Helt fram til 1950-tallet var filosofi og vitenskapelig forskning svært så mannsdominert. Med noen ytterst få unntak, som abbedissen Hildegard von Bingen (hun levde i høymiddelalderen), må vi helt fram til 1949 før en kvinnelig tenker for alvor gjorde seg gjeldende. Da utga den franske eksistensialisten og forfatteren Simone de Beauvoir sitt tobindsverk Det annet kjønn.

Dette verket ble livsendrende lesning for tusenvis av kvinner, også i USA, der en (riktignok mangelfull) engelsk oversettelse ble lansert noen få år senere. Det ga støtet til en bølge av feministisk litteratur som preget så vel sekstiåttergenerasjonen som dens mødre. At det å være kvinne er blitt noe ganske annet i dag enn hva det var på femti- og sekstitallet, har Simone de Beauvoir hatt merkbar innflytelse på.

Ideologien om kjønnenes adskilte sfærer

Selv om det er et stykke igjen til full likestilling, tviler stadig færre på at kvinner kan tenke like rasjonelt som menn, slik historiens første feminist, Mary Wollstonecraft, påpekte for mer enn to hundre år siden – uten å bli hørt. Det samme påpekte for øvrig stoikeren Musonius Rufus for to tusen år siden, så denne innsikten kan knapt kalles ny. Men det har vært en uønsket innsikt som helt fram til vår tid ble fornektet og fortrengt.

Nettopp dette er det verdt å dvele litt ved. Hvorfor ga ikke den ellers så liberale og progressive opplysningstiden nevneverdig rom for kvinnelige tenkere? Og hvorfor ga man heller ikke på attenhundretallet, da både vitenskapelig og politisk tenkning var i rivende utvikling, kvinnene noe særlig større armslag enn det de hadde i førmoderne tid?

Forklaringen på dette er at ideologien om kjønnenes adskilte sfærer var så hevdvunnen og sementert at den gikk for å være et biologisk faktum. Den ble derfor ikke utfordret, men snarere befestet, av sytten og attenhundretallets tenkere og vitenskapsmenn, deriblant både Auguste Comte og Charles Darwin: Mens det lå i mannens natur å utfolde seg i yrkeslivet samt i det offentlige og intellektuelle liv, var hjemmet kvinnens naturlige domene. Hennes livsoppgave var derfor å bli en god og lydig hustru, og å føde og oppdra barn. Hun skulle dessuten, som den ellers så radikalt frittenkende opplysningsfilosofen Jean-Jacques Rousseau fremholdt, oppdras til å være sin mann til behag.

Feminismen i sin første tapning

Man måtte være usedvanlig lite fordomsfull for å gjennomskue ideologien om kjønnenes adskilte sfærer som nettopp ideologi. Men det klarte den engelske filosofen John Stuart Mill, som levde i en intellektuell symbiose med kvinnen i sitt liv, Harriet Taylor. Mills (og antagelig Taylors) bok Kvinneundertrykkelsen (1869) ble en feminismens bibel, som kritiserer det eksisterende lovverket for å begrense kvinners myndighet og råderett over egne penger, samt deres adgang til høyere utdanning. Mill fant dette ikke bare urettferdig, men også lite rasjonelt, fordi samfunnet da avskar seg fra å gjøre bruk av kvinners intellekt og andre evner. Og det var noe alle i lengden tapte på.

Når Harriet Taylor ikke står oppført som medforfatter på Kvinneundertrykkelsen (samt Mills viktigste bok, Om frihet), er det fordi noe slikt ikke sømmet seg for en anstendig kvinne. Vel våget noen modige kvinner, som Jane Austen og Emily Bronté samt norske Camilla Collett, å bryte denne regelen for god etikette. Men andre store kvinnelige forfattere valgte å skjule seg bak et mannlig pseudonym – som George Sand og George Eliot – for å bli tatt alvorlig.

Ikke bare vedheng

I Frankrike fikk kvinner først på 1920-tallet adgang til å ta høyere utdanning, deriblant en som sikret dem en lektorjobb. Simone de Beauvoir var blant de første som grep denne sjansen. Hun ble født i Paris i 1908, og vokste opp i en borgerlig, men ikke særlig velstående familie. Moren var dypt katolsk troende, mens faren hadde fritenkerske tendenser, og dette ansporet den svært oppvakte Simone til å danne seg sine egne meninger. For hvem hadde rett av mor eller far?

På det prestisjetunge Sorbonneuniversitetet i Paris ble Simone de Beauvoir kjæreste med en medstudent ved navn Jean-Paul Sartre. De inngikk en etter hvert så berømt pakt om at de også kunne ha kjærlighetsforhold til andre, samt at de skulle være ærlige om dette og alltid støtte hverandre. Denne pakten overholdt de helt fram til Sartres død i 1980, og manifesterte dermed den sterke hangen til frihet som kjennetegner deres eksistensialistiske filosofi.

Ikke ulikt John Stuart Mill og Harriet Taylor var Sartre og Beauvoir sjelevenner og intellektuelle parhester i tillegg til å være kjærester. Med unntak av noen år på 1930-tallet, da Beauvoir jobbet som gymnaslærer i Marseille og Rouen, hadde hun og Sartre nesten daglig filosofiske diskusjoner, også i de årene da han skrev sitt hovedverk Væren og intet og hun skrev Det annet kjønn.

Dermed har vi all grunn til å anse henne som en viktig bidragsyter til det som kalles Sartres filosofi. De to influerte hverandre sterkt, og derfor blir det høyst urettferdig å avskrive Beauvoirs tenkning som et vedheng til Sartres filosofi, uten særlig mye originalitet, slik det ofte har vært gjort.

Innflytelsen fra tysk filosofi

På slutten av 1930-tallet kastet Beauvoir og Sartre seg over den tyske filosofen Martin Heideggers verk Væren og tid (1927), som da var blitt oversatt til fransk. Her lanserte Heidegger en ny form for eksistensialisme som vakte stor oppsikt i filosofkretser. Denne var influert av Edmund Husserls fenomenologi, som var en ny filosofisk retning der man mest mulig fordomsfritt beskriver hvordan verdens ulike fenomener fremstår for vår subjektive bevissthet. Både Heideggers og Husserls verker ble skjellsettende lesning for Sartre og Beauvoir, og innvirket på deres egen tenkning.

Da andre verdenskrig brøt ut og tyskerne okkuperte Frankrike, var også attenhundretallets store tyske filosof, G.W.F. Hegel, blitt oversatt til fransk. Mens Sartre avtjente sin verneplikt og satt i et kortvarig krigsfangenskap, kastet Beauvoir seg over Hegels ytterst vanskelige tekster. På sitt iherdige vis ga hun seg ikke før hun fikk et visst grep om dem. Dette bidro ytterligere til at hun (og Sartre) fikk et mer presist og nyanserikt vokabular enn det en mer hverdagslig språkbruk gir rom for.

Ulempen er at Sartres og Beauvoirs filosofi da blir mindre tilgjengelig for uskolerte lesere. Uttrykk som væren-i-verden, i-seg-væren og for-seg-væren, samt situerthet, faktisitet, transcendens, immanens og autentisitet er sentrale i deres eksistensialisme. Det gjelder fremfor alt i Væren og intet (1943), der Sartre nok ville vise at samtidens franske filosofi ikke sto noe tilbake for den tyske.

En krevende filosofi

Etter frigjøringen i 1944 fikk franske kvinner omsider stemmerett. Dermed var kampen for kvinners stemmerett vunnet i de aller fleste vestlige land. Og da trengte man vel ikke å beskjeftige seg noe særlig mer med «kvinnesak»?

Det gjorde da Beauvoir heller ikke til å begynne med. Ved krigens slutt var hun blitt en beinhard eksistensialist som anså frihet, uavhengig av kjønn og sosiale forhold, som den sentrale verdi og målsetting for oss mennesker. Vi kan omfavne friheten ved bevisst å velge våre livsprosjekter, eller prøve å flykte fra friheten, slik mange gjør (uten å lykkes). For med frihet følger ansvar, og ansvar er noe som tynger og som vi gjerne vil unnslippe. Da kan vi bli uærlige overfor oss selv ved å tviholde på meninger og handlingsmønstre som vi innerst inne vet er uholdbare (Sartre og Beauvoir kaller dette for «dårlig tro»).

En slik eksistensialisme er unektelig streng og krevende å etterleve. Men i en gudløs verden uten noen objektiv mening er det nå engang slik at vi mennesker er dømt til frihet. Eksistensielt sett er vi grunnleggende frie, uansett hvilke ytre forhold vi lever under. Selv i en fengselscelle kan vi velge, for eksempel å smiske med fangevokteren eller ikke gjøre det. Intet – verken ytre omstendigheter, en uheldig barndom, sosial klasse eller kjønn – kan sette vår eksistensielle frihet ut av spill.

Frihet er av flere slag

Men er det nå så enkelt som dette? I sitt filosofiske essay Tvetydighetens etikk (1947) kom Beauvoir fram til at vår frihet ikke bare er av grunnleggende, eksistensiell art. Vi har også en konkret eller situasjonsbestemt frihet som er avgrenset av hva vi rent faktisk har mulighet til å gjøre. En fange har således langt mindre konkret frihet i sin celle enn det en vanlig samfunnsborger har.

I tillegg har vi en moralsk frihet som handler om hva vi bør bruke vår eksistensielle og konkrete frihet til. Dette gir ansatsen til en eksistensiell etikk, noe Sartre mente var umulig. Men Beauvoir fremholdt at vi må velge prosjekter som ikke bare fremmer vår egen frihet, men også alle andres frihet. Min frihet er til syvende og sist avhengig av din frihet for å gi mening. Bare når vi fritt anerkjenner hverandre uten å bli tvunget til det, får friheten mening, og dermed sin fulle verdi. Vi må derfor ville både vår egen frihet og alle andres frihet, og arbeide for å øke andres konkrete frihet.

Det handler om mer enn jus

I 1947 dro Beauvoir på en fire måneder lang rundreise i USA, der hun på oppdrag fra det franske kulturdepartementet holdt en rekke forelesninger. Inntrykkene fra reisen, og de refleksjoner hun der gjorde seg, skrev hun ned i en dagbok som ble utgitt i bokform.

Så fikk hun et anfall av skrivesperre. I mangel av et mer vesentlig tema begynte hun å nedtegne noen barndomserindringer. Sartre oppmuntret henne til å gå videre med dette. Hvor stor betydning kunne det tross alt ha at hun var kvinne, og ikke mann?

Beauvoir tok oppfordringen, og innså da hvor skjellsettende hennes tradisjonelle oppdragelse og sosiale oppvekstmiljø hadde vært. Klarere og klarere så hun hvilken betydning det hadde hatt å være født som jente, og hun innså at hun måtte utforske dette nærmere. Det måtte skje i form av en «anvendt eksistensialisme», der det personlige og konkrete smeltet sammen med det allment filosofiske. Ved hjelp av denne tilnærmingsmåten forsto hun at kvinneundertrykking ikke bare handler om juridisk forskjellsbehandling og om å nedvurdere kvinners evne til rasjonell tenkning. Kvinneundertrykking handler også om hvordan kvinner betraktes og behandles av menn, og av et mannsbasert samfunn, i det store og hele.

Først når vi innser den fulle rekkevidden av dette, forstår vi hvorfor ideologien om kjønnenes adskilte sfærer har vært så slitesterk. Samt at kvinneundertrykking er av et annet slag enn undertrykking av bestemte sosiale grupper, for eksempel industriarbeidere, eller av etniske grupper som fargede i USA. Kvinner har nemlig ingen egen historie, slik de ulike sosiale og etniske grupper gjerne har skapt seg. Kvinner finnes jo spredt i alle sosiale og etniske grupper, og identifiserer seg mer med sin ektemann og sosiale gruppe enn med alle andre kvinner. Kvinner er også isolert i de tusen hjem, og har derfor ingen naturlige møteplasser for å opparbeide en egen gruppeidentitet og et eget samhold, slik arbeidere og fargede og andre avgrensbare grupper har mulighet til.

Kvinnen – det annet kjønn

I tillegg gjøres kvinnen til et objekt, snarere enn til et subjekt, ved å oppdras til passivitet og til barnlig å akseptere tingenes tilstand slik de nå engang er. Mens mannen stadig bekrefter seg selv som et handlende subjekt, og dermed overskrider – transcenderer – seg selv i yrkeslivet og på den offentlige arena, forblir den hjemmeværende kvinnen fastlåst i rollen som hustru og mor. Hun blir det annet kjønn, mens mannen blir det første kjønn ved å gjøres til normalen for hva et menneske er, både fysisk og mentalt. Kvinnen blir bare et avvik fra disse mannlige standarder og normer.

Kvinnen blir også til det annet kjønn ved å betrakte seg selv med mannens blikk. I dette ligner hun en slave som begynner å betrakte seg selv som mindreverdig på samme vis som det hans herre gjør, og dermed blir fremmedgjort ved kun å se verden fra herrens, og ikke fra sitt eget, ståsted. Når kvinnen betrakter seg selv som et passivt objekt, som ikke skal realisere seg selv på noe annet vis enn som hustru og mor, er hun blitt fremmedgjort på et tilsvarende vis.

Å gjennomskue og komme seg ut av denne falske og fremmedgjorte selvforståelsen er vanskelig. Men når mannens mer eller mindre subtile måter å objektivere kvinnen på blir avslørt og offentlig eksponert, er det som om et slør tas vekk fra våre øyne. Så vel menn som kvinner kan da innse hva som faktisk foregår, og gjøre noe med det. Nettopp dette skjedde da tusenvis av kvinner hadde pløyd seg igjennom de mer enn åtte hundre sidene som de to bindene av Det annet kjønn/ er på.

Verkets mest kjente påstand er at: Man fødes ikke som kvinne, det er noe man blir gjennom oppdragelsen og de sosiale konvensjoner man formes inn i. Denne innsikten er som en torpedo i siden på ideologien om kjønnenes adskilte sfærer. Som da også har vært et synkende skip de siste femti årene.

Både likeverd og likestilling

Det annet kjønn er et imponerende pionérverk, både ved å formulere en fenomenologisk så vel som sosiologisk fundert feministisk filosofi, og ved å skissere en kvinnenes historie samt gi eksempler på ulike kvinneroller og skildringer av kvinner opp gjennom tidene. Med denne sin feminisme versjon 2.0 (mens Wollstonecrafts og Mills feminisme da blir versjon 1.0) fikk Beauvoir parkert alle hyklerske forsøk på å predike likeverd, men ikke likestilling, mellom kjønnene. For selv om Beauvoir ikke ville at kvinner skulle bli som menn, slik noen kritikere har hevdet, er det ikke til å komme bort fra at kvinner som ikke er likestilt med menn, heller ikke blir betraktet som likeverdige med menn.

Dette handler ikke bare om å ha like politiske rettigheter og lik adgang til utdanning og arbeidsliv. Det handler også om å kunne se på seg selv som et fritt og handlende subjekt som velger sine egne livsprosjekter. At ikke bare menn, men også kvinner, gis anledning til å overskride og utvikle seg selv på dette viset, er helt klart et humanistisk anliggende.

Lesetips

Ethvert møblert humanistisk hjem bør ha Det annet kjønn i bokhylla. Verket foreligger i en god norsk oversettelse, utgitt på Pax forlag i 2000, med et innledende essay av Toril Moi som iallfall bør leses.

Toril Moi har også skrevet boka Jeg er en kvinne. Det personlige og det filosofiske (Pax 2001), der hun analyserer Beauvoirs filosofiske stil.

Beauvoirs selvbiografiske bøker En veloppdragen ung pikes erindringer (Pax 1998) og Moden alder (Pax 2005), samt romanene Gjesten (Pax 2009) og En lett og rolig død (Solum 2000), er lesverdige og finnes på norsk. Det gjør også dagboka Amerika dag for dag (Pax 2006), samt de filosofiske essayene Pyrrhos og Cineas og Tvetydighetens etikk (Pax 2009) og verket Alderdommen (Vidarforlaget 2016).