Vanligvis er det filosofer som frembringer store ideer som endrer måten vi ser verden på. Men de største kiler i det tradisjonelle, kristne verdensbildet har naturforskere stått for – som da Nikolaus Kopernikus og Galileo Galilei erstattet det geosentriske verdensbildet med det heliosentriske. Og som da Charles Darwin (1809—82) gjorde tanken om en artenes evolusjon troverdig med sin idé om det naturlige utvalg.

Helt fram til 1859, da Darwins bok Artenes opprinnelse utkom, var tanken om en artenes evolusjon ansett som en merkverdighet. Den var allerede blitt luftet i antikkens Hellas, men avskrevet fordi man ikke fant noe godt svar på hvorfor en evolusjon skulle finne sted. Da virket den jødiske og kristne tanken om en Gud som har skapt mennesket og alt annet levende én gang for alle, langt mer troverdig. Den ble så rotfestet i vår vestlige kultur at heller ikke opplysningsfilosofene fant på å utfordret den, enda så anti-kirkelige de var. På dette punktet sa de seg enige med teologene: Verden og alt som er i den, må ha blitt skapt av en høyere makt, selv om denne ikke nødvendigvis var den kristne Gud eller jødenes Jahve.

Gudsbeviset ut fra design

Til grunn for dette klippefaste grunnsynet lå det som kalles gudsbeviset ut fra design. Dette var velkjent i middelalderens teologi, og fikk et oppsving tidlig på attenhundretallet med en populærvitenskapelig bok av teologen William Paley. Finner vi ei klokke i naturen, skriver Paley, forstår vi at den må ha vært lagd av noen, nemlig en urmaker. En så sinnrik innretning som ei klokke kan ikke ha lagd seg selv, eller ha blitt til ved en tilfeldighet. På et tilsvarende vis må vi mennesker og alt annet levende, som er enda mer sinnrikt lagd enn ei klokke, ha blitt skapt av noen – av en himmelsk urmaker.

Paley var vel bevandret i den nye vitenskapen om det levende, kalt biologi, og underbygde sitt poeng med eksempler som fremsto som de reneste gudsbevis. Hans naturteologi syntes å samsvare så sterkt med empirisk vitenskap og sunn fornuft at hver og én måtte anse seg som et vandrende gudsbevis. Og da lot det seg knapt gjøre å tvile på Guds eksistens.

Geologiens korreksjon av jordens alder

Men om datidens biologi syntes å underbygge troen på en skapergud, og på at artene er uforanderlige, trakk en annen ny vitenskap – geologien – i motsatt retning. Ved å granske bergarter og landskap ble geologer stadig mer overbevist om at jordkloden er langt eldre enn de seks tusen årene som teologene på grunnlag av Bibelen hevdet at den var. Fossilfunn av sjødyr i fjell som lå langt over havoverflaten vitnet klart om det, siden det må ha tatt millioner av år for en leirholdig havbunn å forsteine til fjell, og i tillegg heve seg langt over havnivået.

Kristne geologer forklarte slike funn med gudeskapte naturkatastrofer, slik som syndfloden som omtales i Bibelen. Da kan store endringer skje brått. Men de fleste geologer, anført av Charles Lyell, kom til at landskaper i all hovedsak er blitt formet av vær og vind og erosjon – av kontinuerlige prosesser som gir ørsmå, gradvise endringer, og derfor trenger svært lang tid.

Studerte teologi

Charles Darwin var i unge år svært opptatt av naturen, og glad i å gå på jakt. Noen særlige intellektuelle evner skal han ikke ha fremvist. Men det var medisiner han etter farens ønske skulle bli, siden faren selv var en velstående lege. Bare seksten år gammel ble han sendt til universitetet i Edinburgh for studere medisin, men ble så frastøtt av disseksjoner og operasjoner uten bedøvelse at han ga opp.

Faren sendte ham da til Cambridge for å studere teologi. Unge Charles syntes det var greit, siden et liv som landsbyprest fint kunne kombineres med naturstudier. I Cambridge fulgte han også forelesninger i naturfag, og ble protesjeen til en naturfag-professor som også var teolog. Men Darwin hadde ingen sterk gudstro, og han fant det merkelig at Gud for eksempel hadde skapt tusenvis av billearter. Han reagerte også på naturens grusomhet. Kunne en god gud ha skapt snylteveps som legger sine egg i larver, som så blir spist levende av avkommet som klekkes ut? Eller kattens lek med musa, der katten er helt ufølsom for musas skrekk og smerte?

Darwins jordomseiling

I 1831 fikk Darwin via sin professor-venn et tilbud om å bli med på en jordomseiling med marinefartøyet HMS Beagle. Kapteinen trengte nemlig en naturforsker om bord. Darwin slo til, og fikk dermed en enestående mulighet til å studere ulike landskaper med deres dyre- og plantearter, først og fremst i Sør-Amerika. Dette skulle endre hans liv og bli bestemmende for hans videre karriere. Som reiselektyre hadde han Charles Lyells banebrytende bok Principles of Geology, og denne styrket hans oppfatning om at jorden er gammel nok til at en så langsom prosess som en artenes evolusjon kan ha funnet sted.

Charles Darwin var ikke den første som i moderne tid syslet med ideen om en artenes evolusjon. Hans egen farfar, som var fritenker og agnostiker, hadde fremmet slike tanker, og den franske naturforskeren Jean-Baptiste de Lamarck hadde lansert ideen om at det skjer en evolusjon ved at ervervede egenskaper arves. En smed vil for eksempel få mer muskuløse barn enn en skredder, siden smeden utvikler større muskler enn skredderen. Men denne forklaringen fant mange heller tvilsom.

Forskning og familieliv

Under sin fem år lange jordomseiling skaffet Darwin seg et visst ry som naturforsker ved å skrive vitenskapelige artikler som ble sendt hjem og publisert. Vel tilbake i England utga han boka The Voyage of the Beagle, som ble svært populær. Han var også redaktør for et flerbindsverk om jordomseilingens vitenskapelige observasjoner. Med seg hjem hadde han dessuten en samling av preparerte dyr, planter og fossiler, som ble supplert av samlinger andre på oppfordring sendte ham. Siden han var født inn i en velstående familie, hadde han økonomisk armslag til å studere alt dette materialet i ro og mak.

Familie stiftet han også. Han giftet seg med sin kusine Emma, og sammen flyttet de til et stort, landsens hus ved småbyen Downe noen mil sør for London. Der fikk paret ni barn, hvorav tre døde i ung alder, noe som ikke var uvanlig på den tiden.

På hobbybasis drev Darwin med dueavl, der man gjennom kunstig seleksjon frembringer til dels svært forskjellige dueraser på bare noen få generasjoner. At noe tilsvarende skjer på et naturlig vis, over lange tidsrom, var en mulighet han så for seg.

Kampen for tilværelsen

Enda en viktig brikke i Darwins gryende evolusjonsteori falt på plass da han leste et omdiskutert essay om befolkningsvekst, skrevet av presten og samfunnsforskeren Thomas Malthus. Malthus’ dystre budskap var at befolkningsveksten alltid vil være større enn økningen av matproduksjonen, noe som betyr at fattigdom ikke lar seg utrydde. Den enkelte kan bare bøte på miseren ved å få færre barn.

Darwin innså at dette i enda større grad gjelder i dyre- og planteriket. Også der konkurrerer individer innenfor samme art om knappe ressurser. Og siden dyr og planter ikke kan øke matproduksjonen eller drive familieplanlegging, blir det de mest overlevelsesdyktige individer som klarer seg i kampen for tilværelsen.

Det naturlige utvalg

Dette knytter an til ideen om det naturlige utvalg, som tar utgangspunkt i at de enkelte individer innenfor en art ikke er helt like. Disse ulikhetene gjør individene litt bedre eller dårligere i stand til å tilpasse seg omgivelsene og utholde tilværelsens prøvelser. Siden det er de mest tilpasningsdyktige og attraktive individer som på sikt får flest avkom, vil deres egenskaper arves av stadig flere i en populasjon. Mens mindre gunstige egenskaper arves av stadig færre og forsvinner til slutt.

Dermed oppstår en artenes evolusjon som følge av det naturlige utvalg. Denne skyldes altså ikke at avkom arver egenskaper deres opphav har ervervet, slik Lamarck hevdet. Ingen visste på den tiden hva arvestoff besto av, men Darwin antok at vårt arvestoff ikke påvirkes av vår gjøren og laden. Senere genetisk forskning har vist at dette i all hovedsak er korrekt.

Galapagos-finkene

Også endringer i det ytre miljøet – som når klimaet blir våtere eller tørrere, eller kaldere eller varmere –påvirker det naturlige utvalg. Mattilfanget kan da bli annerledes, slik at de individer som tidligere hadde en fordel, for eksempel i form av en perfekt nebblengde eller evne til å fordøye maten, mister denne. Også nye fiender som introduseres i miljøet, i form av rovdyr eller parasitter, vil endre spillets regler.

I tillegg spiller geografisk isolasjon en nøkkelrolle for danningen av nye arter. Dette fikk Darwin et hint om da han under sin jordomseiling studerte finker på Galapagos-øyene. Hver av Galapagos-øyene har sin egen finkeart, og Darwin antok at øygruppen først var blitt kolonisert av én eneste finkeart, som så – fordi øyene ligger såpass langt fra hverandre at finker sjelden flyr fra øy til øy – utviklet seg til egne arter, tilpasset miljøet og vegetasjonen på øya de slo seg ned på. Som varierte en del fra øy til øy.

Også her har senere forskning gitt Darwin rett: Ved siden av mutasjoner (som Darwin ikke kunne vite noe om) er geografisk isolasjon en hovedgrunn til at nye arter oppstår.

Teorien må være bunnsolid!

Selv om hans evolusjonsteori tok mer og mer form, forhastet Darwin seg ikke. I stedet ventet han i år etter år med å publisere den. En vesentlig grunn til det, var at den var kontroversiell og ville skape bråk. Den ville også såre hustruen Emmas religiøse følelser, noe han også kvidde seg for.

I 1844 skapte dessuten en populærvitenskapelig bok med tittelen Vestiges of the Natural History of Creation furore ved å fremme evolusjonstanken på et heller spekulativt vis. Den ble en bestselger som selv dronning Victoria skal ha lest, men fikk mye pepper fra så vel kirkelig som vitenskapelig hold. Særlig dette siste gjorde Darwin enda mer bestemt på ikke å publisere før hans evolusjonsteori var bunnsolid vitenskapelig fundert.

Også hans ry som naturforsker måtte da være uklanderlig. Det fordret at han først utga et større vitenskapelig arbeid som ikke var kontroversielt. Han skrev derfor et flerbindsverk om den heller unnselige krepsdyrgruppen cirripedia, som omfatter andeskjell og rur. Dette utkom i årene 1851—54 og høstet stor anerkjennelse i fagmiljøet.

Et sjokkartet brev

At tiden var blitt overmoden for å publisere evolusjonsteorien, fikk Darwin erfare da han i 1858 mottok et brev fra en ung zoolog ved navn Alfred Russel Wallace, som han tidligere hadde møtt og brevvekslet med. Brevet var sendt fra Malaysia, der Wallace holdt på med feltstudier, og ga en nesten nøyaktig beskrivelse av ideen om det naturlige utvalg. Trodde Darwin at dette kunne ha noe for seg?

Brevet var et sjokk, siden Darwin nå sto i fare for å bli slått på målstreken av en ukjent forsker som ikke hadde mye empiri å støtte seg på, men som hadde skjønt det vesentlige. En mindre renhårig person kunne ha latt seg friste til å «miste» et så brysomt brev, men det var utenkelig for en gentleman som Darwin. Etter å ha rådført seg med noen betrodde kollegaer, ble løsningen denne: Darwin skulle straks legge fram en kort skisse av sin evolusjonsteori sammen med Wallaces brev for The Linnean Society of London. Dette aksepterte Wallace, som så det som en ære å bli sidestilt med Charles Darwin.

Ironisk nok fattet ingen i The Linnean Society rekkevidden av bidraget som dermed ble fremlagt. I selskapets rapport for 1858 står det nemlig at året var heller begivenhetsløst, vitenskapelig sett. Men da Darwin året etter utga sin bok Artenes opprinnelse – som var et adskillig større sammendrag av alt han i mer enn tjue år hadde nedtegnet – gikk det ikke upåaktet hen. Førsteopplaget på 1250 eksemplarer ble revet bort samme dag, og andre opplag ble utsolgt på fire uker. Sjette og siste utgave i Darwins levetid kom i 1871, etter at han i mellomtiden hadde utgitt flere andre evolusjonsteoretiske verker, også et om mennesket (i Artenes opprinnelse er mennesket knapt nevnt). Da var boka blitt oversatt til en rekke språk, og hadde oppnådd status som et av de få verker som virkelig har forandret verden.

Gud blir overflødig

Charles Darwins evolusjonsteori motsier gudsbeviset ut fra design ved å godtgjøre at ingen arter er blitt skapt av noen, men har utviklet seg fra andre livsformer, helt fra klodens første, encellede organismer. Dermed gjøres Gud overflødig, siden en slik utenomjordisk faktor ikke trengs for å forklare livets utvikling. Fra å ha vært et av teologenes sterkeste kort ble gudsbeviset ut fra design brått til noe heller tvilsomt. Den tid var forbi da Gud vant på walkover i det helt sentrale anliggendet om menneskets og andre arters tilblivelse, fordi ingen kom opp med noe godt alternativ. Nå måtte Gud se seg slått av en outsider som ingen fram til da hadde levnet en sjanse.

Det er dette filosofen Daniel C. Dennett og andre har kalt «Darwins farlige idé». Som også innebærer at evolusjonen ikke har noe forutbestemt mål eller hensikt, som å frembringe mennesket. Livets utvikling har langt på vei vært et tilfeldighetenes spill der det meste kunne ha gått annerledes. Skulle evolusjonen ha startet på nytt, er det svært usannsynlig at vi mennesker – eller noen av de andre artene vi kjenner til – hadde oppstått enda en gang.

Evolusjonsteorien fratar derved mennesket den særstilling som Gud ifølge Bibelen har gitt oss. Vi er ikke hevet over dyrene, men er en dyreart i nær slekt med apene, og i fjernere slekt med andre dyr og alt annet levende. Dette var en ny og revolusjonerende innsikt, som attpåtil var så godt underbygd empirisk at den ikke kunne avfeies som virkelighetsfjernt tankespinn.

En av de største innsikter noensinne

Ikke desto mindre motsatte kirkens menn seg Darwins farlige idé med nebb og klør. Darwin, som ikke var særlig debattglad, og dessuten var blitt sykelig og aldrende, overlot til sin kollega Thomas Huxley å forsvare sin teori mot kirkens angrep. Huxley slo kraftfullt tilbake ved å fremstille kirken som en vitenskapens fiende. Noe som må sies å være en sannhet med modifikasjoner, siden kirken fram til da hadde vært for naturvitenskap. Men Darwins farlige idé hadde fått kirkens menn til å glemme dette, slik at de nå rakket ned på en av de største og viktigste naturvitenskapelige innsikter noensinne.

Darwins farlige idé er blitt bekreftet til overmål av senere biologisk og genetisk forskning. De ukjente X-er som Darwin medga at teorien hans hadde, er blitt funnet, og teorien er finjustert på en rekke punkter. Ved sin død i 1882 ble Darwin hyllet som en av Englands største vitenskapsmenn, og gravlagt ved siden av Isaac Newton fra Westminster Abbey. Det er på sett og vis en skjebnens ironi, siden Darwin som få andre bidro til å svekke den kristne tro og bane vei for et sekulært livssyn. Men også kirken så seg nødt til å anerkjenne evolusjonsteoriens gyldighet. Den regnes nå som et tilværelsens faktum, og er den kanskje største tankemessige omveltningen vi mennesker har gjennomgått.

Lesetips

Charles Darwins hovedverk, med den fullstendige tittelen Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg, eller De begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen, ble første gang oversatt til norsk i 1889. Den nyeste oversettelsen er ved Knut Johansen, og er utgitt på Bokklubben forlag i 2012.

Erik Tunstad har skrevet to gode bøker om Darwin og evolusjonsteorien som er utgitt på Humanist forlag, nemlig Darwins teori: evolusjon gjennom 400 år (2009) og Evolusjon: basert på en sann historie (2015). Anbefales!

Richard Dawkins har skrevet en rekke dyptloddende bøker om evolusjon, deriblant The Blind Watchmaker, utgitt som Penguin book i 2012, hvor han setter William Paleys naturteologi opp mot evolusjonsteorien.

Daniel C. Dennetts bok Darwin's Dangerous Idea. Evolution and the Meanings of Life, utgitt som Penguin book i 1996, gir et filosofisk dypdykk i Darwins evolusjonsteori, og anbefales for spesielt interesserte.

For øvrig er Darwins bok The Voyage of the Beagle filmatisert som tv-serie av BBC, med tittelen «The Voyage of Charles Darwin» (1978). Den finnes på dvd (og på YouTube) og er fortsatt meget severdig.

På Darwin online finnes veldig mye av Darwins eget materiale digitalisert, inkludert brevene mellom ham og Alfred Russel Wallace og Darwins opprinnelige presentasjon for Linnean Society.