Levi Fragell har i innlegg på facebook og Verdidebatt.no lagt fram dokumentasjon på at hans forgjenger som leder i Human-Etisk Forbund (og min morfar) Kristian Horn gikk inn for legalisering av aktiv dødshjelp. Også andre store tenkere, slik som filosofen Arne Næss og ikke minst store deler av den internasjonale humanistbevegelsen, har gått inn for eutanasi.

Dette er interessant – ikke så mye som innlegg i dødshjelpsdebatten, men fordi det belyser en viktig forskjell mellom humanetikken med dens flate struktur, og de hierarkisk oppbygde religionene med sine presteskap og teologer.

Dersom Kristian Horn hadde vært Human-Etisk Forbunds første profet – ja, da hadde det hatt betydning for oss hva han mente om f.eks. aktiv dødshjelp. Men fordi vi er humanetikere, kan vi frimodig si til oss selv: det vedkommer oss ikke at Kristian Horn var for aktiv dødshjelp. Det som eventuelt kunne bety noe for oss var hvilken begrunnelse han baserte dette på: er dette noe vi selv, med dagens øyne, ser som rasjonelle og humanistiske argumenter?

Som humanetikere, fritenkere, har vi en grunnleggende rett – og en slags plikt – til å gjøre våre egne etiske refleksjoner og vurderinger. Vi kan ikke tillate oss å "outsource" tenkningen til et sett med kloke hoder, selv om vi naturligvis kan la oss påvirke av de gode argumentene de måtte ha å komme med.

Argumentasjonen for aktiv dødshjelp er imidlertid skuffende svak, sett med mine øyne. Det er tvert om påfallende i hvor liten grad disse store tenkerne har gått inn på de egentlige motargumentene mot legalisering av aktiv dødshjelp:

Dersom dødshjelp skal være tillatt i noen situasjoner, og forbudt i andre – hvor skal egentlig grensen gå? Hvilken lov kan skille mellom disse situasjonene, på en entydig, rettferdig og forsvarlig måte? Dersom vi setter individets frihet til å beslutte om sin egen død aller høyest – hvordan kan vi da unngå å tillate (og evt. bistå ved) alle former for selvmord – hvorfor skal fysisk sykdom og en diagnose fastsatt av Staten eller av legene være inngangsporten for at du selv skal få råderett over ditt liv og din død? Hva med forholdet til hjelperen – er det etisk forsvarlig å be et menneske om en tjeneste av så grenseoverskridende art? Hvordan vil samfunnet påvirkes av at det gjøres til noe legitimt at leger tar livet av sine pasienter?

Dette er spørsmål som jeg – så langt – ikke har sett verken Kristian Horn eller andre store tenkere beskjeftige seg med. Det er litt synd. Men egentlig er også dét fint, for oss humanetikere, fordi det viser at heller ikke disse menneskene var ufeilbarlige. For tenk om det var slik – tenk om det fantes kloke mennesker som hadde alle svarene parat, som forsto ting vi ”vanlige” folk ikke kunne skjønne. Da ville vi kanskje måttet revurdere vår posisjon: Kanskje burde vi da, i rasjonalitetens navn, faktisk utstyre oss med et presteskap slik som religionene har. Kanskje stemte det ikke likevel, at hver enkelt av oss kan og må stole på sin egen rasjonalitet, sitt følelsesliv og sanseapparat og sine erfaringer. Kanskje sviktet selve fundamentet for at en humanistisk etikk er mulig. I lys av dette blir Levis påminnelse om at selv de store menn har sine svakheter, en demonstrasjon av at humanetikken holder vann.

Som Kristian Horns barnebarn er jeg nok litt nysgjerrig på hva han mente om aktiv dødshjelp, et tema som ligger mitt hjerte nær. Men bare sånn måtelig. Min bestefar har vært død i over 30 år. Det har skjedd svære endringer i mange av de premissene som lå til grunn for hans dødshjelpsstandpunkt. En ting er den enorme utviklingen i våre muligheter for smertelindring til døende. Vi har fått bedre teknologi – men også forståelse: Nå vet vi at terapeutiske doser av morfin som regel ikke tar livet av pasienten, vi trenger ikke lenger føle at vi balanserer mellom ønsket om å lindre og frykten for å drepe. Men vi har også fått bedre forståelse av etikken ved livets slutt. Vi har blitt enige om at det å tillate pasienten å dø av sin grunnsykdom ikke er aktiv dødshjelp. Dette har vært stadfestet i norsk lov i over 15 år (Pasientrettighetsloven av 1997), men fortsatt er det i mange land mennesker som må gå rettens vei for å få slippe livsforlengende behandling. IHEUs dødshjelpsvedtak fra 1999 er da også uklart mtp. om det handler kun om aktiv dødshjelp, eller om også retten til behandlingsbegrensning omfattes (”…spørre en villig lege om hjelp til å dø raskt og fredfullt.”) Samtidig har vi fått nyttige erfaringer fra Nederland og Belgia, de to mest relevante landene å sammenligne seg med for Norges del. Der har legalisering av aktiv dødshjelp ført til en stor økning i omfanget, en normalisering av dette at leger tar livet av sine pasienter, og klare tegn til nettopp ”skråplaneffekten” gjennom det at leger nå også kan ta livet av psykisk syke, demente og nyfødte babyer.

For meg ville nok det morsomste vært om jeg hadde kunnet diskutere aktiv dødshjelp med Kristian Horn selv – lagt fram argumentene mot legalisering, utfordret ham på holdbarheten av argumentene for. Som den rasjonalist og humanist han var, har jeg en følelse av at han ville innse at dette er mer komplekst enn IHEUs vedtak tar høyde for. Men den samtalen får jeg aldri. Jeg får nøye meg med bestefars aller viktigste budskap til oss etterkommerne, og til alle andre interesserte: Tenk sjæl!