Eksistensialismens ensomme helt

I motsetning til Jean Paul Sartre stod Albert Camus for en humanistisk fundert eksistensialisme – som godt kan være opprørsk, men som ikke lar seg kombinere med noen totalitær ideologi.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Eksistensialismen er en filosofisk retning som oppsto med danske Søren Kierkegaard på 1840-tallet. Her gis det subjektive forrang fremfor det objektivt vitenskapelige, ettersom vi nå engang opplever verden subjektivt. Kierkegaard forkastet i tråd med dette alskens filosofiske systemer og den tilhørende hang til å ordne verden i form av begreper og logiske resonnementer, fordi man da taper det vesentligste av syne, nemlig vår subjektive oppfatning og trang til å forstå verden som helhet. Filosofiens utgangspunkt må i stedet være vår subjektive opplevelse av det å være til – av å eksistere.

Kierkegaard fikk sine arvtakere, ikke minst i Frankrike hundre år senere, da den karismatiske filosofen Jean-Paul Sartre samlet en krets av tenkere rundt seg. Blant dem var også den unge og lovende Albert Camus.

Til forskjell fra Kierkegaard var de franske eksistensialister gudløse. Og da Sartre i 1945 utga et skrift om eksistensialisme som en form for humanisme, fikk han tommelen opp i humanistkretser.

Humanismen kan ikke bli totalitær

Like fullt er det Camus, og ikke Sartre, jeg vil trekke fram som en humanismens fanebærer i den eksistensialistiske leir. Det skyldes ikke bare at Camus er kommet ufortjent mye i skyggen av Sartre, men først og fremst at Camus var en mer konsekvent humanist, selv om han ikke brukte denne betegnelsen om seg selv.

Sartre og Camus utgjorde et eksistensialismens radarpar, inntil de ble uvenner i 1951. Årsaken var Camus’ bokessay Opprøreren, der han tok et oppgjør med Moskva-kommunismen spesielt og marxist-leninismen generelt. Det likte Sartre dårlig, og han ble enda mer stemt for å omfavne Moskva-kommunismen enn det han allerede var. Gikk Camus til høyre, fikk han se å gå enda mer til venstre – her gjaldt det å posisjonere seg.

Camus ble imidlertid ikke en del av høyresiden, men insisterte på at han fortsatt tilhørte venstresiden, selv om han ikke var marxist. Camus hadde mot og styrke nok til å gå sine egne veier i en tid da parolen «Enten er du med oss eller mot oss» var vel så fremtredende som i dag.

Mennesker må settes høyere enn prinsipper

I den polariserte debatten som fulgte Frankrikes krigføring i Algerie i siste halvdel av 1950-tallet, fremsto Camus enda mer som et ensomt, tredje alternativ. Da ble han av høyresiden beskyldt for ikke å være patriotisk nok, siden han ikke gikk med på at Algerie skulle forbli en del av Frankrike. At Camus til og med kritiserte den franske hærens metoder for å være like ille som nazistenes, med tortur av krigsfanger og overgrep mot sivile, ble tatt svært ille opp.

Samtidig ble Camus enda mer uglesett av venstresiden fordi han nektet å godta terrorisme som et legitimt våpen i en frigjøringskamp. Som han sa etter å ha mottatt nobelprisen i litteratur i 1957: «I dette øyeblikk plasseres bomber på trikkene i Algerie. Min mor kunne ha vært på en av disse trikkene. Hvis det er rettferdighet, så foretrekker jeg min mor.»

For Camus var det aldri aktuelt å gi abstrakte prinsipper og utopier forrang fremfor konkret eksisterende menneskers ve og vel. Det var dette han i sitt bokessay kritiserte revolusjonshelter helt siden Den franske revolusjon for å ha gjort. Dermed forrådte de sin opprinnelige, sunne opprørske impuls. En humanistisk fundert eksistensialisme kan meget vel være opprørsk, men lar seg ikke kombinere med noen totalitær ideologi.

Politikk er ikke løsrevet fra moral

Slike tanker, og hans uvilje mot å «velge side» i Algerie-spørsmålet, ble av hans samtidige tolket som intellektuell feighet. Men hvem forsvarer i dag terrorbomber mot sivile, tilfeldige ofre? Eller etnisk rensning i form av å kaste hele folkegrupper ut av et land, noe de franskættede algirere risikerte dersom arabiske frigjøringsgrupper vant fram?

Som franskættet algerier, en såkalt «svartfot» (pied noir), angikk Algerie-spørsmålet Camus personlig. Han kjente seg overhodet ikke igjen i beskrivelsen av svartføttene som utbyttende koloniherrer, siden moren var en vaskehjelp som knapt kunne lese og skrive, og faren var gårdsarbeider inntil han ble drept på slagmarken i 1914. Ut fra sin bakgrunn så Camus langt bedre enn Sartre hvor komplekst Algerie-spørsmålet var, og hvor viktig det derfor var å finne kreative løsninger som kunne fungere, fremfor å ty til sjablongmessige løsninger som ikke ville fungere. Hvorfor kunne ikke Frankrike stanse sin militære aggresjon og få til en dialog mellom svartføtter og den arabiske flertallsbefolkningen, slik at de fant fram til en måte å leve sammen på i fred og gjensidig respekt?

Stikk i strid med den marxistiske venstresiden nektet Camus å diskutere politikk løsrevet fra moral. Ikke bare hodet, men også hjertet, må være med når det handler om folks liv og fremtid. Han fremsto dermed som et moralsk fyrtårn, noe som den gang ble oppfattet som passé.

Men kan vi tenke oss en humanisme der politikk er løsrevet fra moral? Neppe.

Ironisk nok er det Sartres støtte til kommunisme og terrorisme som i dag er blitt passé, mens Camus’ synspunkt er blitt mainstream. Hadde ikke Camus blitt revet bort i en bilulykke vinteren 1960, bare 46 år gammel, ville hans eksistensielt funderte humanisme ikke ha blitt så fort ignorert som det den på 1960-tallet ble.

En gåtefull romanhelt

Albert Camus var et åndslivets stjerneskudd som kom ut fra intet, og som sluknet så altfor brått. At en fattiggutt fra det svært provinsielle Algerie skulle erobre en plass på parnasset i Paris med et lite knippe romaner og filosofiske essays samt noen novellesamlinger og skuespill, for så å bli hedret med nobelprisen i litteratur, er jo eventyrlig.

Etter endt skolegang utviklet Camus sine skriveferdigheter som journalist i en algerisk kommunistavis. Men han gikk lei av kommunistenes retorikk og kom seg over til Frankrike. Der fikk han i 1942, før han møtte Sartre, sitt gjennombrudd med romandebuten Den fremmede. Den handler om en ung mann ved navn Meursault som uten noe klart motiv skyter en araber på en strand, og som, når han stilles for retten, ikke gjør noe forsøk på å forsvare seg. Meursault er nemlig dønn ærlig i alt han sier og gjør, også i det faktum at han ikke aner hvorfor han skjøt. Han nekter derfor å lyve eller bortforklare eller spille utilregnelig eller ty til rasisme for å redde sitt eget skinn, noe som gjør dommeren så skremt at han dømmer Meursault til døden. Det tar denne gåtefulle antihelten med fatning, og håper at mange kommer for å se henrettelsen.

Litteraturvitere, psykologer og filosofer funderte i flere tiår over hva som gikk av, eller feilte, denne Meursault, uten å komme til noe omforent svar. Et slikt fravær av entydighet er nok også grunnen til at Den fremmede traff en nerve i tiden, og innledet en bølge av «rotløs ung mann»-skildringer i romaner og spillefilmer, der en følelse av ikke helt å høre til i verden er gjennomgående.

Nettopp dette er et grunntema i eksistensialistisk filosofi, der opplevelsen av verden som meningsløs eller absurd står sentralt.

Når verden oppleves som absurd

Sartre utropte i tråd med dette Meursault til en «det absurdes» helt. Men heller ikke Sartre satt med fasiten, selv om det absurde er et nøkkelbegrep hos Camus. Det går ikke minst fram av essaysamlingen Myten om Sisyfos, som også utkom i 1942 og etablerte Camus som en betydelig tenker.

Der tar han spesielt for seg ordet «absurd», som stammer fra det latinske ab, som betyr fra, og surd, som betyr døv. Ordet betegner dermed en mangel på kommunikasjon, eller noe som er døvt for en selv – eller at noe er umusikalsk, tonedøvt. Men «absurd» har også kommet til å bety noe som er meningsløst, slik som en handling som både er sprø og uklok, ja, gal.

Camus nevner som et eksempel en enslig soldat som trekker sin sabel og stormer mot en stilling forskanset med maskingeværer. Det absurde kommer her fram i det altfor store misforholdet mellom det soldaten ønsker å oppnå, og de faktiske forhold virkeligheten byr ham. Vel kan vi forstå soldaten hvis han i sine følelsers vold stormer fram som en siste protesthandling mot overmakten. Dermed er det absurde ikke nødvendigvis uforståelig.

Camus nevner også at det finnes absurde ekteskap, vennskap, utfordringer og beskyldninger. Men det absurde er ikke bare enkeltstående «sprø» handlinger, relasjoner eller utsagn i en ellers normal og snusfornuftig verden. I så fall ville det absurde ha vært et marginalt fenomen.

Det absurde er i stedet noe grunnleggende ved verdens beskaffenhet.

Det absurde finnes verken som noen objektiv realitet utenfor vår bevissthet eller i bevisstheten alene. Det absurde oppstår i vår bevissthets møte med verden, når bevisstheten blir klar over den uoverstigelige kløften mellom vår egen eksistens og verden forøvrig, som vi bare kan gripe i all dens konkrete mangfold, men uten i bunn og grunn å forstå den.

Hvordan forholde seg til det absurde?

Når vi erkjenner det absurde, opplever vi oss gjerne som fremmede i verden. En slik opplevelse er ikke behagelig, derfor ønsker vi å komme oss ut av den. For Søren Kierkegaard ble løsningen å kaste seg ut på «de 70 000 favners dyp» ved å gi seg gudstroen i vold. Bare ved å gjøre den kristne Gud til selve brobyggeren over kløften mellom vår bevissthet og verden for øvrig, kunne vi få det rette selv-forhold, der Gud utgjør en helt nødvendig part.

For Camus (og Sartre), som ikke trodde på noen gud, blir et slikt sprang for et trylletriks å regne.

Det kan i høyden inngi en illusjon om at kløften forsvinner. Intellektuell ærlighet tilsier at vi kun forholder oss til det vi med rimelig sikkerhet kan vite, og da må vi gi avkall på enhver gudstro, selv om vi kanskje skulle ha ønsket at den kristne Gud fantes.

I en gudløs verden blir vi pent nødt til å stå i det absurde. Vi er dømt til å måtte gjennomføre eksperimentet med å leve uten noen kallelse, det vil si uten noen Guds mening med ens liv eller med verden forøvrig.

Ut av Guds skygge

At dette fremsto som langt mer besværlig på Camus’ tid enn i dag, drøyt seksti år senere, fremgår tydelig av Camus’ tekst, både i Myten om Sisyfos og i Opprøreren. For om Gud er død, slik dikterfilosofen Friedrich Nietzsche proklamerte på 1880-tallet, gjaldt det også (igjen ifølge Nietzsche) å overvinne hans skygge.

Dette viste seg å være alt annet enn lett. Som Camus belegger på idéhistorisk vis, fulgte det mye angst og beven med Guds død, som han daterer helt tilbake til opplysningstiden og Den franske revolusjon. For hvis Gud er død, er vel alt blitt mulig – slikt som å stjele og myrde og voldta – uten frykt for straff i et etterliv? Når heller ikke opplysningstidens tro på allmenne fornuftsprinsipper viste seg å holde stikk, eller romantikernes tro på Historien som det som avgjør rett og galt, ble fraværet av noe annet holdbart å tro på som å stirre ned i en avgrunn.

Ville et sivilisert liv fortsatt være mulig uten Gud, eller noe som kunne erstatte Gud?

Eller som man også kunne spørre: Klarer vi mennesker å stirre ned i en slik avgrunn uten å tørne? Camus fremsier i tråd med dette at det eneste virkelig seriøse filosofiske spørsmålet som gjenstår, er om man skal ta livet av seg eller ei. Stilt overfor den uoverstigelige kløften mellom hver enkelt av oss og den verden vi så gjerne vil forstå, men som ikke gir noe gjensvar på vår altfor store fordring, fremstår jo selvmordet som en nærliggende løsning.

Et heroisk prosjekt

Men som Camus kommer fram til, er selvmord å feige ut, filosofisk sett, stilt overfor menneskets vilkår, som er å stå i det absurde og gjennomføre eksperimentet med å leve uten noen kallelse.

Da må vi akseptere at verden er mangfoldig og kaotisk, og ofte virker fremmedartet og meningsløs.

Dette er et krevende, og faktisk heroisk prosjekt. Som ikke blir mindre av at vi må avstå fra å håpe. Å håpe på at alt vil gå bra til slutt, på at jeg skal bli lykkelig og finne den rette og så videre, er en form for selvbedrag, en distraksjon vi tyr til for ikke å bli konfrontert med tilværelsens absurditet.

Klarer vi dette, innser vi at det absurde ikke nødvendigvis er noe ondt eller uønsket. Da styrker vi vår nærværenhet og frisinnede observasjonsevne, i og med at vi ikke henfaller til vanetenkning og dogmer og forhåpninger som gjør oss blinde for hva som faktisk utspiller seg. En slik økt årvåkenhet gir oss nye muligheter til livsutfoldelse.

En lykkelig Sisyfos

Myten om Sisyfos, som stammer fra antikkens Hellas, illustrerer ifølge Camus dette poenget. Tilsynelatende er det en fryktelig straff gudene har idømt Sisyfos, ved at han igjen og igjen må rulle en stor stein opp en fjellskråning − for så å se den trille ned igjen når han har nådd toppen. Bare så lenge Sisyfos akker seg over sin skjebne og drømmer om et liv uten dette meningsløse slitet, virker straffen slik gudene ønsker. Da har steinen vunnet.

Men i det øyeblikk Sisyfos lar håpet fare, og i suveren forakt for gudene rusler ned fjellskråningen for enda en gang å oppslukes av det harde slitet med å rulle steinen oppover, er det han som vinner. Hans revolt blir da å gjøre det han må gjøre, og avfinne seg med det, uten å vente noen løslatelse eller belønning eller frelse. Da kan vi, som Camus sier, forestille oss Sisyfos som lykkelig.

Det finnes en menneskets natur

En grunntese i eksistensialismen er at vi mennesker er frie og ansvarlige for våre valg. Men Camus er uenig med Sartre i at friheten er mer fundamental enn etiske verdier. Når en slave sier «Stopp!» og nekter å gjøre det han blir befalt, er det ikke bare fordi slaven eksistensielt sett er fri. Hans opprør går først og fremst ut på å bevare sin verdighet og selvrespekt, noe som er av etisk art. Gjennom sitt opprør konstituerer han faktisk verdighet og selvrespekt som etiske verdier.

Det som kan forklare at nettopp verdighet og selvrespekt er så grunnleggende for oss, er at disse verdiene springer ut av «menneskenaturen». Også på dette punktet var Camus uenig med Sartre, som fant forestillingen om en menneskets natur så problematisk at han blankt avviste den. Det har jo gang på gang vist seg at karaktertrekk og holdninger som i én historisk epoke ble ansett som «naturlige», avsløres som sosialt konstruerte, og dermed som ren ideologi.

Men man bør ikke helle barnet ut med badevannet. Camus unngår det ved å fastholde at en menneskenatur vitterlig finnes, selv om denne ikke kan beskrives utførlig på noe ahistorisk vis. Vi kan kun anføre noen indisier for at den er der, slik opprørets verdibaserte impuls er et eksempel på.

«Jeg gjør opprør, altså er vi»

Eksemplet styrkes ved at vi mennesker ikke bare gjør opprør på egne vegne, men også på andres. Som når man ikke klarer å se på at en annen lider overlast, men reagerer med spontan indignasjon, selv om dette bringer en selv i trøbbel. Da oppstår en grunnleggende erkjennelse av at «Jeg gjør opprør, altså er vi» (Camus vrir her på renessansefilosofen Descartes’ kjente utsagn «Jeg tenker, altså er jeg»).

En slik spontan indignasjon uttrykker et mellommenneskelig bånd som vanskelig kan forstås hvis vi ikke forutsetter en fellesmenneskelig natur, med den mulighet for empati dette gir.

Hadde menneskesinnet kun vært en kaotisk ansamling av instinkter og impulser og betingede reflekser, ville det vært mulig å forme mennesker slik man ønsker ved å eksponere dem for ulike stimuli. I så fall burde Sovjetunionens makthavere ha lyktes i å frembringe Det nye sosialistiske mennesket, slik de så iherdig prøvde på i flere generasjoner.

Men slik gikk det jo ikke. Det store omfanget av politisk motivert overvåking, fengsling og terrorisering av innbyggerne som aldri avtok, vitnet om at vi mennesker ikke er uendelig formbare, vår store tilpasningsevne til tross. Vi har når alt kommer til alt en natur som setter grenser for hva slags skapninger vi kan formes til å bli. Dette er en både humanistisk og anti-autoritær innsikt som dagens livssynshumanisme har tatt ad notam.

Tips til videre lesning

Camus’ debutroman Den fremmede er fremdeles hans mest leste, og fås kjøpt i norsk oversettelse. Det samme gjelder Myten om Sisyfos samt Camus’ siste roman Fallet.

I 2013 ga forlaget Bokvennen ut tre novellesamlinger av Camus, samt hans taler i Sverige i forbindelse med nobelpris-utdelingen, som alle er lesverdige. Men adskillig mer sentralt i Camus’ forfatterskap er romanen Pesten og bokessayet Opprøreren, som man må til biblioteket for finne i norsk oversettelse. Dette er to glemte perler som burde vært utgitt på nytt.

Camus-biografier og øvrig kommentarlitteratur finnes det en god del av på engelsk (og selvsagt på fransk). Her anbefales Oliver Todd: Albert Camus. A Life, Vintage 1998, og Andy Martin: Sartre Vs Camus. The Boxer and the Goalkeeper, Simon & Schuster 2012.

Siste nytt i Bakgrunn Vis flere

Burde Darwin-dagen vært Wallace-dagen?

Burde Darwin-dagen vært Wallace-dagen?

Rappa Darwin evolusjonsteorien fra Alfred Russel Wallace? Eller kom de frem til lignende tanker hver for seg?

Trøbbel i tårnet. Hvor forskjellige er menn og kvinners hjerner?

Trøbbel i tårnet. Hvor forskjellige er menn og kvinners hjerner?

Hva sier egentlig dagens forskning om hvor forskjellige hjernene våre er?

Eksistensialismens ensomme helt

Humanismens moderne ideer:

Eksistensialismens ensomme helt

Et drap i Gdansk

Et drap i Gdansk

Drapet på borgermesteren i Gdansk har rystet Polen. Men hvordan vil det påvirke utviklingen i landet?

Olavismen – Brasils nye statsideologi

Olavismen – Brasils nye statsideologi

Kamp mot kulturmarxisme, for familieverdier, tradisjonalisme og nasjon.

Filosofen som trakk skillet mellom ordentlig vitenskap og kvasivitenskap

Filosofen som trakk skillet mellom ordentlig vitenskap og kvasivitenskap

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...