Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Deltagelse i skolegudstjenester er et spørsmål om verdighet og bli behandlet som et individ som har rett til å ta valg over sitt eget liv og hvilke ritualer man vil være med på, skriver Rose Teigen-Fagerheim. Foto: Den norske kirke

Ingen har vel vondt av en skolegudstjeneste?

– Jeg var en ungdom som søkte og fikk fritak fra deltagelse i skolegudstjenesten, og vil bidra til debatten med å fortelle om hvorfor jeg gjorde det, skriver Rose Teigen-Fagerheim.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:


Vi ble så vidt ferdige med debatten om jula er under angrep eller ei (det er den ikke) før vi var i gang med den tradisjonelle julegudstjeneste-debatten. Fordi jeg var en ungdom som søkte og fikk fritak, tenkte jeg at jeg kunne bidra med å snakke om hvorfor jeg gjorde det.

Først litt bakgrunn: Jeg gikk på en ungdomsskole med en kirke rett over veien, og de fleste vennene mine var kristne som tilhørte statskirken eller frikirker. I KRL-faget ble vi stort sett undervist av kristne som lærte oss at syndefloden 100 prosent hadde skjedd og at helvete fantes.

I åttende klasse hadde jeg stilt i skolegudstjenesten, jeg og følte meg usynlig og liten. Jeg så rundt meg og tenkte: «Hvorfor greier ikke jeg å være som de andre?»

Jeg var ikke som de andre. Jeg skjønte også at det er en rett jeg har.

For samtidig som jeg var bekymret for helvete og hvor kjipt det kom til å bli, skjønte jeg også at jeg ikke trodde på Gud (og da kom man i hvert fall dit). Da vi skulle velge hvilken konfirmasjon vi ville ha, valgte jeg borgerlig (humanistisk) konfirmasjon.

I desember det året søkte jeg om fritak fra skolegudstjenesten, som jeg skrev selv. Da jeg fikk ja fra skolen, følte jeg meg sterk og sikker på min mangel på tro. Det var godt å bli sett og hørt, og ta tilbake litt makt over livet mitt.

Men Rose, sier du, hva med Den Kristne Kulturarven TM og å lære om den? Kan du ikke bare hygge deg? Er det så farlig?

Og svaret, kjære skolegudstjeneste-entusiast, er at jeg mener at kirken har så mye makt at det skal være frivillig om man vil møte den. I Norge har kirken, og har hatt, så mye makt at individet må kunne gjøre motstand.

Jeg har likevel lært meg mye om kirken, tradisjoner og har vært i flere gudstjenester der jeg møtte frivillig. Det er som Harry Potter minner oss på i The Half Blood Prince en stor forskjell på å bli tvunget inn på en arena og gå inn med hevet hode.

Det er altså et spørsmål om verdighet og bli behandlet som et individ som har rett til å ta valg over sitt eget liv og hvilke ritualer man vil være med på. Det er det som står på spill, ikke om unge lærer om hvordan en gudstjeneste foregår.

Det er mulig å undervise om det på måter som ikke krever at ungdommer som meg må tåle å bli usynlige og små. Det er mulig å undervise om det på måter som tar vare på alles rett til å tro eller ikke tro, og som ikke visker ut noens opplevelse av den de er.

Og her er delen hvor jeg smetter inn at mange kristne er flotte folk som aldri ville fortalt et barn at hun nok kommer til helvete og at det ikke er et koselig sted, som synes tvang er dumt og forstår hvor viktig trosfriheten er for både meg og dem.

Om du synes det er hyggelig med julegudstjeneste og litt forkynnelse i desember, er det greit å huske på at retten til å la være ikke er laget for sånne som deg. Den er laget for sånne som meg, som brukte retten til å bli synlig igjen.

For meg var det en måte å ta tilbake fortellingen om hvem jeg er; en optimistisk ateist som fortsatt er litt usikker på om helvete finnes, men er helt sikker på jeg derfor må passe på tiden jeg har her. Og da vil jeg bestemme selv hvilke gudstjenester jeg går i.

Denne teksten ble først publisert som en twitter-tråd.