Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Dersom holdningen blant nederlandske leger skal inngå i en norsk dødshjelpsutredning (slik HEF nå har tatt til orde for) er vi imidlertid nødt til å se på mer enn bare tallene; vi må også se på hva som ligger bak. , skriver Morten Horn. Foto: NTB-Scanpix/Shutterstock

Dødshjelpdebatten:

Se bak tallene, Levi!

Levi Fragell og jeg er enig om at nederlandske leger støtter dødshjelpsloven. Men skal vi utrede dødshjelp må vi også se bak tallene.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 26.08.2019 kl 09:54

Levi Fragell (Fri Tanke 15.8.2019) ser det samme som jeg: En overveldende majoritet av nederlandske leger støtter landets eutanasi-lov. Tallet er riktignok ikke så høyt som de 90 % Levi oppgir (hvor stammer tallet stammer fra?); de siste offisielle tall jeg har sett viser at «bare» 77 % støtter loven (mens det er om lag 90 % i befolkningen). Det er uansett en imponerende høy andel, som bør gjøre oss dødshjelpsskeptiske leger i Norge nysgjerrige: Hva er det som gjør at våre kolleger i Nederland har et så radikalt annerledes syn på dette, enn det vi har?

Dersom holdningen blant nederlandske leger skal inngå i en norsk dødshjelpsutredning (slik HEF nå har tatt til orde for) er vi imidlertid nødt til å se på mer enn bare tallene; vi må også se på hva som ligger bak. Det var dette jeg forsøkte i mitt forrige innlegg, og jeg vil utfordre Levi: Bortsett fra «endringer i praksis, struktur, alder og spørsmålstilling», hva kan ligge bak at motstanden mot å utføre dødshjelp blant nederlandske leger faktisk øker?

Det er en bemerkelsesverdig trend, sett i lys av at aksepten i befolkningen øker, og at dødshjelp er i ferd med å bli en vanlig måte å dø på. Det er imidlertid forskning som tyder på at denne normaliseringen oppleves som problematisk for de som er satt til å utføre dødshjelpen.

Spesielt handler dette om skiftende maktbalanse mellom legen og pasienten, hvor legens suverenitet nå utfordres. Pasienten kommer i større grad til legen med en klar bestilling, og forlanger å få viljen sin. Dét er på ett vis det eneste naturlige - det er tross alt pasientens liv og død det står om. Men en del av legene strever altså med dette, og skyver oppgaven fra seg. Tradisjonelt har dødshjelp vært en siste utvei legen kunne ty til, for å hjelpe en håpløst lidende pasient. Det har aldri før, i Nederland, vært en pasientrettighet.

Undersøkelser har vist at en del leger (omfanget er aldri kartlagt) strever med rollen som pasientens dødshjelper. De kan føle seg dradd mellom hensynet til eget beste, egne verdier - og vissheten om at den sårbare, hjelpeløse pasienten er deres ansvar: De kvier seg for å avvise pasientens siste fortvilte ønske, samtidig som de selv opplever dødshjelpshandlingen som plagsom og vanskelig. En nederlandsk lege sa at «jeg gjorde det før, men jeg har sluttet med det, det var ikke bra for meg».

Dersom HEFs ønske om en offentlig utredning av dødshjelp i Norge blir realisert, vil dette måtte bli ett av temaene man må se nærmere på. Det offentlige dødshjelpsordskiftet i Norge viser tydelig at svært mange betrakter dette som en pasientrettighet (noen kaller det «menneskerett»). Det vil ganske sikkert bli en utfordring å balansere pasientens rett til nødvendig helsehjelp (dvs. hjelp til å avslutte livet på en skånsom måte), og legens rett til å ivareta seg selv og sin samvittighet.

Sist gang vi diskuterte dette i Norge var i forbindelse med «reservasjonsstriden». Den gang handlet det om (stort sett) friske unge kvinner som evt. ville bli tvunget til å banke på døra til nabokontoret, i verste fall reise fra en liten plass inn til byen fordi fastlegen reserverte seg mot aborthenvisning. Nå snakker vi om sterkt lidende og ofte pleietrengende, immobiliserte mennesker som ønsker hjelp til å dø, fortrinnsvis på hjemplassen sin. Mens bare 9 % av leger sier seg villig til å utføre dødshjelp, om det blir legalisert.

Selv har jeg spurt om retten til å nekte å ta liv bør grunnlovsfestes. Det vil neppe skje - men hvordan skal vi løse interessekonflikten mellom pasient og lege? HEFs holdning ifm. reservasjonsstriden var at «legens religion og holdninger er strengt tatt irrelevant». Er det virkelig sikkert at vi i neste omgang vil tolerere leger som ikke vil ta del i dødshjelp?

Det er uklart hvorfor Levi mener det er relevant, i sitt tilsvar til meg, å henvise til en tidligere HEF-tillitsvalgt som har vært død i nesten 40 år. Kristian Horns utsagn om dødshjelp er fra 1974, dvs. før Nederland satte i gang med sitt eksperiment med legalisert, institusjonalisert og normalisert dødshjelp. Jeg håper og tror at også min bestefar ville ha vært interessert i å høre om disse erfaringene, hvis han skulle tatt del i en utredning av dødshjelp i 2019.

Morten Horn er HEF-medlem, nevrolog og medlem av Rådet for legeetikk