– Verken religion eller sekularisme kan garantere likestilling, sier førsteamanuensis Line Nyhagen ved samfunnsvitenskapelig fakultet ved Loughborough University i England.

Nyhagen er spesielt interessert i møtene mellom religion, sekularisme og likestilling. Hun har skrevet om kvinnelige misjonærer på Madagaskar i forrige århundre og gjort sammenliknende studier av europeiske kristne og muslimske kvinner og menn i ulike sammenhenger, som likestilling, medborgerskap og tilhørighet.

Torsdag 14. mars skal hun holde innlegg under seminaret Kjønn og religion: temaer omkring feminisme, vold og ekstremisme ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo. Tilsvarende skal hun foredra på Universitetet i Stavanger 19. mars. I introduksjonen stiller hun spørsmålet: Er religion i seg selv undertrykkende for kvinner, mens sekularisme er frigjørende?

Sekulær fundamentalisme

Innlegget bygger på flere arbeider der Nyhagen har sett på ulike religiøse og sekulære feministiske ståsted.

– Det er tre typer av feministiske, sekulære tilnærminger til religion. Den ene kan kalles en fundamentalistisk tilnærming. I norsk sammenheng ville det for eksempel være interessant å diskutere i hvilken grad Hege Storhaug er en representant for fundamentalistisk feminisme, sier hun til Fri tanke.

– Men det er uansett ikke bare enkeltindivider som representerer et slikt syn. Det er også kvinneorganisasjoner, på ulike nivå – fra aktivistgrupper helt opp til den store europeiske kvinneorganisasjonen European Women's Lobby i Brussel, samt parlamentarikere i Europaparlamentet.

Den fundamentalistiske feministiske sekularismen forklarer Nyhagen som en overbevisning om at religiøs tro i seg selv er undertrykkende. Religionen blir ansett som irrasjonell, emosjonell og partisk, mens det sekulære står for det rasjonelle, fornuftige og nøytrale. Hennes funn viser at religiøse kvinner generelt, og muslimske spesielt, blir gjort til offer, og dermed antas å mangle egen evne til beslutningstaking.

– De som har en religiøs tro vil, utfra dette fundamentalistiske synet, lide av falsk bevissthet, og det blir noe undertrykkende ved individers religion. Den fundamentalistiske posisjonen har i så måte en del til felles med marxistisk tolkning av religion, mener hun.

– Ser man på enkelte ytringer i Europarådet kan det også se ut som muslimske kvinner anses å være hardere rammet av falsk bevissthet enn kristne kvinner. Det er elementer av etnosentrisme og islamofobi i slike fremstillinger. Det ville være interessant å se nærmere på hvor utbredt det fundamentalistisk sekulære feministiske ståstedet er i både norsk og europeisk politikk.

Undertrykkende

Det religiøses rolle i politikken avskrives også av de fundamentalistisk sekulære.

– Denne tilnærmingen er at religion ikke har noen legitim posisjon i offentlig politikk eller den offentlige sfæren, for øvrig.

Konsekvensen av dette siste mener hun er at hverken politikere som selv er religiøse eller politikk som har bånd til religion blir legitime ståsted sett fra den fundamentalistiske posisjonen.

– Det vil oppfattes som illegitimt om en politiker argumenterer ut fra et religiøst ståsted eller overbevisning. Det vil også kunne være illegitimt at velferdspolitikken skal ha noe å gjøre med religion. For eksempel vil det å gi offentlig støtte til Frelsesarmeens arbeid med suppestasjoner ikke kunne godtas.

– Effekten av dette blir i seg selv dermed undertrykkende. Det underkjenner likheter og overlappinger mellom religion og det sekulære.

– Vil det si at kvinner med religiøs overbevisning kan bli nedvurdert utfra et feministisk ståsted?

– Ja, rett og slett. Man tilkjenner ikke disse kvinnene noen egen aktiv rolle i å utforme sin egen religiøsitet. Dette har også mye til felles med eldre religionssosiologi, der man trodde at individene kun kopierte de institusjonelle organiserte formene for religion. Men det er jo ikke så enkelt. Folk kopierer ikke bare. De utvikler sin egen religiøse identitet over tid, ofte også med et kritisk blikk på autoriteter og tekster, understreker Nyhagen.

– I tillegg er det jo ikke sånn at man er religiøs i enhver sammenheng. Et individ kan være sekulær og religiøs i ulike kontekster. Man trekker på ulike deler av sin identitet i forskjellige kontekster. Dette store skillet mellom sekularisme på den ene siden og religionen på den andre, det tror jeg man må sette under en kritisk lupe.

– Hvilke muligheter for kvinnefrigjøring finnes det innenfor et fundamentalistisk sekulært feministisk ståsted?

– Da må du kaste av deg det religiøse åket. Du må forkaste religionen din. Og bli sekulær. Det er kun det sekulære som er en garanti for likestilling i det fundamentalistiske perspektivet, eller som i det marxistiske perspektivet, en sosialistisk revolusjon, og den er jo sekulær.

– Det er også problematisk at man antar at noen er undertrykt uten en gang å snakke med dem. Man bare antar det, noe som er undertrykkende i seg selv. Jeg tror man trenger en diskusjon om hva frigjøring er, fra hva, og for hvem?

– Har deler av kvinnebevegelsen en slags «blindflekk» her?

– Ja, det tror jeg. Jeg tror ikke det er særlig mange kvinneorganisasjoner som engasjerer seg nevneverdig i dybden på dette med religiøs tilhørighet fordi et sekulært ståsted ofte blir tatt for gitt. Og når engasjementet for religion er der, er det gjerne unyansert.

– Det som ofte skjer er at all verdens vonde ting, som tvangsekteskap, æresdrap, omskjæring kobles til religion. Men sjeldnere sies det samme om vold i hjemmet. Da er analysen heller at individuelle menn har patologiske trekk. Dermed er det ulike standarder. Men i realiteten kommer alle disse fenomenene fra patriarkalske tradisjoner.

Kvinnefrigjørende religiøsitet

Hun understreker at det er en rekke religiøse kvinner som også kaller seg feminister.

– Det er en lang tradisjon for feministiske tolkninger av religiøse kilder, og det finnes mange bidrag til debatten om kjønn og religion fra et religiøst ståsted.

Et eksempel hun trekker frem, er funn hun selv gjorde under doktorgradsarbeidet om misjonærer. Noen av misjonskvinnene, som Bolette Gjør, var aktive kvinnesaksforkjempere hjemme i Norge, mens de som var på Madagaskar sprengte grenser for kvinners rolle ved å fungere som predikanter. Det siste var utenkelig i misjonsbevegelsen hjemme i Norge.

– På den måten kan disse kvinnene også sees på som visjonære og pionerer innenfor et kvinnefrigjøringsprosjekt. Det var også mange religiøse kvinner som var aktive i kampen mot slaveriet. Religiøse kvinner har lang tradisjon for å delta i frigjøringskamper både for kvinner og menneskeretter.

Inkluderende sekulær feminisme

Det å se dette mener hun åpner for de to andre mulige posisjonene for sekulær feminisme. Det ene er en mellomposisjon der tro defineres som en privatsak, uten å være identifisert som falsk bevissthet, men som noe som må legges igjen hjemme og ikke vise seg i det offentlige rom. Den tredje posisjonen er den hun selv støtter:

– Det er en inkluderende form for feministisk sekularisme. I likhet med mellomstandpunktet aksepteres det at religiøs tro kan gi mening. Troen er ikke bare noe som er kopiert fra institusjoner eller bøker, men individet har selv en aktiv rolle i å utforme egen tro. Samtidig er ikke religion bare en privatsak, ettersom religion har sosiale og kommunikative aspekter som gjør at den nødvendigvis er relatert til samfunnet, sier Nyhagen.

– Det er både legitimt og rettferdig at den troende deltar i offentlige samtaler, fordi alle må få like muligheter til å delta, uavhengig av hvilken tro de har. Sekularisme kan jo også kalles en form for tro. Det er jo ikke noe nøytralt, men et aktivt valg. For meg er det et aktivt valg å være human-etiker, jeg ser på det som et moralsk, politisk og verdimessig ståsted. Men det gir meg ikke rett til å si at andres ståsted er mindre verd.

Hun erkjenner at det selvsagt ikke bare er lett, når hun definerer seg som en humanistisk feminist, å høre på argumenter som står i sterk motsetning til hva hun forstår som likestilling.

– Men det er jo også omstridt hva likestilling er. Er det at vi har lik verdi? Er det lik status? Er det at vi gjør de samme tingene? Man må bare godta at det er debatt om dette. For alle har lik rett til å diskutere.

Flere møtepunkt

Definisjonen av hva det vil si å være undertrykt, mener hun også bør løftes. Slik hun ser det er det mulig å aktivt velge en religiøs praksis som for utenforstående kan virke undertrykkende, men som oppleves som frigjørende av utøveren. Men den enkelte må stå fritt til også å kunne velge å forlate troen.

– Jeg tror det er flere politiske områder der sekulære og religiøse feminister kan komme til enighet. Men ikke nødvendigvis om alle ting. Det er jo litt naivt å tro at vi kan komme frem til et samfunn der alle lever i fred og fordragelighet. Konflikt og debatt er også en del av tilværelsen.

– I studien du skal snakke om i Oslo, kunne det se ut til at posisjonene til de aktivt religiøse kvinnene ikke var så ulike de sekulære?

– Jeg må gjenta at studien ikke representerer alle religiøse kvinner. De sekulære fundamentalistenes diskurs blir undertrykkende gjennom å hevde at den religiøse lider av falsk bevissthet, og ved å fremstå som at den selv har monopol på hva frigjøring er. Når noen religiøse kvinner sier at feminister «brenner bher, hater menn, er egoistiske, og ikke bryr seg om sine barn», er dette en liknende forestilling om andre som ikke har rot i virkeligheten, altså en stereotypi, understreker hun.

– Denne stereotypien av feminister er for øvrig også utbredt i mediene. De religiøse kvinnene i vår studie hadde ikke vært aktive i kvinnebevegelsen, og det kan være at de bare har tatt opp i seg slike negative forestillingene om «De andre».

– Hva mister man med disse ytterpunktene?

– Man mister evne til dialog, og muligheten til å finne ut hva man kan ha til felles. Spesielt når det gjelder likestilling er det viktig å samle så mange som mulig om likestillingspolitiske saker. Man har ennå langt å gå når det gjelder likestilling.

– Feminister trenger heller ikke ha monopol på likestilling. De som ikke kaller seg feminister må jo få være med på likestillingen de også.

Mer selvrefleksjon

Hun mener at utfordringene med et fundamentalistisk sekulært ståsted også kan løftes opp til de store samfunnsspørsmålene, som: Hva er nasjonen Norge? Hva er norsk kultur? Og hva er tilhørighet i Norge?

– Har man for steile tilnærminger til grupper man ikke selv er en del av så kan en jo lett komme til å gi definisjoner på hva norsk kultur er som er sosialt ekskluderende og undertrykkende. Det fremmer ikke et inkluderende samfunn.

– En må problematisere egne ståsteder, og drive med selvrefleksjon. Og så må man snakke med folk, og ikke bare anta at de som ikke er lik deg selv, handler på en bestemt måte, sier Nyhagen, som ser på seg selv som en akademisk feministisk aktivist i både forskning, undervisning og offentligheten.