Tidlig på attenhundretallet ser vi de første forsøk på å formulere et helhetlig humanistisk livssyn. Fram til da var «humanisme» kun en fellesbetegnelse for humanistiske fag, nærmere bestemt språk, historie og kulturstudier. Først ute var den tyske teologen og pedagogen Friedrich Immanuel Niethammer, som i 1808 lanserte en kristelig fundert humanisme, basert på kulturarven fra renessansen. Denne rettet seg både mot en rigid form for kristendom og mot den franske revolusjons omveltende ideer.

På 1820-tallet ble Niethammers kristenhumanisme utfordret av en sekulær variant, der vitenskapelig tenkning sto sentralt. Opphavsmannen var den franske filosofen Auguste Comte (1798–857), som var blitt grundig skolert i vitenskapelig tenkning etter studier ved landets prestisjetunge polytekniske skole.

En stridbar natur

Auguste Comte var en begavet og selvbevisst student, men med en stridbar natur som brakte ham på kant med skolens ledelse. Han fullførte derfor ikke sine studier. Han ble i stedet sekretær for den utopiske sosialisten Henri de Saint-Simon, som ønsket et teknokratisk styrt samfunn basert på vitenskap. Disse vyene fikk Comte også stor sans for. Men etter noen år brøt han med Saint- Simon og utformet sin egen filosofi.

Denne nye filosofien tok utgangspunkt i det virkelige – eller positivt gitte – nemlig kjensgjerninger som kan verifiseres gjennom sansning og vitenskap, samt påvises matematisk og logisk. Overbevist om at vitenskap er det fremste uttrykket for den menneskelige ånd stilte Comte det positivt gitte i kontrast til teologi og metafysikk, som omhandler uvirkelige størrelser og bare fører til unyttige spekulasjoner.

Den nye tid fordret i stedet en positivistisk, konstruktiv filosofi for å reformere samfunnet. Slik Comte og mange andre så det, var oppløsningstendensene i samfunnet blitt foruroligende store etter at den franske revolusjon hadde feid bort det gamle regimet, uten at noe levedyktig alternativ var blitt etablert i den etterfølgende napoleonstiden. På toppen av det hele begynte den industrielle revolusjon å endevende samfunnets økonomiske basis. Dermed hastet det med å få på plass en ny sosial og politisk orden.

Tenkningens utviklingsstadier

Comte regnes gjerne som en opplysningstidens arvtaker ved inngangen til den moderne tid. Men han var også influert av samtidens romantiske tankestrømninger, som vektla Historien i langt større grad enn det opplysningstenkerne hadde gjort. Hos Comte ga dette seg utslag i læren om de tre stadier i tenkningens utvikling, som er den han særlig huskes for. Her fremholder han at alle vitenskaper – samt hele menneskeheten – gjennomgår tre stadier: det teologiske, det metafysiske og det positive.

Helt fra de tidligste tider har vi mennesker vært opptatt av å forstå kreftene som rører seg i naturen. Og siden det ligger til vår natur å stille oss store spørsmål som det ikke finnes svar på – slik som hva som er hensikten med naturfenomener og alt annet som skjer i verden – blir et første nærliggende svar å besjele naturkrefter og annet med ulike ånder. Fra en slik opprinnelig animisme utvikles en polyteistisk religiøsitet, som i sin tur utvikler seg til monoteisme, som er siste fase i det teologiske stadiet.

Etter hvert som man finner den teologiske forklaringsmåten utilfredsstillende, erstatter man denne med en metafysisk tenkemåte. Her er overnaturlige ånder byttet ut med abstrakte begreper som «natur», «essens» og «element». Når for eksempel et legeme faller mot bakken, kunne dette forklares med at både legemet og bakken tilhører elementet jord, og at legemet faller fordi det er i dets «jord-natur» å søke mot jorden. Og når et remedium virker mot sykdom, er det fordi det har en legende essens.

Eksperiment og beregning

Problemet med slike metafysiske begreper er at de er for vage og generelle til å kunne observeres eller måles direkte. Dermed henvises man i altfor stor grad til tankemessige spekulasjoner og deduktive resonnementer ut fra antatt selvinnlysende sannheter.

Det var dette Galileo og den vitenskapelige revolusjons øvrige nøkkelpersoner opponerte mot. De satte eksperimenter og målbare data over metafysikk, og banet dermed veien for tenkningens og vitenskapens positive stadium. Her spør man ikke lenger om legemers og naturfenomeners iboende egenskaper eller formål, men nøyer seg med å fastslå det som kan observeres og måles gjennom sanseerfaring. Samt hva som kan beregnes matematisk og logisk.

Ifølge Comte måtte alle vitenskaper gå gjennom det teologiske og det metafysiske stadiet for å komme til det positive. Som er det endelige, siste stadiet for vitenskapelig tenkning. Dette har vel å merke skjedd på ulike historiske tidspunkter for de ulike vitenskaper. De matematiske vitenskaper var først ute ved å nå sitt positive stadium allerede i antikken. Fra å ha blitt tillagt mystiske egenskaper på Pytagoras’ tid ble tall og geometriske former allerede på Euklids tid kun forstått som rent kvantitative, abstrakte størrelser.

For astronomiens del skjedde noe tilsvarende da himmellegemene ble avmytologisert, og for fysikkens del først på sekstenhundretallet. Mens kjemien – som sprang ut av alkymien – ikke nådde det positive stadiet før på syttenhundretallet. Dette henger sammen med at de fenomener fysikken og kjemien studerer er mye mer komplekse enn tall og former og himmellegemer, og mindre generelle enn disse.

Fremskrittets mann

Comtes stadielære har avgjort preget sekulære humanisters syn på vitenskapenes utvikling og historiens gang. Dessverre har den også ført til arrogant nedlatenhet overfor så vel religiøs tro som tidligere tiders intellektuelle tilkortkommenhet, når dette på et ahistorisk vis måles mot det positive stadiet som en fasit.

Men dette var ikke Comtes holdning, selv om han snakker om menneskehetens intellektuelle barndom og ungdom før den nådde sitt voksne, positivistiske stadium. Han så ikke av den grunn ned på tidligere tiders naturfilosofer, men hadde til dels stor respekt for disse. Deres tenkning var nemlig rasjonell for sin tid, og et nødvendig skritt på veien mot det positive stadiet.

Astronomien ville for eksempel ikke ha oppstått hvis man i oldtiden ikke hadde trodd på stjernetyding. Det var jo for å se sin egen fremtid i stjernene at man begynte med astronomiske observasjoner, ellers ville dette bare vært meningsløs tidtrøyte.

Av slike grunner verdsatte Comte, til forskjell fra opplysningstenkerne, også middelalderens tenkning. For ham var middelalderen ingen mørk og bakstreversk tid. Men han henfalt ikke til noen middelalder-nostalgi, slik flere av romantikkens toneangivende røster gjorde, på grunn av denne epokens angivelige orden og harmoni. Samfunnsreformisten Comte var i stedet en fremskrittets mann.

Sosiologiens oppkomst

Comtes aksepterende og til dels ydmyke holdning til tidligere tiders tenkning henger sammen med hans heller pragmatiske syn på tenkning og vitenskap som et middel til å nå praktiske siktemål. Vi mennesker bedriver ikke tenkning først og fremst for tenkningens egen skyld, fremholdt han, selv om vi har et visst kontemplativt behov. Vi tenker først og fremst for å løse praktiske problemer.

Denne pragmatiske og historisk orienterte grunnholdningen ga ham et sosiologisk fundert syn på vitenskapenes utvikling. Og nettopp den sosiologiske betraktningsmåten gjorde Comte til sitt varemerke. Han anså sosiologi som siste skudd på stammen av de vitenskapelige disipliner, som først kunne oppstå i hans tid – og da med ham selv som sosiologiens grunnlegger.

Etter at biologien – læren om det levende – nylig var blitt til en vitenskap (der legevitenskapen var innlemmet), kunne man nemlig unngå opplysningstidens feilslåtte forsøk på å formulere en «sosialfysikk», basert på rene årsak og virkningsmekanismer. Vi mennesker er jo levende vesener, utstyrt med en natur som ikke lar seg forstå ut fra kausalitet alene. Først da også biologien og positivistisk tenkning var kommet på plass, kunne sosiologien oppstå som den siste, store vitenskap.

Kvinnens hovedoppgave

Det var nettopp den biologisk funderte tanken om en menneskets natur som fikk Comte til å avvise Saint-Simons utopiske sosialisme og andre utopier der man formulerte vyer om hva som ville være godt og rettferdig, uten å ta hensyn til menneskets natur. Denne holdt Comte for å være en fast størrelse, med et knippe naturlige behov som er følelsesstyrte og uutryddelige. Tanken om noen menneskets evolusjon sto ham fjernt, selv om hans landsmann Jean- Baptiste de Lamarck i 1809 lanserte en slik idé.

Antakelsen om en menneskets én gang for alle fastlagte natur satte klare grenser for hva det var mulig å få til av sosiale reformer. Først etter at man på et vitenskapelig vis fikk kartlagt menneskets naturlige behov, kunne man gjøre seg håp om å reformere samfunnet på et vis som gagnet borgerne, og som faktisk var gjennomførbart.

Ifølge Comte er så vel familien som religionen institusjoner som dekker grunnleggende menneskelige behov. Begge må derfor bestå i det positivistiske fremtidssamfunnet. Der moderskapet fortsatt ble kvinnens hovedoppgave, siden hun var spesielt skikket for dette i kraft av sin naturlige sensitivitet, som langt overgikk mannens.

Religionen og organisk folkefellesskap

Når det gjaldt religion, var det dennes evne til å binde folk sammen i et åndelig fellesskap Comte fant uunnværlig. Selv om han var ateist og anså teologi som lite annet enn dårlig vitenskap, var han overbevist om at vi mennesker har et uutryddelig behov for åndelig fellesskap, som det nettopp er religionens rolle å ivareta. Derfor måtte religion også få sin plass i den nye sosiale orden.

Også her var Comte influert av romantikkens tenkere, som sterkt vektla det organiske folkefellesskap. Som de anså som noe kvalitativt annet og mer enn summen av enkeltindivider. I likhet med romantikerne distanserte han seg dermed fra opplysningstidens liberale grunnholdning, der nettopp enkeltmennesket og dets rettigheter sto sentralt.

L’Humanité

Comtes nye, positivistiske religion religion skulle organiseres etter modell av den katolske kirken, som han beundret som institusjon. Den skulle ha sitt eget presteskap og egne kirkebygg og ritualer og liturgi og sakramenter og læresetninger. Men hva skulle man her tilbe, nå som Gud var død?

Jo, det var Menneskeheten, l’Humanité. Kun Menneskeheten – og ingen innbilt guddom skapt i vårt bilde – er vår tilbedelse verdig. Med Menneskeheten forsto Comte ikke bare alle mennesker som på hans tid levde rundt om på kloden, men også de som hadde levd fram til da, samt de som ennå ikke var født.

Dette må sies å være en vakker og kraftfull idé, som har fått fornyet aktualitet, i og med den globale oppvarmingen og tematiseringen av vårt ansvar for fremtidige generasjoner. Ideen om Menneskeheten som et fellesskap som går både bakover og fremover i tid, er noe miljøbevisste humanister bør merke seg. Denne vil kanskje vise seg å være en vel så viktig arv fra Comte som hans stadielære.

En sekulær Jomfru Maria

Comtes iherdige bestrebelser på å stifte en Menneskehetens religion ga visse resultater. Etter å ha holdt på i årevis med å kurse interesserte i sin filosofi, og etter å ha skrevet bindsterke verk om denne, fikk han en skare av disipler. Det er en prestasjon som ikke blir mindre imponerende av at Comte aldri hadde noen akademisk stilling, men levde fra hånd til munn som en frittstående intellektuell.

Men mange syntes han gikk for vidt da han ville endre ukedagenes og månedenes navn, slik man også hadde gjort under den franske revolusjon. Det hjalp ikke stort at hver ukedag skulle navngis etter en vitenskap, og hver måned etter en Menneskehetens helgen. Som var menn som opp igjennom tidene hadde gjort en særdeles fortjenestefull innsats for Menneskeheten.

Selve symbolet for den nye Menneskehetens religion skulle være en moderlig kvinne med et barn i armene, nærmest som en sekulær Jomfru Maria. Og av mindre klare grunner skulle kirkebyggenes interiør males i lysegrønt.

Ny og positivistisk tenkemåte

Alt dette, samt Comtes utilslørte ambisjon om å bli Menneskehetskirkens første pave, fikk mange til å tro at han var gått fra forstanden. Og det kunne tidvis være sant. Comte slet nemlig med en ustabil psyke og fikk et par alvorlig sammenbrudd, ett sent i tjueårene og ett i godt voksen alder.

Kanskje var noen av hans rigide resonnementer utslag av psyken. Comte mente at enten går samfunnet i oppløsning, eller så holdes det sammen av en religiøs institusjon. Muligheten for at det kunne finnes andre løsninger, var han påfallende blind for.

Comtes reformiver fikk i tråd med dette noe absolutistisk og autoritært over seg. I hans grandiose fremtidsvisjon skulle borgerne – og særlig deres barn – drilles i Menneskehetsreligionens lære og jevnlig delta i messer. Borgernes tenkemåte måtte bli ny og positivistisk, det var helt avgjørende for at samfunnsreformen skulle lykkes. Særlig måtte etikk og kjærlighet til Menneskeheten vektlegges.

Autoritær var Comte også selv, og tålte ikke mye motsigelse. Han kunne være kranglevoren og vanskelig å ha med å gjøre, så noe sjarmtroll var han ikke, hans kjærlighet til Menneskeheten til tross.

«Orden og fremskritt»

Enda en særegenhet ved Comtes filosofi er at den ikke gir enkeltmennesket noen selvstendig plass. Her er det bare fellesskapet og Menneskeheten som betyr noe. Og som kan sies å ha reell eksistens. Med sin sterke vektlegging av et samfunns organiske karakter, nær-mest som en eneste stor organisme, avskrev Comte forestillingen om individet – og om jeg’et – som en illusjon. Det var fordi den enkelte angivelig preges så mye av sin kultur og sosiale omgivelser at identiteten heller måtte sies å komme derfra.

Her tilkjennegir Comte en antiliberal holdning som ikke er særlig attraktiv, uansett hvor etisk betont og kjærlighetsfull hans lære enn er. «Orden og fremskritt» var karakteristisk nok mottoet han valgte for sin Menneskehetens religion. Og det var et motto som vant stadig mindre gehør i et Europa som i siste halvdel av attenhundretallet orienterte seg stadig mer mot demokratiske og liberale verdier.

Men i Den nye verden, nærmere bestemt Brasil, fikk Menneskehetens religion en innflytelsesrik disippelskare. Denne gjorde seg så pass gjeldende at Comtes motto – på portugisisk: «Ordem e Progresso» – ble skrevet på nasjonens flagg da Brasil i 1889 erklærte seg som selvstendig republikk. Der står det fortsatt, som en vedvarende hyllest til den grandiose reformist, som ellers er blitt ganske glemt.

Videre lesetips:

Auguste Comte har ikke lenger noen stor plass i filosofihistorien, og omtales derfor ganske kort – hvis han i det hele tatt nevnes – i filosofiske oversiktsverker. Det er heller ikke mye som er skrevet om ham i de siste femti til hundre årene.

Men Arne Næss gir en grei innføring i Comtes filosofi i sitt verk Filosofiens historie, som ble skrevet for ex.phil-studenter og utkom på Universitetsforlaget i mange opplag. Boka er fortsatt å få kjøpt.

En annen bokklassiker som vier Comte et fyldig kapittel, er Leszek Kolakowski: Positivist Philosophy from Hume to the Vienna Circle, først utgitt på engelsk som «A Pelican Book» på Doubleday & co. i 1968. Boka kan fortsatt kjøpes på Amazon.

I nyere tid har filosofiprofessoren Andrew Wernick skrevet en fyldig og god bok om Comte, med tittelen Auguste Comte and the Religion of Humanity, Cambridge University Press, 2001. Spesielt interesserte kan avgjort våge seg på denne.

Ellers så finnes det en kortfattet, men god omtale av Comte i Frank M. Turner: European Intellectual History from Rousseau to Nietzsche, Yale University Press, 2016, i kapitlet «Old faiths and new».

Denne artikkelen er først publisert i Fri tankes papirutgave, nr 1-2018, som du kan lese her.