Foto: Sven Tveit (illustrasjon)

Humanismens moderne ideer:

Mannen i hvitt – en visjonær humanitær

Humanisme handler om fornuft og kritisk tenkning, men også følelser og empati. Selv om initiativtakeren til Røde Kors, Henri Dunant, var kalvinist, er hans humanitære visjon også en del av tankegodset til dagens humanisme.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 06.09.2018 kl 15:26

Humanisme forbindes helst med fornuft og kritisk tenkning. Men humanisme har også en humanitær side, der det er følelsene og empatien som rår. Dette så man særlig klart på attenhundretallet, da det historikere kaller «den humanitære revolusjon» fant sted. Den ble ikke anført av store tenkere, men av romanforfattere og politiske aktivister med store visjoner. Disse visste å gjøre bruk av empatiens makt, der de skildret sosial urettferdighet og all verdens nød og elendighet høyst konkret, slik at godtfolk virkelig fattet hva som sto på spill.

Romanenes makt

Allerede i opplysningstiden ble romanlesing en utbredt foreteelse. Både i Frankrike og i England utkom romaner som fikk leserne til å snufse og gråte og engasjere seg sterkt i hovedpersonens ve og vel, som ofte var en ung kvinne fra de lavere sosiale lag i opposisjon til gjengse konvensjoner. Dette ga den lesende befolkningen en empatitrening som ble enda mer omfattende utover på attenhundretallet, som betegnende nok er blitt kalt romanens århundre.

Også fortellinger om virkelige menneskeskjebner vakte leserens empati og sosiale engasjement. I kampen mot slaveriet i britisk Vest-India, som startet midt på 1780-tallet og varte til midt på 1830-tallet, ble folk i hundretusentall mobilisert av bøker der tidligere slaver fortalte sin historie. Og i USA bidro romanen Onkel Toms hytte, utgitt i 1852, trolig mer til å avskaffe slaveriet enn det filosofiske avhandlinger og politiske pamfletter maktet.

Som både opplysningsfilosofer og antikkens retorikere hadde påpekt: Man vinner ikke folk for en sak hvis ikke også følelsene mobiliseres. Skal folk bli opplyst i ordets videste forstand, må man ikke bare forstå fornuftsmessig, men også empatisk, hva saken handler om.

Dagsferske krigsrapporter

Oppfinnelsen av telegrafen bidro ytterligere til å informere folk raskt om rystende forhold, selv om de fant sted langt unna. Midt på 1850-tallet kunne derfor verdens første krigskorrespondent, utsendt av The Times, gi leserne dagferske rapporter fra Krimkrigen. Disse omhandlet også de skandaløst dårlige forholdene på feltsykehusene, der langt flere soldater døde av sykdom og mangelfull pleie enn av skader fra kamphandlinger.

Dette hadde fram til da vært noe man ikke snakket om. Men nå som elendigheten ble levende beskrevet, reagerte folk spontant. Noe måtte gjøres, og regjeringen sendte en sykepleierdelegasjon, under ledelse av Florence Nightingale. Hennes formidable innsats for å bedre pleien på et feltsykehus i den tyrkiske byen Scutari fikk behørig pressedekning og gjorde henne viden kjent – ja, til et godhetens ikon.

Øyevitneskildring

Men det var en annen øyevitneskildring av krigens redsler som for alvor skulle gjøre en forskjell. Det var en liten bok med tittelen Minner fra Solferino, som utkom i 1862 og var skrevet av den sveitsiske forretningsmannen Henri Dunant. Og det er ham denne artikkelen skal handle om, selv om han verken var en dypsindig tenker eller en banebrytende vitenskapsmann. Han var til gjengjeld en visjonær som formulerte en idé av stor humanistisk betydning, som så ble virkeliggjort. Denne ideen endret normen for hva som er naturlig og sivilisert å tenke i krig.

Minner fra Solferino er i all hovedsak Dunants øyevitneskildring av de sjokkerende følgene av et stort slag som fant sted i Nord-Italia sommeren 1859, der tropper fra Frankrike og Kongedømmet Sardinia stod overfor østerrikske tropper ved landsbyen Solferino. De utgjorde til sammen over 200 000 mann, og etter de intense kamphandlingene lå 38 000 skadde, døende og døde soldater igjen på slagmarken.

«Alle er brødre!»

Henri Dunant ca. 1860.

Det Dunant så, opprørte ham sterkt. Han fant det ekstra ille at det ikke eksisterte noe hjelpeapparat for å ta seg av de sårede. «Tutti fratelli!» – «Alle er brødre!» – utbrøt han ved synet av franske soldater som drev en flokk østerrikske krigsfanger av gårde som dyr.

Dette ble en game changer som fikk folk til å se annerledes på det som utspilte seg. For den merkelige, fremmed fuglen i dette krigens inferno hadde jo rett! Det var ikke, som man fram til da hadde tenkt, noe helt naturlig å mishandle krigsfanger, bare fordi de var Fienden. De var tross alt mennesker de også, unge og forkomne og lidende menn som nå ikke utgjorde noen fare. De var nettopp brødre! Ingen dypsindig analyse eller argumentasjon, men et krystallklart empatisk blikk fastslo dette. Og fra da av ble dette innlysende.

Iført et stort, hvitt forkle over sine fillete bymannsklær klær begynte Dunant å hjelpe de sårede, uansett hvilken uniform de bar. I flere dager og netter arbeidet han på spreng sammen med frivillige fra lokalbefolkningen, som omgjorde nabolandsbyen Castiglione til et eneste stort felthospital. Kirker og alt annet av tilgjengelige lokaler ble tatt i bruk.

Dunants store idé

Henri Dunants spontane og forbilledlige humanitære innsats ble snart myteomspunnet. Datidens store forfatter, Charles Dickens, kalte i en artikkel Dunant for «mannen i hvitt» etter å ha lest hans Solferino-bok, og i vår tid er hendelsen blitt dramatisert for film og fjernsyn, der Dunant gjøres til den store helten som nærmest egenhendig, og med overmenneskelig styrke, redder situasjonen.

Men som Dunant fastslår i sin bok, var det avmakt og frustrasjon han først og fremst kjente på. Det var jo så altfor få han selv og de øvrige frivillige klarte å redde! Mangelen på et organisert hjelpeapparat gjorde tapstallene urimelig mye større enn det de kunne ha vært. Og det var dette man måtte bøte på ved å opprette en internasjonal organisasjon for å hjelpe sårede i krig, uansett nasjonalitet. Dette ble hans store idé som han satte alt inn på å virkeliggjøre.

Både business og pasifisme

Myteomspunnet er også Dunants beveggrunner for å dra til Nord-Italia, dit alle visste at krigen ville komme. Ifølge myten var hans eneste motiv å overtale Frankrikes keiser Napoleon III til å avblåse felttoget, som han ledet personlig fra sitt hovedkvarter ved Solferino. Men så naiv var Dunant neppe. Vel ønsket han nok å holde en pasifistisk appell til keiseren, men hovedanliggendet hans var av forretningsmessig art.

Dunant eide nemlig et firma i Algerie som drev med dyrking og salg av korn, og som hadde gjort ham til en velstående og respektert borger av hjembyen Genève. Men han manglet noen viktige tillatelser fra kolonimakten Frankrike for å sikre fortsatt drift. Det var disse Dunant ville innhente av keiseren selv. Og siden slike felttog kunne trekke ut i måneder og år, ville han ikke vente til krigen var over. I sitt hovedkvarter ville keiseren trolig få mye ventetid og god anledning til å gi ham audiens. Dermed var det verken irrasjonelt eller naivt av Dunant å gi seg i vei til den kommende krigsskueplassen.

Den store overraskelsen for så vel Dunant som keiseren og de fleste andre, var at slaget fant sted langt tidligere enn ventet, og at det ble så avgjørende og brutalt. Før Dunant fikk mulighet til å treffe Napoleon III, var keiserens hovedkvarter blitt flyttet, krigen var over og den humanitære katastrofen et faktum.

At dette også var katastrofalt for Dunants forretning, ble med ett mindre viktig. Nå gjaldt det bare å få skrevet den boka som han ville sende personlig til Europas statsledere og militære ledere, slik at de ble gjort tilstrekkelig oppmerksomme på de sårede soldatenes og krigsfangenes situasjon. Deres humanitære engasjement måtte vekkes!

Heroismen som forsvant

Dunants Solferino-bok oppnådde akkurat det, noe som sier sitt om hans gode formidlingsevne. Innledningsvis redegjør han heller nøkternt og reportasjeaktig for hvilke hærer og statsledere som var involvert, uten å demonisere den ene part og hylle den andre. Dermed flagger han også sin egen upartiskhet, som skulle bli et grunnprinsipp for Røde kors.

Når de to hærene brått og delvis uforberedt barker sammen, skildres på samme nøkterne vis hvordan soldater slaktet hverandre som ville dyr, i et vilt og forferdelig kaos. Så utpensles slagets sjokkerende følger, i form av alle de døde, sårede og lemlestede som ligger igjen på slagmarken, overlatt til seg selv fordi ingen er der for å hjelpe dem.

Dette var man ikke vant til å lese om, mye fordi man helst ikke ville vite noe særlig om denne siden av saken. Krig hadde stadig et heroisk skjær, og dette fikk nå et grunnskudd. Det var intet heroisk ved titusener av sårede unge menn som ble overlatt til sin skjebne. Det var bare helt forferdelig! Ved å se for seg det ene opprivende tablået etter det andre får leseren til fulle erfare at dette ikke bare handler om abstrakte tapstall, men først og fremst om konkrete mennesker og deres redsel og lidelse. Når Dunant avslutningsvis tar til orde for å etablere et internasjonalt fundert hjelpeapparat for å pleie sårede soldater, uansett hvilken side de har kjempet på, er det knapt mulig å si seg uenig.

Over 200 000 soldater stod mot hverandre, nær 40 000 lå døde, døende eller skadde tilbake etter slaget ved Solferino 24. juni 1859. På maleriet er Napoleon III avbildet i ledelsen av sine menn. Foto: Adolphe Yvon/wikimedia commons

Stiftelsen av Røde Kors

Blant dem som så det nødvendige og storslagne ved Dunants visjon, var juristen Gustave Moyner, en gammel kjenning av Dunant. Moyner var formann i Genèves selskap for offentlig velferd, og sammen med Dunant og to av byens leger som sluttet entusiastisk opp om saken, dannet han en komité for å realisere drømmen om en ny, internasjonal hjelpeorganisasjon.

Moyner var like pragmatisk anlagt som Dunant var visjonær, og ble den som trakk i trådene på det administrative området. Men det var den pensjonerte generalen Guillaume-Henri Dufour, en av nasjonens store sønner, som ble komiteens leder. Det var også han som fant på navnet Røde Kors. Dufour foreslo nemlig at den nye organisasjonens symbol skulle baseres på det sveitsiske flagget, men med omvendte farger: et rødt, likearmet kors på hvit bakgrunn. Og slik ble det.

Samtidig som komiteen jobbet for å få arrangert en internasjonal konferanse i Genève, reiste Dunant rundt om i Europa til den ene høytstående personen etter den andre, etter at de begeistret hadde takket for Solferino-boka de hadde fått tilsendt. Da fikk han sanne John Lennons ord fra hundre år fram i tid, om at «You may say that I’m a dreamer. But I’m not the only one.» Han dro også til London for å treffe Florence Nightingale, som etter sin innsats i Krimkrigen hadde etablert en sykepleierskole. Dunant holdt seg nemlig godt orientert om de sykepleiere som i andre land gjorde seg bemerket med sitt humanitære engasjement. Dem ville han ha med på laget.

Opptur og nedtur

Da den første Røde Kors-konferansen fant sted i Genève høsten 1863, var Dunant organisasjonens ubestridte frontfigur. Konferansen ble en suksess ved at de 36 utsendingene fra 14 europeiske land vedtok å opprette nasjonale hjelpeorganisasjoner for sårede soldater, samt garantere beskyttelse av sårede soldater uansett nasjonalitet. Disse prinsippene skulle, som et neste skritt, gjøres juridisk bindende gjennom internasjonale avtaler. Allerede året etter arrangerte den sveitsiske regjeringen en oppfølgende konferanse der den første Genève-konvensjonen ble undertegnet.

Men om stiftelsen av Røde Kors og de to konferansene ble en opptur, fikk Dunant en durabelig nedtur da hans bedrift i Algerie måtte slås konkurs. Den hadde han helt siden Solferino viet altfor lite oppmerksomhet, og nå måtte han ta konsekvensene av det. Også slektninger og venner som hadde investert i bedriften hans, tapte mange penger, og på toppen av det hele ble han anklaget og dømt for urent trav under konkursforhandlingene. Denne Genèves fremstående borger var med ett blitt skandalisert, og utsatt for ondsinnet folkesnakk.

Støtt ut av det gode selskap

I det utpreget kalvinistiske Genève, der økonomisk fremgang gjerne ble tolket som et tegn på at man var utsett til frelse, var det å gå konkurs noe ytterst suspekt. Dette forsto Dunant bare så altfor vel. Han innså at han var blitt en belastning for sitt hjertebarn Røde Kors, og registrerte at Moyner var blitt svært fiendtlig innstilt til ham. Når heller ingen forsvarte ham ved å si noe slikt som at Røde Kors var hans livs investering, og blant de viktigste som noensinne var foretatt, fant han det best å si fra seg alle verv og forlate Genève for godt.

Dunant fikk forståelig nok et anstrengt forhold til kalvinismen etter dette. Men han betraktet seg stadig som en Jesu’ disippel, slik han alltid hadde gjort. Da siktet han vel å merke til den Jesus som fortalte lignelsen om den barmhjertige samaritan og fremsa budet om nestekjærlighet, og ikke til den dømmende Jesus som skal sende levende og døde til himmel eller helvete. På et ganske så utilitaristisk vis var Dunants store fordring å minske menneskelig lidelse her på kloden.

Frem fra glemselen

Henri Dunant mot slutten av livet.


Etter å ha forlatt Genève gikk Dunant i dekning i Paris, der han under falsk navn prøvde å klare seg som best han kunne. Det gikk ikke særlig bra. Snart levde han fra hånd til munn i største fattigdom, inntil han fikk en post som pleier på et psykiatrisk sykehus. Der ble han til midt på 1870-tallet, da sykehuset ble omorganisert og man ikke lenger hadde bruk for ham. Nok en gang måtte han friste en omflakkende tilværelse, som brakte ham rundt om i Europa, inntil han endte opp i den lille sveitsiske byen Heiden. Der ble han, gammel og skrøpelig, innlosjert på et sykehjem for fattige.

På den tiden trodde alle at Henri Dunant for lengst var død. Navnet hans var nærmest blitt glemt, også i Røde Kors-organisasjonen, der Moyner med flere hadde tont ned Dunants rolle under stiftelsen. Men i Heiden oppdaget en lærer hvem den gåtefulle og eksentriske, gamle mannen var. Og i 1895 lot Dunant seg intervjue av lokalavisens redaktør. Det resulterte i en «frem fra glemselen»-artikkel som ble fanget opp av et større tysk magasin og deretter publisert i flere utenlandske tidsskrifter. Artikkelen vakte oppsikt, og førte til at Dunant på nytt ble anerkjent som Røde Kors’ opphavsmann.

Og til slutt: Nobels fredspris

Gjenoppdagelsen av Henri Dunant i levende live endte med at han, sammen med den franske pasifisten Frederic Passy, som han var blitt kjent med under sitt opphold i Paris, ble tildelt den første Nobels fredspris. Det skjedde i 1901, etter at han var blitt foreslått av den norske militærlegen Hans Daae.

Dunant kom aldri til Oslo for å motta prisen, men forble på sitt rom nummer 12 i Heidens sykehjem fram til sin død i 1910. Siden kreditorene stadig var etter ham, fikk Daae, som var en stor beundrer av Dunant, gjemt prispengene unna i en norsk bank. Men en mindre andel overførte han til Dunant, som testamenterte denne til sykehjemmet, slik at det alltid skulle stå en seng klar til egnens fattige. Resten av prispengene lot han Daae bruke på humanitært arbeid i Norge.

Opprettelsen av Røde Kors var – sammen med avskaffelsen av slaveriet, samt avskaffelsen av offentlige henrettelser og umenneskelige avstraffelsesmetoder – et høydepunkt i attenhundretallets humanitære revolusjon. Denne var sekulær ved at den ikke forholdt seg til religiøse dogmer om frelse og etterliv og himmel og helvete. Dens fokus var i stedet, også for dem som gjorde Jesus til sitt ideal, livet før døden, i form av nestekjærlighet og et diakonalt engasjement som også sekulære humanister sluttet opp om.

Lesetips

Henri Dunants bok Minner fra Solferino finnes i norsk oversettelse, utgitt på Humanist forlag i 1999. Den bør leses!

Boka Å redde liv av Halvor Fossum Lauritzsen og Terje Svabø, utgitt på Font forlag i 2011, har et informativt kapittel (med tittelen «Tutti Fratelli!) om Henri Dunant, i tillegg til mye annet godt stoff.

Norsk Wikipedia har en informativ og fyldig omtale av Henri Dunant som meget vel kan leses.

Av utenlandsk litteratur har publikasjonen International Review of the Red Cross, Volum 94 No 888, vinteren 2012, en grundig artikkel om Dunant og stiftelsen av Røde kors, skrevet av Francois Bugnion, med den omstendelige tittelen «Birth of an idea: the founding of the International Committee of the Red Cross and of the International Red Cross and Red Crescent Movement: from Solferino to the original Geneva Convention (1859–1864)».

Det finnes også en roman om Henri Dunant, The Man in White, av den brasilianske forfatteren Adonias Filho og utgitt på Wyvern Publications, 1991. Den gir et sympatisk, men ganske mytebefengt litterært portrett av Dunant.

For dem som er interessert i romanlesningens framvekst og betydning i opplysningstiden, anbefales kapittel 1 og 2 i Lynn Hunt: Inventing Human Rights. A History, utgitt som Norton paperback i 2008.

Siste nytt i Bakgrunn Vis flere

«Nettverk for GMO-fri mat og fôr» er ikke prinsipielt imot GMO

GMO, del 2:

«Nettverk for GMO-fri mat og fôr» er ikke prinsipielt imot GMO

– Vår GMO-motstand skyldes usikkerhet knyttet til teknologien, og at ulempene så langt har vært større enn de eventuelle fordelene, sier daglig leder Aina Bartmann.

Jakten på det ekte selvet

Jakten på det ekte selvet

Om å jage i flokk etter et indre, unikt og ekte selv

Hvorfor er det greit å genredigere mennesker, men ikke planter?

GMO, del 1:

Hvorfor er det greit å genredigere mennesker, men ikke planter?

I dag starter vi vår nye miniserie om GMO. Først ut: Seniorforsker Arne Holst-Jensen. Han rister på hodet over inkonsekvente holdninger hos politikere. Blant mye annet.

Mannen i hvitt – en visjonær humanitær

Humanismens moderne ideer:

Mannen i hvitt – en visjonær humanitær

Henri Dunant ble øyenvitne til Slaget ved Solferino, der over 200 000 soldater braket sammen i et slag som etterlot nærmere 40 000 døde, døende og skadde.

Slik rettferdiggjør den kristne høyresida sin Trump-støtte

Slik rettferdiggjør den kristne høyresida sin Trump-støtte

Donald Trump har et synderegister lenger enn sju onde år, og er neppe særlig religiøs selv heller. De kristne vet dette, men støtter ham likevel. Unnskyldningen finner de i Bibelen.

Mill – friheten og kvinnesakens førstemann

Humanismens moderne ideer:

Mill – friheten og kvinnesakens førstemann

Filosofen John Stuart Mill synliggjorde at individets frihet også kan trues av et tyrannisk flertall. Og han var blant de første menn som propaganderte for kvinners likeverd og stemmerett på like vilkår som menn.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...