Kontakt
Foto: Siri Dokken (Illustrasjon)
Den humanistiske kulturarven strekker seg langt bakover.
Morten Fastvold
Publisert: 11.09.2017 kl 12:35
Sist oppdatert: 06.08.2019 kl 13:20
Selv om sekulær humanisme er en ung «isme» historisk sett, har den en intellektuell arv som går helt tilbake til antikken. I denne artikkelserien presenterer vi ti tenkere bak noen viktige ideer som det humanistiske livssyn har gjort til sine egne.
Sokrates var opptatt av etikk og er den første vi kjenner til som gir en utførlige demonstrasjon av kritisk tenkning.
En av humanismens forløpere var en troende fransiskanermunk som argumenterte for å begrense kirkens verdslige makt og som skar den filosofiske begrepsverden inn til beinet.
Dikteren Petrark ivret for klassisk dannelse og satte for første gang mennesket i sentrum, gjennom å gjøre det til gjenstand for litteratur- og historiestudier.
Den politiske tenkeren Thomas Hobbes utformet på sekstenhundretallet en samfunnskontrakt der Gud ikke hadde noen plass.
Baruch Spinoza skapte furore med sitt kampskrift for åndsfriheten. Han gikk lengre enn noen tidligere i å beskrive Bibelen som et menneskeskapt litterært produkt, med alle de feil dette innebærer.
Han var monarkist på sin hals med forakt for de brede massenes dumskap, men samtidig en forkjemper for ytringsfrihet, religionsfrihet og toleranse. Voltaire var opplysningstidens stjerne.
Denis Diderot var kanskje en halvstudert røver, men først og fremst var han innovativ og eksperimentell og ga Europa den store franske Encyklopedien, oppslagsverket som både formidlet og la grunnlaget for at opplysningstidens ideer fikk gjennomslag.
David Hume var en mild og dypsindig skotte som tok et generaloppgjør med fornuftens hegemoni i filosofien. Det gjør ham til en opplysningsfilosof utenom det vanlige.
Om Voltaire var opplysningstidens stjerne, var Immanuel Kant opplysningstidens kjempe. Han ga verden noen skjellsettende verk som endret vestlig filosofi. Og som gjorde ham til den største filosof siden Aristoteles.
Serien om humanismens ideer avsluttes med Aristoteles, ofte utropt til verdens mest innflytelsesrike filosof. Han var ingen empiriker i moderne forstand, men med sitt syn på virkeligheten la han grunnlaget for empirisk vitenskap.