«Det er fint vær i dag!» sa jeg opprømt til barna mine. Men det var det jo ikke. Så man nøye etter var det like mye halvgrått som blått. Selv om det jevnt over var varmt tok vi frokosten inne. Det var fortsatt «fint vær» på min interne meteorologiske skala, men mitt utbrudd hadde vært unyansert og upresist.

Slik blir jeg også satt på plass av kollega Andreas Wahl Blomkvist, som i gjentar at jeg er upresis og unyansert. Det er jo sant – dersom forventningen til en offentlig tekst er at den skal dekke absolutt alle relevante detaljer, få fram alle gråtoner på én gang, leveres med komplett referanseliste for full transparens.

Men slik er ikke det offentlige ordskiftet, og jeg opplever kritikken fra Blomkvist som urimelig. Verre blir det fordi han selv er uvøren med framstillingen av fakta. I sitt innlegg hevder f.eks. Blomkvist at i Nederland «er over 90 prosent av legene […] for dødshjelp», uten kontekst eller referanse.

La oss se på dette.

Økende motstand

De siste tall jeg finner fra Nederland er at 77 prosent av leger er enig at dødshjelp bør kunne gis til pasienter med kreft, tap av kontroll og svær lidelse. Tallet faller til 18 prosent for pasienter som «bare» er gamle og mette av dage (2010-tall). En survey fra 2016 viste tilsvarende tall, men andelen leger som aldri vil yte dødshjelp økte fra 11 prosent i 2001 til 16 prosent i 2016. Andelen psykiatere som aldri ville utføre dødshjelp økte fra 53 prosent i 1995 til 63 prosent i 2016.

Den økende motstanden blant nederlandske leger mot å yte dødshjelp kan ha flere årsaker. Det er lite forskning på legers erfaringer med å delta i dødshjelpsprosessen, men en oversiktsartikkel beskriver en byrdefull opplevelse hos 30-50 % av legene, og pågående negativ påvirkning hos 15-20 %. Andre undersøkelser har vist at legene opplever en endring i lege-pasientrelasjonen ved eutanasi-forespørsel: At pasientene i større grad ser dødshjelp som en funksjon av pasientens autonomi, og forventer at legen skal stille opp.

Tradisjonelt har opptil 93 prosent av all dødshjelp i Nederland blitt utført av fastleger. Utviklingen med økt motstand blant fastlegene har ført til etableringen i 2012 av spesialiserte, mobile dødshjelpsklinikker i Nederland, kalt Levenseindeklienik. Klinikkens leger sto i 2016 for åtte prosent av alle eutanasitilfeller i Nederland, men nesten halvparten av tilfellene for psykisk syke eller demente pasienter, og tar også eldre med «multiple helseplager». Rapporter fra Nederland går ut på at stadig flere pasienter overføres til klinikken, som strever med å rekruttere nok leger. Dette gjør at lege-pasientforholdet, som tidligere var en viktig sikkerhetsmekanisme, nå blir redusert til kun bestillingen av eutanasi.

Lite grundig granskning

Den nederlandske legeforeningen KNMG har vært en pådriver for at leger som velger å utføre eutanasi ikke skal straffeforfølges. I dødshjelpens barndom var eutanasi straffbart, men leger kunne bruke som sitt forsvar at de var dradd mellom to plikter: Plikten til å følge loven, og plikten til å avhjelpe pasientens lidelse. Dette nødrettsforsvaret ble i 2002 formalisert i eutanasiloven, med detaljert beskrivelse – ikke av hvilke pasienter/situasjoner som kvalifiserte for eutanasi, men hvilke prosedyrer legen måtte følge for å kunne utføre eutanasi straffritt.

Regionale review-komitéer skal – etter at pasienten er død – granske hvert tilfelle, og melde fra hvis legen har handlet i strid med loven. Forutsetningen er at legen har meldt fra – gjentatte anonymiserte surveys har vist rapporteringsgrad på bare ca. 80 prosent.

Review-komitéenes gransking er ikke grundig. En studie viste at de opererer «trust-based», og fokuserer mer på om prosedyren er fulgt og papirene korrekt utfylt. 80 % av avgjørelsene fattes av sekretariatet, uten formell komité-vurdering. Selv om eutanasilovens tekst har vært uendret i Nederland siden 2002, har granskingskomitéene utarbeidet uformelle (fra 2015 kodifiserte) retningslinjer – og disse har endret seg i takt med et mer liberalt syn på hva som kvalifiserer for dødshjelp.

Legen har full anledning til å avslå å yte dødshjelp, uten begrunnelse. Det har ikke vært noen rett til å få dødshjelp, heller ingen rett til second opinion eller viderehenvisning til villig lege. Det har derfor heller ikke vært behov for noen reservasjonsordning.

Dreining av loven

Undersøkelser har vist at om lag halvparten av pasientene som ber legen som om hjelp til å dø, har fått avslag (av multiple grunner). De siste årene har stadig flere av disse funnet veien til Levenseindeklienik – men også der får mange nei. Nederlandske forskere har vist at dødshjelp i økende grad oppleves, av befolkningen, som noe de har rett til, som et uttrykk for deres autonomi, og de blir fortørnet dersom legen stiller seg i veien for, eller stiller seg til doms over, deres beslutning om at de vil dø.

Denne utviklingen ligger bak medborgerinitiativet i Nederland, som startet omkring 2010, for å tillate dødshjelp til «eldre» (man har sagt > 70 år, men uklart hvordan aldersgrensen er begrunnet) som ikke nødvendigvis har noen medisinsk diagnose, men som føler de har levd fullendte liv – «mette av dage». Forslaget har fått regjeringens støtte, og man har diskutert en separat lov som tillegg til eutanasiloven. Den nederlandske legeforeningen framstår nå som bremsekloss, og vil verne om status quo der dødshjelp er noe legen suverent avgjør om er indisert, hos pasienter som ber om det.

Når nederlandske leger altså ganske riktig er positive til dødshjelpsloven, så er det altså denne loven de er positive til. En lov verner om legens rett til å utføre dødshjelp der han selv mener det er riktig, uten krav om å gjøre det, krav om viderehenvisning eller behov for reservasjon. En lov som beskytter legen mot straff, og som gransker legens handling basert på hans egen-rapport, oftest summarisk gjennomgått i et sekretariat. En lov som først etter 17 år muligens fører til at en lege blir straffeforfulgt, etter at hun måtte holde og dope ned en gammel kvinne med demens så hun fikk satt dødssprøyta.

Forsvarer moderat dødshjelplov

Nederlandske leger som forsvarer eutanasiloven av 2002 kan sammenlignes med de i Norge som forsvarer abortloven av 1978 – mot fjerning av nemndsystemet, mot utvidelse av perioden for selvbestemt abort til 18 uker, mot fjerning av den absolutte grensen ved levedyktighet. De forsvarer en dødshjelpslov som har gitt legene full suverenitet i en situasjon som mange har opplevd som veldig krevende.

Jeg har nå skrevet en kronikk-lengde om dødshjelp, om aspekter som opptar meg – og ennå har jeg ikke funnet plass til en detaljert gjennomgang av den svenske SMER-rapporten. Vil jeg nok en gang høste kritikk for dette? Tiden og plassen er begrenset! Det må gå an å si at «været er fint» uten å bli kalt unyansert.

Les også:

Dødshjelpdebatten: Det lar seg ikke gjøre å trekke entydige konklusjoner

Dødshjelpsdebatten – uenige om selv det mest grunnleggende

Dødshjelpdebatten: Nyansene forbigås i stillhet

Human-Etisk Forbunds landsmøtevedtak: Hva skal en utredning om dødshjelp føre fram til?

Human-Etisk Forbund går inn for offentlig utredning om dødshjelp

Debatten om aktiv dødshjelp handler om seks ulike tema

Har skrevet roman for å advare mot aktiv dødshjelp

Grue har misforstått kampen for aktiv dødshjelp

Ny undersøkelse bekrefter flertall for aktiv dødshjelp