Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Gravferdstradisjoner: Familiefotografering med æresportal i granbar i anledning gravferden for Asle Sundsaasen (1861-1933), artikkelforfatterens tippoldefar.

Gravferdstradisjoner: Familiefotografering med æresportal i granbar i anledning gravferden for Asle Sundsaasen (1861-1933), artikkelforfatterens tippoldefar.

Humanistisk gravferd – på knivseggen mellom tradisjon og innovasjon

Ritualene knyttet til gravferd har viktige funksjoner og lange tradisjoner. Det er viktig å ta hensyn til, skriver Eivind Eggen.

Publisert:

Sist oppdatert: 24.09.2021 kl 13:52

Eivind Eggen er seremonirådgiver med ansvar for gravferd i Human-Etisk Forbund og har vært med og laget podkasten «Prosjekt døden».. Han er sosialantropolog og har tidligere arbeidet i gravferdsbyrå.

Eivind Eggen er seremonirådgiver med ansvar for gravferd i Human-Etisk Forbund og har vært med og laget podkasten «Prosjekt døden».. Han er sosialantropolog og har tidligere arbeidet i gravferdsbyrå.


Jeg hadde mitt første møte med Humanistisk gravferd sommeren 2011. Mot slutten av bachelorgraden min i sosialantropologi tok jeg en sommerjobb i et begravelsesbyrå. Motivasjonen var enkel: nød og nysgjerrighet. Jeg kunne ikke leve på studielånet alene som student i Oslo.

Da jeg så stillingsannonsen «sommerjobb i begravelsesbyrå», slo det meg: «Det kan jeg jo ingenting om. Så spennende!»

Jeg hadde samlet studiepoeng om skikker og ritualer i fremmede samfunn, men en helt sentral skikk i mitt eget samfunn hadde jeg knapt tenkt over.

Etter å ha kommet over de første praktiske utfordringene, som å kjøre bårebil og å stelle døde mennesker, rettet jeg blikket mot selve gravferdene.

Fra før hadde jeg som så mange andre på min alder, kun vært i noen få, kirkelige, gravferder. Den sommeren var jeg til stede i rundt hundre gravferder. Ofte overvar jeg to eller tre seremonier om dagen, og de fleste av disse var kirkelige. Jeg lærte meg kirkens gravferdsliturgi på rams mens jeg spiste matpakken min på orgelgalleriet.

Den første Humanistiske gravferden jeg var involvert i ble holdt i et lite sykehjemskapell på Oslos østkant.

Det gikk fort opp for meg at dette var noe ganske annet. Gravferdstaleren satt ikke foran ved talerstolen, han satt på linje med de pårørende. Han gikk ikke foran da kisten ble båret ut, han ble stående igjen inne i kapellet. Han messet ikke i lange tider om tro og håp, han holdt en ganske kort, men personlig minnetale. Seremonien var uten staffasje og manglet også tydelig seremoniledelse.

Så mye var forskjellig, men likevel grunnleggende likt.

Overganger

Som antropolog har jeg siden fordypet meg i spørsmålet om hva seremonier og ritualer gjør med oss.

Ritualer tjener viktige funksjoner i menneskers liv. De søker å markere overgang fra én livsfase til en annen, å styrke samholdet i en gruppe eller å sikre en bedre avling.

Hvordan mennesker møter døden varierer fra kultur til kultur, men at den må håndteres ved hjelp av ritualer, er nært universelt. Ritualer knyttet til døden kan vi spore tilbake 40 000 år. De er dermed blant de eldste kulturelle skikkene vi vet om.

Antropologer har da også forsket på dette helt siden fagets opprinnelse.

Da jeg begynte å jobbe med gravferd var jeg derfor sikker på at teoriene og innsiktene fra antropologien kunne brukes til å skape bedre gravferder.

En slags grunndefinisjon av et ritual er at det er et sett med bevisste handlinger som gjentas over tid. Da hopper vi bukk over mange hyllemeter med diskusjoner om tro og symbolikk, men definisjonen fungerer for vårt formål her. En viktig faktor er nemlig tradisjon og forventinger.

Forventninger

Når jeg som pårørende møter frem i en gravferd har jeg med meg en idé om hva det er jeg skal oppleve. Selve seremonien er noe jeg kanskje gruer meg til. Det er i alle fall få som gleder seg til en god gravferd.

Samtidig forventer jeg å komme ut i den andre enden litt lettere til sinns. Og for at seremonien skal kunne gi meg dette, må den svare til visse forventninger. I en norsk gravferd forventer vi en blanding av taler og musikk som varer i omkring 45 minutter og finner sted i et kapell eller i en kirke.

Betydningen av disse enkle forventningene blir først synlige når de brytes: I gravferden til en av mine slektninger ble det ikke sagt ett ord – det var kun en enkel samling i et kapell med kisten til stede. Usikkerheten blant de pårørende var til å ta og føle på. For mange ble seremonien så annerledes at den ikke opplevdes som noen gravferd.

Slik er det ikke vanlig at gravferder foregår.

Institusjonene som tradisjonelt står for seremonien foreskriver som oftest hvordan seremonien skal gjennomføres i liturgier og rammer. Dette bidrar til at den holder seg stabil over tid.

Form og innhold

Vel så viktig som handlingen ritualet består av, er symbolene og verdiene det uttrykker. Ritualet er en måte å utøve verdier vi står for og verdenssynet vi tror på. Det som sies og gjøres i ritualet må være meningsfullt for dem som opplever det.

Etter hvert som kulturen endrer seg, må uttrykkene i ritualet også følge med i tiden for å fortsette å være meningsfulle. På en måte løser dette seg selv. Ritualer vil alltid være et resultat av øyeblikket. Menneskene som gjennomfører det og øyeblikket det utspiller seg i, vil prege ritualet. Selv de som prøver å gjennomføre ritualet etter noter vil finne at små variasjoner bryter frem.

Problemet oppstår først når du får institusjoner som er så opptatt av å bevare en ramme at det går ut over innholdet.

Dette har vi sett når det gjelder musikkvalg i gravferd de siste årene. Mange har ment mye om hva slags musikk som passer i en gravferd – både kirkelig og humanistisk.

Musikk spiller en viktig rolle i å skape stemning i seremonien, men musikken må også si noe til de som skal oppleve seremonien. Her har det med årene vokst frem en stadig større avgrunn mellom de som ønsker å bevare et konkret kunstnerisk uttrykk på seremonien og de som skal minnes livet til en som har stått dem nær.

Klassisk musikk og salmer taler ikke til folk på samme måte som før. Samtidig er det flere som ønsker populærmusikk i seremonien. Meningsinnholdet i slike sanger kan fungere godt samtidig som de gjør det vanskeligere å opprettholde den seremonielle stemningen.

Fersk tradisjon

Å skape gode seremonier er å gå denne knivseggen mellom tradisjon og innovasjon.

For strenge rammer gjør at ritualet mister relevans. For mye innovasjon gjør at man bryter med forventingene til ritualet.

Når vi skal skape humanistiske seremonier må vi være ekstra påpasselige med denne balansen. Humanistisk gravferd er i Norge, historisk sett, et nytt fenomen. Når vi da skal sette ord på hva som gjør våre gravferder humanistiske har vi ingen lang historisk tradisjon å lene oss på. Det som gjør en gravferd humanistisk må speile humanismen som fenomen.

Som det ofte blir sagt, så er humanismen «det vi kan bli enige om at den er». Det samme må være gjeldende for innholdet i Humanistisk gravferd.

En norsk Humanistisk gravferd ligner mer på en norsk kirkelig gravferd enn en humanistisk gravferd i USA. Det er fordi tradisjonene og forventningene som følger kulturen er så viktige for at ritualet skal fungere.

Når vi så skal snakke om hva som gjør gravferden særegent humanistisk er det mer konstruktivt å fokusere på hvilke positive bidrag humanismen kan ha ved graven.

Verdigrunnlaget

Det humanistiske gravferdsritualet er en sekulær og verdslig affære. Som humanismen skal gravferden være ikke-dogmatisk. Det er ikke det samme som å si at alt skal være lov i gravferden.

Våre gravferdstalere skal være faglig kyndige veiledere som hjelper de pårørende å skape seremonier som ivaretar denne balansen mellom tradisjon og innovasjon. De begrensningene vi legger i våre seremonier må svare til sin samtid og ha en klar motivert funksjon.

I dagens Norge er humanisme, i møte med døden, mer enn bare et fravær av velsignelse. Det er også forståelsen for at man kan finne trøst i å synge de sangene våre besteforeldre sang, selv om de henviser til «en større himmel».

Som humanister mener vi at det er vår oppgave selv å skape mening i tilværelsen. Dette skal en Humanistisk gravferd gjenspeile. Seremonien skal beskrive det livet som er levd, men den har også som mål å sette dette livet inn i en større sammenheng. Seremonien skal sette ord på de verdiene avdøde levde for.

Dette er en øvelse i å finne de store spørsmålene i små handlinger.

Det er nettopp friheten til å skape mening i sitt eget liv, basert på et vidt spenn av kilder, vi dveler ved når livet er slutt. Vi gjør ikke dette for å forelese om humanisme. Vi gjør det fordi vi kan finne trøst i at det var noe som var godt i det livet som nå er avsluttet. Avdøde søkte i alle fall å leve i tråd med sine egne verdier, og kan være et eksempel til etterfølgelse. Karriere som ble ofret for familie, frivillig innsats eller engasjement for en sak og nærhet til mennesker eller natur, kan se ut som små og hverdagslige fenomener.

I gravferden løfter vi blikket og setter valgene i livet som er levd inn i sammenheng med hele det menneskelige prosjektet.

Medborgerforpliktelse

De som holder humanistiske gravferder er oppnevnt av forbundet og gjør dette på frivillig basis. Jeg synes det er noe av det flotteste ved gravferdsseremoniene våre. Det er ikke sånn at det trengs en filosof eller en ekspert på humanisme for å holde seremonien. Det krever kompetanse, men vel så mye krever det medmenneskelighet og nærhet. Hver eneste seremoni holdes av en medborger. Å sørge for en verdig gravferd for andre bunner i en humanistisk forpliktelse ovenfor våre medmennesker. Våre gravferstalere tar denne forpliktelsen på det største alvor og gjør en viktig jobb både for pårørende, forbundet og samfunnet.

Fra det første møtet med Humanistisk gravferd har jeg jobbet med mange måter å arrangere ikke-religiøse gravferder. Først som fagleder i et begravelsesbyrå, så her i Human-Etisk Forbund.

På en antropologikonferanse for noen år siden presenterte jeg lignende tanker om hvordan man kan skape gode gravferder i en tid der ritualer er i endring. Da ble jeg møtt med forundrede blikk fra noen av mine kollegaer. «Kan en antropolog gå rundt å fortelle folk hvordan de skal holde seremoniene sine?», ble jeg spurt. Svaret på det spørsmålet er nei.

Antropologien kan derimot hjelpe oss lage rammer som gjør det mulig for folk å utøve ritualene sine på en måte som passer dem. Hvis HEF skal levere seremonier i tråd med forbundets verdier må også disse være bygd på det beste vi har av kunnskap om feltet.

Som seremoni-institusjon må HEF være i stand til å ivareta tradisjonene rundt ritualene våre, samtidig som ritualene har kontakt nok med sin samtid til at de forblir levende og relevante. De må bygges på en best mulig forståelse av hvordan ritualet fungerer og på en erfaringsnær forståelse av de pårørendes behov.

HEF er ikke lengre alene om å tilby ikke-religiøs gravferd i Norge, men vi har lengre erfaring med dette enn noen andre. Det betyr ikke at vi skal fortsette å gjøre alt akkurat sånn vi har gjort siden starten. Seremoniene våre skal ha et klart humanistisk uttrykk, men dette kan ikke defineres ut fra hva seremonien ikke kan inneholde. Det humanistiske uttrykket må først og fremst defineres positivt.

Denne artikkelen er først publisert i Fri tanke nummer 3-2021, som du kan lese digitalt her.