Det er med en viss undring jeg leste innlegget til Johan Kloster i Fri tanke. Som jeg har sagt og skrevet et utall ganger tidligere har jeg aldri kalt Thor Heyerdahl rasist. Eller for å si det på en annen måte: Jeg tror ikke Heyerdahl hadde rasistiske motivasjoner bak sin forskning. Teorien som Heyerdahl forfektet hadde rasistiske aspekter, men det er først og fremt på bakgrunn av at teorien er nedarvet fra tidligere forskere. Det er i all hovedsak én ting jeg har beskyldt Heyerdahl for å være: Ukritisk. Han var ukritisk til hvilke kilder han benyttet, ukritisk til hvilke kilder han valgte å utelate og ukritisk til hvordan han bygget opp teoriene sine.

Argumentasjonen min – hele grunnlaget for boka – lener seg på Heyerdahls egne bøker og skrifter. At jeg, slik Kloster skriver, skal ha redusert Heyerdahls forskerinnsats til «noe så nedvurderende som en jakt på Atlantis og angivelig rasisme» stiller jeg meg uforstående til. I boken tar jeg en grundig gjennomgang av Heyerdahls liv og virke, både det positive og det negative. Det er bare 4 av totalt 259 sider i boka som omhandler rasismen i Heyerdahls teori.

Som Kloster påpeker i sitt innlegg hadde Heyerdahl et godt forhold til de innfødte på flere av stedene han besøkte, han benyttet seg av et internasjonalt mannskap på ferdene med Ra I, Ra II og Tigris og var en aktiv forkjemper for multikulturalisme. Det er ikke dermed sagt at man ikke kan se på Heyerdahls teorier med et kritisk blikk. Hans livslange jakt på de lyshudete kulturbærerne er et viktig og ofte underkommunisert aspekt ved hans liv og virke.

Som forsker hadde Heyerdahl en fantastisk evne å stille spørsmål. I mange tilfeller stilte han rett spørsmål til rett tid – ofte stikk i strid med det den etablerte vitenskapen fortalte. Det problematiske med vitenskapsmannen Heyerdahl er svarene han kom opp med på disse spørsmålene. Det er nettopp dette jeg har forsøkt å sette søkelys på med Thor Heyerdahl og jakten på Atlantis.