Alle ønsker en saklig dødshjelp-debatt basert på fakta. Derfor har jeg kjent et ønske om å delta i debatten når jeg ser feilaktige påstander eller misvisende uttalelser. Selv om kritikk kan være vanskelig å svelge, tror jeg alle ønsker en debatt med virkeligheten som premiss.

I Fri tanke påstår kollega Morten Horn at kravet om 15 dagers karenstid for dødshjelp i Oregon nylig «frafalt». Han påstod samtidig at det er først i de siste årene man har sett dødshjelp til personer med demens og psykiske lidelser i Nederland. Før var det lovlig «i teorien», men ikke i praksis.

I Fri tanke tilbakeviste jeg dette; lovkravet i Oregon har ikke frafalt og dødshjelp til psykisk syke i Nederland har vært lovlig praksis siden Chabot-saken i 1994. I sitt svar mener Horn det er «urimelig» å forvente at «en offentlig tekst» skal «dekke absolutt alle relevante detaljer, få fram alle gråtoner på én gang, leveres med komplett referanseliste for full transparens». Da det er ingenting i svaret om lovkravet i Oregon eller dødshjelp til psykisk syke i Nederland, må vi anta at dette er Horns måte å imøtekomme korreksjon på.

I stedet for å holde seg til saken, vender han kritikken tilbake og mener jeg er «uvøren med fremstilling av fakta», fordi jeg – «uten kontekst eller referanse» – påstod at «over 90 prosent» av legene i Nederland støttet dødshjelp. Horn mener selv at det nyeste tallet er 77 prosent. Som en ettertraktet frisk pust kom Levi Fragell med i debatten og skrev at «rundt 90 prosent (nå 86)» av Nederlands leger er villige til å utføre dødshjelp. Horn, som ikke forstår hvor 90 prosent er hentet fra, påpeker igjen at det «offisielle» tallet er 77 prosent, ikke 90 prosent. Samtidig poengterer han at motstanden mot dødshjelp er økende blant nederlandske leger og ber Levi se «bak tallene». (Vi burde i så fall også se «bak tallene» når en økende andel av norske leger støtter dødshjelp.)

Med fare for å gjøre dette komisk, kan Levi ha hentet tallet fra Horns egen tekst den 12. august. Der skriver Horn om en undersøkelse fra 2001 at 11 prosent ikke kan forestille seg å gi dødshjelp. Så fremt 100 minus 11 er 89, er det altså 89 prosent som kan forestille å gi dødshjelp. Dette ble bekreftet i en undersøkelse utført i 2011-2012, som fant at 86 prosent kunne forestille seg å gi dødshjelp, mens 14 prosent kunne ikke det. Det er altså her vi henter tallene våre fra, og disse har ikke endret seg i særlig grad. I boka Euthanasia and Law in Europe av Heleen Weyers og John Griffiths fremkommer det at andelen leger som er prinsipielt villig til å utføre dødshjelp har ligget relativt konstant mellom 84 og 89 prosent siden 1990. Dette er på nivå med dagens andel (84 prosent), hvis vi bruker sammenlignbare tall.

Tallet som Horn opererer med (77 prosent) er hentet fra en undersøkelse som har spesifikt spurt om man støtter dødshjelp hos pasienter med kreft, tap av kontroll og smerter. For det første er ikke dette tallet om dødshjelp generelt, men om dødshjelp ved en konkret tilstand. For det andre er ikke tallet sammenlignbart med de andre undersøkelsene fordi spørsmålet er, vel, ikke det samme.

Horn har imidlertid helt rett i at det var upresist av meg å skrive over 90 prosent, uten å oppgi referanse. Jeg var også upresis da jeg skrev at Horn var upresis om lovkravet i Oregon og dødshjelp til psykisk syke i Nederland. Jeg burde ha skrevet han tok helt feil.

Les også:

Levi Fragell: Dødshjelp krever utredning

Dødshjelpdebatten: Se bak tallene, Levi!

Overveldende majoritet for dødshjelp blant nederlandske leger

Dødshjelpdebatten: Økende motstand blant nederlandske leger mot å yte dødshjelp

Dødshjelpdebatten: Det lar seg ikke gjøre å trekke entydige konklusjoner

Dødshjelpsdebatten – uenige om selv det mest grunnleggende

Dødshjelpdebatten: Nyansene forbigås i stillhet

Human-Etisk Forbunds landsmøtevedtak: Hva skal en utredning om dødshjelp føre fram til?

Human-Etisk Forbund går inn for offentlig utredning om dødshjelp

Debatten om aktiv dødshjelp handler om seks ulike tema