikk den også ut på å undersøke den nyfødtes levedyktighet. Det gjør Sokrates ved å stille kritiske spørsmål. Han kan be om klargjøring for virkelig å skjønne hva den andre mener, noe som også er oppklarende for den andre. For hvor ofte tenker vi våre egne tanker til ende og ser hva de faktisk impliserer?

Når svaret er tilstrekkelig klart for dem begge, problematiserer Sokrates svaret ved å påvise dets svakheter. Eller ved å påpeke at det går an å tenke i andre baner. Og han ber om begrunnelser dersom dét er på sin plass.

Kritisk tenkning som grunnholdning

Klargjøring, begrunnelse og problematisering er hovedingrediensene i kritisk tenkning. Og med sin utspørringskunst var Sokrates den som for alvor gjorde kritisk tenkning til en filosofisk grunnholdning. Det skjedde vel å merke på etikkens område, og ikke innenfor kosmologi. Dette er tankevekkende for oss i dag, som helst forbinder kritisk tenkning med vitenskap, og ikke så mye med etisk refleksjon. Sokrates minner oss dermed på at kritisk tenkning trengs på alle livsområder, også i spørsmålet om hva som gjør mennesket til et menneske i en humanistisk forstand.

Da Sokrates ble stilt for retten sytti år gammel og dømt til å tømme giftbegeret, var ett av anklagepunktene at han hadde ringaktet bystatens guder. Dette virker merkelig, ettersom Sokrates ikke synes å ha forholdt seg til bystatens guder i det hele tatt. Han sverget kun til en religiøs mystikk med tradisjoner tilbake til Pythagoras, som verken hadde presteskap eller guder. Og som Platon skulle videreutvikle til en heller problematisk idélære. Så kanskje var det dette anklagerne reagerte på – at Sokrates neglisjerte gudene ved aldri å ville gjøre dem til lags?

«Sjelens skjøtsel»

Et sentralt moment i Sokrates’ religiøsitet var forestillingen om sjelens udødelighet. Men hans kritiske tenkning forutsetter ingen slik tro. Det gjør heller ikke hans stadige betoning av «sjelens skjøtsel», i form av en uopphørlig dannelsesprosess drevet av kritisk refleksjon. Den tok sikte på å utvikle moralske karakteregenskaper som i antikken ble kalt dyder – slik som mot, rettferdighet, sjenerøsitet, måtehold og klokskap.

Dette med dannelse står også sentralt i den humanistiske tradisjon. Bare ved å skjøtte vår sjel får vi frigjort oss så pass mye fra våre dyriske, kroppslige sider at vi kan overstyre dem når det trengs. Dermed utvikler vi vår menneskelighet, ut over å være et rent artsvesen styrt av kortsiktig egoisme. En humanistisk forståelse av det å være et menneske er jo verdibasert, og ikke noe rent beskrivende.

Hos Sokrates fører «sjelens skjøtsel» til en asketisk livsførsel. Men ikke så asketisk at han ikke ble med på et heftig drikkegilde, slik Platon-dialogen Symposion vitner om. Noen mørkemann var han ikke, hvor mye han enn stod for sjelens makt over legemet. Ei heller var han noen tråkig moralist.

En rasjonalistisk moralist

Sokrates var i stedet en rasjonalistisk moralist, som hevdet at den som vet det rette, gjør det rette. Da siktet han ikke til overflatisk kunnskap av typen «Jeg vet at røyking er skadelig for helsa, men jeg gjør det likevel». Her ville Sokrates ha sagt at du egentlig ikke vet det du hevder å vite, fordi denne kunnskapen ikke har sunket så dypt inn at den er blitt en del av deg selv. Bare når den har gjort det, blir det umulig å handle på tvers av den uten at det gjør skikkelig vondt i sjela.

Men hvis Sokrates kunne ha sagt noe slikt, må han vel ha visst mer enn det han forega å vite, som jo var ingenting? Det blir vi nødt til å anta. Sokrates’ påståtte uvitenhet betegnes derfor som «sokratisk ironi», som er å gjøre seg dummere enn det man er. Dermed unngår man å havne i rollen som vismann, samtidig som man ansporer andre til å finne ut av ting ved å tenke selv.

«Hvordan skal vi leve vårt liv?» er spørsmålet som ligger til grunn for Sokrates’ filosofiske virke. Om han aldri fant noe endegyldig svar på det, var han rimelig sikker på at vi gjennom «sjelens skjøtsel» kan nærme oss et svar. Fordi vår uvitenhet da blir stadig mer opplyst. Det er et synspunkt vi meget vel kan fundere over, hvor forskjellig vår moderne verden enn er fra antikkens Athen.

  • *************

Videre lesetips

De tre små Platon-dialogene Charmides, Laches og Lysis viser Sokrates i aksjon. Er gjengitt i norsk oversettelse i bind 2 av Platons samlede verker (Vidarforlaget 1999)

Også Platon-dialogen Symposion eller Drikkegildet i Athen er en sann svir å lese, selv om den består av et knippe taler og ikke av utspørring. Utgitt i norsk oversettelse på Bokklubbens kulturbibliotek (Bokklubben, 2007)

Endelig er Platon-skriftet Sokrates’ forsvarstale, eller Apologien, en litterær perle som forteller mye om Sokrates, og som heller ikke er særlig lang. Utgitt i norsk oversettelse. (Dreyer, 2012)

Som kommentarlitteratur anbefales Egil A. Wyllers bok Sokrates og filosofien i Athen, Henologisk skriftserie nr. 3 (Andresen & Butenschøn, 1994)

Humanismens ideer er en pågående serie i Fri tankes papirutgave som vi nå nettpubliserer. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Fri tanke nr 2-2015.

Siste nytt i Bakgrunn

Til høgre for folkeskikken

BAKGRUNN: «Hail Trump. Hail our people. Hail victory» ropte dei og gjorde nazihelsing. Donald Trump vart omfamna av det såkalla Alt-Right, ei rørsle basert på rasisme, konspirasjonsteoriar og kvit identitetspolitikk. Øyvind Strømmen nøster trådene du treng for å forstå.

Jonestown – en litterær gjennomgang

Med utgangspunkt i en ny biografi om Jim Jones, ser Audhild Skoglund nærmere på litteraturen om Peoples Temple og dets uhyggelige endelikt.

Filosofen som jordet tenkningen i den fysiske virkelighet

Tiende og siste del i vår serie Humanismens ideer går tilbake til Antikken og filosofen som ofte karakteriseres som verdens mest innflytelsesrike filosof: Aristoteles.

 
Humanismens ideer 1–10
Kosberg med kritisk sluttrapport etter to år i Feltprestkorpset

I desember leverte Norunn Kosberg en rapport til Feltprestkorpset, etter sine to år som humanist i Forsvaret. Den har ikke vært offentlig fram til nå.

Fornuftens store fornyer

Om Voltaire var opplysningstidens stjerne, var Immanuel Kant opplysningstidens kjempe. Han ga verden noen skjellsettende verk som endret vestlig filosofi. Og som gjorde ham til den største filosof siden Aristoteles.