Analytisk filosofi er et ektefødt barn av nittenhundretallet. Her rendyrkes den klare, logiske og objektive tanke på et vis man ikke så tidligere. Analytisk filosofi er dermed svært forskjellig fra eksistensialismen, som tar utgangspunkt i vår subjektive opplevelse av å være til i verden. Men disse to tankeretninger er ikke nødvendigvis uforenlige. De kan snarere sies å være komplementære. Slik fremstår de iallfall fra en sekulærhumanistisk synsvinkel.

Den analytiske filosofiens grand old man er den britiske aristokraten Bertrand Russell, som ble en av nittenhundretallets mest ruvende intellektuelle skikkelser. Han skrev i løpet av sitt lange liv – han ble nesten 98 år – mer enn sytti bøker om en lang rekke emner, og hadde en høy profil som pasifist og atomvåpenmotstander. Ateist var han også, og hans religionskritiske skrifter gikk rett inn i den sekulærhumanistiske kanon.

Født på solsiden

Bertrand Arthur William Russell ble født i 1872 av adelige foreldre som var ateister og uvanlig frisinnede for sin tid. De hadde den berømte filosofen John Stuart Mill i sin vennekrets, og han ble Bertrands gudfar. 66 år tidligere hadde den like berømte filosofen Jeremy Bentham vært Mills gudfar, så her kan vi snakke om en familiær kontinuitet av toneangivende, britiske filosofer i tre generasjoner. Det er i seg selv bemerkelsesverdig.

Ettersom Mill døde året etter, fikk ikke Bertrand filosofien inn med morsmelken, slik Mill hadde fått. Men i ungdomsårene tok han igjen det forsømte ved å kaste seg over Mills skrifter. Dermed fikk gudfaren likevel en varig innvirkning på hans tenkning.

Russell foreldre døde også i hans tidlige barneår – først moren og hans søster, og så faren, som hadde vært medlem av Parlamentet, men som måtte trekke seg fordi han var tilhenger av prevensjon. Det var nemlig skandaløst i viktoriatidens England. Farfaren hadde lykkes adskillig bedre ved å være britisk statsminister i to perioder, og var en pådriver for å utvide stemmeretten. Som belønning for sin store innsats ble han adlet av dronning Victoria. Dermed ble han den første jarlen av Russell. Morfaren, Lord Stanley av Alderley, var også en offentlig kjent person og farfarens politiske allierte.

Fire år gammel ble Bertrand, samt hans eldre bror Frank, overlatt til farfaren og farmoren. Og da farfaren, den første jarlen av Russell, døde to år senere, fikk farmoren eneansvaret for oppdragelsen. Hun var verken frisinnet eller radikal, men konservativ og puritansk kristelig. Bertrand (og broren) ble innpodet ideer om syndighet og skam og himmel og helvete som han slet med å bli kvitt i voksen alder. Først på sine eldre dager lærte han foreldrenes radikale frisinnethet å kjenne ved å skrive en biografi om dem. Dette var noe han beundret dem for.

En ulykkelig barndom

Russell skrev også en selvbiografi, der han beskriver sin oppvekst som ikke særlig lykkelig. Han følte seg svært isolert på besteforeldrenes herregård utenfor London, og var under farmorens konstante moralske overvåking. Han tenkte ofte på selvmord, og hans eneste glede ble matematikken. Elleve år gammel studerte han også Euklids geometri, men ble midt i sin fascinasjon skuffet over at aksiomene måtte godtas uten bevisførsel. Den hyperintelligente gutten gjorde det da til sitt kall å bevise at så vel matematikken som geometrien er fundamentalt sett sann.

I femtenårsalderen begynte han for alvor å tvile på de religiøse dogmene han hadde prøvd å gjøre til sine. Han endte opp med å forkaste dem, men kjente da på savnet etter noe annet som kunne være absolutt sant. En slik platonsk lengsel har preget hele den vestlige filosofi. Hos Russell ga den seg utslag i iherdige forsøk på å finne det beviselig sanne grunnlaget for matematikk og geometri.

Som student ved universitetet i Cambridge på tampen av 1800-tallet fikk han også en forkjærlighet for tysk, idealistisk filosofi, som da var på moten blant en del britiske intellektuelle. Han lærte seg tysk og skrev en velvillig bok om Gottfried W. Leibniz.

En ny filosofisk klassiker

En av Russells lærere i Cambridge, Alfred North Whitehead, ble etter hvert en viktig samarbeidspartner. Whitehead, som mente at all vestlig filosofi kan betraktes som fotnoter til Platon, utviklet sammen med Russell en ny, analytisk filosofi. Her trakk de veksler på noen banebrytende arbeider av den italienske matematikeren Giuseppe Peano og den tyske logikeren Gottlob Frege. Etter at Russell hadde utgitt noen bøker som skisseaktig fremstilte forholdet mellom filosofi og matematikk, kulminerte det hele med verket Principia Mathematica, som utkom i tre bind mellom 1910 og 1913.

Principia Mathematica ble umiddelbart en filosofisk klassiker. Her viser Russell og Whitehead detaljert hvordan matematikk og logikk henger nært sammen – at hele matematikken kan tilbakeføres til noen ganske få setninger i logikken. I tillegg gjør de symbolsk logikk til en egen disiplin ved hjelp av et nytt og elegant tegnsystem som ligner det matematiske. Med dette verktøyet avdekker de den underliggende logiske strukturen til påstander fremsatt i et naturlig språk (f.eks. engelsk). Disse «oversettes» til logiske formler som er helt ubegripelige for uinnvidde, men som gir de innvidde et klart og konsist overblikk over de logiske elementer en påstand rommer.

Språket kan forlede oss

Dette kan høres nerdete ut, som et prosjekt for noen få spesielt interesserte. Ytterst pedantisk kan det også sies å være. Men som kjent finnes både Gud og djevelen i detaljene, og et naturlig språk er fullt av flertydigheter som ikke helt kan elimineres, hvor presist man enn forsøker å uttrykke seg. Vil man påvise samt eliminere slike flertydigheter, er en oversettelse til den symbolske logikkens tegnspråk både hensiktsmessig og nødvendig.

Da kan man også avdekke det logisk uholdbare i påstander som virker plausible nok i et naturlig språk. Ikke minst metafysiske påstander kan analyseres på et vis som avslører at det i mange tilfeller dreier seg om skinnproblemer, fordi det som virker logisk holdbart i et naturlig språk, ikke viser seg å være det. Språket kan forlede oss gjennom sin flertydighet, ved å få oss til å tro at en god del abstrakte begreper og måter å resonnere på er gyldige, selv om de ikke er det.

Inspirasjonskilde for nypositivismen

Er det til og med slik at metafysikk i det store og hele kan avsløres som skinnproblemer skapt av språklige misforståelser, og dermed løses opp i ingenting? Så langt gikk ikke Russell. Men det gjorde den såkalte Wienerkretsen, som ble startet på 1920-tallet av matematisk interesserte filosofer i den østerrikske hovedstaden. De var nemlig svært interessert i å skjelne mellom meningsfulle og meningsløse påstander. Kombinert med vitenskapelig empiri skulle dette gi sikker kunnskap, noe som har vært filosofiens hellige gral siden Platon.

Til forskjell fra Wienerkretsen ble Russell ble aldri noen logisk empirist – eller nypositivist, som denne grenen av analytisk filosofi også ble kalt. Like fullt var han, sammen med sin student Ludwig Wittgenstein, blant deres viktigste inspirasjonskilder. Han fikk et vennskapelig forhold til denne briljante og temmelig eksentriske østerrikeren, som på sine eldre dager ble en like berømt filosof som Russell.

Kontakten dem imellom ble avbrutt av første verdenskrig, da Wittgenstein måtte avtjene sin verneplikt i den østerrikske hæren og endte opp i krigsfangenskap. Der skrev han en svært komprimert og innviklet traktat som er blant de ypperste bidrag til den analytiske filosofi. Etter krigen hjalp Russell ham med å få traktaten utgitt, blant annet ved å skrive et forord.

Samfunnslivet trenger seg på

Utbruddet av første verdenskrig ble for Russell en sjokkartet opplevelse. Han fant den allmenne begeistringen for krigen forstemmende, og innså at han ikke lenger kunne lukke samfunnslivet ute fra sitt studerkammer. Han ble en erklært pasifist som både i skrift og i handling gjorde sitt for å få slutt på krigen. Det førte til at han mistet sin stilling ved universitetet i Cambridge, og til at han både ble bøtelagt og fengslet i seks måneder. Soningstiden brukte han til intensiv lesing og skriving, og i 1919 fikk han tilbake sin undervisningsstilling.

Russell ga aldri slipp på sitt samfunnsengasjement, selv om han fortsatte med å utvikle den analytiske filosofi. Han skrev også bøker for den opplyste allmennhet, og hans forfattergjerning ble særlig intens etter at broren Frank døde i 1931. Da arvet Russell ikke bare adelstittelen, men også mye gjeld. Som den tredje jarlen av Russell ble hans økonomi så anstrengt at han måtte leve av sin penn. Dette forklarer et stykke på vei hans store litterære produksjon på mer enn sytti bøker.

Wittgenstein skal ha sagt at bare Russells bøker om analytisk filosofi bør leses, og at hans øvrige bøker bør ignoreres. Det vil de fleste være uenig i. For selv om Principia Mathematica sikret ham en plass i filosofihistorien, var det i kraft av sin øvrige litterære produksjon at han ble en nittenhundretallets Voltaire. Det er her hans skarpe vidd og språklige klarhet og eleganse kommer til sin rett. Fra et humanistisk ståsted er polemikeren og aktivisten Russell vel så betydelig som hans banebrytende arbeider om analytisk filosofi.

Skarpsindig religionskritikk

Betoningen av klarhet og logisk gyldighet ga seg utslag i alt Russell skrev og sa. Et godt eksempel på det finner vi i en diskusjon han i 1948 hadde med jesuittpresten og filosofihistorikeren Frederick Copleston. Der avviser Russell argumentet om at Gud nødvendigvis må finnes som den første årsak til alt som eksisterer, ettersom begrepet årsak ikke kan brukes på verden eller universet som helhet. Han begrunner dette med en analogi: Selv om hvert enkelt menneske nødvendigvis har en mor, er det ikke dermed slik at menneskeheten har en mor. Det som med rimelighet kan sies om verden og universet som helhet, er at det rett og slett er.

Russell sto allerede i 1927 fram som ateist med foredraget «Hvorfor jeg ikke er kristen», som også ble utgitt som et skrift. Her imøtegår han kort og fyndig de gjengse begrunnelser for at det finnes en gud, blant annet ved å påpeke at naturlover er noe ganske annet enn menneskeskapte lover. For om de sistnevnte har en lovgiver, er dette ikke nødvendigvis tilfelle med naturlover. Naturlover uttrykker snarere statistiske gjennomsnitt av det slag som oppstår ved tilfeldigheter enn noe absolutt som er fastsatt av en himmelsk lovgiver, slik man trodde på Isaac Newtons tid. I tillegg detroniserer Russell oppfatningen av Jesus som det klokeste og beste mennesket som har levd, ved å påpeke flere intolerante og ukloke Jesus-sitater i Bibelen.

Russells påpeker dessuten at bevisbyrden ligger hos den som kommer med en ufalsifiserbar påstand, og ikke hos den som betviler denne påstanden. Skulle noen hevde at en tekanne går i bane rundt sola et sted mellom jorden og Mars, og at den er for liten til å kunne ses gjennom et teleskop, blir det urimelig å kreve at dette må godtas fordi det ikke kan motbevises. Slik er det også i spørsmålet om Guds eksistens: Bevisbyrden ligger her hos de som tror på Gud, og som følgelig ikke kan si at det er de ikke-troende som må bevise at det ikke finnes noen Gud.

Den totalitære fare

I 1920 reiste Russell til Sovjet med en delegasjon fra det britiske Labour-partiet. Han var som mange andre intellektuelle sympatisk innstilt til den russiske revolusjon, og kom til kommuniststaten med et åpent sinn. Der møtte han blant annet Lenin og samtalte med ham i en time. Men han ble lite imponert og gjennomskuet revolusjonsheltens brutalitet. I boka han skrev om reisen, forutså Russell på et nærmest profetisk vis den massive undertrykkingen og ensrettingen som skulle skje under Stalin, og kalte Sovjetunionen et gigantisk fengsel der fangevokterne var trangsynte maktdyrkere.

Russell forsto også hvilken fare fascismen og nazismen utgjorde for verdensfreden og et sivilisert samfunn. Og da andre verdenskrig brøt ut, sa han seg enig i at Hitler-Tyskland måtte nedkjempes militært. Hans pasifisme var følgelig ikke fundamentalistisk, men basert på sunn fornuft: Mens første verdenskrig kunne og burde vært avverget, var det umulig å stoppe Hitler uten å ty til våpenmakt. Dermed kunne ingen beskyldte Russell for manglende patriotisme, slik man hadde gjort under første verdenskrig.

Kampen mot atomvåpen

Etter andre verdenskrig ble kampen mot atomvåpen Russells fremste fanesak. Han var blant de fremtredende intellektuelle som innså hvilken eksistensiell trussel dette masseødeleggelsesvåpenet er mot hele menneskeheten. Han baserte sin argumentasjon på sunn fornuft, slik at han verken skulle bli tatt til inntekt for vestmaktene eller østblokken. Jevnlig kunne man høre den tredje jarlen av Russell tale om dette på Trafalgar Square, og se ham gå forrest i demonstrasjonstog mot atomvåpen.

I 1958 var han med på å stifte Kampanjen mot atomvåpen. Og da han i 1961 deltok i en demonstrasjon mot atomvåpen, ble han fengslet for andre gang i sitt liv. På grunn av hans høye alder - han var da 89 år - ble straffen nedsatt til sju dager.

En bereist filosof

Russell fikk sett mye av verden i løpet av sitt lange og begivenhetsrike liv. Etter reisen til Sovjet dro han til Kina og Japan, og i 1938 gikk turen til USA, der han oppholdt seg i seks år. Han underviste både i Chicago og Los Angeles, men fant seg ikke til rette noen av stedene.

Enda verre gikk det i New York, der han i 1940 ble tilbudt et professorat ved metropolens høgskole. Tilbudet ble nemlig trukket tilbake da det kom for en dag at han levde sammen med en kvinne uten at de var gift. Ettersom Russell også hadde vært gift og skilt to ganger, ble han erklært moralsk uskikket til å undervise studenter. Dette reagerte filosofen John Dewey og andre liberalere kraftig på.

Noe bedre gikk det i Philadelphia, der Russell fikk et lengre engasjement av millionæren og kunstsamleren Albert C. Barnes. I en sal der malerier av nakne damer hang på veggene foreleste den skandaliserte jarlen av Russell om filosofiens historie for et broket publikum, helt til forholdet mellom ham og Barnes surnet så mye at engasjementet ble avbrutt. Da reiste Russell tilbake til England, der han omarbeidet sine forelesninger til en bok med tittelen History of Western Philosophy. Den ble hans mest solgte og leste bok.

På nære nippet

Etter krigen var Russell en ettertraktet foredragsholder, og dro blant annet til Trondheim for å forelese i Studentersamfundet. Det ble nesten hans bane. Den 2. oktober 1948 krasjlandet nemlig flyet han tok, et sjøfly med 38 passasjerer og en besetning på sju, i Trondheimsfjorden. 19 personer omkom, og bare de som satt i flyets bakre del, i røykeavdelingen, overlevde. Blant dem var Russell, som ustanselig pattet på sin pipe, og som før reisen sa at «Får jeg ikke røyke på flyet, så dør jeg!».

Fra det synkende flyskroget svømte den store filosof til nærmeste redningsbåt. «Vannet var kaldt», sa han bare, med ekte britisk understatement. Etterpå fikk han en dram og en sykeseng, og vertskapet tørket til og med fyrstikkene hans.

Nobelpris og seksualmoral

I 1950 fikk Bertrand Russell nobelprisen i litteratur. Det svenske akademiet nevnte da særlig hans bok Marriage and Morals (1929), som tar et oppgjør med viktoriatidens strenge seksualmoral. Med tanke på den behandlingen han hadde fått i New York, var dette en skjebnens ironi og en solid oppreisning.

Med sine fire ekteskap var Russell en utpreget seriemonogamist i en tid da dette var høyst uvanlig. Han må derfor sies å ha banet veien for den holdningen til kjærlighet og kjønnsliv som i dag er blitt gjengs. Han var ingen tilhenger av «fri sex» og den bruk og kast-mentalitet som dette lett medfører, men mente at kjærlighet og sex hører sammen i eller utenfor et ekteskap.

Russell var en ekte humanist, selv om han ikke kalte seg dette. Han ga like fullt, som filosofen Karl Popper og andre fremstående intellektuelle, forfattere og kunstnere, sin støtte til det britiske humanistforbundet. Både hans religionskritikk og store samfunnsengasjement ble vesentlige bidrag i utformingen av et sekulærhumanistisk livssyn, der de platonske vyer om absolutte sannheter må vike for en sunn skeptisisme. Slik var nemlig Russells egen filosofiske utvikling.

Som denne gamle vismannen påpekte, er problemet med verden at de dumme er så skråsikre, mens de kloke er fulle av tvil. Han fremholdt også at det som filosofien kan lære oss, er å leve med usikkerhet uten å bli handlingslammet. At dette fint går han, er hans eget liv og levnet et fremragende eksempel på.

Lesetips

Bertrand Russells religionkritiske skrifter er utgitt på norsk av Humanist forlag, med tittelen Hvorfor jeg ikke er kristen. Den boka bør avgjort leses.

Russells History of Western Philosophy gir en god og ikke vanskelig tilgjengelig innføring i emnet. Lesverdig er også hans selvbiografi og de mange andre bøker han skrev for allmennheten, avhengig av hvilke emner man finner interessante.

Når det gjelder sekundærlitteratur, har Arne Næss skrevet et informativt kapittel om Russell i bind to av sin filosofihistorie for ex.phil.-studenter. På engelsk finnes en god del sekundærlitteratur, der A.C. Grayling: Russell. A Very Short Introduction, Oxford University Press, 1996, er den i særklasse mest overkommelige.