Morten Horns svar på min kritikk bekrefter behovet for mer nyanse og presisjon i debatten om dødshjelp (dvs. eutanasi og legeassistert selvmord). I likhet med andre motstandere av dødshjelp, mener Horn at det svenske medicinsk-etiska råds (SMER) utredning – som tilbakeviser en rekke empiriske argumenter som dødshjelpsmotstandere lener seg på – har en «bias».

I min nysgjerrighet har jeg etterspurt eksempler på bias, og dessuten har lurt på hvorfor Horn mener at legalisering av dødshjelp vil ha uunngåelige påstått negative ettervirkninger, som om det eksisterte samfunnsmessige lovsammenhenger på linje med naturens lovsammenhenger – altså at det skulle finnes en form for sosial determinisme i dette svært komplekse feltet. En rekke utredninger og rapporter understreker at det ikke lar seg gjøre å trekke entydige konklusjoner om at det ene eller det andre «må» skje som følge av legalisering. I svaret karakteriserer Horn simpelthen etterspørselen som «urimelig», uten å forklare hva han mener med dette rent formale begrepet, og gir dessverre ingen eksempler på bias.

I stedet beskriver han det han kaller min «debattmetode» som visstnok «så langt [har] vært å kritisere eldre kolleger for utsagn» jeg har «fordreid». Uten å forstå hva alder har med saken å gjøre, ei heller nøyaktig hva det er som har blitt fordreid, synes jeg eksempelet om bruk av legeeden er illustrerende for debattproblemet vi snakker om.

Både nåværende og tidligere ledere og rådsmedlemmer i Rådet for legeetikk – som også Horn sitter i – har vist til den gamle Hippokratiske ed som en slags yrkesfaglig og moralsk plikt til å være motstander av dødshjelp. Ingen fordreining er nødvendig for å vise dette. Dødshjelp er «i strid med den gamle Hippokratiske ed», svarte Trond Markestad i Aftenposten. «I den Hippokratiske legeed forplikter legen til å ikke gi aktiv dødshjelp. Slik virksomhet er det motsatte av hva leger skal drive med», skrev Svein Aarseth og Karsten Hytten i Dagbladet. Og etter å ha sagt at vi ikke bør innføre dødshjelp i Norge, svarte Aarseth til TV2 at «Her har legeetikken vært helt klar siden Hippocrates' tid – og det var jo fire hundre år før Kristus – at vi skal hjelpe, lindre, trøste og behandle, men aldri skade.»

I debattinnlegget Horn viser til påpekte en annen lege og jeg at det slett ikke er uproblematisk å bruke eden på en slik uforbeholden måte. Hvorfor? Vel, eden forbyr eksplisitt kirurgi og abort også – uten at rådsmedlemmene har vist til legeeden i abortdebatten av den grunn. Og det er dokumentert at forbudene i eden handlet lite om etikk for antikkens leger, men mye om frykten for fiasko og dårlig rykte. Videre, eden har i liten grad blitt brukt seremonielt, og det er verdt å merke seg at den moderne og vedtatte versjonen, Genève-erklæringen, ikke inneholder noe forbud mot dødshjelp.

Dette er nyanser som selvsagt hører hjemme i en debatt om dødshjelp i lys av eden. Utover anklagen om «fordreining», har Horn forsvart meningsfellene ved å bemerke at henvisning til eden ikke har vært et «hovedargument» og at rådsmedlemmene også har brukt andre argumenter. Men, selvfølgelig, et misvisende og dårlig argument blir ikke bedre av å bruke andre argumenter – ei heller blir fremstillingen mer nyansert av den grunn. Det må imidlertid anses som en positiv debattutvikling at legeeden – meg bekjent – ikke har blitt brukt på unyansert vis i ettertid av debatten i Tidsskriftet for den norske legeforening.

Horn byr også på andre eksempler som bekrefter at nyanser forbigås i stillhet. Om Oregon skriver han at kravet om 15 dagers karenstid er «frafalt». Det er en merkelig beskrivelse, i all den tid det fortsatt er krav om 15 dagers karenstid, men det er blitt foreslått unntak for pasienter som har kortere enn 15 dager igjen å leve. Om Horn har misforstått lovkravet eller mener hans beskrivelse er tilstrekkelig, er ikke godt å si.

Det er «godt dokumentert», ifølge Horn, at selv om nederlandsk lov har åpnet for dødshjelp til psykisk syke i «teorien», er det angivelig først de siste årene man har gitt dødshjelp på slikt grunnlag. Det er feil. Dødshjelp til psykisk syke har vært praktisert siden Chabot-saken allerede i 1994, da nederlandsk høyesterett fastslo lovligheten av dette i praksis.

Den nederlandske modellen er på godt og vondt den mest romslige modellen som finnes. Nylig holdt den nederlandske etikeren Lieke Van Der Scheer, som sitter i en av de fem regionale dødshjelpskomiteene som overser alle dødshjelpssakene i Nederland, et foredrag ved Universitet i Bergen. Etter foredraget ble hun spurt hva hun tenker og føler, særlig med tanke på den påståtte «utglidning» – i seg selv et svært uklart begrep – og synet på menneskelivet. «Ingen systemer er perfekte. Men jeg har nøye lest over fem tusen saker. Og nesten hver gang tenker jeg: ‘Så godt at dette mennesket fikk slippe.’», svarte hun.

I Nederland har loven en overveldende majoritetsstøtte i befolkningen, og over 90% av legene er for dødshjelp. Her i Norge støtter jeg HEFs arbeid for en norsk utredning om dødshjelp, og jeg håper debattantene vil ta lærdom av nyansene som vil komme.

Les også:

Dødshjelpsdebatten – uenige om selv det mest grunnleggende

Dødshjelpdebatten: Nyansene forbigås i stillhet

Human-Etisk Forbunds landsmøtevedtak: Hva skal en utredning om dødshjelp føre fram til?

Human-Etisk Forbund går inn for offentlig utredning om dødshjelp

Debatten om aktiv dødshjelp handler om seks ulike tema

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Grue har misforstått kampen for aktiv dødshjelp

Ny undersøkelse bekrefter flertall for aktiv dødshjelp