Fritenkeren fra helvete

FOTO: Siri Dokken (Illustrasjon)

Humanismens ideer:

Fritenkeren fra helvete

Baruch Spinoza skapte furore med sitt kampskrift for åndsfriheten. Han gikk lengre enn noen tidligere i å beskrive Bibelen som et menneskeskapt litterært produkt, med alle de feil dette innebærer.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
10.03.2017 kl 11:40

Se bildet større

Morten Fastvold er humanist, filosof og forfatter.

Humanismens ideer del 5

BARUCH (/BENEDICT/BENTO) SPINOZA
(1632—77)
Nederlandsk filosof av jødisk-portugisisk herkomst, karakterisert som en av den nyere tids største tenkere. Opptatt av åndsfrihet, ble kalt ateist i samtiden, men var mer av en panteist («Gud er i alt»).

«10 sentrale tenkere for humanismen»

Selv om sekulær humanisme er en ung «isme» historisk sett, har den en intellektuell arv som går helt tilbake til antikken. I denne artikkelserien fra papirutgaven av Fri tanke presenterer filosof Morten Fastvold ti tenkere bak noen viktige ideer som humanismen har gjort til sine egne.

1. Sokrates
2. William av Ockham
3. Francisco Petrarca
4. Thomas Hobbes
5. Baruch Spinoza
6. Voltaire
7. Denis Diderot
8. David Hume

Amsterdam var allerede på sekstenhundretallet kjent for sin toleranse og liberale holdninger. Men at toleransen også der hadde sine grenser, ble klart da fritenkeren Baruch Spinoza (1632—77) utga en religionskritisk avhandling som ble nærmest unison fordømt. Den ble kalt en ateistisk bok smidd i helvete – og det til tross for at Spinoza ikke anså seg som ateist, men som en forkjemper for «sann religion».

Spinoza var ingen rabulist av natur, men heller litt forsiktig av seg

Baruch (eller Benedict eller eller Bento) Spinoza var ingen rabulist av natur, men heller litt forsiktig av seg. At han like fullt endte opp som sin tids mest forkjetrede tenker, sammen med Thomas Hobbes, er slik sett en skjebnens ironi. Men han hadde sine meningers mot, og en dypsindighet som gjorde ham til en av vestens fremste tenkere.

Kastet ut av menigheten

Allerede som ung vakte Spinoza forargelse. Han var av jødisk slekt og ble 24 år gammel kastet ut av menigheten på grunn av sine kjetterske tanker. Dommen over ham var oppsiktsvekkende hard og ble aldri revurdert, noe som gjorde saken høyst uvanlig. Femten år senere fikk han kristenfolket til å steile, og da på grunn av sitt religionskritiske verk, med tittelen Teologisk-politisk avhandling. Her tar Spinoza for seg temaer i Det gamle testamentet på et vis som underminerer både jødisk og kristen tro.

At han også er imot all organisert religion, gjorde ikke saken bedre. Reaksjonene var så voldsomme at han fant det best å flytte fra Amsterdam og holde en lav profil som linsesliper helt fram til sin altfor tidlige død i 1677.

Grubler i Amsterdam

Spinozas slekt kom fra Portugal og hadde konvertert til kristendommen da jødene som bodde der fikk valget mellom utvisning eller tvangskristning. De som lot seg kristne, ble likevel så uglesett og plaget av den kirkelige inkvisisjon (som stadig skulle sjekke hvor kristne de egentlig var) at mange av dem fikk nok og dro sin vei. Da var Amsterdam et nærliggende sted å emigrere til, siden jøder der fikk praktisere sin religion. Byen hadde dessuten oppgangstider med en stadig økende handelsvirksomhet. Spinozas far slo seg opp som en middels velhavende importør av tørket frukt, inntil han og eldstesønnen døde med kort mellomrom og Baruch måtte overta butikken.

Baruch var en grubler som heller ville omgås Amsterdams fritenkere

Det gikk ikke særlig godt. For Baruch var en grubler som heller ville omgås Amsterdams fritenkere. De utgjorde et intellektuelt stimulerende miljø med kvekere og andre som vektla «det indre lys» og avviste prester og religiøse dogmer. Disse «kristne uten kirke» fikk følge av liberale medlemmer av den nederlandske kirke, som ville hindre dens kraftkristne predikanter i å «kalvinisere hverdagen».

Disse predikantene var for en stor del lekfolk som mislikte de rådende liberale holdninger. De insisterte for eksempel på at hviledagen skulle holdes hellig og ikke brukes til skøyting på elvene og annen moro. Møysommelig arbeidet de for å overta styre og stell. Helst ville de erstatte den desentraliserte nederlandske føderasjonen med et sentralisert styre med en konge eller stattholder på toppen (noe de klarte i 1672).

Til åndskamp mot predikantene

Som tenker gjorde Spinoza seg først bemerket med en bok om René Descartes’ nye filosofi, som da ble heftig diskutert. Sentralt hos Descartes er en dualisme mellom det legemlige og det tenkende som Spinoza etterhvert fant problematisk. Han begynte derfor å formulere noen alternative tanker i det som skulle bli hans hovedverk, kalt Etikk, og som først ble utgitt posthumt av noen venner.

Selv om dette var abstrakte tanker av metafysisk art, forble Spinoza ikke uberørt av samtidens stridsspørsmål. Det gjaldt særlig da en venn i fritenkermiljøet ble fengslet for å ha utgitt en, etter predikantenes mening, kjettersk bok. Da denne vennen attpåtil døde i tukthuset, la Spinoza sin Etikk til side for å bidra i åndskampen mot predikantene. Uten deres iherdige påtrykk ville nemlig ikke myndighetene ha slått så sterkt ned på en bok og en forfatter som vakte forargelse.

Dermed skrev Spinoza sin Teologisk-politisk avhandling, som utkom anonymt i 1670. Han var nemlig mer forsiktig enn sin avdøde venn, som hadde publisert under fullt navn. Som forventet ble boka etter kort tid inndratt og forbudt og dømt til evig glemsel.

Bibelen som menneskeskapt litteratur

Med sin jødiske oppvekst og skolering var Spinoza vel bevandret i hebraisk og i Det gamle testamentets forestillingsverden, med alle dets profeter og undere og andre tegn på Guds vilje og forsyn. Dette gir hans argumentasjon den nødvendige tyngde når han går lengre enn noen før ham i å beskrive Bibelen som rent menneskeskapt litteratur, med all den feilbarlighet det innebærer.

Han går lengre enn noen før ham i å beskrive Bibelen som rent menneskeskapt litteratur, med all den feilbarlighet det innebærer

Det blir for eksempel urimelig å si at Moses selv har skrevet de fem første mosebøkene, siden han da må ha skildret sin egen begravelse og hendelser som inntraff etter sin død. Bibelen er helt klart skrevet av flere enn dens få navngitte forfattere, ved at en rekke tilføyelser ble gjort på senere tidspunkter.

Teologenes kameler

Humanister og teologer hadde da også påpekt dette, samt at både de kjente og de ukjente forfatterne var barn av sin tid, og at tekstene nødvendigvis bar preg av det. Teologer flest hadde i tillegg innsett at ikke alle bibelsteder kunne tolkes bokstavelig, men måtte forstås metaforisk når en bokstavtro tolkning stred mot hva man på vitenskapelig og annet vis hadde godtgjort. Om dette falt predikantene tungt for brystet, så visste mer lærde teologer at allerede kirkefaderen Augustin hadde sagt noe slikt. Og at Galileo hadde fått si at Bibelen lærer oss om hvordan vi kommer til himmelen, men ikke hvordan himmelen fungerer.

Slike kameler kunne teologene svelge så fremt man like fullt fremholdt at Bibelen uttrykker guddommelige sannheter.

Men det var nettopp det Spinoza bestred.

Han anså altså Bibelen som fullt og helt menneskeskapt og ikke mer guddommelig enn andre bøker. Profetenes tale vitner for eksempel ikke om noe mer enn retorisk begavelse og en velutviklet innbilningskraft, vi finner intet grunnlag for å hevde at de sto i en spesiell kontakt med Gud. Det gjelder også Moses, selv om han er den eneste som skal ha stått direkte overfor Gud, den gang han mottok de ti bud.

Kjetterske forklaringer

På et utpreget skeptikervis avviste Spinoza forekomsten av undere i form av mirakler. Enten har disse en naturlig forklaring, eller så er de ren fantasi grunnet uvitenhet og overtro. Å hevde noe slikt var ytterst kjettersk fordi man da angrep et sentralt punkt i jødedom og kristendom, nemlig troen på et guddommelig forsyn – på at Gud har en plan med skaperverket generelt og menneskene spesielt. Bare da har jo Gud noen grunn til å endre verdens skjeve gang med et under i ny og ne.

På et utpreget skeptikervis avviste Spinoza forekomsten av undere i form av mirakler

Også forestillingen om at jødene er Guds utvalgte folk forkaster Spinoza. Om jødene ble spesielt begunstiget på Moses’ tid, skyldtes det høyst dennesidige forhold, som at Moses ved hjelp av de ti bud og andre regler lyktes i å samle jødene til én nasjon. Samt at denne nasjonen var sine naboer overlegne så lenge det varte. Men da romerne ødela tempelet i Jerusalem i år 70, var det definitivt slutt på jødenes særstilling. Siden den tid har det ikke vært noe spesielt ved jødene. Deres fortsatte vektlegging av ritualer og skriftlærdhet har dermed lite med ekte fromhet og sann religion å gjøre.

Avviser konvensjonelt gudsbegrep

Ikke uventet opprørte Spinozas skeptikerholdning predikantene og øvrige godtfolk. For som vi kan spørre: Hva slags gud er det som ikke kan gripe inn i begivenhetenes gang dersom han ønsker det? Er ikke Gud nødvendigvis en allmektig kraft med en egen vilje, som følger med på alt som skjer og hjelper oss og bønnhører oss hvis han finner det for godt?

Dette sedvanlige gudsbegrepet avviser Spinoza.

I stedet for å si at Gud har skapt naturlovene, må vi si at Gud er naturlovene. Og alt annet som eksisterer

For Spinoza er Gud ingen egen makt eller kraft eller vilje som befinner seg utenfor skaperverket. Gud er i stedet identisk med skaperverket. Så i stedet for å si at Gud har skapt naturlovene, må vi si at Gud er naturlovene. Og alt annet som eksisterer. Gud er dermed ikke bare ånd, men også materie. Skulle Gud ha vært universets skaper, måtte han ha eksistert før universet, og dermed være noe annet enn dette. Men det går Spinoza ikke med på.

Gud blottet for menneskelige trekk

Dermed lanserer Spinoza en panteisme som bryter med den vante forestilling en om et personlig gudsforhold. Det er jo liten vits i å be til naturlovene. Disse bare er og eksisterer med nødvendighet. Alt som er, omfatter også logiske konsekvenser vår fornuft kan utlede om hvordan vi skal leve vårt liv. Å oppnå innsikt er å begripe nødvendigheten i ett og alt, slik at vi forstår at verdens og tingenes innretning ikke kan være annerledes enn hva den faktisk er. Da gis det ingen plass for undere i form av hendelser som bryter med naturlovene.

Noe etterliv og noen sjelens udødelighet gir Spinozas panteistiske verdensbilde intet rom for. Derfor trenger vi ikke frykte noen dommens dag

Spinozas Gud blottes dermed for menneskelige trekk. En slik størrelse kan verken bli sint eller skuffet eller tilfreds, slik Jahve til overmål blir i Det gamle testamentet. Å antropomorfisere Gud, det vil si å utstyre ham med menneskelige trekk, er et utslag av overtro og uvitenhet. Det er denne hangen vi må overvinne ved å la oss lede av vår fornufts indre lys, slik at vi innser at Gud og Naturen er ett, og at å lovprise dette er den sanne religion. En konsekvens blir da at vi kan og bør ha gudskjærlighet, men ingen gudsfrykt. Noe etterliv og noen sjelens udødelighet gir Spinozas panteistiske verdensbilde intet rom for. Derfor trenger vi ikke frykte noen dommens dag, der man kanskje dømmes til evige pinsler i helvete. Dette er bare menneskelige forestillinger beregnet på å skremme de uopplyste til fromhet og lydighet.

Skandalisert som ateist

Å gjøre Gud identisk med skaperverket er ifølge de abrahamittiske religioner det verste kjetteri. På Spinozas tid var det jevngodt med ateisme. Han ble derfor kalt ateist, noe som innebar å bli skandalisert og utdefinert. At Spinoza holdt sin «sanne religion» for å være noe annet enn ateisme, hjalp ikke det minste.

Ifølge Spinoza er «sann religion» et personlig anliggende. Og noe som i all hovedsak er av etisk art, ut fra budet om at du skal elske Gud og din neste som deg selv. Vi trenger ikke lese Bibelen eller noen annen «hellig skrift» for å innse noe slikt, siden dette budet kan innses rasjonelt ved å følge fornuftens indre lys. Vi trenger heller ingen prester til å fortelle oss denne basale sannheten.

Han så faren for at religiøse samfunn ble til stater i staten som undergravde borgernes lojalitet til en sekulær statsmakt

Organisert religion hadde Spinoza derfor lite til overs for. I likhet med Hobbes, som han leste og var påvirket av, så han faren for at religiøse samfunn ble til stater i staten som undergravde borgernes lojalitet til en sekulær statsmakt. Det kunne føre til stridigheter og borgerkrig, siden man ikke kan tjene to herrer. En sekulær statsmakt (som var det både Hobbes og Spinoza ville ha) måtte derfor også være kirkens overhode. Hensikten var da ikke å innføre noe teokrati, men å hindre religiøse samfunn i å skape politisk uro og hemme den enkeltes frihet til å tenke og tro hva man vil.

Fikk utbredelse etter sin død

Med sin bramfrie religionskritikk er Spinoza den kanskje fremste representant for en fritenkersk impuls som skulle kjennetegne opplysningstiden og sekulær humanisme i kjølvannet av denne. Hobbes måtte bare medgi at Spinoza skrev mer frimodig enn det han selv hadde våget. Fra å ha blitt dømt til evig glemsel fikk Teologisk-politisk avhandling i tiårene etter opphavsmannens død den utbredelse i vestlige liberale kretser som verket fortjente. Med sitt panteistiske gudsbegrep utfordrer Spinoza også den sekulære humanismens forståelse av religion og ateisme.

For er det kanskje slik at humanister uvilkårlig setter likhetstegn mellom organisert religion og religion i det store og hele? I så fall kan denne forståelsen av religion vise seg å være for snever. Kan det finnes en form for religiøsitet som er fullt forenlig med det som i vår tid betegnes som ateisme? Det er et spørsmål vi gjør best i å ta inn over oss.

  • *****

Videre lesetips

En glimrende bok som jeg har basert mye av min artikkel på, er Steven Nadler: A Book Forged in Hell. Spinoza’s Scandalous Treatise and the Birth of the Secular Age, Princeton University Press, 2011. Den kan fint leses av ikke-filosofer.

Spinozas Teologisk-politisk avhandling er langt tyngre lesning, og finnes i flere engelske (og tyske) utgaver, f.eks. Cambridge Texts in the History of Philosophy, 2007.

Spinozas hovedverk Etikk finnes i norsk oversettelse på Pax forlag, 2009. Dette er en krevende tekst, skrevet på et «geometrisk» vis med aksiomer, bevis og læresetninger. Norges filosof-nestor Arne Næss var svært opptatt av Spinoza, og skrev på tampen av sitt liv boka Det frie menneske: en innføring i Spinozas filosofi, Kagge forlag, 2010. Det er høyst overkommelig lesning.

Humanismens ideer er en pågående serie i Fri tankes papirutgave som vi nå nettpubliserer. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Fri tanke nr 2-2016.

Siste nytt i Bakgrunn

Kosberg med kritisk sluttrapport etter to år i Feltprestkorpset

I desember leverte Norunn Kosberg en rapport til Feltprestkorpset, etter sine to år som humanist i Forsvaret. Den har ikke vært offentlig fram til nå.

Fornuftens store fornyer

Om Voltaire var opplysningstidens stjerne, var Immanuel Kant opplysningstidens kjempe. Han ga verden noen skjellsettende verk som endret vestlig filosofi. Og som gjorde ham til den største filosof siden Aristoteles.

Heksebarn og homofobi – Pinsebevegelsens vekst i Afrika

Pinsebevegelsen har i nyere tid vokst voldsomt i Afrika, og med på kjøpet følger oppblomstring av hekseanklager mot barn og fordømmelse og forfølgelse av homofile.

 
Åpner for privatisering av milliardverdier

BAKGRUNN: Eiendommene skal ikke engang selges. Staten kan bare gi dem bort til kirken. Justisdepartementets lovavdeling velsigner transaksjonen som lovlig. Vi har tatt en titt på begrunnelsen.

Et udogmatisk livssyn

Hva egentlig det idémessige grunnlaget for livssynshumanismen? Filosofen Morten Fastvold tar en gjennomgang av det nordiske humanistmanifestet.

Opplysningsfilosofen som tok et oppgjør med fornuften

David Hume var en mild og dypsindig skotte som tok et generaloppgjør med fornuftens hegemoni i filosofien. Det gjør ham til en opplysningsfilosof utenom det vanlige.

ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse
ANNONSE
Annonse