Trenden er klar over hele den vestlige verden. Stadig færre har en religiøs tro, og stadig færre praktiserer religion. Før var religion allestedsnærværende og styrende for menneskers liv, uten at det egentlig var et personlig valg. Nå har religion og religiøse autoriteter mistet den makten de tidligere hadde. Det har i langt større grad blitt et personlig valg, som det for så vidt kanskje er mer oppmerksomhet rundt enn før, men som likevel taper terreng.

Rundt én av fire amerikanere svarer nå at de ikke har noen religion. Ifølge Pew Research Center er folk uten religiøs tilknytning verdens tredje største livssynsgruppe. Rundt 16 prosent av verdens befolkning hadde ingen religiøs tilknytning i 2015, anslår forskningsinstituttet. Dermed er ikke-religion verdens tredje største «livssyn» etter kristendommen (31 prosent) og islam (24 prosent). I Vest-Europa er tallene enda tydeligere.

I Storbritannia svarer for eksempel over halvparten av befolkningen at de ikke har noen religion. Her i Norge tyder de fleste undersøkelser på at godt over halvparten av befolkningen ikke tilhører noen religion, utfra svarene de oppgir.

Men hva skjer med folk når religionen forsvinner ut av livene deres? Mister de verdiene sine? Blir de rotløse og rådville? Hva erstatter de religionen med? Og ikke minst: Hva skjer med samfunnet?

IKKE-TROENDE I SEKS LAND

Siden 2013 har forskningsprogrammet Understanding Unbelief vært på saken. De siste årene har programmet finansiert tverrfaglig forskning på ikke-religion på tvers av verdens kulturer. Målet har vært å svare på hvem de ikke-troende er, hvordan de fyller livene sine med mening, hvordan de danner fellesskap og hvilke holdninger de har. Med mer.

Tradisjonelt sett har ikke religionsforskere vært så opptatt av de ikke-troende. De har vært mest opptatt av – ja, nettopp – religion, og ikke brydd seg så mye om de som definerer seg selv ut av interessefeltet. Men det har endret seg. Før Understanding Unbelief-programmet startet i 2013, ble det i 2005 dannet et lite forskningssenter på sekularisme i USA, og i 2008 ble det dannet et internasjonalt nettverk for forskning på ikkereligion (NSRN).

– Det er ikke så stor forskjell på ikke-troende og religiøse, sier Jonathan Lanman.

Han er en av koordinatorene for forskningsprogrammet Understanding Unbelief. Under nettverkets konferanse i Roma i mai 2019 la han fram resultatene fra en stor spørreundersøkelse blant ikke-troende i seks land; USA, Brasil, Storbritannia, Danmark, Kina og Japan. Det er gjort rundt 30 dybdeintervjuer i hvert land, og over tusen personer i hvert land har fylt ut spørreskjema.

Hvis du trodde at samtlige er beinharde ateister uten snev av religiøsitet, må du nok tro om igjen. For de ikke-troende var visst litt religiøse likevel viser det seg. Mange av dem tror det finnes en åndeverden, de tror på et liv etter døden, astrologi og reinkarnasjon. Og når de blir spurt hvilke verdier som er viktigst for dem, skiller de seg ikke så veldig fra de som betegner seg som religiøse. «Familie» og «frihet» troner på toppen.

MYE RELIGION BLANT IKKE-TROENDE

Men er det så ingen forskjeller på «religiøse» og «ikke-troende»?

– Det ville jo virkelig ha vært overraskende hvis det ikke var noen forskjeller, men slik er det ikke. De som betegner seg som ikke-troende, er klart mindre religiøst troende. Det er en logikk i dette tross alt, sier Lois Lee, en av de andre koordinatorene bak forskningsprogrammet Understanding Unbelief til Fri tanke.

Bare så det er klart: De «ikke-troende » det er snakk om her, er folk som har fått spørsmål om hvilken påstand som kommer nærmest det de tror om en gud eller guder, og som svarer at de «ikke tror på Gud» (ateist) eller at de «ikke vet om det finnes en gud, og heller ikke tror det er noen måte å finne det ut på» (agnostiker).

Selv om det strengt tatt ikke er noen motsetning mellom «ikke å tro på Gud» og det å være enig i at man «ikke kan vite», er det klare forskjeller mellom de som plasserer seg i de to kategoriene.

Forskerne har nemlig også spurt dem om hvordan de ser på ulike metafysiske forestillinger som liv etter døden, reinkarnasjon, astrologi, folk med mystiske evner, overnaturlige vesener, en universell livskraft med mer. Det er bare et mindretall både blant «ateister» og «agnostikere» som oppgir at de tror på slike ting, men forskerne finner samtidig at de som «ikke tror på Gud» (ateistene), i snitt tror mindre på slikt enn «agnostikerne». Og til slutt: Begge disse gruppene tror betydelig mindre på dette enn gjennomsnittet av befolkningen i de seks undersøkte landene. Så det er altså en logikk i det.

Et helt «naturalistisk» livssyn (altså at de tror den fysiske virkeligheten er alt som finnes) er det likevel bare mellom 10 og 30 prosent av de ikke-troende som har. Samtidig ser vi igjen en klar forskjell mellom «ateistene» og «agnostikerne». Førstnevnte er betydelig mer overbeviste naturalister enn de siste.

GANSKE LIKT VERDISYN

Når det gjelder verdisyn er det få konsistente forskjeller på de ikke-troende og resten av befolkningen. Det er ett av de viktigste funnene i undersøkelsen. Dette gjelder for eksempel oppslutning rundt påstander om menneskelig likeverd, naturens egenverdi og at det er opp til hver enkelt å bestemme hva som er rett og galt.

De ikke-troende ble for eksempel spurt om å velge de fem viktigste verdiene fra en liste med 43 ulike verdier. Resultatet ble ganske likt på tvers av tro og ikke-tro. Familie, frihet, vennskap og likhet kom høyest. Det eneste unntaket var at «Gud», som ikke var inne på lista til de ikke-troende i noe land, kom på andreplass for den generelle befolkningen i Brasil og USA.

Det er altså ikke slik at folk som sier nei til religion mister sitt moralske kompass og ender opp med et meningsløst og tomt liv. Folk er folk, og forskningen viser det som vel er opplagt, at også de «ikke-troende» trenger å fylle livet sitt med fellesskap, mening, retning og sammenheng. Det kan se ut som dette er menneskelige behov som ikke forsvinner bare fordi man slutter å se på seg selv som religiøs.

Jonathan Lanman, en av de fire koordinatorene i Understandig Unbelief-programmet, sier til Fri tanke at forskningen deres så langt har greid å avkrefte en god del myter om ikke-troende.

– Det er en utbredt oppfatning at ateister er arrogante og nedlatende, og at man blir umoralsk av å si nei til religion. Men det er feil. Ikke-troende er verken bedre eller verre enn andre folk, sier han.

Noen forskjeller er det likevel. Selv om moralnormene er noenlunde de samme, er ikke-troende for eksempel mer tilbøyelige til å mene at det er opp til hver enkelt å vurdere hva som er rett og galt – altså at de har et mer individualistisk moralsyn.

– Fører sekulariseringen til polarisering? Vil fellesskap og samhold forvitre når stadig flere forlater religion?

– Nei, så enkelt er det ikke. Her tror jeg andre faktorer er mye viktigere, som uregulert kapitalisme, større forskjeller og redusert tillit. Bare se på de nordiske landene. Se på Danmark, for eksempel, og sammenlign med USA i vår undersøkelse. Fellesskapet og tilliten står mye sterkere der enn i USA, selv om religion står mye sterkere i USA, sier Lanman.

Han medgir imidlertid at religion gir sosial tilhørighet og fellesskap, og at det er et poeng å spørre hvor dette skal komme fra hvis religion blir mindre viktig for folk.

– Det finnes ikke-troende alternativ, men limet er ikke like sterkt. Men generelt tror jeg at hvis man er opptatt av å redusere polarisering og styrke fellesskap og tillit, er det bedre å jobbe for å redusere økonomiske forskjeller og styrke tilliten, enn å få folk til å engasjere seg i religion igjen, sier han.

NORGE ER ET UNNTAK

Josh Bullock og David Herbert fra Kingston University i London har også forsket på hva som kjennetegner ikke-troende. De har undersøkt fem land; Storbritannia, Nederland, Tyskland, Polen, Romania og Norge. Her fant de mye av det samme kaotiske mangfoldet som i den store Understanding Unbelief-undersøkelsen, men til Fri tanke forteller Josh Bullock om en ganske interessant forskjell mellom Norge og de andre landene.

– I de andre landene forbandt de ikke-troende i stor grad seremonier og tradisjoner med religion. De la til grunn at kirken hadde et eierskap til seremonier, og at dette var noe de måtte gi avkall på når de sa nei til religion. Slik var det ikke i Norge. Her mente folk i større grad at seremonier er en felles, kulturell ting som man kan feire og markere uavhengig av livssyn. Og det gir jo mening, for i Norge har dere jo en sterk tradisjon for humanistiske seremonier – et alternativ som ikke på langt nær er like innarbeidet i andre land. Så her skilte Norge seg klart ut, forteller London-forskeren.

Bullock og Herbert fant, i likhet med den store undersøkelsen til Lanman & co, at de som betegner seg som «ikke-troende» i stor grad tror på noe spirituelt og at det er «mer mellom himmel og jord». Forskningen deres bekrefter imidlertid at religionen til de «ikke-troende» er langt mer individualisert og mindre tradisjonell.

– Dette henger sammen med hva man kan forvente ut fra klassisk sekulariseringsteori. Religionen blir mindre forpliktende og mer individualisert. Dermed mister også religionen makt i samfunnet, understreket Bullock og Herbert.

En annen faktor er at en del av den rapporterte ikke-religionen i undersøkelsen også handler om sosial protest. Dette var spesielt tydelig i Polen, der liberale gjerne identifiserer seg som ikke-troende, men at det er vel så mye i protest mot sterke verdikonservative strømninger i landet.

IKKE BARE «NYATEISTER»

En annen av religionsforskerne tilknyttet Understanding Unbelief- nettverket, sosiologiprofessor Penny Edgell ved Universitetet i Minnesota, peker på hvordan forskningen på ikke-troende har endret seg. Hun mener religionsforskerne er i ferd med å innse at sekularisering er en varig endring, og ikke bare et midlertidig blaff.

– Hele landskapet er i ferd med å endres. I tidligere forskning og definisjoner av religion, er religion noe som rydder opp og gir mennesker mening. Grunnantagelsen har vært at alle trenger dette – at det ikke er mulig å tenke seg et samfunn uten. Religionsforskerne har sett veksten i ikke-tro som en mangel.

Edgell mener det er bedre å frigjøre seg fra motsetningen religion/ ikke-religion, og heller tenke at alle mennesker har et kulturelt repertoar som vi danner og vedlikeholder i samhandling med andre.

– Å se på kulturelle repertoar kan få oss et skritt videre. Når religionen kommer i bakgrunnen, danner folk nye meningsfellesskap rundt nyåndelighet, ting som Sunday assembly eller sekulære humanistorganisasjoner. Det er mye snakk om «nyateisme», men vi må ikke se oss blinde på dette. Det er også et stort mangfold av meningssøkende fellesskap innenfor det ikke-troende. Se for eksempel på unitar-universalistene i USA eller de svarte ateistene som kjemper for sosial rettferdighet. Dette handler om mye mer enn at du «ikke tror på Gud». Mange prøver å etterligne religion selv om de ikke deler den religiøse troen.

– En annen løsning for ikke-troende som søker fellesskap er å gå i en veldig liberal kirke der fellesskap, samhold og verdier er mye sterkere vektlagt enn den religiøse troen, sier hun.