Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Dødshjelpdebatten som pågår blant «folk flest» viser at det slett ikke er åpenbart at det er feil å gi dødshjelp til personer med demens, som ikke selv kan be om det, skriver lege Morten Horn.
 Foto: NTB-Scanpix/Shutterstock

Dødshjelpdebatten som pågår blant «folk flest» viser at det slett ikke er åpenbart at det er feil å gi dødshjelp til personer med demens, som ikke selv kan be om det, skriver lege Morten Horn. Foto: NTB-Scanpix/Shutterstock

– Dødshjelputredning er krevende

Hvis vi legaliserer dødshjelp i Norge vil vi måtte si ja eller nei til mennesker som vil avslutte sitt liv. Hvordan skal vi begrunne svaret, og hvem er vi til å svare?

Publisert:

Sist oppdatert: 03.09.2019 kl 18:17

Fri Tanke har i sommer, prisverdig, viet god plass til dødshjelpsdebatt. Jeg skulle ønske debatten hadde kommet før HEFs (Human-Etisk Forbund) landsmøte vedtok kursendring om dødshjelp. Det hadde òg vært fint med mer enn tre deltakere. Mange HEF-medlemmer har antakelig tanker om dødshjelp, som burde komme til uttrykk. Det finnes vel også blant HEFs medlemmer flere leger som er for, mot eller midtimellom i synet på dødshjelp – det hadde vært gjevt om også de grep ordet.

Det vært interessant å få høre fra mine pro-dødshjelps-kolleger i HEF: Hvordan tenker dere at dødshjelp skal avgrenses, dersom det blir lov? Hvordan forsvare at vi leger skal avgjøre at ett menneske skal få hjelp til selvmord, mens et annet skal få nei? Hvordan tenker skal hensynet til pasientens rett til nødvendig helsehjelp, veies opp mot legens rett til samvittighetsfrihet?

Debatten i HEFs spalter illustrerer mitt poeng: Jovisst trengs en utredning, en avklaring av faktagrunnlaget – selv de rene tall er vi uenige om. Men se hvor krevende det vil være å få til en nøytral, balansert utredning av et så polarisert spørsmål. Når vi ikke en gang blir enige om tallene – tenk når vi skal begynne å fortolke dem.

Lege for retten

Samtidig som vi diskuterer tall her i Norge, skjer dette i Nederland: En lege står tiltalt for å ha utført eutanasi på en 74 år gammel kvinne med langt framskreden demens. Kvinnen hadde tidligere ytret at hun ville dø, og hadde et livstestament som gikk i den retning. Men da legen skulle eutanasere henne vegret hun seg: Legen måtte sløve henne ned med sovemiddel i kaffen, og de pårørende måtte holde henne så legen fikk satt den dødbringende sprøyta.

Legen fikk en reprimande fra review-komitéen som gransker dødshjelpssaker, og står nå tiltalt for å ha utført dødshjelp mens pasienten strittet imot. Men interessant nok ytrer påtalemakten: Loven er ikke veldig klar på dette punktet, og det er ikke rettferdig å straffe legen for dette lovbruddet. Det er ingen tvil om at legen handlet i beste hensikt.

Dom i saken faller om et par uker, det er uklart hvilken vei den vil gå. Men det forteller oss noe viktig, at så vel review-komitéen som aktor i saken mener legen ikke fortjener straff, selv om hun teknisk sett kanskje brøt loven. Etablering og utvidelse av dødshjelp i Nederland har tradisjonelt skjedd gjennom slike test-rettssaker, der leger med hell har kunnet forsvare seg med at de handlet i pasientens interesse da de brøt loven.

Tvunget til å si ja eller nei

Det er et faktum at dette skjer i Nederland, som gjennom flere tiår har gjennomført et sosialt eksperiment med legalisert, institusjonalisert og normalisert dødshjelp. Så vidt vi vet skjer det ikke i Norge. Ingen kan vite hva som vil skje om Norge følger i Nederlands spor og legaliserer dødshjelp. Men dødshjelpsdebatten har vist oss at det slett ikke er klart at alle synes det er feil å gi dødshjelp til personer med demens, som ikke selv kan be om det eller samtykke.

Dersom vi fjerner forbudet mot at leger kan ta livet av mennesker som lider uutholdelig pga. kreft eller annen fysisk sykdom, vil vi tvinges til å forklare hvorfor vi ikke skal vise samme barmhjertighet med mennesker som er så hardt rammet at de ikke en gang kan be om den siste nåde.

Vi – lovgivere og samfunn, men særlig vi helsearbeidere – vil bli tvunget til å si ja eller nei til fortvilte mennesker som ber om hjelp til å dø, fordi deres eget liv ikke lenger oppleves som verdifullt – for dem det gjelder. Da må vi kunne gi et bedre svar enn at et sted må grensen gå.

Vi vet ikke hva som vil skje om vi legaliserer dødshjelp, det er ikke sikkert vi finner ut uten å prøve. Men debatten – og en eventuell utredning – kompliseres av at vi ikke er enige om hvordan erfaringen fra land som Nederland skal forstås. Eller om det ville være et problem om det gikk med oss, som det har gått med dem. Jeg tror utfallet av en offentlig utredning av dødshjelp vil avhenge av om de som lager den er for eller mot. Da er kanskje noe av vitsen borte.