For meg har det vært en reise, sier Dagfinn Ullestad (59). Selv om metafor-politiet slår hardt ned på slik ordbruk, synes han det er den mest dekkende beskrivelsen på sin egen utvikling. Han har på et vis vært på reise hele livet – både i bokstavelig og i overført betydning.

Foreldrene var misjonærer, og han bodde sine ti første år i Kamerun i Vest-Afrika. Han hadde sine ungdomsår på Sør-Vestlandet og bodde seinere omkring ti år i Vadsø, hvor han virket som menighetsprest, før han for 18 år siden flyttet med familien til Kristiansand. Det var der han avsluttet sin yrkeskarriere i Den norske kirke, og altså tidligere i år startet en ny slags karriere, da han ble valgt som regionlagsleder for Human- Etisk Forbund i Agder.

De siste årene har han jobbet med en bok om denne reisen, fra et trygt kristent ståsted og mange år som prest og til et sekulært og humanistisk ståsted. Boken Mot en grense ble gitt ut på Kolofon forlag i sommer.

Så hvordan hadde det seg at en misjonærsønn og prest endte opp som regionlagsleder i Human-Etisk Forbund?

MISJONÆRBARN

Vi må nøste noen tråder og starte med begynnelsen. Han forteller at foreldrene kom fra en forholdsvis pietistisk kirkelig tradisjon, kjennetegnet av personlig tro med vekt på inderlighet og fromhetsliv. Oppveksten i Kamerun var trygg, og den kristne livstolkningen var selvsagt.

– Det å være i Kamerun var en beskyttet tilværelse – det var en rolig politisk situasjon der og en vennlig kultur, åpen og gjestfri. Misjonærenes verden var likevel ganske avgrenset. Vi bodde flere år på en liten misjonsstasjon og tett på afrikansk kultur, men samtidig var vi hvite og norske.

Virkelighetsforståelsen de levde med var dramatisk nok. Det var det kristne versus det «hedenske», der misjonærene hadde med seg frelsen som hedningene trengte. Hedensk er ikke god terminologi i dag, men omvendelse og dåp var målet overfor både animistene og for muslimene, de siste var imidlertid nokså «resistente».

For Dagfinn betydde oppveksten på tre ulike misjonsstasjoner i Kamerun, med et og annet avbrekk i Norge, at stadige oppbrudd ble normalen.

– Jeg er vant til å bryte opp. Jeg er vant til å forlate ting. Det er interessant også i forbindelse med tro. Jeg har forlatt noe, og jeg tror at det også har sammenheng med at jeg har trent meg på det å forlate det kjente og gå ut i det ukjente, reflekterer han.

SØKEN ETTER SAMMENHENG

Som ung kjente han en indre driv for å studere teologi, han vil ikke bruke begrepet «kall». Den driven hadde selvfølgelig å gjøre med at hans far var prest, men også fordi teologiens verden oppslukte ham. Han hadde et avbrekk der han blant annet studerte til sosialarbeider, men fullførte teologiutdannelsen.

– Jeg opplevde studiet som intellektuelt utfordrende. Jeg tenker at teologi er en slags filosofi; også filosofien jobber med å systematisere og å sette begreper i riktig kategori.

Han poengterer at teologistudiet kanskje har vært et av universitetets bredeste fagfelt, med språk, tekstanalyse, tolkning, kirkehistorie, etikk og filosofi. Uten at vi skal gå inn i de finere detaljene av teologien – som altså da var en sjuårig utdanning med mange disipliner og mye rom for valg av fordypning – var det systematisk teologi som ble Dagfinns fordypning. Et felt han forklarer som en søken etter sammenheng og helhet.

Hans egen religiøsitet var preget av fromhetslivet hjemmefra, med vekt på praksis i bønn, bibellesning og etikk.

– Gjennom studiet og prestetjenesten ble fromhetspraksisen og den kirkelige tradisjonen en viktig meningsramme for livet. Tolkningen av livet ble lagt i fromhetsutøvelsen – i gudstjenesten, i liturgien, i bønnen – i den tradisjonen som jeg levde i, forteller han.

MENINGSFELLESSKAP

– Jeg tenker mening i stor grad handler om å gå utover sitt eget – og det tror jeg den kirkelige tradisjonen inviterer til. Både gjennom fellesskapet, som er ganske betydningsfullt i kirken – man er en del av et verdensomspennende fellesskap – og i liturgien med Jesu budskap om å elske sin neste som seg selv, som er en invitasjon til å gå utover seg selv. Gjennom det meningsfellesskapet står man ikke alene.

Som prest møtte han ofte menneskers barnetro, som kanskje bare handlet om at en mormor eller forelder hadde formidlet trygghet gjennom aftenbønnen.

– Når folk sier de har barnetroen, så handler det kanskje ikke så mye om religiøs tro som om det meningsfylte i ritualer og omsorgen som ble vist dem av de som formidlet barnetroen?

– Nettopp, dette handler om de lange, dype følelsene, og som kanskje også ble tydeliggjort gjennom – skal vi kalle det hverdagslivets ritualer. Det at de foldet hendene over bibelen og ba for barn og barnebarn, det setter spor.

BÆREKRAFTIG ESTETIKK

Selv hadde – og har – han et sterkt forhold til de kirkelige ritualene, bønnene, liturgien, og til poesien og kulturen. På slutten av prestekarrieren arbeidet han som fengselsprest og var langt inne i prosessen der troen begynte å slippe. Da var det disse uttrykkene for tro han holdt særlig fast på.

– Min tro var ganske porøs eller fragmentert, men liturgien var der. Så jeg kunne bruke disse formene og rammene som er ganske bærekraftige, og på den tida vil jeg kanskje si at jeg brukte det estetiske for alt det er verdt.

Han beskriver hvordan han la sin sjel i å ordne gudstjenesterommet, med all den estetikk som kirken har til rådighet – som symbolene, fargene, bønnen og poesien.

– Samtidig blir spørsmålet veldig tydelig: er religiøsitet egentlig estetikk?

DEKONSTRUERENDE SPØRSMÅL

Da han var i begynnelsen av førtiårene fikk han det han beskriver som en moderat depresjon. Han var en overarbeidet menighetsprest i Vadsø med mange oppgaver, blant dem var å forkynne håp i møte med andre menneskers eksistensielle spørsmål og sorg. Det ble starten på en lang prosess.

– En slik moderat depresjon, som ikke setter en helt ut, gir også en anledning til å gå dypere i seg selv, til å tenke og reflektere. For meg var det en gave, det startet en prosess med å tenke over de tingene jeg hadde tatt som en selvfølge og jobbe med det innenifra. Det var spørsmålene om Guds allmektighet, om lidelsen, om Gud i det hele tatt hjelper – hjelper det å be? Er det en gud der som lytter og svarer på menneskenes behov?

For ham var det et paradoks at han som hadde elsket systematisk teologi – det å finne helhet – var i ferd med å dekonstruere sin kristne livsanskuelse. Litt etter litt begynte bitene å flyte fra hverandre. Og da han flyttet med familien til Kristiansand skjedde det noe som skulle bidra i samme retning. Hans yngste datter fikk en alvorlig kreftdiagnose, og det innledet åtte år med behandling, tilfriskning og tilbakefall som endte med at hun døde i 2010.

GRENSEERFARING

«Som lysstrålene i solen kan konsentreres om et brennpunkt, ble det å miste vår 18 år gamle datter en grenseerfaring og et brennpunkt for hvordan jeg forstod den kristne tros fortolkning av de store spørsmålene i livet. Etter mange års prestetjeneste og med den kristne tro som fortolkningsramme fra jeg var barn og ungdom, raknet mønsteret sakte, og til sist helt, gjennom den eksistensielle rystelsen det var å miste», skriver han innledningsvis i boken.

– Det ble en hendelse som stilte meg de siste spørsmålene. Det ble på et vis en grenseerfaring, hvor jeg følte bærekraften i den kristne troen ble satt på prøve.

– Jeg hadde brukt dem selv, men svarene holdt ikke da jeg selv stilte meg de samme spørsmålene. Jeg kunne ikke lenger stå som prest og forkynne noe jeg selv kjente trengte andre svar enn det kirken ga, sier han.

GA SLIPP

– Jeg tok ikke noen avgjørelse, men brukte flere år på å si farvel til det ene etter det andre. Jeg gikk ut i sykmelding, sluttet som prest og sa etter hvert fra meg ordinasjonsløftet. Til sist meldte jeg meg ut av kirken, forteller han.

Han beskriver det som at den kristne livsanskuelsen hang så løst sammen at han til slutt ikke lenger orket å holde det sammen – og måtte slippe det!

– Mange som motvillig mister troen forteller om sorg og meningstap – opplevde du et meningstap da du slapp den?

– Jeg mistet ikke troen, jeg ga frivillig slipp på den. Men så var det mange tap i det å slippe: tap av mitt yrke, tap av kolleger, tap av det kirkelige fellesskapet, tap av estetikken – ja, tap av alt jeg elsket egentlig, med liturgien og den kirkelige tradisjonen som var så verdifull for meg. Men mest av alt var det frigjørende. Det var følelsen av glede over å kunne sette foten ned et nytt sted og kjenne at det er noe jeg tror på. Jeg vet ikke helt hva det er, men jeg kjente at det var noe nytt her. Jeg kjenner at den humanistiske tradisjonen har mye å gi – og svar på de samme spørsmålene som livet stiller, som religion har prøvd å fylle.

I mange år svarte han at han ikke visste hvis han fikk spørsmål om han var ateist: «Jeg vet bare at jeg har forlatt noe. Jeg vet ikke om jeg er ateist eller ikke. Kanskje det», svarte han.

– Jeg var på et spor, jeg hadde en del erkjennelser med meg og veien lå åpen og hellet mot den humanistiske leien. På den tiden ble jeg kjent med Edwiens tanker og skrifter.

TEOLOGIENS BAKGÅRD

Dagfinns søster var en støtte for Andreas Edwien (1921-2015) på hans eldre dager og arvet hans bo. Edwien var en av Norges fremste kristendomskritikere på siste halvdel av 1900-tallet, med seks bokutgivelser. Dagfinn hjalp henne å rydde og systematisere alt Edwien etterlot seg.

– For meg var det en spennende oppdagelse av fritenkernes historie. Det var som å gå på oppdagelsesferd i teologiens bakgård, og jeg lærte veldig mye. Jeg lyttet på lydbåndopptak fra debatter, med Haftor Viestad og Levi Fragell, og fra stiftelsen av Human- Etisk Forbund.

– Jeg ble så fascinert og det var så interessant å sette seg inn i denne historien. Jeg fikk veldig stor respekt for fritenkerne, alle som har tatt valg og vært modige. De som opponerte og satte foten ned, som sa hit, men ikke lenger. Jeg identifiserte meg stadig sterkere med litt av opprørerrollen. Det å si «nei, her går det en grense».

– Og hvor går den grensen?

– I min personlige prosess gikk det særlig ved åpenbaringstroen. Jeg opplever den skriftlig overleverte sannheten med autoritet, som potensielt farlig. Som Edwien var opptatt av, det at kirken gjorde Jesus til Guds sønn, har en farlig side.

– Jeg kommer fra en tradisjon som står midt i kirken, men den samme teologien som motiverer ekstremvarianten ligger også midt i kirken – i bibelen. Veldig mye religiøs praksis og utøvelse av teologi er, skal vi si, vennlig, men potensialet ligger der for utestengelse, for å snakke om «vi og de andre», for å skille og for å sette noen utenfor. Slik som bedehusene også var trygge samfunn, men det var et veldig sterkt skille mellom «innenfor » og «utenfor».

Dualismen i kristendommen i eksistensiell forstand – mellom fortapelsen og frelsen – er også noe han reflekterer rundt i boken sin.

RITUALENES BETYDNING

I 2018 meldte han seg inn i Human- Etisk Forbund.

– Jeg synes det er veldig meningsfylt å stole på det menneskelige samfunn, på menneskets evne til å se fellesskap og til menneskets iboende evne til å gå utover seg selv. Vi har evnen til å tenke uendelig, selv om våre liv er endelige. Vi har evne til å kjenne kjærlighet. Det gir håp.

Det synes han vi så under korona- krisen: hvor mange som har evnen og viljen til å gå utover seg selv og å gjøre en ekstra innsats under krevende forhold.

Som nyvalgt leder i regionlaget i Agder opplever han at det er et ønske i Human-Etisk Forbund om å utvide forbundets rom og perspektiv nå som de første kampene på mange vis er over. Som estetiker med prestebakgrunn vil han gjerne være med å utvikle forbundets seremonier videre.

– Det ville vært spennende. Hvilke tradisjoner kan forbundet bruke for å utvikle estetikk – både poesien, kunsten og musikken – ikke bare for å være vakkert, men for å uttrykke hva vi tenker om livet, om håp og om motstand mot destruksjon og eksistensielle trusler. Ritualer strukturerer og ordner i kaos, det er grunnleggende. Human-Etisk Forbund kan også tenke stort og bruke den filosofiske tradisjonen.

KIRKEROMMET

Selv om han i dag erklærer seg som ikke-troende, ser han seg likevel som grunnleggende religiøs.

– Jeg er religiøs i ryggmargen, ler han.

– Jeg tenker at religiøsitet er menneskelig. Jeg vil kanskje ikke si at jeg er gudløs, jeg er i ferd med å omdefinere Gud. Jeg vil ikke kalle det Gud, men jeg aksepterer «Gud» som et begrep for et behov for noe som er større enn oss selv, utenfor oss selv. Så jeg bruker ikke begrepet lenger, men jeg synes det er spennende med filosofiske tilnærminger til det som Gud representerer. For meg handler det om å tenke rundt hva gudsbegrepet representerer. Kristendommen definerer Gud gjennom åpenbaringsteologien, mens den filosofiske tradisjonen mer spør hva er menneskets dypeste kjerne, hva er vi i forhold til andre mennesker, hva grunnlegger oss i relasjon til andre?

Den religiøse legningen kan komme til syne ved at han søker kirkerommet.

– Ennå har jeg veldig sansen for kirkerommet. Noen kirkerom kan være fullstendig uinteressante, mens andre er vakre. Og jeg er åpen for mytene, som jeg tenker menneskene har brukt for å håndtere livets farer og usikkerhet. Vi må bidra fra vårt moderne ståsted ved også å være åpen for de gåtefulle sidene ved livet. Det er kanskje noe korona-trusselen har åpnet for oss: Den vitenskapelige utviklingen de siste hundreårene har latt oss tro at vi kan kontrollere det meste. Plutselig rammer koronaen oss hardt og statuerer at vi fortsatt lever i en tilværelse med usikkerhet.

Han legger til at korona samtidig har vist at samfunnet vårt har evne til å takle krise.

– Det er betryggende og noe jeg kjenner takknemlighet for, at vi har demokratiske samfunn. Det er kanskje det jeg kjenner sterkest på i en organisasjon som Human-Etisk Forbund, å være sammen om å styrke de demokratiske rammene i samfunnet, som nettopp handler om fellesskapet og å ta vare på andre og sikre menneskerettighetene. Som ikke bare gjelder for oss, men også de som er tvunget ut på reise fra sine hjemsteder.

Selv er han reisende på en mer fredelig og symbolsk måte.

– Det å se på meg selv som et menneske underveis – det å være i bevegelse, å åpne opp for det ukjente eller gå nye veier og å vite at det er nye muligheter sammen med andre – det er en mening i livet. Det jeg vet i dag er noe jeg har bruk for, men det er hele tiden noe vi kan gå videre mot. Jeg vet jeg er på vei og kan være med å forme det jeg tror på.

– En annen mening er det å kunne gå utover meg selv. Selv om det er mye mening i det nære, så taper vi mening om vi bare blir der og ikke evner å gå utover oss selv.